Meny piken

Photo by sebastiaan stam on Unsplash

Deilige pike på hjørnet der
hvem er din venn i verden her?

Kom nå bort hit, du vil ikke angre
du vet det jo, du har ingen andre.

Så vær nå litt snill, legg tvilen din vekk
la ikke din bror gi deg enda en smekk.

Min mave den skriiiker etter litt kjøtt
det har den gjort, siden da du ble født.

Alt jeg ønsker er ditt inderlige vel
alt du vil, ja det er å ta kveld.

La meg nå føre deg inn i ditt mørke
for mine tenner små liker dårlig å tørke.

MÅ JEG I RETTSAK?

Jeg har ikke noe å skrive om akkurat nå, men jeg skal prøve litt for det. Okei, i skrivende stund er klokken 17.57. Jeg kjeder meg, og jeg føler meg litt trett så hvorfor ikke bare legge meg? Jo, det har seg slik at jeg har en avtale i morgen ettermiddag, så da hadde det jo vært fint om jeg ikke sto opp sånn alt for tidlig sånn med tanke på energi og livlig røre. Men nok om morgendagen. Kanskje jeg heller skal skrive litt om dagen i dag i stede? Vel, ikke at det er så mye å fortelle om denne dagen heller, enn så lenge, men jeg kan alltids gjøre et ærlig og redelig forsøk.

Jeg våknet på sofaen sånn rundt husker ikke fordi jeg NOK EN GANG ikke gadd å gå på badet for å pusse tennene og slik, plugge inn ørepluggene, vaske trynet, og deretter hive meg i sengen “i går” natt. De aller første tingene jeg gjorde når jeg reiste meg fra sofaen i dag er så kjedelige at de dropper vi helt å nevne.. Så da hopper vi heller en time frem, nemlig til “frokosten”. Jeg valgte å OMSIDER se “Bølgen” i dag, og for å si det sånn – jeg skjønner godt hvorfor denne filmen har blitt rent ned med så mye positiv kritikk. Ah, ja også har jeg såvidt det er prøvd meg på “L.A Noire”, et gammelt krim-spill fra 2011. Ikke helt min kopp med blod sånn med tanke på at jeg liker dårlig å måtte tenke noe særlig, så litt usikker på om det er et spill jeg skal orke å fullføre.

Ellers er det vel ikke så mye mer å fortelle annet enn at jeg ganske nylig har fått vite at jeg skal bli pappa til ei lita jente som trolig kommer til verden først i februar en gang. Noe jeg har noen VELDIG blandede følelser til da jeg og den kommende moren ikke akkurat er på talefot om dagen. Men det å bli pappa skal vel likevel vise seg å bli ganske hyggelig fordi om, tenker jeg. Neida, jeg bare tuller med dere, IGJEN!! Jeg skal (forhåpentligvis) ikke bli far, noen sinne. Okei.. Ja, jeg er klar over at jeg har slitt ut den spøken der nå, men LITT action føler jeg at dette innlegget faktisk trenger før jeg kan tillate meg å avslutte det, sånn akkurat NÅ!!

Så, hva tenker dere?

Analfabetisk korrekt!

I dag skal jeg hilse og si at jeg har vært både litt kreativ og produktiv, ja til og med litt morsom også. Da dette døgnet først åpenbart seg for meg trasket jeg rett inn på badet, og dusjet dusjen. Det kunne godt og greit vært gjort for en stund siden, men man lever bare et eks antall ganger i løpet av livet. Så.. Det gjelder å fornye kontrakten så godt en BARE kan, sånn at jeg kan dusje dusjen enda litt flere ganger enn hva god med liten g opprinnelig hadde tenkt at jeg skulle gjøre.

Så, jeg har rett og slett lekt litt komiker igjen i dag, jeg. Og med meg på laget har jeg nok en gang fått kapret meg han Rune. Føler det er en stund siden vi gjorde noe sammen nå, og han trenger jo å forlenge livet litt en gang i ny og ne han også, si. Så ja. Det ble altså til at vi slo oss sammen igjen i formiddag, og laget en aldri så liten tøysevideo! xD:

Og nååååå tenker dere vel at nok er nok, sånn for i kveld, men neida. Jeg har faktisk vært SÅ produktiv i dag jeg at jeg har klippet sammen ENDA en video til dere ^^. For mens vi filmet den videoen dere alle nå FORHÅPENTLIGVIS(!!) akkurat har sett, ja så oppsto det et par “komplikasjoner”.. Akkurat nok til å fylle opp en aldri så liten tabbe-video, som dere kan se her!

Hvilken av de fire snuttene likte DU best?? 😀

Den magiske enhjørningen

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Det er rart hvordan tiden flyr, til tross for at den stadig ikke har vinger, eller propell for den del, av hva vi kjenner til. I syv år har vi kjent hverandre nå, eller ihvertfall visst av hverandre. I starten var du først og fremst bare en av flere som kommenterte her inne, sånn i ny og ne. Men det tok ikke lang tid før vi skulle begynne å chatte litt på Facebook, så utelatende kun på msn i noen måneder fordi jeg hadde en periode hvor jeg ikke orket mer Facebook, hvor jeg generelt ikke gadd så mye. Ville til og med legge ned bloggen. Mer eller mindre legge ned alt. Vi hadde knapt snakket sammen noe i hele tatt der og da, men likevel sa du at du håpet vi kunne fortsette å holde kontakten, et eller annet sted. Du skrev at jeg virket som en veldig snill og kul fyr. Så det ble til at vi la hverandre til på msn.

Så selv om jeg kuttet ut Facebook, valgte jeg altså å ikke kutte ut deg. Og det skulle fort vise seg å bli to av de smartere valgene jeg har tatt her i livet. Så en kveld skulle vi plutselig ha en liten videosamtale, men bare en liten en, klokka var tross alt 23, og du skulle på skole dagen etter. Så da ble det til at vi satt og snakket hele natta, frem til klokken var passert 7 eller noe. Hva snakket vi om den natta egentlig? Jeg mener, hva var det vi IKKE snakket om den natta? Ikke sant. Ja, og så var det mer eller mindre gjort. Du var ikke lengre “bare” hun litt kule rare som kommenterte bloggen min nå og da, du var nå en av mine beste venner. Høsten gikk, og våren hvisket hallo, og så en dag i mai var dagen kommet for at vi ENDELIG skulle treffes sånn helt på ordentlig. Men hva om det hele skulle ende som en fiasko? Hva om ingen av oss var den vi hadde utgitt oss for å være over nettet? Tenk om vi skulle kjede livet av hverandre. Tenk om, hva hvis, hva da?..

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Men ingen grunn til bekymring. De dagene du var her i mai skulle vise seg å bli blant de aller beste dagene i mitt liv, noen sinne. Og da du måtte dra hjem igjen gråt jeg, og ikke bare pittelitt. Jeg klarte sånn delvis å holde følelsene tilbake da vi sto der på perrongen, men da jeg så deg forsvinne inn på toget kom virkeligheten tilbake og kjørte meg grasalt overende. Heldigvis hadde jeg med meg solbriller denne gangen.. Enda litt mer tid kom og gikk, og flere minner og erfaringer vi var på god vei til å bygge. Men ikke alt skulle vise seg å smake like godt lengre. Vi kunne fortsatt le og tulle sammen, men dessverre hadde onde tunger begynt å røre på seg hjemme hos meg. Jeg hadde begynt å fortelle meg selv mørke, giftige løyner, og jeg fortalte det på en sånn måte at jeg selv hadde begynt å tro på dem. Da høsten kom til syne igjen dette året trodde jeg aldri at jeg noen sinne skulle føle annet enn tung nedbør og skitten snø igjen.

Og lang vinter, det ble det. Lang, ensom, og kald. Du sto der fortsatt, du var fremdeles min beste venn. Men i og med at det blåste så hardt rundt meg der og da var det nesten umulig for meg å legge merke til. Du strakte fortsatt din arm ut, men jeg var for sliten til å ta den i mot. Jeg hadde nærmest begynt å gi opp, jeg trodde du var den store, stygge og avskyelige snøheksa, roten til alt kaos, årsaken til at jeg hadde “mistet” min fullstendighet, ja all min verdighet. Det skulle ta år og dag før jeg sakte, men sikkert skulle begynne å innse at det var meg selv som hadde satt i gang denne eviglange, tunge vinteren. Men da de første vårtegnene endelig var begynt å komme til syne igjen, så sto du der fortsatt. Hvordan du hadde orket å stå der for meg gjennom hele denne vinteren, er fremdeles i dag flere år senere for meg et mysterium. Du kunne gått hjem og lukket døra og låst den for lenge, lenge siden. Men av en eller annen grunn har du aldri gjort det.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Når jeg nå i 2018 sitter og skriver dette innlegget er det med en viss klump i halsen. Jeg sitter her, alene, og minnene og tankene bare strømmer på. Vi har opplevd ganske mye sammen vi to, men samtidig ikke i nærheten av nok. Vi har bekjempet zombier, vi har diskutert kjendis-menn, Lady Gaga, og tvilsomme klesskap, vi har sammen satt sammen et dvd-skap fra Møbelringen, og vi har fra tid til annen kanskje skapt oss (litt). Vi har lekt “lille speil på veggen der”, og vi har begge vært den vakreste i landet her. Vi har diskutert blottere med stor evne til å svelge, og vi har begge gått opp en dal. Vi har gått gjennom SYV ÅR med kos og kaos, og jeg håper så inderlig at vi kan gå sammen syv år til, minst. Kjære bestevenn: Jeg er så utrolig glad i deg at selv 884 ord blir bare ikke nok. Jeg vil du skal fortsette å vite at jeg mer enn gjerne er her for deg om det skulle være noe, en tjeneste, en samtale, hva som helst. Jeg tror knapt jeg har vært så glad i noen noen sinne, og grunnen til det kan kort oppsummeres med tre, enkle ord: Du er best.

Forresten..
Noen der ute som vet hvilket dyr som IKKE liker berg- og dalbaner?

Hat, klem og viagra

Det at det tikker inn en melding i inboxen, eller at man ser at det har kommet nye kommentarer på bloggen, er STORT SETT bare hyggelig. Ja, faktisk er det en god stund siden jeg mottok noe særlig i hele tatt nå fra den store “helvetes-skuffen”, noen av stedene. Okei, jeg fikk en kommentar her inne for noen dager siden om at jeg er fryyyyyktelig slitsom, men det er en kommentar jeg nesten har glemt. Så som dere skjønner – jeg får ikke så veldig mye hat for tiden. Noe jeg er litt glad for. Samtidig som jeg også kinda savner det litt. For er det noe som virkelig motiverer meg som regel, så er det når folk tar seg tid til å gjøre det klinkende klart at de ikke akkurat har meg som sin store messias. Slikt gir meg blod på tann, og kanskje synd og si, men for meg er hat nærmest en større motivasjonsdriver enn det positive kommentarer og meldinger er.

Og misforstå meg rett. Jeg setter virkelig pris på når folk tar seg til til å skrive hyggelige ting til meg også. Virkelig! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger humøret mitt har fått den store viagra-effekten etter at noen kjent eller ukjent har tatt seg bryet å skrive noe hyggelig til meg. Enten det “bare” har vært en melding på fem ord, eller ti tusen. Men det er likevel de “slemme” kommentarene om hvor jævlig patetisk jeg er, hvor jævlig meningsløse de tingene jeg gjør er, hvor jævlig stygg jeg er (også videre) som VIRKELIG gjør at jeg brenner for å skvise ut  enda mer gørr, kaos og ståpikk

Så da har jeg sagt det. Nå kommer vi til den kompliserte delen. For til tross for alt jeg har skrevet nå, så er stadig reaksjonen når jeg ser at jeg har fått en ny melding/ kommentar et sted: “Jeg håper det ikke er noe negativt”. Også kan jeg også ta meg selv i å utsette litt å sjekke hva det faktisk er. Og er det noe vennlig noe, så blir jeg stort sett happy tvert. Og er det noe dritt, ja så kan jeg starte med å reagere negativt, spørre meg selv om hva som egentlig er vitsen, bruke litt tid til å irritere meg, produsere noen depressive tanker. Men så.. BAM!! Plutselig har jeg snudd alt på hodet. Og så skal jeg nok en gang bruke det negative til noe positivt. Det har kanskje nok en gang tatt meg litt tid å komme på det.. Men det er faktisk, stort sett, hatet til folk som viiiiirkelig driver meg videre.

Flere hat-junkies der ute??