Var på posten og hentet en pakke fra Gamezone i dag. Tre nye PS4-spill, samt “Aliens Vs. Predator”-figuren som er ca. 53 cm høy, og som har kostet meg… 3000 kroner xD Men jeg synes den er verdt det. Det finnes kun 750 stk av den i hele verden og den jeg har er nummer 552.
Det eneste som plager meg nå er at jeg har en del papp og isopor som jeg helst vil slippe å dra helt bort til fellescontainerne med selv, men får nok utnyttet pappa når han bare gidder å ta telefon.
Har du noen gang lurt på hvor sært det hadde vært dersom.. La oss si… Hvis Mary Shelleys “Frankenstein” bare hadde vært en kvinnelig prostituert? Nei, ikke jeg heller, og nå trenger jeg uansett ikke lure på det fordi jeg har kinda sett resultatet. Jeg har akkurat sett den veldig lite selvhøytidelige horror-komedien “Frankenhooker” av Frank Henenlotter.
Når den ganske så oppfinnsomme vitenskapstudenten Jeffrey Franken får sin vakre kjæreste Elisabeth Shelley (“lurer på hvordan de fant på det navnet”) brutalt drept av en gressklipper blir hans liv naturligvis svært forandret. Han blir besatt på å bringe henne tilbake i live, men med tanke på hvor opphakket hennes kropp ble under ulykken er det enklere sagt enn gjort.
Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe (sa reven). Han har fremdeles hennes hode, og nå har han tross alt muligheten til å gjøre kroppen hennes helt perfekt ved å velge og plukke kroppsdeler fra andre kvinner. Nærmere bestemt prostituerte. Han er rask med å oppsøke byens verste horestrøk og får plukket opp en liten gjeng som ikke akkurat er ubehagelig å hvile øynene på.
Jeffrey studerer hver eneste kroppsdel på hver eneste av de svært nøye før han bestemmer seg for hvem han skal plukke hva fra. Tross alt, når han skal sette sammen sin nye Elisabeth er det jo viktig at alt blir perfekt. Vel, uten å røpe for mye kan jeg avsløre at ikke alt blir heeeeelt slik som han hadde tenkt seg. *kremt, kremt, nei jeg har ikke satt noe i halsen!*
Jeg sjokkerer vel neppe noen når jeg sier at “Frankenhooker” er en rimelig spesiell og sær film for de spesielt interesserte. Bare tittelen i seg selv stinker mangel på selvhøytidelighet og forsåvidt en god del andre ting. Når det er sagt så er det mye nettopp på grunn av at den er så sær og på en del fronter ganske elendig at den faktisk er såpass bra som jeg syns den er.
Det er egentlig ingenting ved denne filmen som egentlig er spesielt bra laget. Skuespillet stiller ganske likt med det man kan se i en del pornofilmer, effektene ser ut som noe noen kunne ha laget på videregående og, ja, “Frankenhooker” er på mange måter en ikke skrekkelig godt laget film. Men igjen, det er nettopp derfor den også er såpass underholdende og bra som den er i mine øyne (som etter det jeg vet er mine egne).
I kveld tenkte jeg å la nostalgien strømme på. Har rett og slett bestemt meg for å spille opp igjen det gamle PS1-spillet “Toy Story 2” som jeg er helt sikker på at mange av dere nok også har spilt da det kom ut i sin tid. Håper dere liker videoen.
Nå skal jeg ramse opp et par tanker jeg har gått rundt med den siste timen. Men først vil jeg starte med å oppsummere de siste dagene sånn at det kanskje blir lettere for dere å forstå min tanke gang.
Natt til i går.
Slik jeg ser det startet all sammen natt til i går. Som jeg har beskrevet før hadde jeg en samtale med noen da som har preget meg en del i ettertid. Jeg kan si såpass som at samtalen dreiet seg i større grad om rus, nærmere bestemt alkohol. Vedkommende har kort sagt problemer med å ta hensyn til hvordan jeg reagerer og tenker rundt dette temaet.
Jeg skal herved sitere:
«Jo, men jeg forstår da fremdeles ikke de andre grunnene, for jeg har ikke fått noen andre grunner. Jeg kan ikke noe for det, jeg må ha en grunn for ting, ellers blir det jævlig vanskelig»
Jeg skal la være å komme med særlig flere sitater, men kort fortalt så klarer ikke vedkommende å respektere at jeg ikke vil snakke om, og ikke en gang høre om temaet alkohol, så lenge vedkommende ikke får noen konkret grunn til at jeg reagerer som jeg gjør. Det faktum at h*n faktisk har opplevd flere ganger at jeg har blitt ganske så ute av meg når dette temaet har kommet opp er ikke god nok grunn, vedkommende må ha en litt bedre grunn, hvis ikke så blir det visst for vanskelig for vedkommende å ta hensyn til det.
Vedkommende gjorde natta heller ikke stort bedre når h*n begynte å fortelle om forskjellige negative opplevelser h*n har hatt med folk som har drukket. Vedkommende fortalte om en del angrep h*n selv har blitt utsatt for, og at h*n flere ganger har vært vitne til en del slåsskamper som ikke har lignet grisen (for å sitere vedkommende ordrett). Og generelt en del andre negative ting som jeg ikke akkurat hadde lyst til å vite om da mitt forhold til temaet som dere som er noen oppegående sikkert kan skjønne ikke akkurat er særlig godt fra før. Moralen, altså årsaken til at h*n begynte å spytte ut om disse hendelsene er at til tross for alle disse tingene h*n har opplevd så synes ikke vedkommende at alkohol er noe ille, og at alkohol tross alt først og fremst er en positiv ting.
Vedkommende klarte ikke å respektere at jeg flere ganger skrev “STOPP! HOLDT KJEFT, JEG VIL IKKE HØRE MER OM DET, DU BRYTER MEG NED!!”… Jeg ba i hvertfall med store og klare bokstaver minst fem ganger om at vedkommende skulle respektere dette og slutte. Men vedkommende fortsatte og fortsatte i håp om at h*n kanskje likevel skulle klare å overbevise meg om at jeg overreagerer og at alkohol ikke er noe ille…
Som jeg håper og tror at dere fleste kan være enig med meg i utifra det jeg nå har fortalt så er dette en person jeg ikke har godt av da vedkommende mangler en del sosiale sperrer, forståelse og respekt for når nok er nok. Så jeg har ikke mer kontakt med denne personen nå for å si det sånn…
Dagen i går
Som jeg skrev på blogginnlegget jeg postet etter den samtalen så var jeg veldig nedfor, sint, provosert og ute av meg. Jeg hadde aggressive tanker, selvmordstanker til og med. Men likevel var det noe i underbevisstheten som sa at jeg skal ikke gi opp nå. Jeg har opparbeidet meg så mye positivt det siste halve året, og det er rett og slett ikke verdt å la denne personen ødelegge for meg med sin uvitenhet her i verden.
Jeg fikk omsider sove og når jeg våknet igjen på formiddagen følte jeg meg litt bedre. Før helga hadde jeg møtt igjen noen jeg ikke har hatt noe særlig med å gjøre i det siste, og vi ble enige om å møtes igjen til uken. Det kom jeg altså på igjen i går og sendte så en melding til min venninne og lurte på om hun hadde tid og anledning til å møtes.
Vi møttes utenfor Spar, før vi gikk hjem til meg måtte jeg innom butikken en tur for å handle inn et og annet jeg har gått tomt for. Da vi kom til der brusen og sånt står sa hun “Steike, det er så mye bra alkohol her jeg gjerne skulle hatt”… Jeg valgte å ikke si noe, og late som jeg ikke hørte der der og da. Men da vi kom ut igjen så sa jeg “Du, fint om du ikke nevner noe mer som har med alkohol og lignende å gjøre da jeg kjenner jeg reagerer litt på det.”. Og det var egentlig det, altså, virket som det var greit, og vi gikk videre uten noe drama.
Det gikk så noen timer. Vi hadde spilt litt. Snakket en del om randome ting, som vi alltid gjør.. Jeg hadde slått på pcen min på et tidspunkt og var inne på Facebook da hun fikk øye på et bilde som viste et bord som inneholdt en god del tomme flasker og bokser (alkohol)…. Da sa hun:
“Du, jeg vet at du ikke er så glad i alkohol og sånn, men gidder du likevel å klikke på det bildet”.
Da kjente jeg at jeg ble noe irritert… Men jeg lot være å lage noe scene ut av det. Jeg KUNNE ha sagt at om det absolutt er så viktig så kan hun enten gjøre det når hun kom hjem selv, eventuelt gå inn på Facebook på sin egen mobil. Hun har en meget god og bra telefon så det hadde ikke kostet henne verken noe spesielt med tid eller noe annet for den saks skyld… I stede sa jeg ingenting og bare åpnet bildet slik at vi fikk det opp i full skjerm…
Etter hun hadde sett seg ferdig lukket jeg det igjen, og tar jeg ikke feil så logget jeg meg helt ut av Facebook der og da. For sikkerhetsskyld.
Det som nå har skjedd er at jeg har fått tanker om å isolere meg fra folk… Jeg er så redd for flere episoder hvor folk ikke 100% klarer å respektere og forstå at alkohol er ikke bare noe jeg ikke synes noe særlig om, det er faktisk en ting jeg virkelig har store problemer med, og en ting jeg virkelig HATER med enormt store bokstaver.
Men på en annen side… De fleste jeg kjenner har ikke noe problem med å forstå og å respektere. Det er vel ingen som helt forstår hvordan jeg egentlig føler rundt dette, men de fleste som kjenner meg vet at jeg reagerer og sliter veldig sterkt med det hele, og heldigvis er det god nok grunn for de aller fleste til å respektere at jeg ikke liker at temaet kommer opp på noen måte.
Hun venninna mi som jeg hadde besøk av i går tror jeg forresten jeg skal få til å forstå, uten at jeg må gå så veldig detaljert inn på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. For jeg tror ikke jeg har vært tydelig nok for henne på hvor intenst alkohol-temaet faktisk plager meg og går innpå meg. Hvis jeg bare sier litt tydeligere i fra så tror jeg vedkommende ikke skal ha noe problem med å respektere det, i forhånd til den idioten jeg snakket med den natten.
En motgang kommer sjeldent alene
Etter at min venninne hadde gått tror jeg ærlig talt jeg ikke tenkte stort mer på det på en stund. Altså, den første timen etter hun hadde gått må jeg innrømme at jeg plagdes en stund og var lettere irritert. Men tross alt så føler jeg at resten av kvelden var ganske grei.
Når det så ble natt igjen bestemte jeg meg etter litt om og men for at jeg skulle ut en tur til sentrum for å kaste to ganske fulle poser med søppel. Dette var i 02-tiden natt til i dag. Når jeg hadde kommet til Spar som tar ca. 5 minutter å gå til fra der jeg bor måtte jeg snu. Det har kommet store gjerder der jeg vanligvis går, grunnet at de holder på å bygge om, jobber med å flytte på en vei og noe sånn.
Jeg visste om de gjerdene på forhånd, men jeg hadde håpet at den garasjen som tilhører Spar var åpen slik den er på dagtid sånn at folk i nabolaget mitt som ikke kjører bil slipper å gå omveier for å komme til sentrum. Vel, den garasjen var tydeligvis lukket der og da, så jeg måtte snu og ta en omvei som tom meg noen minutter ekstra. Ikke at det føltes som noe big deal der og da.
Når jeg omsider kom frem til der fellescontainerne vanligvis står, og har stått så lenge jeg kan huske viste det seg at, nei, de er visst plutselig blitt flyttet de, og jeg fant ikke ut hvor.
Jeg måtte altså gå hjem igjen med to fulle poser søppel. To poser jeg ikke har fått kastet enda. Altså, jeg tror jeg har en søppeldunk som er med i leien der jeg bor nå, men med tanke på mye søppel jeg kvitter meg med i uken (til tross for at jeg bor alene) så er ikke det nok. Jeg må ofte gå til sentrum for å kaste det jeg har der.
Når jeg fant ut av dette kjente jeg at nå hadde jeg fått nok. Jeg ble veldig irritert og var nok en gang ganske ute av meg. Da jeg kom jeg satt jeg meg ned i sofaen og var nesten på gråten. Jeg var så lei. Jeg hater forandringer, og jeg takler motgang noe dårligere enn jeg tror folk flest gjør… Jeg hadde igjen veldig vonde og vanskelige tanker… Og igjen var selvmordstankene tilbake… Heldigvis skjedde det noe jeg ikke trodde skulle skje.
Helt fra det blå fikk jeg plutselig i 03-tiden en melding på Skype fra bestevenninna mi, hun er som regel ikke våken på dette tidspunktet grunnet skole og sånn, men var det ved en ren tilfeldighet der og da. Hun spurte som vanlig om hvordan jeg har det og jeg svarte at jeg sliter en del nå, men at jeg ikke var sikker på om jeg orket å fortelle henne om det, pluss at jeg synes at hun burde legge seg i stede for å skrive til meg med tanke på eksamen og sånn i dag.
Men hun fikk likevel overtalt meg til å fortelle henne hva som har skjedd de siste timene. Jeg fortalte henne altså alt som jeg har skrevet her nå. Det er en samtale jeg er veldig takknemlig for, selv om jeg ikke føler det hjalp meg noe særlig. Samtalen endte med at jeg begynte å gråte en del, men det var ene og alene mest fordi jeg var veldig lei der og da og at jeg nok en gang innså hvor heldig jeg er som har henne. Camilla, jeg er virkelig veldig, veldig glad i deg, og takknemlig for at du var her for meg i natt <3
Dagen i dag
Så kan jeg fortelle litt om dagen i dag… Når jeg våknet var klokken 14.08, det vil si, jeg skulle vært hos terapeuten min for åtte minutter siden. Jeg våknet rett og slett av at hun (terapeuten) ringte meg. Jeg fortalte som det var at jeg hadde forsovet meg, men at jeg skulle kaste meg på sykkelen sånn at jeg var der om ikke veldig lenge. Timen ble riktignok noe kort, og vi rakk ikke å snakke om noe spesielt, men vi fikk i hvertfall skrevet og sendt en søknad sammen som vi har avtalt å gjøre. Altså, jeg har bestemt meg for å søke om aktivitets-kontakt igjen, da all den ensomheten og slik jeg sliter med nå holder på å ødelegge meg totalt, samtidig hjalp hun meg også om å søke sånn at jeg får noen innom en gang i uken som forteller meg hvordan jeg skal rengjøre enkelte, spesifikke steder her hjemme.
Altså ikke noen som skal vaske for meg, men som skal stå og fortelle meg hvordan jeg skal rengjøre foreksempel dusjen, og en del andre områder jeg ikke føler meg helt trygg og sikker på at jeg per dags dato gjør på riktig måte da det resultatet ikke akkurat blir bra nok slik som jeg skulle ønske.
Når jeg så kom hjem igjen var det på tide å spise frokost, så da gjorde jeg det før jeg så gikk ut igjen for å hande… Og turen til butikken i dag ble ganske mer dramatisk enn jeg hadde forutsett på forhånd. Det som skjedde var at når jeg skulle krysse veien over til Kiwi oppdaget jeg en bil som kom mot meg i en større fart. Hadde jeg ikke reagert og rygget så brått som jeg gjorde da hadde jeg blitt påkjørt og sannsynligheten for at jeg hadde vært død anser jeg som ganske stor med tanke på den farten. Det som ikke gjør saken stort bedre er at denne episoden foregikk til tross for at jeg gikk på grønt lys. Men det er tydeligvis ikke alle som er like oppmerksom når man er ute og kjører, og hvor rødt, gult eller grønt ser ut til å være irrelevant…
Som dere nå sikkert forstår så er jeg ganske lei. Jeg er redd for å gå ut blant andre. Jeg er redd for å ha kontakt med folk i hele tatt, med tanke på hvor mange ubehagelige opplevelser og tyngre motganger jeg har møtte kjempe i mot de siste døgnene. Men… Jeg nekter å gi opp… Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene fremover… Men jeg nekter å gi opp.
Igjen, jeg har opparbeidet meg såpass mye positivt det siste halve året til at jeg akter å legge meg sju fot under jorden enda.
En siste ting: Til dere som ikke kan forskjellen på grønt, gult og rødt lys: SE TIL HELVETE Å LA BILEN STÅ I RO DIN JÆVLA INKOMPETENTE IDIOT!
Og jeg ser at det har skjedd noe med skriften i dette innlegget, jeg aner ikke hva som er galt, men noe har tydelig skjedd, og jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt får rettet det opp… Så beklager akkurat det, håper det gikk greit å lese fordiom…
Etter innlegget jeg skrev og postet i natt er det vel på plass med en liten, kort oppdatering. Først og fremst, det går bedre med meg nå. Jeg har fått sovet noen timer og gidder dessuten ikke bruke mer energi og verdifull tid enn “nødvendig” på dette tullet. Skal ta litt selvkritikk og innrømme at det er noe selvforskyldt da denne personen har bevist gang på gang at vedkommende ikke er bra for meg. Jeg har visst dette lenge, så hvorfor jeg i hele tatt startet den dialogen med denne personen i natt aner jeg ikke, jeg burde forstått hvordan det hele skulle ende.
Ikke faen om denne ignoransen skal få ødelegge mer for meg enn det den allerede gjorde i natt. Jeg har klart å bygget opp så mye positivt i den siste tiden. Derfor skal ikke en såpass uvitende og respektløs person få ødelegge meg, særlig ikke når jeg har såpass mange andre langt mer forståelsesfulle og gode mennesker i livet mitt.
Jeg kunne ha valgt å bare la den motgangen fra i natt ta over og kaste meg inn i en lengre depresjonsperiode, slutte med kreative Youtube-videoer, fryse ut folk som bryr seg om meg… Generelt slutte å gjøre ting jeg liker og har godt av og bare forsvinne i en mørk, mørk verden igjen. Men ikke faen! Det burde aldri vært noe alternativ, og ikke faen om jeg skal la dette skje igjen. Har “levd” alt for lenge på denne måten.
Så… Det beste jeg kan gjøre er å holde meg unna dette mennesket, i hvertfall frem til vedkommende forandrer seg betraktelig og får banket inn ørlite mer vett i skallen enn h*n har nå.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. I skrivende stund befinner jeg meg i en tåke som er temmelig tykk, tung og mørk. For en stund siden hadde jeg en samtale med noen jeg ikke har godt av. Denne personen har virkelig klart å provosere meg i natt, og nå føler jeg meg veldig langt nede og sitter og sliter med å tenke klart.
I skrivende stund sitter jeg bare og vokter vennelista mi på Skype og på Facebook i håp om at det dukker opp noen jeg kan snakke med… Jeg føler meg så ensom, lei meg… Verdiløs, mislykket… Ikke minst SINT! Jeg er heller ikke veldig keen på å snakke noe særlig med noen om det som plager meg nå… Men jeg skulle ønske jeg bare hadde hatt noen som var online som jeg bare kunne snakket med for å distrahere meg over til andre ting. Noen å spille med, noen å Skype med, snakke om være med, noen å veksle dårlige vitser med… What so fuck ever. Det som ødelegger meg nå kan ikke gjøres noe med likevel. Det er verken noe jeg selv eller andre kan fikse på…
Jeg bare håper at noen kanskje “popper opp” snart. Altså, jeg har flere som er pålogget til tross for at klokka er over 3 på natta, men det er egentlig ingen av de som jeg har så veldig lyst til å snakke med. Det er noen jeg har sendt en liten melding til, men de tror jeg sover, og det kan jeg forstå med tanke på tiden på døgnet…
Husker dere min gode venn Bjørn som jeg hadde et lengre intervju med for litt over to år tilbake?
I dag har jeg og Bjørn laget intet mer enn tre nye videoer sammen. Og ja, vi får vel ta litt selvkritikk på at vi burde ha filmet alt sammen oppi en sandkasse da det som vanlig er meget tørr humor dere har i vente. Jeg håper dere vil like det vi har laget. Noen av disse snuttene er resultatet av noen ideer jeg har hatt i tankene i hele vår, men som har blitt utsatt fordi jeg ikke har bestemt meg hvem jeg skulle filme de med. Snutter jeg har gledet meg en stund til å vise dere i praksis. ^^
Først ut er reportasjen med en mann som virkelig er meget ensformig og enkel når det kommer til hva han har på hjernen. Du har aldri, ALDRI før møtt en mer ensformig mann enn han dere blir kjent med her.
Den neste videoen jeg har gleden av å vise dere er et eksempel på at, jo, det finnes faktisk en sport her i verden som er hakket kjedeligere enn fotball. Klarer du gjette hvilket?
Og helt til slutt skal vi se at det kan lønne seg for rumpeballene å passe litt på hva man sier til folk…
Håper dere likte dem. Stor takk til Bjørn som ville være med i dag!
Hvilken av disse latterlige videoene er DIN favoritt?
Samme hvor gode vi liker å innbille oss selv at vi er så har vi alle en eller annen skurk vi liker i filmens verden. Eller, kanskje ikke nødvendigvis en skurk, men en eller annen karakter som ikke nødvendigvis er først og fremst kjent for de mest gode handlingene et menneske kan gjøre. Listen er lang. Vi har alt fra den noe mer uskyldige og kjære Olsenbanden til litt mer ondsinnede og brutale vesener som Jason Voorheese og Freddy Krueger til litt mer “nødvendige” “monstre” som John Rambo, Max Manus og, ehm, James Bond.
Blant de nevnte eksemplene over er det MYE som skiller dem fra hverandre. Men en ting de alle har til felles er at de er kjent for en og annen type handlinger som man kan diskutere hvor vidt er god eller dårlig. Ok, akkurat når det kommer til Freddy og Jason er det kanskje ikke så mye å diskutere, men, dere forstår hva jeg mener!!
Uansett, jeg liker bad guys, og de neste bokstavene jeg har tenkt til å taste skal rett og slett ene og alene dreie seg om nettopp det. Har bestemt meg å lage en liste som kommer til å bli ganske tilfeldig. Det blir ikke en liste over mine topp fem favoritter, men en liste over fem typer jeg likevel liker ganske så godt.
Førstemann ut er den mørke, mekaniske skapningen vi alle har et eller annet forhold til fra de kjente og kjære Star Wars-filmene. Dere har allerede sett den tykke skriften som avslører hvem jeg sikter til. Da vi først ble presentert for han mot slutten av 70-tallet var dette først og fremst ikke en av de første skurkene man knyttet ordet sympati eller empati for. I særlig de to første filmene (episode IV og V) kunne Vader fremstå som en iskald maskin som nærmest gikk på autopilot og som kun fokuserte på å ha mest mulig makt.
Det er først i “Star Wars: Return of the Jedi” fra 1983 at fansen fikk et noe mer menneskelig bilde av han, da særlig i en av de siste scenene hvor noe i han snur og han velger å ta et endelig oppgjør mot sin onde og manipulerende leder, Palpatine. Vader dør like etterpå i armene til sin sønn Luke, men rekker akkurat å få sett Luke med sine egne øyne da han ber han om å ta av han den kjente og ikoniske masken, før han omsider sovner inn.
Nestemann ut blir etter min mening veldig feil å kategorisere som en skurk, men dette er likevel en figur man kan diskutere handlingene til. Rambo er en av de som var med og kriget i Vietnam, og det bør være helt unødvendig å si at han siden da aldri helt har vært den samme som han var før.
Ved første øyekast kan den store, sterke, muskuløse og godt trente mannen virke som en kald jævel som ikke ser ut til å bry seg stort om noe. Har man derimot sett en av filmene i serien så vet man at Rambo ikke bare er bygget av stein. Da Sylvester Stallone først leste manuset til den første Rambo-filmen var han ikke fornøyd og ville gjøre noen endringer for at han skulle tre inn i rollen. I det første utkastet av manuset til “First Blood” (den første Rambo-filmen) sto det nemlig lite som ville gjøre at folk ville føle sympati for rollen, og dermed ende opp som mer likegyldige til det hele.
Ting ble altså gjort litt om på, og da filmen hadde premiere i 1982 ble folk presentert for en tøff, intelligent, handlekraftig og nødvendig brutal skikkelse, som samtidig turte å snakke om personlige problemer og traumer med sin beste venn Samuel Trautman og attpåtil ikke var redd for å gråte.
Tredjemann er det foreløpig ikke laget noe film om enda, men jeg synes likevel at jeg skal få gjøre et unntak da det tross alt er min blogg. Da Dexter var et lite og fremdeles et uskyldig barn opplevde han noe av det verste et barn kan oppleve, nemlig å miste sin egen mor. Han og hans eldre bror Brian ble funnet i en container fult av blod av politimannen Harry Morgan som umiddelbart løftet opp Dexter og bar han ut, mens Brian ble stående igjen alene. Det skal sies at dette var siste gang de to brødrene hadde noe med hverandre å gjøre før de omsider møttes igjen i en alder av 35 og 37 år.
Harry adopterte Dexter og så på han som sitt eget kjøtt og blod. Ikke bare hadde Dexter nå fått en ny far og mor, men også en søster, Debra Morgan. Det er ikke til å legge skjul på at Debra nok var noe sjalu på Dexter i barndommen noe hun hadde et klart grunnlag for da Harry utvilsomt brukte mye mer tid på sin adopterte sønn en han noen gang gjorde på sin biologiske datter.
Allerede som veldig ung utviklet Dexter en trang for å drepe. Det begynte med at han gikk løs på dyr, noe Harry fort fant ut av. Harry innså at han ikke kunne gjøre noe for å sette guttens tanker over på andre ting og bestemte seg heller for å trene opp Dexter til å lære seg å bruke det til noe mer positivt, nemlig å ta de som fortjener det. Harry ga Dexter en kodeks, visse regler han må forholde seg til for å ikke bli tatt. Så og si alt Dexter kan om å drepe og å komme unna med det har han altså lært av sin egen “far.
I motsetning til de tre jeg har nevnt til nå så kan faktisk ikke det neste monsteret i rekken dø. I hvertfall virker det ikke slik da Michael Myers fremstår rett og slett som udødelig i alle Halloween-filmene han har vært med i hittil.
Da Michael var seks år gammel gjorde han noe så umenneskelig som å drepe sin egen søster. Hvorfor han gjorde dette er ikke helt sikkert, faktisk er det usikkert om han hadde noe konkret grunn i hele tatt. Men en ting er sikkert, det var ikke noe uhell. Etter denne brutale ugjerningen ble han naturligvis lagt inn på et mentalsykehus, men 15 år senere klarte han å rømme forså å returnere til der han vokste opp forså å ta livet av flere tenåringer.
Riktignok fikk han aldri helt herje og holde på uten motstand da Michaels lege og etterhvert erkefiende Sam Loomis bestemte seg for å gjøre alt som sto i hans makt for å stoppe den meningsløse terroren.
Den siste skikkelsen er den slemme, slue og utspekulerte løven fra tegnefilmen “The Lion King” som faktisk har 20 årsjubileum i år, følte du deg gammel nå? Scar er etter min mening en veldig klassisk Disney-skurk. Han er gammel, han er ikke direkte pen og han er drevet av misunnelse. Det faktum at det var hans yngre bror Mufasa som skulle ta over kongetronen etter deres far Ahadi og ikke han selv gjorde Scar til den løven vi alle kjenner han som. Ond.
Faktisk var han så sjalu at han endte opp med å drepe Mufasa, og som ikke det var nok lot han Mufasas sønn Simba tro at han hadde skylden for å forsikre seg om at han aldri noen gang ville returnere til løveklippen slik at han selv kunne ta over tronen. Men etter noen år senere returnerte likevel Simba etter en god dose overtalelse (og flørting) fra barndomsvenninnen Nala for å ta et endelig oppgjør mot den onde, onde onkelen.
Forresten. En liten morsom ting å nevne om selve “The Lion King”: Den hadde faktisk premiere på bursdagen min 15. juni 1994, da var jeg akkurat blitt tre år gammel. En annen litt morsom ting angående årstallet er at min bror ble født i 94, bare at det var i januar. Så, det jeg egentlig prøver å si er at dere kan forberede dere til å skrive et par gratulasjoner til meg snart. ^^
Hvem av disse fem er din personlige favoritt? Hvilke bad guys i filmens verden liker du godt av skikkelser som ikke allerede er nevnt her?
