Først og fremst, gratuler meg med en sabla oppfinnsom overskrift!
Ok, da var vi ferdig med den saken, og jeg kan herved fortsette videre til punkt nummer to: Temaet! Barn..
Hvorfor jeg finner på å snakke ærlig om barn, spesielt i rusa tilstand.. Hvorfor jeg gjør det, aner jeg ikke. Jeg er i en rusa tilstand i den forstand at jeg har trykket i meg flere bokser energidrikke enn psyken min egentlig er bygd opp for å takle. Og det er for meg det nærmeste jeg kommer rus!
Men jeg elsker å hoppe på planken, så hva ofrer jeg vel ikke for mine små venner, altså DERE! Det mest ironiske er at jeg snakker om 80% av leserne mine som jeg mistenker er nettopp… Barn!
Så igjen.. Jeg begår gledelig sosialt selvmord. Vel, jeg har stått opp fra de sosialt døde flere ganger før. Så jeg er vel en katt på det med sosialt liv. I guess!
Ok, nok vrøvl fra meg, på tide å la dere høre min muntlige mening om det som var meningen å snakke om nå… Barn!
Da skal jeg slå meg til ro. Nei, det kan jeg bare glemme. Men jeg skal holde meg vekk fra bloggen til blodet mitt roer seg ned, og hjertet mitt slutter å banke som om det vil sprekke når som helst.
Til alle som fortsatt er glad i meg! Elsker dere også, tror jeg.. Helt på tampen: Tusen takk til Kirsten (kiddys.blogg.no) som har laget logoen dere ser i øverste hjørne til høyre på denne videoen! <3
Egentlig så er det jeg skal skrive om nå, noe jeg egentlig gir litt blanke i. Det skal nemlig dreie seg om dere andre som leser bloggen min som har blogg selv.
Det er ikke veldig mange blogger jeg gidder å lese sånn fast. De få det følger kan jeg telle på en hånd. sortgrim.blogg.no (min favoritt for øyeblikket), sarahelenem.blogg.no, kiddys.blogg.no, det er de tre jeg følger med, og en sjelden gang er jeg innom vaniljeogpepper.blogg.no og sprinterella.blogg.no. + at det er noen andre småblogger jeg kommer på å klikke innom sånn 2-3 ganger i måneden.
Enyway, det var ikke hvem jeg følger og ikke følger som skulle være temaet for dette innlegget. Det er nemlig noen av dere bloggere der ute som må ha en helt psykelig mening om hva som er lett å lese uten at det er irriterende. Tenker ikke på hva dere skriver om, men hva som er BAK bokstavene.
For det er noen, spessielt yngre eller veldig gamle bloggere over 50 som ikke kan bedre. Og som av en eller annen uforståelig grunn velger å ha bakgrunn der det skal stå noe. Bakgrunn bak teksten i bloggen, kan gå! For all del, men da bør det ikke være alt for mange farger i den.
Bakgrunnen bør helst være så lys som mulig, og skriften mørk! Omvendt blir bare slitsomt for øyene igjen. Jeg synes det er slitsom med lyse bokstaver i alle fall.
Sånn. Da var det ute av verden. Dere styrer helt selv. Men dette er bare et råd. Ikke alle kan være like perfekt og flink som meg på bloggfronten, er ikke det jeg sier, men er lov å se LITT leselig ut, er det ikke?
Abort er et valg, en avgjørelse og et spørsmål for veldig mange kvinner verden over. De er heldige de kvinnene som har det valget mener jeg, jeg synes synd på de som blir tvunget å ta abort eller ikke ta abort, spessielt visst tvanget er av motsatt vilje av det kvinnen ønsker selv.
Men det er ikke tvang jeg skal snakke om i kveld. I kveld har jeg tatt meg noen minutter. Tenkt litt på saken, hva mener jeg om abort?
Å stå på sidelinjen, et godt stykke unna de andre er noe jeg har gjort hele tiden. Det skulle være tøft å begynne på barneskolen. Lek og morro første året, alvoret økte etterhvert.
Noe av det tidligste jeg husker jeg strevde med, som alle andre fikk til.. Var å sykle. På barneskolen gikk jeg i en klasse på rundt 16 elever. Jeg var den eneste som måtte kjøres til forskjellige steder de gangene det var sykkeltur på ferdet.
Det tok meg minst fire år mer enn alle de andre å lære meg dette. Så og si alle kunne det fra 1.klassen av, om ikke tidligere. Jeg mestret ikke sykling uten at noen holdt rundt og støttet meg før 5. klassen sånn cirka. Det var ille. Ikke betyr det noe i det store bildet, men det føltes veldig sårbart der og da.
For meg var det ikke noe mål å lære meg å sykle for syklingens skyld. Årsaken til at jeg til slutt bestemte meg for å prøve en siste gang, var grunnet alle andre rundt meg. Spesielt min beste og eneste venn, farfar. Jeg ville ikke at han skulle dø før jeg kunne sykle. Og jeg klarte til slutt å sykle, og da var det første jeg gjorde å løpe rett fra der jeg bodde, til farfar og farmor. Bestemor satt på kjøkkenet, og jeg spurte hvor bestefar var. Bestemor svarte at han lå på rommet sitt og hvilte, og jeg pilte opp for å fortelle at jeg endelig hadde klart det.
Det var en stolt bestefar jeg vekket opp fra dypsøvnen den ettermiddagen. Og det var en stolt, liten gutt som vekket sin bestefar. Sånn cirka ett år senere, døde han. Verden min braste sammen. Den eneste gode vennen jeg hadde var borte. Men, jeg rakk i alle fall å sykle før det var for sent. For hadde det ikke vært for det, så hadde jeg kanskje gitt faen i hele syklinga. Til tross for at jeg ble ertet for det på skolen. Men hva gjorde vel det, hva var det jeg ikke ble ertet av på skolen?
Det var ikke bare syklinga jeg hang alvorlig langt etter med. Kan dere huske alle de gangeprøvene vi skulle gjennomgå på skolen? Eller drit i de, husker dere det med deling? Jeg var den eneste i klassen min som ikke forsto hvordan man skulle sette opp, og regne ut deling. Og vet dere hva, jeg kan det ikke enda. Jeg visste hvordan man skulle regne ut pluss, minus og gange. Men deling? Nei.
Jeg hatet det. Jeg hatet deling. Jeg ville forstå hvordan man regnet det ut, og jeg prøvde. Jeg strevde, jeg strevde. Men i en hver matteprøve på barneskolen, og i mattetentamen senere på ungdomskolen, så var nettopp det med deling det jeg bare skrev helt randome svar på, eller lot være å svare på i hele tatt! I tillegg til alt med vekt, gram, kilogram, meter, mil, centimeter og sånn… Kort sagt, jeg mestrer ikke ting som har med mål og deling å gjøre. Gjorde det aldri på skolen, gjør det ikke nå.
Men, det har ikke alltid vært jeg som har kommet sist. Vist vi ser bort i fra at jeg i tillegg er den eneste av de jeg gikk i klasse med på barneskolen på 16-18 personer og også den eneste av de jeg gikk i klasse med på ungdomskolen på rundt 26 personer, som aldri har hatt kjæreste, så kommer jeg faktisk på noe jeg i alle fall var raskest av guttene på.
Yeahyeah, jeg var den første av guttene som kom i puberteten. Det vil si, jeg var den første av guttene som begynte å få skjegg, hår rundt kuken, kviser…
Vet dere, det forekom allerede i 6.klassa. Kan si at det er noe opp-ned med hormonene mine. Er det ikke typisk, når jeg først skulle være førstemann i noe, så var det noe man helst ikke skal være den eneste og første på! Mens jeg ufrivillig ble kastet inn i det hysteriske morsomme helvete kalt stemmeskiftet, hadde fortsatt de andre guttene i klassen sin vanlige barnestemme. Hærlig! Nei, ikke egentlig..
Hvordan er det med meg nå?
Jo, jeg jobber ikke. Jeg er snart ung uføre. Jeg takler ikke å jobbe, i hvertfall ikke med noe av det som er av tilbud for meg i Oppdal. Jeg tilbringer mesteparten av livet mitt alene, dag for dag. De beste vennene jeg noen gang har hatt, etter min farfars død i 2002, bor milevis unna.
Jeg er enda jomfru, har aldri en gang vært litt beruset. Og jeg ligger veldig på sidelinjen. Aldri vært på mer enn en fest i hele mitt liv.
Det er så mye jeg vil prøve, mye jeg vil få til. Jeg vil, jeg vil.. Men igjen, jeg får det ikke til! Gjør du?
ADVARSEL! Teksten som kan leses i dette innlegget kan for enkelte virke veldig provoserende. Som leser tar du selv ansvar for det du måtte velge å gjøre – Etter at jeg har kommet med en liten forhånds-advarsel! Budskapet i denne teksten er først og fremst ikke mine meninger om eller mot utroskap, men mer i mot religion.
Kvinnens urenhet En skambitt kvinne henger opp etter taket i rustne kroker. Hun dingler rundt og blodet har for lengst gått til hode på henne.
Hun har gjort noe hun skulle ha gjort ugjort. Straffen skulle bli seks uker lang.
Under henne kryper det masse rotter og mus. Hun kjenner knapt sine følelser. Hun husker ikke lengre sine foreldre. Hun husker ikke sine barn!
Bortover ryggen har hun ni lange arr. Ett arr for hver forbrytelse. Ett arr for hver mann hun knullet.
Midt på gulvet står en kiste. I den kisten ligger gifteringen. Påminnelsen om han hun såret. Påminnelsen om hvem som hang henne opp.
Slim og gammel dritt renner ut av munnen hennes. I mørket er det så mørkt, at hun knapt kan se. En stank av sin egen dritt er det eneste hun kjenner. Ja, og selvfølgelig en smule selvforrakt. Og sist, lysten på å dø.
Et menneske er ikke bygget for å tåle denslags. Hun kan avslutte det når som helst. Mellom tennene har hun fått påtapet en kapsel. Biter hun over, er all smerten over. Men vet du hva? Hun vet det selv. Hun fortjente det.
For innerst inne såret hun mannen sin mest. Hun såret han mer enn hun nå sårer han. Da hun var utro, hun føler deg selv. Helvete hun har kjent på i kjelleren var fortjent.
Måtte Gud straffe henne så lenge han vil. Måtte Guden hennes selv bestemme når det er over. Den kristne, urene kvinnen føler hun har seg selv å takke. Hva bibelen sier om hennes forbrytelser vet hun godt. Hun vil så gjerne forlate verden, nå, men det er for tidlig. Til da, måtte hun bare henge til hjertet sier stopp!
Det er ikke mer igjen for meg å elske. Jeg venter tålmodig på endens time.
Jeg kan knapt mitt eget navn. Kjenner knapt til virkelighetens lys. Husker bare små biter.
Jeg ligger på gulvet i mørket, alene. Som et kryp ligger jeg her, uelsket. Det pirrer, fristelsen til å skli vekk. Fristelsen til å ta det sorte grep. Fristelsen til å ta farvel, aldri mer elsket.
Jeg var din usle hore. Jeg var din kast og bruk! Nå ligger jeg på gulvet som søppel. Og jeg ligger her stygg og lite pen.
Dine venner lattergjorde meg. Dere kastet stein mot mitt hjerte.
Eneste lyd jeg hører er mitt blod. Jeg kjenner på lysten til å ta farvel. Et knust speil kan være min venn.
Et eneste vindu gir meg lys iblant. Jeg kunne se barna utenfor, leke i gleden. Nå er de ikke lengre barn, men forpliktelsens slaver. Og jeg er bare ei ensom hore på fortapelsens gulv.
Tenk deg det så kaldt at selv isen går i protest! Forrestil deg noe så varmt at ilden skriker stopp!
Føl på deg et sinne større enn ondskapen selv! Se for deg noe så mørkt, at selv natta skjelver!
Føl en smerte verre enn torturens svie! Se for deg en frykt, verre enn den verste fobi!
Kok sammen alt du kan koke i hop. Fantaser deg frem til ditt aller verste. Den eneste grensen, er hva du setter selv. Morbid eller ei, marerittets rike styres av deg.
Hvis du en av undergrunnens barn er, du vet hva du trenger å gjøre, hva som skal til.
Et evig liv i djevelens tjeneste vi lever. Hvert sekund, hver eneste dag er Halloween.
Finn det verste i deg selv. Trekk frem din mørkeste kreativitet. Og la det stå til, ditt blod styrer hele morroa!
Hun er norgesmester i gullsmedarbeid, han har en fantasi av gull til å skape tegneserier. Norgesmesteren Lise Engdal og tegneserieskaperen Bård Lilleøien er parret som jeg har tatt meg en prat med.
3. februar 2011 ble Lise kåret til norgesmester i gullsmedarbeid mens hun enda gikk Setesdal videregående skole i Valle, og hun mottok gratulasjon både fra Valles ordfører, og varaordfører. Lise kommer opprinnelig fra Oppdal, men bor inntil videre i Oslo.
Bård Lilleøien er for folk flest mest kjent for tegneserien Sagaen om Dadaph Serraph. Tegneserien har også vært gjesteserie i Dagbladet en periode i 2009. Serien har også vært trykt i humorantologien FLEIP, samt flere egne utgivelser. Serien kan også leses på nettserier.no, ved å klikke her!
I tillegg til at Lise og Bård begge har til felles å ha nådd et godt stykke med sine hobbyer og jobber, har de også en felles galskap for spill og 80-tallet. Apropos spill, Lise har merket seg for livet når det kommer til nettopp det!
Så skulle det fortsatt være noe tvil om dette gullparret liker Nintendo, ja så er du enten blind.. Eller retarded!
Skal forresten på tampen rådføre dere til å sjekke ut bloggene deres. Lises blogg kan dere finne ved å klikke her, og Bårds blogg finner dere her!
Ønsker alle mine lesere og bloggslaver en jævla bra mandag! Vi reblogges!
Da har min lillesøster Sigrid nettopp vært innom en snartur. Banket på døra, og spurte om hun kunne få hilse på rottene mine. Så ikke noe gæernt i det, så hun tok av seg skoene, og ble med meg for å hilse på de fire nye samboerne mine. En ting skal sies, og det var at hun var ikke så begeistret for hvis de kom for nært føttene hennes, da hun bare hadde noen veldig korte sokker på også videre. Hehe, for mitt vedkommende må de få krabbe så mye på føttene mine de vil, har aldri bitt meg hittil i alle fall den uken jeg har hatt de til nå.
