Skrev i natt eller når det var et nytt dikt, veldig lite på rim… Skrev egentlig bare det som falt ut av hodet på meg, og ga bare faen i å få ordene til å klinge..
Jeg har ikke sovet i hele natt. Jeg la meg litt etter 00.00-tiden… Slo av lyset, dro meg godt under dyna og håpet på å få sove… Men i natt fikk jeg ikke det… Da klokken var litt over 04 sto jeg opp igjen etter å prøvet å sovet i 4 timer cirka… Bestemte meg da for å gjøre noe for å fokusere meg vekk fra depresjonen, ensomheten og smerten jeg bærer på psykisk, ved å lage et vulgært innlegg om det mannlige kjønnsorganet…
Det hjalp ikke noe i hvertfall. Det gjorde ikke noe verre, men jeg klarte ikke å få det innlegget til å bli en distraheringsmanøver, som jeg håpet på… Prøver å høre på musikk, og prøver å unngå de sangene som er for trist og minner meg om vanskelige ting… Føler ikke det hjelper spessielt heller.
Julaften satt jeg alene hele dagen, snakket ikke med noen, alle var opptatt med sitt. Skal sies jeg var invitert til både pappa og mamma, men var også da ikke i humør til at jeg orket tanken på noe familiejulemiddag. Verken der eller her… Jeg liker generelt ikke jula… Det eneste jeg ønsket meg den dagen, altså lørdag, var å ha noen å snakke med… Men det har jeg skrevet så om før…
Det er nå snart et halvår siden jeg har hørt ordentlig fra en av mine beste venner… Jeg ringte henne 4-5 ganger på julaften, men hun tok ikke telefonen. Siden august har jeg sendt henne noen få meldinger i måneden.. Ikke mange, for jeg er redd for å virke masete eller til bry… I de meldingene har det som regel bare stått at jeg ønsker henne en god dag, håper at hun har det bra, og at jeg er glad i henne. Fått bare svar fra henne en gang siden august…
I dag toppet frustrasjonen og depresjonen seg enda ett hakk: Ei annen venninne som er nesten like gammel som hun jeg beskrev i sted skulle være i Oppdal i 5-6 dager denne jula, noe hun har vært. I 11-tiden i dag fikk jeg vite at hun dessverre var på vei hjem igjen i dag, og at det ikke ble tid til at vi kunne møtes denne gangen heller, var alt for mange andre å besøke.
Så nå sliter jeg med meg selv. Har regelmessig slitt veldig lenge, og prøvd å snakke minst mulig om det til de få vennene jeg har på Skype som IKKE bor i nærheten, dessverre. For når jeg først snakker med noen nå, vil jeg ikke snakke om triste ting om meg selv. Jeg vil mer enn gjerne høre på hva andre har og si, og vise at jeg bryr meg om andre, men jeg hater å snakke om mitt. Jeg ønsker bare å vise at jeg kan noe, og ønsker å gjøre sånn at de vennene jeg skulle ønske jeg hadde mer kontakt med, kanskje kunne ha mer lyst til å snakke med meg.. Er nesten blitt sykelig opptatt av å prøve å overbevise andre, og ikke minst meg selv om at jeg kan noe og er noe… Men det siste året har ting bare gått nedover…
Og på toppen av alt dette sitter jeg og gruer meg til nyttårsaften som er enda en dag hvor mange er i lag med venner og kjære, og jeg kommer til å sitte alene, uten noen å snakke med, ikke en gang på Skype… Og attpåtil er engstelig, fordi jeg generelt blir urolig og deprimert av å vite at samtidlige venner koser seg med alkohol på nyttårsaften… Og, for dere som har fulgt meg en stund, vet dere hvor deprimert og redd jeg blir på datoer og tider hvor det er drikking…
I dag har jeg mildt sagt lav selvtillitt, lav tro på at jeg vil oppleve noe mange gode ting før jeg dør… Og syns mildt sagt at alt bare virker meningsløst og tomt. Gjort noe i dag jeg ikke har gjort på minst et halvår… Kjøpt med en stor bærepose med snop, for å trøstespise… For jeg vet at når jeg dytter i meg nok sukker så får jeg kanskje til å gråte litt, noe jeg sliter med ellers….
(GNI DETTE INN! Jeg har ikke spist noe godterier eller noe på flere måneder, og det er IKKE sukker og kosthold som har skylla for at jeg har en nedtur. For det har jeg hatt lenge! I skrivende stund har jeg enda ikke åpnet noe av det på bildet.. Men i dag ønsker jeg bare å nå absolutt lavbunn, og det kan jeg klare ved overdosering av sukker, så kanskje jeg får grått litt i løpet av dagen… Skal jeg først ha det jævlig så…)
Så er ikke sikkert jeg legger ut så mye flere innlegg i dag…
Har tre mål for nyåret… 1. spare penger til å reise bort til noen venner en helg eller gjerne lengre… 2. tørre å ta tog eller buss alene fra Oppdal til et annet sted. 3. eventuelt sjekke inn på hotelll, siden de fleste vennene jeg har er i 16 årsalderen og har foreldre de bor til som ikke kjenner meg, og blablabla..
Selvmordstankene er tilbake, og det er egentlig ikke noe nytt. For de har jeg hatt i regelmessige bølger lenge. Men jeg liker ikke å skrive noe om det, fordi jeg vet at det er enkelte som blir engstelig av det, og det siste jeg vil er å skuffe noen, eller å skremme noen… Fordi jeg vet hvor jævlig det er å være redd for at noen skal ta livet sitt selv, noe jeg også har opplevd har skjedd for 2 år siden…Og jeg unner ingen den følelsen av å sitte igjen etter at noen har tatt sitt eget liv, bare følte for å skrive ned mest mulig nå… Så unnskyld til alle sammen…
Ikke bedre enn originalen, og ikke i nærheten, men fant denne coverlåta av “Running to the edge of the world” ved tilfeldig søk nå nettopp:
Det eneste jeg ønsker nå, er å ha noen rundt meg, det har jeg ikke hatt på et halvårstid… Sånn ordentlig… I Oppdal fins det ingen som har tid, eller som svarer meg verken når jeg ringer eller sender melding…
Vi blogges!
