For de av dere som har fulgt meg en stund, og ikke nødvendigvis så veldig lenge heller, så BURDE det ihvertfall ikke komme som hvitt piss fra gule skyer at jeg godt kan sette pris på litt fjas, men også noe tjas. Jeg forsøker etter beste evne å holde hodet mitt opptatt med å ikke være så alt for opptatt med å ta livet så kraftig seriøst. Og folk må ikke nødvendigvis være gæern for at jeg skal like dem, men det hjelper. Noe. Bare det ikke renner over, for jeg HATER å tørke opp etter folk..
Uansett. Med alt dette i tankene kommer det neppe som noen overraskelse at jeg nå den siste tiden har lært meg å like podcasten “Dustene” som er av og med Fanny “Smash” Vaager, Hasse “Ned i underbuksa” Hope, og Magnus “Han fra Ylvis” Devold. Eller, helt selvfølgelig er det jo ikke. For jeg skal innrømme at i starten så var jeg ikke så stor fan da førsteinntrykket var et veldig svakt terningkast midt på treet. For i den første episoden så var det “kun” de som styrte skuta, dvs. sammen med et par tullekarakterer som jeg ikke syntes var SÅ morsomme at jeg klarer å komme. Og der og da føltes det litt i særeste laget.
Men det tok ikke lang tid før jeg nok en gang skulle bli rammet av det kjente og kjære kaffe-syndromet. For helt ærlig – hvem er det egentlig som likte den aller første kaffekoppen? Vel, ikke jeg ihvertfall. Jeg HATET den aller første kaffen. Var skammelig nær ved å tømme den ut i vasken alt for mange ganger, men ga jeg opp? Njet!.. Og siden har jeg altså lært meg å forelske meg i dette produktet, og så til de grader. Okei, nå skal jeg ikke akkurat påstå at jeg HATET den aller første “Dustene”-episoden, men dere skjønner antageligvis hvor jeg vil hen.
Og de siste ukene har det viiiirkelig gått unna. Jeg er ikke helt sikker på når jeg debuterte, men jeg tror ikke vi snakker om et måneds-jubileum helt enda. Og siden den aller første lyttingen har det gjerne blitt opptil 3-5 episoder om dagen (en vanlig episode ligger ca på 45 minutter). Stort sett mens jeg lager meg mat, tar oppvasken, eller gjør noe annet som føles sånn helt midt på, men NOEN ganger har jeg også tatt meg selv i å høre på “Dustene”, kun for å høre på “Dustene”. Og for meg holder det tid og stadig oftere i massevis.
For SELV OM det var litt i overkant seigt og klissete i starten, “litt for kleint” også videre.. Ja så ville jeg rett og slett ikke vært foruten i dag. Jeg er simpelthen blitt en avhengig dust. Eller, det har jeg forsåvidt alltid vært, men nå i en litt annen betydning. Og hvis du som meg setter pris på en litt rotete pose med humor, ja så vil jeg så absolutt anbefale å gi “Dustene” en sjanse. Dvs: Gi dem TO. For akkurat som kaffe (eller øl) så er nok også “Dustene” en ting som man må venne seg litt til. Men når du først har besteget dette lattermilde fjellet, ja så vil du aldri noen sinne forlate det igjen.
Dustene kan høres på:
Acast – link!
Itunes – link!
Spotify – link!
Har du hørt på “Dustene” før?
