Jeg vet egentlig ikke hvem jeg prøver å lure. Det er ikke det at det har blitt snakket om så mange ganger heller, egentlig.
Hvordan klarer jeg egentlig si noe, som jeg vet ikke er sant? Jeg snakker om tiden som er nå, jeg sliter.
I det siste har jeg prøvd konstant å ikke snakke om det, fordi jeg alerede har skrevet og sagt så mye om meg selv.
Sannheten er at jeg liker virkelig ikke å fremmstille meg selv som deprimert, ensom og slike ting, spessielt ikke når så mange av mine venner koser seg og smiler og ler. Jeg har ikke noe i mot julen i seg selv…
Jeg kan høre på julesanger, jeg kan se adventskalendere på tv. Jeg kunne sikkert hatt et juletre om jeg hadde giddet også.
Det er ikke julen i seg selv… Det er bare den samme følsen jeg får i helgene og slikt ellers. Når jeg vet at noen og en hver foreksempel er på en pubb, et hotell, hjemme hos noen eller noe annet og koser seg kjempemasse i selskap med andre. Også er jeg bare han fyren med kraftig angst for å være til stede hvor folk drikker, uansett mengde og type alkohol. Jeg tørr ikke være med ned på bryggeriet i helgene eller andre steder med flere ukjente mennesker. Er så redd for at en eller annen skal komme med morsomheter på mine vegne, uten å egentlig mene noe vondt med det. Tar ting veldig følsomt og personlig, og kan bli fort lei meg og bare få selvmordstanker igjen..
Har ikke selvmordstanker akkurat nå… Men jeg skulle ønske jeg ikke eksisterte nå. Jeg skal IKKE tilbringe jul med noen av familien. De drikker ikke særlig alkhol, og har heller ikke mange ukjente gjester. Men jeg føler meg bare mer ensom som regel med familie enn når jeg er alene. Fordi vi er så forskjellige.
Åh, om jeg bare hadde noen spessielle venner med i Oppdal som jeg ikke har vokst fra, eller som jeg passet bra sammen med i lengden nå. Det har jeg jo ikke. Og jeg orker ikke lete mer i denne bygda.
Hvorfor skal livet være så hardt? Hadde jeg hatt en kjæreste eller noe, så hadde dere sikkert aldri lest ett eneste negativt ord. Da kunne jeg sikkert klart å skrive et positivt ord om religion og Jehovas vitne til og med.
Men er 20 år gammel jomfru. Aldri kysset, aldri hatt sex, aldri hatt forhold i barnehagen. Jeg sliter så sterkt med å tro på meg selv, at det produserer en jevnlig negativitet i det sosiale, og det orker heller ikke andre i lengden.
Dere har sikkert sett at bloggen min har vært mer preget av oppmerksomhet til venner for tiden. Og det er fordi jeg i denne tiden tenker ekstremt på hvor mye jeg skulle ønske at jeg hadde de få vennene jeg har funnet på nettet, at de bodde nærmere. Jeg savner kort sagt mennesker jeg aldri har møtt, men likevel utvekslet mye koselig snakk med, via cam på Skype/msn, ordveksling på blogg eller mail, eller sms. Jeg skulle sånn ønske at jeg kunne vært hos dere alle, dere som jeg snakker med eller har så grei kontakt med enten her over blogg (som i kommentarer og private meldinger) og de som jeg snakker med på Skype/msn daglig. Dere vet hvem dere er alle sammen, det burde dere i hvertfall vite. Og jeg vil ønske dere en god jul, og fin tid videre.
Har i et innlegg tidligere skrevet navn på de menneskene jeg har best og mest til overs med på blogg.no/livet mitt, og jeg sier det til dere igjen; er så glad i dere. Og dere er i tankene og hjertet mitt hver eneste dag.
Hilsen en noe sentimental meg.
Vi blogges!
