GOD VENNINNE TRENGER HJELP!

Min gode venn Mira, får for tiden ikke til å legge til venner lenger her på bloggen, noe jeg som henne syns er noe snodig.

Saken er, kan noen er ute prøve å legge henne til? Om det ikke går, fint om dere kan skrive det her eller noe? 🙂
Her er bloggen hennes:
http://mihrah.blogg.no/

Vil også råde dere som ikke har vært innom den, å se på den i tillegg til å sende forespørsel!
Er ikke lenge siden jeg kåret Mira som månedens blogger, noe jeg nesten kunne gjort hver eneste dag, og likevel hadde det nesten blitt for sjelden 🙂

Er det noen her som har hatt trøbbel med å sende venneforespørsler til andre bloggere?

Takk på forhånd
Forresten flott om dere er helt sikker på om dere ikke er venn med henne fra før, før dere går ut ifra noe! 🙂

VI BLOGGES

M-M`s biografi!

Se hva jeg har funnet, en god og interesang dokumentar om Marilyn Manson.
Ozzy Osbourne, Evan Rachel Wood (fra True Blood), Alice Cooper, Sharon Osbourne, samt Mansons far er blant de som har stilt opp under intervjuer, samt Manson selv!:

Marilyn Manson biography

Dette liker i hvertfall JEG! 🙂 Hva synes dere om Marilyn Manson, han som artist og hva syns dere om musikken hans? Forresten, fått enda en ny t-skjorte som jeg ikke har vist dere enda:

VI BLOGGES!

KJÆRE TERRORISTER I DET NORSKE LAND!

Kjære alle terrorister i Norge, enten du er nordmann eller utenlandsifra.
Som dere sikkert har fått med dere, så er jeg en person som ikke liker fordommer, og jeg har heller ikke fordommet dere. For det har dere gjort selv; dummet dere ut.

Jeg må først og fremst gjøre det helt klart nå, før helvete bryter ut, jeg er mot terrorisme og vold.
Terrorister er jeg ikke nødvendigvis imot, fordi terrorister kan være som pedofile (som er ett fett for meg), mann kan godt ha en pedofil legning, uten å gjøre pedofile ting.

Ok, sammenligningen ble litt feil, ser den. For pedofile (tror jeg), er noe man er født med, en slags “sykdom”/”legning”.
Mens terrorist er noe du mest sannsynlig ikke er født med, kjære folk utenifra; vi Norge er lei av at folk tror vi er født med ski på beina – med det mener jeg at det finns Nordmenn som er gode til å gå på ski, også fins det Nordmenn som er flinkere til andre ting, sminke foreksempel. *kremt*.


(bilde tatt fra: www.fatberris.com)

Med det mener jeg at jeg tror ikke alle utenfor Norge (alle som kommer utenfra Norge kaller vi i Norge for “utlending”), er født med et maskingevær og en atombombe under armene heller.

Igjen, jeg er i mot fordommer, selv om enkelte grupper fordDOMMER seg ut mer enn andre (medlemmer av Kvinnegruppa Ottar, for å ta et ekstremeksempel), og jeg mener ikke nødvendigvis at selv om du kommer fra Irak så er du terrorist. Det blir litt som å si at vist du kommer fra Oslo så er du narkoman, eller vist du kommer fra Nor-Norge så er du fisker!

Men nå skal jeg komme til poenget mitt:
Vist en av dere terrorister i verden av en eller annen grunn skulle komme over dette, og samtidlig har hatt lyst til å smelle av en bombe eller styrte et fly i et bygg eller noe nå, så har jeg en ønskeliste, vist dere først og fremst skal fjerne noe fra landet mitt.

LIGNINGSKONTORET, PELSDYRFORRETNINGEN ELLER BOMSTASJONENE I NORGE.
Det er kanskje ikke like gøy som å styrte stortinget, eller et eller annet storhus med mange sivile mennesker, men dere får i hvertfall ørlite mer sympati av det!

Og med det ønsker jeg alle sammen en god og fin kveld!

Ps: Tar dere å bomber pelsdyrforeningen, noe dere gjerne må gjøre, så hadde det vært flott om dere kunne varsle de dyrene det gjelder først, helst to dager i forveien så de har en sjanse på å komme seg ut. Sms er tingen!
Ingen av de dyrene som sier ifra til de som jobber der likevel, trust me!

VI BLOGGES!

PS IGJEN: Bare for ordens skyld, slik at jeg ikke blir stemplet som rasist, her har jeg lagt ut et bilde, som beviser at jeg også vet det finnes, og har funtes norske voldsmenn også:
Henry Rinnan torturerte og drepte flere uskyldige under krigen i Norge, forøvrig første og eneste jeg kom og kommer på i farten :P…

GUD, KOM NETTOPP PÅ TO TYPE NORSKE TERRORISTER TIL!

1: ALEXANDER RYBAK, FOR FAIRYTALE-LÅTA SOM HAR BLITT SPILT PÅ RADIO OG GJORT NORDMENN ENDA MER SLITNE I NERVENE:

Og nummer 2:

Nei, ikke tastaturet.
Men alle de sinte rosa-blogg-tilhengere som hakker ned på folk som bare er bitte litt skeptisk til idolene deres på topplisten i Norge. Dere er også noen terrorister, ikke rosa-bloggerne, men de fleste leserne til disse bloggene som fyker rett i ansiktet på en person vist noen skulle være så uheldig å utalle seg bitte litt “negativt” (les skeptisk) om rosa-bloggere som feks Tcmn 😉 Det finnes faktisk noe som kalles ytringsfrihet, uten at enkelte skal stemples som missunelig, syk i hode, negativ, suicidal, stygg, pønker, ynkelig, hjerneskadd (kommer fra rett kjeften), også videre, *ler*

Og med de ordene gleder jeg meg til jul, og ønsker alle sammen en god sommerferie videre! 🙂

Sånn, for andre gang i dette innlegget:
VI BLOGGES! 🙂

EXPERT MY ASS!


(SUG MEG PÅ BALLENE, DRA AV MEG KUKEN, OG LES HVA “EXPERT”-SKRYTER PÅ SEG)

For noen uker siden leverte jeg inn min gamle Ipod for reperasjon på Expert her på Oppdal.
I dag tidlig litt før 11-tiden fikk jeg en sms om at Ipoden var kommet tilbake.

Da jeg omsider gadd å sykle ned til sentrum i dag, så ble jeg irritert, jeg har enda garangti på Ipoden, og nå skal jeg faenmeg betale 750 kroner… For hva? For ingenting?
De har ikke funnet noen feil, og jeg er like langt med den gamle, uken etter at jeg leverte den gamle, så kjøpte jeg en ny, og den funker som bare det.

Den gamle virker fortsatt ikke, og de mener at det ikke er noen feil med den?
Det er heller ikke pcen min det er noe galt med, fordi den gamle Ipoden har problemer på alle maskinene jeg har prøvd den på, til og med på en helt ny pc på Officer-Oppdal.

Men gidder ikke bruke mer tid på dette, jeg har noe en ny Ipod som jeg kjøpte for noen uker siden, den funker, så får jeg bare betale de 750 kronene til de gribbene som påstår at det ikke er noen feilSelv om jeg akkurat nå har mest lyst til å henge de opp ned etter hendene, knyttet fast i et stramt tau, opp-ned, mens jeg bukspretter dem en etter en, og spiser invollene deres til FROKOS!!!!

Blææææhhhh…
750 er mye det, spessielt med tanke på at den gamle Ipoden fortsatt har de samme probleme nå som da.
Så dette er en advarsel til alle som vurderer å levere inn noe teknisk for reperasjon, selv om dere enda har en garangi som gjelder, sjekk nøye på nett eller noe hva garangtien gjelder først, så de blodsugerne ikke tapper dere også unødvendig!

VI BLOGGES!

THORBJØRN EGNER: HVA FAEN TENKTE DU MED I 1949????

“Hei, hurra, hurra, hurra!  
Vi to har det jammen bra.  
Her i tennene til Jens  
er vi aldri sukkerlens”

Men så flott for dere da, Karius og Baktus, jeg er virkelig glad på deres vegne!
Eller er undertegnende egentlig det! Ikke faen, ikke missforstå, jeg unner virkelig andre livet, glede og godt humør, det er ikke det… Men jeg unner IKKE andre gleden som går på bekostning av ANDRE!


(bilde tatt fra knerten.no)

Thorbjørn Egner var en kjær forfatter, med mange gode ord, virkelig!
Men, da han skrev Karius og Baktus, som for første gang kom ut i 1949, så gjorde han etter min mening en feil
Ok, han får frem følgende budskap: puss tenna regelmessig, og besøk tannlegen, så tar du bedre på tennene!
Og det er virkelig et sunt budskap, men Gud for en klumsete måte å gjøre det på!

“Alt som var av søtt og godt  
det er borte stort og smått.  
Alt har børsten feiet bort,  
det var veldig dårlig gjort!  
Her er ikke noe nå –  
ingen karameller små,  
ingen loff med sirup på –  
Å hvordan skal dette gå…”

Nei, si det…
Det som i hvertfall er sikkert er at det ikke var noe sjakktrekk å lage en sympatisk historie om Karius og Baktus, først liker vi de ikke fordi de ødelegger og torturerer tennene til Jens (HVEM FAEN ER JENS???) Ok, ok…
Men det “hatet” vi har i starten til disse småtrolla (les bakteriene), forandrer seg mer og mer etterhvert til at vi får symati til de to små drittungene…. De er på gråten, maten deres har forsvunnet, og de ser for seg en lang sultetid!

“Å hvor skal vi bo i natt?
Tanna her er slett og glatt!
Å jeg er så sint så sint
at jeg nesten flyr i flint !
Men det er nok ingen råd,
for vi er så altfor små.”

Ikke nok med at vi skal få dårlige samvittighet for å ha pusset tennene våre, forså å tatt fra de maten, men samtidlig som Thorbjørn Egner så svakt får frem et budskap om å gå til tannlegen, så lar han vår sympati forran KARIUS OG BAKTUS veier mer enn det budskapet!


(dette er bare ET eksempel på hvordan “Karius og Baktus” kan ødelegge tenna dina, ser godt ut ja? Veldig….
Av hensyn til unge lesere har jeg valgt å IKKE bruke de verste bildene jeg fant på nett av dårlig tannhelse.
bilde tatt fra:laipai.files.wordpress.com)

Jens er en gutt som har vondt i tenna fordi han selv en gang var så klumsete å ikke pusse tennene på en stund, og i tillegg spise usunt, HAN HAR BEDT OM DET, HAN INVITERTE DE SELV INN I MUNNEN OG TAR DET IKKE SOM ENN MANN!

Karius og Baktus derimot, er to bohemer som endelig har funnet seg et sted å bo, de har mat og så mister de ALT, båd hus OG mat.
Hva er verst, å ha tannpine? Eller å miste både hus, hjem og tilgang på mat?

Ok, Karius og Baktus går riktignok litt langt når de piner Jens littegrann for morro skyld, forså å kalle han en skrikerunge… Men likevel!

Jesus, hva tenkte han med? THORBJØRN EGNER?
Ikke missforstå, jeg er Thorbjørn Egner-fan, men jeg skjønner virkelig ikke helt hva han tenkte da han skrev denne barnehistorien på den MÅTEN han gjorde det på.

Vet du hva det verste er? Som nevnt før, så kom denne historien ut i 1949, men han skrev om slutten senere. For i originalen så endte det bare med at de bli skyldt ut i vasken… Men da noen idioter syntes det var litt usympatisk, så la han på den lille biten om at de seiler rundt på havet, på jakt etter et nytt sted å bo.

Kjære vene, snakk om tøffelhelt!
Hadde jeg vært Thorbjørn Egner, så hadde jeg skrevet en “Karius og Baktus”-historien på en måte hvor det er umulig å få sympati, og synes synd på Karius og Baktus! Det er det han gjorde feil; barna skal IKKE syns synd på Karius og Baktus. Han burde mye heller laget en historie om to bakterier som ikke ba om nåde og angret på slutten, en historie om to bakterier som ikke sang triste sanger, og en historie om to bakterier som ikke flyttet inn i munnen til denne Jens, for å ha et sted å bo, men heller for å ha en gutt Å PLAGE! For det er DET slike bakterier gjør.


(bilde tatt fra helsedirektoratet.no)

De virkelig Karius og Baktus er ikke to triste bakterier med følser, de er to usympatiske saditer som HATER deg og som ELSKER å høre deg lide!
Så puss tenna, bruk tanntråd, gå til tannlegen, og ikke ha dårlig samvittighet ovenfor de!
Du kan ha dårlig samvittighet for andre ting, men IKKE FOR KARIUS OG BAKTUS!

Så gå og puss tenna dine, og legg deg, det er sent nå!
Hehe, god natt alle sammen!

VI BLOGGES!

SO TIRED

Ozzy Osbourne – So tired
Time has come to say goodbye
I know it’s gonna make you cry
But you belong to another my love
And half a love there just isn’t enough

I am so tired
And I just can’t wait around for you
I am so tired
And I always thought we’d see it through yeah

I’ve waited all this time for you
Believed your promises were true
I keep believing that you mean what you say
Be mine tomorrow, now tomorrow’s today

I am so tired
And I just can’t wait around for you
I am so tired
And I always thought we’d see it through yeah

And I often sit and wonder why
You’re not with me tonight
I stayed at home remaining true
While you do what you wanna do

And I often sit and wonder why oh
You’re not with me tonight
And I stay at home remaining true
While you do what you wanna do

I am so tired
And I just can’t wait around for you
I am so tired
And I always thought we’d see it through yeah
So tired, so tired
So tired, so tired
So tired

NYFORELSKET I ****! :-)

Skulle egentlig skrive et kort innlegg i gårkveld, og det fikk jeg til, men dessverre var det noe tull med bildeopplastingen for blogg.no, så da ble det heller til at jeg legger ut og lager dette innlegget nå.

Forrige uke debuderte jeg nemlig som Nemi-fan, kjøpte mitt aller første blad, og i GÅR vandret jeg rundt i Oppdal sentrum og fikk plukket opp 3 Nemi bøker med 160-sider, to mindre bøker med litt færre sider (antall står ikke), og enda et blad med 90 sider 🙂

Har litt Nemi-stoff nå, men vet at jeg fremdeles mangler i hvertfall 3 bøker til, som jeg SKAL HA! 🙂





Er så og si forelsket i denne tegneseriefiguren, Nemi er fra og med i gårkveld blitt min personlige tegneseriefavoritt, ingen over, ingen ved siden!

Skal snart på visning forresten, klokken 12.30, se på hybel, med mamma.
Ønsker alle sammen en finfin tirsdag videre:-)

VI BLOGGES!

ENGLENES MINNE OM KJÆRLIGHETEN

Sliter fortsatt litt med kjedsomhet, har nettopp prøvd å skrive en vits om to engler som jeg håper dere vil lese, har litt mørk humor, hehe 😛
Skrevet den selv, og setter pris på om vist noen vil kopiere den, at dere spørr om lov først…:


Englene
To engler satt på en grå sky, en regnværs dag og tenkte tilbake på livet.
Etter en stund sa den langhårete engelen til den andre.

“Hva er ditt mest ekstreme minne fra livet?”

Den andre engelen tenkte seg om i noen sekunder og svarte:
“Det må være da jeg falt pladask for en mann”
“Hva skjedde så?”
“Siden jeg var alene med han på en stor feriebåt da, og ingen av oss kunne svømme… Jeg druknet”

En stund senere sier den korthårede engelen:
“Men hva med ditt mest ekstreme minne fra livet?”
“Hm. Det må være da en mann tok hjertet mitt”.
“Hva skjedde så?”
“Jeg døde”….


Håper dere liker den, og at dere alle før en finfin og trivelig mandagskveld 🙂
VI BLOGGES!

REISEN FRA HELVETE TIL ET ANNET STED

Får ikke helt sove i natt. Er alt for varmt, og samtidlig så er det alt for mange usikkerheter og depressive tanker som farer gjennom hode på meg. Har nettopp skrevet nok en historie, som jeg håper dere vil lese, og like.
Beklager at jeg muligens har skrevet litt rotete, og beklager også enkelte skrivefeil som sikkert finnes.
Historien har et budskap som jeg håper mange vil like, og tenke over.
Vet ikke helt om det kan kalles en novelle, roman eller noe, men det er i hvertfall en historie jeg nettopp nå i natt har skrevet, for å komme vekk fra egne bekymringer og usikre tanker og spørsmål.



Uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes så deilig, hun hadde ikke felt en tåre på 4 år.
Helt siden den natten hennes daværende ektemann ble pågrepet, og arrestert for å neddopet og voldtatt hennes bestevenninne i hennes egen stue, hadde ikke Iselin Lie Olsen klart å gråte.

Iselin, en enslig tobarnsmor på 25 år. Bare 155 centimeter høy, smålubben rundt magen, ellers helt normal tynn, en piercing i navlen, alltid kledd i en eller annen enkel t-skjorte med bare en farge på, som regel lilla eller grå, alltid noen slitte olabukser, og to lange ørebobler som hun fikk av sin homofile bror Erik, tre uker før han døde av aids, for et halvår siden.

“Fortid…” sukket Iselin tunkt en natt mens hun satt helt alene i sofaen, med et fotoalbum i hendene.
Hun hadde fri denne helgen, barna overnattet hos besteforeldrene sine, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv, det ville si, hun delte det sammen med kattungen Gunnar, som lå uskyldig og hvilte på magen hennes.

Hun var trett, tok en titt på tven som sto på i hjørnet forran henne, klokken var tolv minutter over ett.
Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten forsiktig i godstolen like ved, og bestemte seg for å gå inn på soverommet og ta natten.

Plutselig følte hun at noe rørte på seg inn i venstre bukse-lomme, det var mobilen som vibrerte, hun gjespet trett og sliten, og bestemte seg for å se hva det var.
“1 melding mottat”, sto det på displayet, og hun la merke til at meldingen var fra hennes Elionor, nabojenta som hun aldri helt har kommet ordentlig til overs med…

Uten å orke å lese meldingen, valgte hun heller å slette den.
“Sånn, hun vil sikkert bare spørre om jeg vil bli med ut på pubben likevel. Så er hun hyggelig den halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor naiv og dum jeg er, og at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Orker ikke det pisset i kveld”, tenkte hun, og slo av mobilen for kvelden.

På veien mot soverommet passerte hun bade-rommet, hun orket ikke å pusse tenna i natt, det fikk heller vente til i morgen.

Da hun satte seg rolig på sengekanten følte hun depresjonen komme tilbake, depresjonen hun har hatt i fire år. Følsen av å være ensom, følsen av å ønske å være mer med andre mennesker, noe hun ikke har mestret de siste årene, på grunn av redselen for å bli såret og skuffet en gang til over å oppdage at noen ikke er like bra som hun hadde håpet og trodd.


(bilde tatt fra: wiki.fetskolene.no)

Hjertet begynte å donke, hun begynte å puste tungt, hun hadde som vanlig drukket noen kopper kaffe for mye, en dårlig uvane hun hadde hatt siden hun var 15.

Mens hun satt på sengekanten kom den ene triste og vonde tanken etter den andre, tanker om at det er meningen hun skal være alene, tanker om at de få gangene noen har vært snill med henne og brukt tid på henne så er det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv, tanker som at hun ikke er god nok til noe, for ikke å snakke om tanken hvor mye bedre alt hadde vært for alle om hun bare hadde vært ufødt.

En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande på den ene hånden hennes.
Hun var så sliten, lei av alt, lei av seg selv og sine uvaner, tanker og evnen til å misslykkes.

Var det egentlig meningen at hun skulle være født. To år før hennes fødsel fødte foreldrene hennes et døfødt barn, det vil si, det som skulle blitt et barn ble ikke det engang før det helt uten noen forklaring døde bare som en klump.
Helt siden Iselin fikk fite om sin ikke-fødte bror eller søster hadde hun alltid klamret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment for å være hennes foreldres første, og eneste barn, kanskje det var en grunn til at hun skulle lide, hun så på nattbordskuffen hvor neglesaksen hennes lå fristende til syne.

Hun tok den frem og tenkte en tanke hun hadde tenkt på en stund. Vist hun stikker saksen inn i pulsåren, hvor lang tid ville det i såfall ta før hun forsvant, ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide,- trodde hun, men valgte igjen å legge saksen tilbake.

Da hun skulle til å legge seg hendte det noe helt uvirkelig, soverommet som var helt mørkt og stille, ble plutselig fylt av et enormt lys. I minst ti sekunder kunne hun ikke se noe, alt var hvitt, det gjorde vondt i øyene for lyset svidde litt. Endelig ble det mørkt igjen.

Pulsen var høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal?
Hun stilte seg ikke det spørsmålet, men plutselig skvatt hun, da hun hørte en lys barnestemme like bak henne.
“Ta det med ro, du er trygg nå”.

Iselin snudde seg brått, og skvatt enda en gang. Bak henne satt det en fremmed mørkhudet jente, med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til.
“Ikke hver redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang” smilte jenten og strekte frem hånden.

“Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?”, kom det omsider fra Iselin, som tok et titt mot vinduet og oppdaget at det var åpent, noe som sikkert var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål.

“Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren og de andre vennene mine kaller meg Engelen Uten Navn”, jentas arm var fortsatt strakt ut, i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.

“Jeg skjønner at du er redd, jeg ser det i øynene dine”, la jenta til.
Iselin skalv og stirret på den unge, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva ville hun?

Jenta reiste seg fra Iselins seng, gikk mot vinduet, og sa:
“Jeg skal la deg være i fred jeg, jeg får heller komme tilbake en annen natt, vist det passer bedre”.

Og da skjedde det som Iselin aldri hadde trodd hun skulle se, jenta forsvant, hun krabbet ikke ut gjennom vinduet, hun forsvant helt uten videre, akkurat som i enkelte eventyrfilmer hun hadde sett.

Reisen

Normalt sett løper ikke Iselin ut av huset midt på natten i bare t-skjorta og trusa, men denne natten gjorde hun det, i håp om å finne igjen jenta, tusen nye spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde helt glemt sitt eget liv.
Like ved postkassa ved bilen hennes sto jenta og smilte, igjen strakte hun ut en hånd, og denne gangen tok Iselin forsiktig tak i hånden, jenta strammet grepet og ville ikke slippe igjen.

Iselin kjente at jentas hånd var veldig varm, veldig, veldig varm.
Plutselig strakte jenta også ut den andre hånden også, Iselin tok tak i den, og fikk seg en ny overaskelse; den var iskald! Til tross for graderforskjellene var hendene hennes helt like.

“Kom bli med meg, det tar ikke lang tid, 15 minutter, det er alt” smilte jenta.
“Hvor skal vi henn”?, spurte Iselin, omsider.
“Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land”, svarte ungjenta og så ned.

Iselin fortsatte å stirre på henne, plutselig følte hun noe rart, hun kunne ikke føle asfalten hun sto på. Hun tittet ned og fikk seg nok en overaskelse, hun var i lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være en drøm!

De steg stadig høyere og høyere opp i luften, farten steg også stadig. Iselin kjente at hjertet banket fortere, pulsen steg og hun var mildt sagt livredd, hun hatet høyder, hun fryktet mørke og var i tillegg skeptisk til ukjente mennesker. Dette var for mye på en gang!

Hun prøvde å rive seg løs i håp om at vist hun falt så ville hun våkne igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel, hendene var som lammet.

Hun knipte igjen øynene og ba om at dette var en drøm!
Alt forsvant, hun kjente ikke lenger følsen av å være høyt oppe, hun følte ikke lenger jentas hender, og heller ikke lenger frykten for å dø.

Alt var helt svart, inntill hun hørte igjen en vellkjent lyd fra det fjerne, en lyd hun hatet, og som hørtes ut som vekkerklokken hennes.

Øynene hennes åpnet seg igjen og hun var veldig lettet, forran henne sto det en vekkerklokke. Lettelsen over å ikke være i flere meter over bakken forsvant brått da hun oppdaget at hun faktisk ikke lå i sin egen seng.
Faktisk lå hun i en stor seng, med silkedyne over seg, og merkeligst av alt, hun lå i en prinsesseseng, plassert i en eng, med mange vakreblomster.


(bildet er tatt fra regjeringen.no)

Hun hadde vært på denne blomsterengen mange ganger, faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde.
Iselin reiste seg langsomt og gikk ut av sengen. Noen meter unna henne så hun to ungdommer, cirka i 18-årsalderen. Hun bestemte seg for å gå mot dem og spørre dem om de visste noe om den jente hun hadde fått besøk av, men til hennes fortvilelse ble hun ignorert av de to ungdommene, som forøvrig av en gutt og en jente.
Ungdommene ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin bort fra.

“Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente fare forbi” kom det omsider fra henne.
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne, enda hun nå sto rett forran dem. Var hun død, var hun blitt ett gjenferd? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet?

“De hører deg ikke. Ikke ta deg nær av det” hørte hun fra bak ryggen. Denne stemmen kjente hun, hun snudde seg og så igjen den lille jenta.
“Er jeg død”, spurte Iselin.
“Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge, helt siden venninnen din ble vondtatt, og mannen din ble arrestert har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt dine foreldre passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nøye på de ungdommene, jeg sverger på at du kjenner dem, vist du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg, så du må ikke være redd for å se virkelig nøye etter”, svarte jenta.

Hun hadde rett, det var virkelig noe kjent med dem, klærne var veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de ungdommene hadde på seg før. Etter å ha studert de i ett minutt eller to, gikk det opp for henne at ungdommene kunne være hennes egne barn om noen år frem i tid.

“Ja Iselin, det er dine egne barn du studerer”, kom det fra jenta.
“Men… Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang” gapte Iselin.
“Nei, men det du ser nå er noe du ikke vil få se, om du velger å forlate denne verden”, svarte jenta, og plutselig ble alt mørkt igjen!

Mørket forvandlet seg etter en stund om til lys igen, og Iselin sto omsider i en kirke, hun var ikke alene.
Hun sto midt i gangen, sammen med den unge jenta.

“Gå inn til de andre” sa jenta.
“Men, det er jo en begravelse”, svarte Iselin.
“Nettopp derfor vil jeg du skal gå inn. Stol på meg Iselin!”.

Iselin bestemte seg for å gå inn, hun så seg rundt og så at det var ikke mange mennesker i kirken, maks 40 stykker, da hun studerte alle menneskene så hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt, men det så ikke ut som om de så henne. Hun så omsider sin bestevenninne sitte på andre benk, nesten helt fremst i kirken, og gråt, mye.

Da bestemte hun seg for å sette seg ned, ned ved hennes beste venninne, for å trøste henne. Da hun satte seg skulle hun til å holde rundt henne, men hun fikk det ikke til, armene hennes gikk gjennom venninnen, dette måtte være en drøm. Hun prøvde igjen å berøre henne, men hånden hennes klarte ikke å berøre henne uten at den gikk tvers gjennom.

“Det er helt nyttesløst, hun kan verken føle deg, se deg eller høre deg, hun kan kanskje kjenne følsen av at du er ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk” hørte hun den ukjente jenta si høyt noen meter bak.

Iselin reiste seg brått og så redslagen mot jenta.
“Hvem er dette sin begravelse? Hvorfor kan ingen føle, se eller høre meg?”, skrek hun, mens hun følte for å bryte sammen av fortvillelse, jenta svarte ikke.


(bilde tatt fra: gordonandthewhale.com)

Da bestemte hun seg for å finne det ut selv, hun hadde en anelse, hun marsjerte mot kisten og så det mennesket hun fryktet mest i livet unntatt hennes eksmann; hun så seg selv!
Hun falt sammen i bakken og gråt, hun var gjenferd i sitt egen begravelse, rundt henne var det flere mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg om henne til å møte opp i kirken, forså å være så lei seg for hennes bortgang.

“Hver så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra” gråt hun.
Jenta som i ste sto i gangen i kirken, sto nå rett forran henne, på andre siden av kisten.
“Se rundt deg Iselin, se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det, på grunn av at du har forlatt dem…” kom det trist fra jentas munn.

Kanskje hadde hun brukt den neglesaksen den natten likevel? Kanskje hadde hun inpulsift fullført et selvmord så fort og brått at hun har glemt det selv?

Iselin hulket og gråt, tårene rant nedover kinnet på henne, og da de falt ned så forsvant de gjennom gulvet.
Den ukjente jenta gikk over til hennes side av kisten, løftet henne opp, og førte henne ut av kirken, da hun var kommet ut på trappen ble alt helt mørkt igjen!

Aldri mer!
Det var mørkt og helt stille in noen minutter, før hun igjen hørte lyden av noe hun ikke likte, igjen måtte det være vekkerklokken hennes. Øynene åpnet seg nok en gang, og hun hadde igjen rett.
Klokken var halv ti, det var morgen og hun lå i sin egen seng igjen.
Lettet og glad over at alt hadde vært en drøm føyk hun opp av sengen av ren lettelse, hun gikk inn på badet og tok sen en kald dusj, før hun så gikk på kjøkkenet og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar.

Dette var den beste frokosten hun hadde hatt på mange år. Hun skrudde på radioen og nøyt følsen av å ha våknet opp igjen fra tidenes verste drøm.

Mobilen hennes lå der hun la den sist, hun skrudde den på igjen, og noen minutter senere ble hun oppringt av sin bestevenninne.
“Hei vennen” hørte hun bestevenninnen hennes si.
“Hei vennen”, svarte Iselin tilbake, med en glad stemme.
“Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm, jeg drømte at du var død, og at jeg var i din begravelse. Alt virket så veldig rart, jeg satt på andre benk, og gråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, til tross for at du lå død i kisten din”, sa venninnen.

Iselin visste ikke helt hva hun skulle si, hun forflyttet blikket sitt ut mot vinduet, mens hun lurte på hva hun skulle svare bestevenninnen. Da så hun noe som overasket henne, den lille, mørkhudete jenta! Hun smilte lurt til henne og blinket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant!

“Iselin? Er du der?” hørte hun venninnen si!
“Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang!” sa Iselin, og smilte.

Samme dag, når det igjen var kveld igjen, satt hun og stirret ut mot havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet.
“Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt”, kom det igjen fra bak ryggen på henne.
Igjen var det den unge jenta som sto bak henne og smilte.
“Var ikke alt bare en drøm?” spurte Iselin.
“Som jeg sa tidligere… Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje vist du hadde forsvunnet, og en påminnelse på hva du ikke ville opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en ende på livet ditt. Jeg har alltid forfulgt deg tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe, derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg” smilte jenta.
“Hva det enn var som skjedde… Hva du enn er for noe. Tusen takk!”, Iselin bøyde seg ned og ga den fremmede jenta en varm klem.

“Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du forralltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg”, smilte jenta.
“Ja…. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd, først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har forstått først nå”, sukket Iselin og så takknemlig mot jenta.
“Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som svikter deg, sårer deg og dunker deg i ryggen, men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er” smilte jenta og forsvant, og denne gangen for godt.


(bilde tatt fra dagbladet.no)

Siden den gangen begynte Iselin å møte flere av sine nærmeste, oftere og oftere igjen. Og klarte sakte, men sikkert å se fremover, og forstå hvor mye hun hadde gått glipp av vist hun hadde tatt sitt eget liv, og hvor mange som faktisk hadde savnet henne så masse da!


Hva synes dere om historien? Har skrevet den nå nettopp, nettopp fordi jeg ikke får sove, og trenger å holde fokus på en del andre ting enn mitt eget liv akkurat nå, og da er historieoppdikting en grei ting…

Må legge til at denne historien helt sikkert hadde vært litt bedre om jeg hadde skrevet den når jeg var litt mer våken, føler meg ikke trett egentlig, men likevel…
Er ikke skrevet for å skrive en god historie, bare tidsfordriv, for å unngå å tenke mest mulig på ting som skjer rundt meg selv nå for tiden, prøve å tenke litt mindre på ting jeg er usikker på og ikke får svar på nå likevel…

Vil vite at jeg er utrolig takknemlig for alle som leser bloggen min, for alle mine venner både her på bloggen, og utenfor! Dere har alle gjort meg til den jeg er i dag, hvor jeg hadde vært uten, vet jeg ikke…

VI BLOGGES!

LIVETS MARSJ MOT DØDEN

I dette innlegget, så skal jeg fortelle dere noe dere alerede vet.
Minne dere på ting, dere fleste ikke vil bli minnet på, og det er ikke av ondskap jeg skriver dette, tvert om.

For hvert eneste sekund som går, så rykker du stadig lengre frem i køen, det er faen ikke til å unngå.
Uansett hvor mye då møtte være ute å løpe, sykle trene og holde deg i form, uansett om du røyker eller ikke, drikker eller ikke, tar dop eller ikke, ypper deg med farlige folk, eller ikke… Du skal likevel dø.

Både sofaslitere og treningsnarkomaner skal dø.
Vi er alle ett!


Uansett hvor snill du er, hvor mange mennesker du gjør glad i hverdagen, uansett hvor dypt elsker eller hatet du er, du skal også dø, som alle andre.

Fra og med den dagen du brøt i stykker ditt mors underliv så startet ditt timeglass, og Gud vet hvor mye som er igjen, du vet det mest sannsynlig ikke.

Etter du har passert en viss alder vil kroppen din sakte, men sikkert, dag for dag brytes mer og mer ned, huden rynker seg til, og noen merker det fortere enn andre.

For hvert slag ditt hjerte slår, anntall hjerteslag som gjennstår går stadig nedover.
For hver glede og sorger du opplever i livet, anntall gjenståelige går stadig nedover.

Men nå skal ikke jeg ødelegge humøret til noen, i hvertfall ikke med vilje.
For det finnes en positiv ting i dette, for de aller fleste. Vi kan ikke bestemme hvor gamle vi skal bli helt nøyaktig,
men vi fleste kan gjøre noe med å gjøre livet best og lengst mulig.


For å si det sånn; røyking, drikking, snus og rusmidler er ikke en av de tingene som forlenger livet.
Og det er ikke nødvendigvis ALLTID slik at gulrøtter, poteter, salat, hvitost, vann og friskluft gjør det heller, for livet kan være jævlig urettferdig, det finnes de med den mest usunneste livsstil som har levd mye lenger enn de som virkelig har vært sunn.

Uheldige sykdommer kan dukke opp for oss alle, selv for de friskeste og sunneste av oss.
Så det jeg tenker er, ta godt vare på livet mens du har det, livsstil er selvsagt viktig, men det er også viktig at vi mennesker tørr å leve, være gale.

Jeg fikk forresten, litt ut av det blå, lyst til å sitere Gry Jannicke Jarlum, kvinnen bak låten “Svake mennesker”:
“Nordmenn må lære seg å leke litt mer. Flørte mer. Bli galere, og derfor blir vi mennesker også så depressive”

Jeg er en person som sikkert mange som ikke kjenner meg, tror at jeg har levd mye og gjort mye, og det er jo forsåvidt riktig, men jeg har også sitter mye inne på rommet mitt, stengt meg inne fra resten av verden.
Det er kun det siste året at jeg virkelig har begynt å tatt mer oppgjør, gjøre mer ut av livet.

Jeg sliter fortsatt med depresjoner innimellom, nå er jeg inn i en periode hvor jeg har gjort litt mindre ting igjen, og det har ført til at depresjonen har kommet litt tilbake.

Emiliana Torrini – Gollum song:

Jeg blir for tiden fort sjalu, sjalu på andre som har det bedre enn meg selv, og jeg hater å si det, for jeg føler meg ynkelig som sier sånt, men det er i hvertfall sant. Hadde jeg levd litt mer, vært galere, gjort flere feil enn jeg alt har gjort, så hadde jeg foreksempel vært enda mindre opptatt av hva andre “gjør galt”.

Jeg har fortsatt for lite liv, når jeg til tider bryr meg for mye om andres liv!

Poenget med at jeg skriver dette inn i dette innlegget, er for dere som eventuelt ikke forsto det; at vi må prøve å gjøre det beste ut av livet, mens vi fremdeles lever det, og har det.

Så mitt budskap for denne ettermiddagen er enkelt å skrive, men ikke like lett å gjøre i praksis nødvendigvis: Lev livet, gjør gale ting, dum deg ut, gled andre, ta sjanser og lev. Eneste du må prøve å unngå, er bare at du ikke sårer noen andre, utenom det så syns jeg folk skal gjøre hva de vil med livet sitt.

Igjen så er jeg ingen tillhenger av røyk, alkohol og andre rusmidler, som skader både mennesket og miljøet rundt, men… Håper dere skjønner noen lunde hvor jeg står henn, selv om jeg vakler litt.
Du kan elske livet så mye du vil, eller ha så mange dødsønsker du bare vil, døden kommer for en dag, uansett!

Åge Aleksandersen – Levva livet:

Vi blogges!