Den unge og lovende Anne har som folk flest sitt å stri med. Forholdet med kjæresten er ikke det beste og hun føler for å ta en pause. Men i stede ender hun opp med å bli med typen på sykkeltur på fjellet. Mye kan tyde på at hun har noe dårlig samvittighet siden hun natten før var utro med en fremmed, brutal politimann.
På turen klarer de å støte på denne mannen når han passerer dem på sykkel. Anne stopper opp og forteller kjæresten om hva hun har gjort, og at det hun har gjort var med mannen som nettopp passerte. De rekker ikke den helt store samtalen før mannen plutselig kommer flyvende gjennom lufta på sykkelen sin og klarer i fart å delvis kutte opp halsen på Anne sin kjæreste.
Fra og med denne scenen fortsetter filmen som en kald katt og mus-jakt som på ingen måte ender bra. Filmen kan på flere måter minne litt om både filmer som The Hitcher (1986) og Shadow (2009). Det første jeg vil dra frem av mine meninger er at jeg liker historien som blir fortalt. Den er regissert av en mindre kjent mann som heter for Robert Krause. For å si det kort, dette er den første filmen jeg har sett fra denne mannen, og jeg stiller meg positivt til flere filmer i denne sjangeren.
Filmen er hele veien ganske creepy, og da tenker jeg ikke først og fremst på det grafiske, men stemningen. Det største minuset er egentlig at den lider av litt døvtid der og da, særlig er det et par sykkelscener for mange etter mitt omdømme. Kanskje hadde filmen gjort seg bedre som en kortfilm. Men når det igjen er sagt er ikke denne filmen heller blandt de lengste da den er på en halvannen time.
Hovedpersonene er spilt av Rebecca Palmer, Ben Price og i en viss grad også Tom Frederic, som alle har gjort en ok jobb. Det meste ved denne filmen er ganske bra, og jeg har egentlig ikke noe mer å utsette på den annet enn den ikke er en av de mest originale som er laget, samt at den kunne vært klippet ned i hvertfall 10 minutter.
Da jeg først så traileren til World War Z var det med en viss skepsis. Er ikke helt sikker på hvorfor, kanskje det hele først og mest var bunnet i at jeg ikke var helt sikker på hva slags film dette egentlig var snakk om. En zombie-horror/action/scifi-film med Brad Pitt? Vel, jo hvorfor ikke.
Filmen starter med at den idylliske hverdagen til den tidligere FN-etterforskeren Gerry Lane (Brad Pitt) plutselig ikke er like idyllisk og fredelig lengre når han må reise rundt omkring i verden for å kjempe mot en epidemi som man ikke er helt sikker på hva er for noe. Han blir tvunget til å forlate sin skjønne kone (spilt av Mireille Enos) samt hans to døtre. Alt blir brutalt forandret på kort tid, for å si det enkelt.
Som alt nevnt så var jeg noe skeptisk første gang jeg så traileren. Jeg har aldri tenkt at denne filmen ville være spesielt dårlig på noen måte, men heller ikke veldig bra. Det har vist seg at jeg nok en gang har fått rett.
La meg starte med det positive. Filmen har en del kule actionsekvenser som både er spektakulære og stilige, den har også en god del detaljer for den som er opptatt av den slags. Når det kommer til skuespillet så er det man får levert troverdig og man kan faktisk tro på karakterene, i alle fall for det meste. Filmen har også et ganske greit soundtrack som Marco Beltrami står bak. I tillegg skal det legges til at filmen er sjeldent kjedelig i den forstand at det skjer noe støtt.
Så til det jeg fant mer negativt. Først og fremst, plottet og historien er ikke original. Selvfølgelig, det er nærmest umulig i dag å finne på noe som kan sies å være spesielt originalt da så og si alt er gjort før, men likevel. Jeg ga i ste filmen skryt for actionsekvensene, men når det er sagt må jeg også legge til at det også er deler ved nettopp den biten jeg ikke er like tilfredsstilt av. Det er først og fremst de bildene som inneholder mange zombier på en gang. Jeg mener, de bildene hvor det virkelig er MANGE, MANGE zombier.
Jeg skal være mer spesifikk. Vi har blant annet en scene hvor zombiene klatrer oppover hverandre opp og over en mur. Ja, jeg skal innrømme at jeg i en viss grad synes den scenen er kul, men samtidig er det noe ved den jeg ikke liker. Først og fremst det faktum at det ser ganske animert ut. Det er ikke dårlig animert, men det er animert, og det synes. Ellers er det generelt en del scener hvor man har vært litt for ivrig med spesialeffekter, hvor jeg kunne ønsket å sett et annet resultat.
Nå kan det kanskje virke som jeg ikke er særlig for spesialeffekter og sånn i film, det er feil. Jeg liker en god del filmer jeg synes har mange kule effekter, ta foreksempel nyere filmer som The Cabin In The Woods og Mama, herlige filmer. Dessverre klarer jeg ikke å like arbeidet som er gjort i World War Z på samme måten…
En annen ting er at jeg personlig ikke finner denne filmen spesielt skremmende. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at verden skal rammes av en epidemi eller det som måtte være verre. Men jeg klarer likevel ikke å finne dette spesielt skremmende, som igjen er med på å dytte den hakk til lengre ned.
Helt til slutt skal det sies at mye tyder på at denne filmen vil få en oppfølger da avslutningen er det man kan kalle for en ganske åpen slutt. En annen ting som er med på å bygge opp teorien om en ny film er at vår kjære Gerry Lane like før rulleteksten sier at det på ingen måte er over enda. Etter min mening er dette en helt grei film, men nei, jeg vet ikke helt hva jeg tenker om en til. Det holder med den ene filmen. Jeg hadde på forhånd hørt en del godt om denne filmen, vel, etter min mening noe oppskrytt.
To tv-team bestemmer seg for å lage en spesialepisode på et nedlagt sinnsykehus. Det ene teamet består av noen religiøse tullinger som vil bekrefte myten om gjenferd, mens det andre teamet består av skeptikere som ønsker å avkrefte det.
Jeg skal være rett på sak. Episode 50 er noe av det slappeste og mest umotiverende jeg har vært borti på lenge. Desto hardere den prøver å bli tatt seriøst, desto verre blir det. I et forsøk på å få oss til å tro på historien blir vi i starten servert en rekke såkalte intervjuer (de er som alt annet her skuespill, ikke tatt fra virkeligheten) og vi får også opp en del “faktaopplysninger” på skjermen som vi blir “tvunget” til å lese.
Men uansett hvor mye “fakta” vi får fortalt i starten hjelper det svært lite når skuespillerne mildt sagt er uerfarne, noe som virkelig synes, hele veien. Enten blir ting kraftig overspilt, eller så gir de rett og slett mer faen. Skuespillet er faktisk så tvilsomt at det får den norske sitcom-serien “Mot I Brøstet” til å fremstå som både troverdig og ekte. Ja, filmen i seg selv er stort sett så elendig at den får den avdøde filmskaperen Ed Wood til å virke profesjonell.
Historien og plottet finnes ikke originalt og det føles mest som en dårlig parodi på filmer som Paranormal Activity, The Blair Witch Project og Grave Encounters. Ikke er den skummel heller, selv med lyden ganske høyt oppe er den ikke i nærheten av å sette merker i deg (annet enn at den er torturisk-kjedelig). Det eneste jeg har å komme med om jeg skal nevne noe positivt er at noen veldig få scener har noen effekter som er helt grei, men også når det kommer til effektene sitter jeg og tenker at de fleste scenene hadde nesten vært bedre om de ble laget i Paint, for å sette det litt på spissen. Og ja, en ting til, den er heldigvis ikke altfor stygglang, da den knapt er på en times tid.
Sånn, da synes jeg ikke denne filmen er verdt å bruke mer tid på…
Terningkast … Faktisk er dette første gang noen sinne jeg har gitt en film en ener…
Familien Parker har en lang tradisjon med å holde seg for seg selv, og intet uten grunn. Når moren en dag faller om er det de to døtrene i familien som får ansvaret med å skaffe mat. Menneskekjøtt. Jepp, familien Parker har en flere hundre år gammel tradisjon med å spise andre mennesker.
Det er ingen som har det spesielt lett for tiden. Bedre blir heller ikke humøret av at de faster og kun spiser på søndager. Pappa Frank er på ingen måte lett å ha med å gjøre og er ganske så ustabil. Yngstedatteren Rose tenker stadig på hvordan det hadde vært om de var mer som andre og ønsker seg stadig mer og mer vekk fra disse fæle uvanene som ligger i familien. Hun ønsker å rømme og vil at storesøster Iris og lillebroren Rory skal bli med.
Samtidig har doktoren i byen kommet over noen menneskebein. Han har for ikke alt for lenge siden mistet datteren og har sine mistanker om hva som har skjedd med henne. Han kommer stadig nærmere og nærmere den mørke sannheten. Vil han bli den som avslører familien Parkers hemmelighet?
We Are What We Are er en film som ganske udiskutabelt skiller seg ut fra de fleste filmer innen skrekksjangeren. Dette er en film som virkelig har sjel, og en ganske levende og god historie å fortelle. Det er noe som etter min mening er en større mangel i ganske mange andre skrekkfilmer. Når det er sagt er ikke dette en ren skrekkfilm heller. Det er like mye en dramafilm og en thriller, så er også det sagt.
Filmen holder seg stabil hele veien. Den har den samme dystre stemningen i begynnelsen som den har mot slutten. Likevel er den langt ifra noe kjedelig. Den har sine sjokkerende og også noe overraskende momenter som selv jeg ikke var forberedt på, selv om jeg for en stund tilbake har sett originalen Somos Lo Que Hay, som altså er meksikansk. Når det er sagt vil jeg si at denne amerikanske utgaven er ganske ulik filmen som den er basert på. We Are What We Are er nemlig (etter min mening) en av de færre filmene som er bedre enn originalen.
Jeg vil gå så sterkt ut og påstå at dette mulig er den beste skrekkfilmen fra 2013. Faktisk så er denne filmen helt perfekt. Det finnes ingenting å kritisere, ingenting man kunne ha gjort bedre. Dette er en av ytterst få filmer hvor man glemmer at man sitter og ser på en film. Man tror på historien, mye takket være utrolig herlige skuespillere som ikke spiller rollene de har fått utdelt, de ER karakterene. Selv filmens to yngste klarer overlegent å overbevise meg om at de lider og gjør det de kan for å holde sammen, fremfor at de egentlig er to skuespillere som bare gjør en veldig god jobb.
HVIS jeg skulle ha tvunget frem en ting å peke på, så måtte det i såfall bli at de kanskje kunne ha dratt konseptet litt lengre. Men så er jeg ikke så sikker likevel på om det hadde vært nødvendig. Så igjen, dette er en helt perfekt film.
Da jeg først hørte at det skulle lages en remake av William Lustigs “Maniac” fra 1980 var det i likhet med nyheter om remakes generelt noe jeg leste med blandede følelser. Jeg likte originalen ganske så godt og var derfor ikke helt sikker på om jeg ville se den nye versionen regissert av Franck Khalfoun. Men nå er det gjort og når sant skal sies er ikke dette en så aller verst remake.
Frank Zito er en psykisk ustabil, stakkarslig mann som lever svært alene sammen med en haug av mannequindukker. Han er utvilsomt en veldig ensom mann, noe han har vært hele livet selv når hans mor var i live da hun var mer opptatt med å ta i mot kuk fra en rekke fremmede menn, fremfor å ta seg av sin svært unge sønn. Ikke så overraskende bærer Frank på mye aggresjon og hat, ikke bare mot sin mor og en rekke menn, men også en del andre uskyldige kvinner som minner han om moren.
De siste årene har han fått seg en ganske spessiell “hobby”. Han stalker en rekke kvinner han finner på en nettside, han finner dem og ender opp med å skjære av skalpene deres som han deretter stifter fast på sine mannequindukker. Det er tydelig at Frank har mistet begrep på hva som er virkelig og hva som ikke er det da han stadig ender opp med å ha samtaler med sine “venninner”.
I den store hovedrollen som Frank finner vi ikke hvem som helst, men ingen ringere enn “Frodo Baggins”, også kjent som Elijah Wood. Personlig synes jeg de har gjort et veldig godt valg der. Wood beviser at han kan være så mye mer enn en liten, snill og søt hobbit da han denne gang leverer skremmende godt som denne kalde, forstyrrede psykopaten. Med seg på laget har han også Nora Arnezeder i rollen som Anna D’Anton, en av Franks venninner frem til hun finner ut hva han egentlig er.
Selv om jeg ikke likte denne like godt som originalen så er det som nevnt tidligere ikke en aller verst film. Særlig hvis man ser på det som en ny film fremfor en remake, så er “Maniac” fra 2013 en av de virkelig beste horror-filmene dette året. Jeg liker at vi får komme såpass tett innpå hovedpersonen i den grad at vi ikke bare ser en kald psykopat, men at vi også til en viss grad kan forstå hvorfor han gjør de groteske tingene han gjør. Filmen byr ikke bare på en rekke avskårede skalper, blod og gørr, men også en historie som gir mening.
Dessuten er skuespillet ganske så godt, og soundtracket laget av Robin Coudert er kanskje til og med hakket bedre enn det som ble laget for 1980-versionen. Alt i alt er dette en film som er litt bedre enn bare helt ok.
Det finnes tusenvis på tusenvis med skrekkfilmer hvor settingen er at en gjeng ungdommer drar til sted X og blir jaktet på og slaktet en etter en av en gal, gal manneting. Mange av de er latterlig identiske og har lite som skiller seg ut fra andre slike filmer. Men det finnes noen som skiller seg mer ut, “The Caretaker” foreksempel.
Det er Halloween og noen gutter har planlagt å skremme jentene ved å ta de med til en gammel fruktdyrkingsgård som har en noe spesiell og tragisk bakgrunnshistorie. De blir alle kjørt i en flott limousin og ser ut til å ha en midlertidig grei kveld, så langt. Når de ankommer gården blir jentene umiddelbart nokså skeptisk, men lar seg likevel overtale til å bli med inn.
Alle setter seg ned på gulvet mens en av guttene setter på noe skummel bakgrunnsmusikk fra en cd-spiller mens han forteller om hva som en gang har skjedd på stede. Ifølge historien skal det ha bodd et ektepar i huset. Et ektepar som ikke bare hadde et idyllisk forhold da mannen i forholdet (The Caretaker) var ekstremt sykelig sjalu. For å gjøre historien kort; han drepte henne, etter en stund.
Når historien er fortalt ferdig hører de noen lyder utenfor. Guttene er sikre på at det er en av kompisene deres som (etter deres plan) står bak. Men når de litt senere kommer over en død mann i huset er heller ikke guttene like tøffe lengre. Jentene tar ikke den døde mannen seriøst og tror han er en del av planen for å få de skremt. Som dere sikkert sitter og gjetter så er ikke våre unge venner helt alene… Den groteske og mørke historien baller på seg et nytt, blodig kapittel.
Jeg har med vilje valgt å ikke ta med de tingene som gjør at denne filmen skiller seg noe ut i denne anmeldelsen. Det eneste jeg kan si er at jeg pleier som regel å ha rett når jeg sitter og gjetter hva som vil skje i filmer hvor ungdommer blir tatt ut en etter en, men denne gangen hadde jeg faktisk noen feil. “The Caretaker” har faktisk flere overraskelsesmomenter som i seg selv burde gjøre den verdt en titt.
De aller fleste i denne filmen er ikke spilt av superkjente skuespillere, men noen kjendiser har den likevel å by på. Den som kanskje er mest kjent for folk flest er Jennifer Tilly som her spiller rollen som den superegoistiske lærerinnen Miss Perry som har en våt drøm om å en gang erobre samtlige magasiners forside, og hun er villig til å gå meget langt for å få drømmen oppfylt!
Utenom det jeg har skrevet nå ønsker jeg ikke å fortelle eller å gå inn på noe mer da jeg er redd for å komme med noen for store hint til det ene eller det andre.
Alt i alt synes jeg dette er en veldig godt utført film som overrasket meg flere ganger. Jeg ble faktisk ikke bare overrasket over de forskjellige “twistene” den har å by på, men jeg kunne faktisk også la meg overraske over at jeg ble såpass revet med og til enkelte tider levde meg inn i og faktisk kunne tro på det jeg så. Selvfølgelig, filmen har et par svakere punkter da blant annet skuespillet kunne vært bedre og enkelte sår og kutt virket litt tvilsomme, men likevel…
Hadde jeg vært i stand til å la meg skremme hadde “The Caretaker” nok vært en av de filmene som der og da hadde lykkes. Før jeg avslutter denne anmeldelsen vil jeg gi soundtracket litt skryt da det må sies at det er meget godt og den kler filmen bra! Mannen bak musikken heter Jim Lang og har også laget musikken til John Carpenters “In the Mouth of Madness” og “Body Bags”.
“The Caretaker” er etter min mening en meget god film som jeg vil anbefale til de som er litt lei av de vanlige ungdommer-blir-drept-en-etter-en-av-en-gal-maniac-filmene som finnes der ute. Eller mer presis, en anbefaling til alle horrorfans generelt!
Å bli alt for besatt av noe er sjeldent en veldig god ting. Den unge medisinstudenten Jay Jekyll er besatt av tanken om å bli absolutt best i det han gjør på. Han vil ikke være noe nummer to, han vil ikke være bare god, han vil være nummer en, han vil være best.
Hans oppgave er å eksperimentere frem et nytt dop som vil forsterke selvbildet hos folk og forvandle dem om til perfekte vesener. Og det er når han begynner å bruke seg selv som forsøkskanin at han mister kontroll og blir til et helt annet menneske, Hyde. Hyde er et svært aggressivt og voldelig vesen uten særlig til samvittighet og medmenneskelighet. Hyde er rett og slett et monster.
På kort tid rekker han å myrde flere mennesker på et svært brutalt vis. Blant annet inneholder denne filmen en sterk scene hvor en av hans venner er blitt kidnappet og dratt opp til et tak hvor vedkommende blir banket grundig opp og til slutt tvunget til en omgang russisk rulett som vennen hans dessverre taper. Ellers får Jekyll/ Hydes sjefs mindreårige datter gjennomgå når hun blir brutalt banket opp og voldtatt. Dette er vel og merke ikke noe vi får sett i filmen, men det blir nevnt i en sekvens på sykehuset når filmens andre hovedperson Mary Glover spør hva som har skjedd med den veldig unge jenta.
Uten å røpe noe stort skal det også sies at filmen har en mørk og dyster, men dog ikke så uventet avslutning.
Etter jeg så ferdig denne filmen i går kveld gjorde jeg litt research og fant blant annet ut at filmen er basert på en roman som kom ut første gang i 1886. Altså er historien godt over 120 år gammel. Originalt heter historien “The Strange Case of Dr Jekyll and Mr. Hyde”, og er skrevet av den skottske forfatteren Robert Louis Stevenson. En litt morsom fun facts som er verdt å nevne er at da Stevenson først skrev historien og deretter viste den til sin kone så kom hun med en del anmerkinger og i fult raseri endte med å kaste romanen på rundt hundre sider i peisen. Da han så skrev den opp igjen fikk han høre at det var med et bedre resultat, som heldigvis fikk retten til å leve og bli lest av en del flere enn bare kona.
Men, tilbake til filmen “Jekyll + Hyde” fra 2005. Når jeg nå har fortalt at originalhistorien er såpass gammel er det første som nå må nevnes det faktum at filmen likevel foregår i vår egen tid. Altså en noe modernisert version. Faktisk blir denne filmen kalt for “MTV-generasjonens Jekyll og Hyde”. Jeg føler at filmen på flere måter kunne vært litt bedre. Den går litt fort frem enkelte ganger, og jeg hadde litt problemer innimellom med å henge helt med.
Når det kommer til skuespillerprestasjonene er det lite rette fingeren mot. Bryan Fisher har gjort en god tolkning av det 21 århundres Jekyll/ Hyde. Ellers må det også sies at Bree Turner har gjort en flott insats som Jekylls flamme Martha. Andre vi finner på rollelisten er navn som Jeff Roop, Maria del Mar, Amanda Row og Zachary Bennet.
Personlig var det som gjorde mest og best inntrykk på meg bakgrunnsmusikken som er meget sjelden for horrorsjangeren. Soundtracket er nemlig sjeldent vakkert i forhold til mesteparten av det vi er vandt til i skrekkens verden. Vi snakker faktisk i store deler om mer klassisk musikk for å være konkret. Musikken er komponert av Patrick Doyle som også har laget musikken for filmer som “Thor”, “Harry Potter and the Goblet of Fire”, “Rise of the Planet of The Apes” og Disney Pixars “Brave” (“Modig”). Generelt har han veldig lite horror på cv`en.
Men til tross for greie skuespillere og SVÆRT godt og vakkert soundtrack så er filmen likevel ikke den helt store. Den går alt for fort frem, og jeg føler at det er en del viktige scener som mangler. Jeg skulle blant annet ønske vi fikk bli mer kjent med Jay før de verste greiene er i gang. I stede blir vi alt for brått heller presentert i større grad for Hyde, noe som gjør det vanskelig å føle noe for karakteren verken i starten, midtveis i filmen eller også mot slutten. For meg virker det som om filmen bare er laget for å lage en litt sjokkerende og moderne twist ut av en gammel og delvis kjent roman. Jeg er dessverre ikke alt for imponert.
Når en gjeng bestående av syv unge mennesker arrangerer en uskyldig paintball-krig er det totalt uvitende om hva som venter dem i området. Det hele starter som en gøyal lek med to lag, men moroa forandres straks til blodig alvor når det viser seg at de ikke er alene. Faktumet er at nemlig at tre kannibalske, voldelige og godt bevæpnede ekssoldater også befinner seg på stedet klar for å ta de ut en etter en. Og deres våpen er i motsetning til de unges ekte.
Omkring venter ikke bare noen ondskapsfulle menn, men også diverse landminer klar til å blåse bort bein og kropp. Det er bokstavelig talt vinn eller forsvinn, og de unge vennene må benytte seg av det de har, og det de finner.
Før filmen er skikkelig i gang kommer det opp en tekst om at historien er basert på noe som har skjedd i virkeligheten nærmere bestemt den 5. juni 1992.
Filmen har ikke en veldig dyp og inviklet historie, noe jeg finner ganske avslappende da jeg foretrekker å kunne slappe mest mulig av med en film i den forstand at jeg ikke må konsentrere meg alt for mye for å forstå ting. Når det er sagt er det kun på den måten man får slappet av da dette er en veldig dramatisk og spennende film hvor det skjer noe stort sett hele tiden. War Games (også kjent som At The End Of The Day) er en blodig og veldig realistisk actionfilm som pumper og pumper adrenalin til det ikke er mer av filmen igjen.
Skuespillerne leverer med stor troverdighet. Det hele er så godt gjort at jeg blir både forbanna, engstelig og trist, kort sagt jeg lever meg inn i deres helvete. Dette er en av flere filmer jeg har sett som har gitt meg lyst til å bare dukke opp der folk befinner seg, binde fast enkelte opp mot et og annet tre og stikke en kniv inn og ut av røsshølet på de til djevlenes siste flamme er slukket. Man får rett og slett lyst til å gi psykopatene den volden og lidelsen de hadde fortjent. Og uten å røpe for mye får de til slutt det, i en viss grad. I en viss grad mener jeg at de skulle fått lidd mer om det var jeg som fikk tak i de.
Kort fortalt er dette en rå, men likevel herlig film. Den er godt filmet, den er godt regissert, oss som liker blod og gørr får det vi vil se, man får også mer enn nok dramatikk og spenning, det hele virker veldig troverdig og soundtracket er meget bra.
Skal jeg først ta tak i noe som kunne vært “bedre” får det bli det jeg skrev tidligere at jeg synes er ganske avslappende slik som det er, altså at filmen ikke har en altfor tykk historie man må følge mer på for å forstå. Så ja, filmen kunne hatt et “bedre plott”. Men for min del er ikke det så viktig og i min anmeldelse vil ikke det trekke noe ned. Det eneste som ikke gir en sekser er ene og alene det faktum at jeg skulle sett de slemme lide litt mer..
Søskenparet Vincent (Rory Calhoun) og Ida Smith (Nancy Parsons) er på ingen måte et normalt, representativt søskenpar. Joda, de bryr seg om hverandre, og som søsken flest hender det at de krangler og til og med kan slåss. Men det er likevel noe som skiller dem fra de aller, aller fleste. Nemlig deres business. Ved siden av at de driver et Motel (Motel Hell(o)) selger de også kjøtt som de slakter helt på egenhånd. Vincent har forøvrig et ganske treffende motto som sier sitt: “It takes all kinds of critters…to make Farmer Vincents fritters”.
Denne businessen har han sammen med Ida drevet i 20 år. I 20 år har tilfeldige mennesker i nærheten blitt kidnappet og begravd levende i hagen med hodet over bakken, med en sekk over hodet. Og de har selvfølgelig gjort sitt for at ofrene ikke skal være i stand til å skrike spesielt høyt… De nedgravde oferne blir som dyr flest fôret opp til de er klar til slakt.
Den unge, blonde og naive jenta Terry (Nina Axelrod) blir tidlig i filmen en av de som lures trill rundt av de to psykopatene. Når vi først møter Terry er det i en dramatisk motorsykkel-scene som ender med at hun og kjæresten krasjer og faller av. Det hele viser seg å ikke være en ulykke, men en av Vincents feller. Når Terry så våkner igjen får hun fortalt at hennes kjæreste dessverre har omkommet. Når hun ber om å få se han forteller Vincent at han allerede har gravd han ned, uten å egentlig gå særlig inn på hvor. Eller hvordan han EGENTLIG måtte ha dødd.
Terry blir boende på gården en lengre stund i den troen om at de er gode mennesker, totalt uvitende om hva slags monstre som gjemmer seg bak fasaden. Hun har dessuten ingen andre å reise tilbake til, og gir et ganske godt inntrykk av at hun er nokså ensom i verden. Og selvfølgelig ender hun som de fleste naive, godtroende jenter opp med å forelske seg i feil mann, altså Vincent.
Som de fleste forelskelser tar også Terrys romanse slutt når hun en dag får avslørt av Vincents gode nevø (Bruce, spilt av Paul Linke) hva slags forretninger Vincent og Ida faktisk bedriver.
Motel Hell er en film det er vanskelig å ikke like dersom man har et hjerte som pumper og pumper for horror og slasher-filmer. Samtidig som den på flere måter kan minne om filmer som Texas Chain Saw Massacre, Psycho, Eaten Alive, The Hills Have Eyes og en rekke andre klassikere må det likevel sies at denne her er ganske så unik og original. Den er nærmest en skatt med gode replikker som mange har sitert siden den kom ut til i dag. “Meat’s meat, and a man’s gotta eat”, blant annet! ^^
Noe som også er verdt å nevne er den kvinnelige skurken filmen har å by på, Ida, som er meget godt spilt av Nancy Parsons. Ida er ikke den mest attraktive kvinnen i verden. Hun er noe lubben av seg, er ikke alt for pent kledd bestandig og håret er som regel noe rufsete. Det er vel og merke en stereotype at mindre attraktive kvinner gjerne er ond og skummel, men til tross for at det er en stereotype så er den en som absolutt funker. Det at hun ikke er alt for pen og tiltrekkende er utvilsomt med på å gjøre henne enda mer troverdig som nettopp fæl.
Det meste kjente ved denne filmen må likevel være sluttscenen hvor Vincent iført grisemaske på hode går til kamp mot sin egen nevø med motorsag, og det er lett å tenke “Leatherface” (Texas Chain Saw Massacre). Etter jeg nå har sett Motel Hell begynner jeg å tenke på en rekke senere filmer jeg mistenker sterkt for å ha hentet inspirasjon fra nettopp denne flotte og bisarre tingen av en film. Og jeg tenker også på hvorfor jeg i helvete ikke har sett denne gullskatten før nå. Apropos “Texas Chain Saw Massacre” skal det sies at Tobe Hooper en stund var aktuell som regissør helt til Universal droppet filmen for å være “for bisarr”, da trakk han seg han også.
Helt perfekt er den likevel ikke da den både kunne vært skumlere, litt morsommere og fremdeles noen hakk mer grotesk. Spesielt med tanke på at dette er en film fra 1980, en tid hvor det faktisk ble laget langt flere mer groteske filmer enn det blir gjort i dag. Og en ting til, til tider kan den være noe kjedelig. Men til syvende og sist er dette igjen svært god film som jeg sterkt vil anbefale å se!
Shaun er en helt vanlig mann i gata. Som menn flest liker han å drikke med gutta og spille Play Station. Han har en gjennomsnittelig pen kjæreste, og en jobb hvor han ser ut til å trives sånn passe greit. Og selvfølgelig et par utfordringer i livet som dukker opp der og da.
Som de fleste forhold er heller ikke Shauns kjærlighetsliv perfekt. Hans kjære Liz er lei av at han stadig bruker mer tid på beskekompisen Ed enn henne selv og innser at hvis hun skal komme seg videre i livet må hun dumpe sin andre halvdel. Samtidig som Shauns forhold til Liz råtner mer og mer er også Londons befolkning i ferd med å dø ut i en dramatisk fart.
Hele England er plutselig infisert av en dødelig epedemi, men selvfølgelig nekter de døde å holde seg død. De har gjennoppstått og har en eneste ting i “tankene”, spise opp de som enda er i live.
Shaun Of The Dead er en fantastisk zombie-komedie som på mange måter minnet meg noe om blant annet Slither fra 2006. Dette er ikke en film som handler bare om hvor mye gørr og blod man kan få vist frem i løpet av en viss tid, men dette er også en film om vennskap, verdier og ja, også kjærligheten mellom en mann og en kvinne. Selvfølgelig, det er noe blod, gørr, tarmer og andre involler som dukker opp på menyen, men sammenlignet med en del andre zombiefilmer vil jeg si denne likevel er noe mer uskyldig.
Dette er først og fremst en lystig komedie etter mine øyne, med et litt morbid og dystert plott. Som alle andre filmer i zombie-sjangeren er heller ikke denne for absolutt alle, men jeg mener likevel at de fleste normale i familien skal kunne se denne sammen og nyte den som et ferskt stykke kjøtt. Jepp, det er vel helst vegetarianerne som heller får finne på noe annet i mellomtiden, Twilight f.eks… Eller, helst ikke.
Man snakker om en film som først og fremst er til for at man skal kunne slappe av og bare kose seg. Samtidig snakker vi ikke om en hjernedød opplevelse, ok, jo, for det meste. Men noen våkne øyeblikk har den, som en scene som illustrerer hvor viktig det er at man tar vare på den gamle vinyl-samlingen man har i boden. Apropo musikk. Har noen der ute noen gang fantasert hvor herlig det er å drepe vandrere med Queen på full guffe?
Etter min mening er ikke Shaun Of The Dead bare en av de beste zombie-filmene fra en nyere tid, den er faktisk en av de beste zombie-filmene noen sinne. I hvertfall av den mer frivillige, komiske typen. Så fort man har satt filmen i spilleren og slått den på er det rett og slett dødsens umulig å ikke “having a good time”. Så Don`t stop me now, Shaun Of The Dead er herved one of my best friend(s), av de jeg har inne i et viss skap.
