I Spit On Your Grave 2 (2013)

Den unge gladjenta Katie har nylig flyttet til New York. Som de fleste på hennes alder trenger hun penger og forsøker å forsørge seg så godt hun kan som modell. Hun har ikke de helt store oppdragene og særlig mange er de heller ikke. En venninne av henne mener at hun må sprite opp portofolien da den hittil kan minne om en kvinne fra Midtøsten.

Katie bestemmer seg for å ringe et firma som kan hjelpe henne og raskt bedt om å ta et bilde av seg selv som hun sender som MMS. Etter hun har sendt et bilde får hun raskt en melding om at de ønsker å møte henne. Når hun ankommer studio viser deg seg tidlig at fotografen og de andre mennene i rommet ønsker et par noe mer utfordrende bilder enn hun har sett for seg. Katie er en bestemt kvinne og setter foten ned, forså å gå sin vei.

Når det så har blitt natt og hun har lagt seg får hun etter en stund en ubehagelig overraskelse. Hun får ikke helt sove og slår på lyset igjen forså å oppdage at en av mennene fra fotosessionen sitter og filmer henne med en mobiltelefon. Hun reagerer med å skyte han med en strømpistol forså å løpe etter hjelp. Dessverre lykkes hun ikke. Hun blir tatt igjen og lagt ned på gulvet hvor hun blir bundet fast og deretter voldtatt.


© Bildet er tatt fra s11.postimg.org

Etter akten ringer overgriperen til noen kompiser, blant annet hans bror som kommer for å hjelpe til med å rydde opp i det han har stelt i stand. Katie blir dopet ned og når hun så våkner igjen våkner hun opp (i Bulgaria!) i en mindre hyggelig kjeller hun ikke kjenner til. Nok en gang blir hun voldtatt, men denne gang av en av de andre mennene. Man skjønner fort at helvete så vidt har begynt!

De neste minuttene i filmen blir hun både tisset på, banket opp, og kort fortalt torturert på den ene etter den andre måter før hun til slutt blir lagt i en kiste og begravd levende. Men alt er dog ikke over. Katie klarer nemlig å komme seg opp og ut igjen. Og hun er SÅ klar for hevn!


© Bildet er tatt fra alienbee.net

En etter en oppsøker hun de som er skyldig i smerten og frykten hun har følt både psykisk og fysisk, nå skal hennes overgripere få oppleve det samme helvete, og det til gangs. Allerede tidlig i denne filmen kommer det frem at hun kan å sette opp feller for små kryp, og hun har så aldeles ikke glemt sine kunster.

I Spit On Your Grave 2 er oppfølgeren til I Spit On Your Grave fra 2010, som altså er remaken av den første I Spit On Your Grave fra 1978. Altså er dette IKKE en remake, men ganske enkelt oppfølgeren til en remake.


© Bildet er tatt fra img.moviepilot.com


© Bildet er tatt fra cdn.bloody-disgusting.com


© Bildet er tatt fra filmracket.com

Etter min personlig mening er denne filmen absolutt ikke noe dårligere enn de to andre som nå er nevnt. Man får det man skal forvente av en rape and revenge-film. Filmen er i begynnelsen stort sett bare ubehagelig og provoserende på flere måter. Mens slutten er både ubehagelig og tilfredsstillende.

Akkurat som med 2010-versionen er det også denne gang Steven R. Monroe som har regi. Først som sist sitter man igjen med en film som er godt klippet, bra filmet og godt produsert. Soundtracket er som en kameleon, det går i takt med resten av filmen og er med på å prege den stemningen hver enkelt scene ønsker å gi.


© Bildet er tatt fra horror-asylum.com

Det er lite selvfølgelig også lite som er overlatt til fantasien. Torturscenene er svært lite sensurerte og på de verste scenene får vi selvfølgelig ganske detaljerte nærbilder av det vi gjerne vil se. Eller ikke se. Jemma Dallender gjør en svært imponerende jobb som både et livredd, skrikende offer, men også som en til slutt svært hevngjerrig, nådeløs og kald bitch.

Det burde ikke eksistere noe tvil om min dom. I Spit On Your Grave 2 er ganske enkelt et groteskt mesterverk, og heldigvis på ingen måte en blodig fornærmelse i hensyn til verken de to andre filmene i denne serien, eller andre gode rape and revenge-filmer!

Terningkast

Vi reblogges!

28 Weeks Later (2007)

Det har nå gått over et halvår siden jeg så den fantastiske post-apokalyptiske skrekkfilmen 28 Days Later fra 2002. Så er det selvfølgelig lov å spørre seg hvorfor jeg ikke har sett oppfølgeren til denne perlen nå før i kveld? Helvete, jeg aner virkelig ikke.

Det har gått seks måneder siden Storbritannia ble rammet av et virus som gjør at alle som får det i seg dør og forvandles til zombier. I denne filmen blir vi bedre kjent med familiefaren Don og hans to barn Tammy og Andy som han har vært adskilt fra en stund etter at viruset slår til. Når han møter de igjen og får spørsmål om hva som har skjedd med deres mor forteller Don at han så henne bli drept og at det var ingenting han kunne gjøre.


© Bildet er tatt fra thecinemamonster.com

Når Tammy og Andy uten farens tillatelse bestemmer seg for å oppsøke huset de en gang bodde i finner de moren i andre etasje og det viser seg at hun lever, men er blitt bitt. Til tross for bittet er hun ikke forvandlet til noe zombie og de menneskelige sidene er fortsatt til stede hos henne. Militæret er raske med å finne igjen de to barna og tar dem og moren med tilbake til et sikrere sted. Moren blir det så tatt en rekke prøver av og militærlegen Scarlet slår fast at kvinnen er unik og kan være nøkkelen til en motgift.

Når Don møter igjen sin kone beklager han for at han bare løp den gangen og ender opp med å kysse henne. Kysset viser seg å være av det mest skjebnesvangerte da han i løpet av sekunder blir infisert og det hele ender med at han dreper henne på en ganske brutal og umenneskelig måte.


© Bildet er tatt fra mlbpark.donga.com

Så fort det blir kjent hva som har skjedd slår militæret kode rød og bestemmer seg for å skyte ned absolutt alt og alle som rører på seg. En rekke sivile, friske mennesker blir slaktet ned, sammen med de som er smittet. Marerittet som folk har håpet på var over er igjen blitt blodig alvor og absolutt ingen er trygge.

Som dere kanskje allerede har forstått så elsket jeg 28 Days Later, og vet dere hva, jeg kan nå si at jeg også elsker 28 Weeks Later. Dette er ikke en av de oppfølgerne som har skuffet, heller tvert i mot. Akkurat som den opprinnelige filmen får vi også her servert en adrenalinpreget historie som vi ikke gir slipp på før det er over. Filmen får meg til å bry meg om det som skjer og jeg opplever at jeg sitter og nærmest BER om at det går bra med Tammy og Andy, jeg vil ikke se søskenparet bli adskilt, jeg vil ikke se noen av de dø.

Man blir brått gjort oppmerksom på at i likhet med den første filmen så kan også denne gang hvem som helst dø, når som helst. Filmen er brutal, det er noe som skjer stort sett hele tiden og du kan bare glemme å slappe av. Musikken er først som sist både emosjonell, dramatisk og moderne.


© Bildet er tatt fra thedoublevision.wordpress.com


© Bildet er tatt fra fanpop.com

Etter min mening er 28 Weeks Later nærmest perfeksjonistisk. Men det er en liten ting jeg må nevne mot slutten likevel som kunne vært litt bedre. Enkelte av de pålagte effektene kunne vært jobbet litt bedre med. De er absolutt ikke dårlige, men særlig når man sitter foran en skjerm på 55″ så ser det i alle fall ut som om foreksempel enkelte røykskyer er litt animerte, og det er en nattscene jeg mistenker er filmet på et noe lysere tidspunkt av døgnet. Men igjen, de visuelle effektene er absolutt verken dårligere eller bare helt ok, jeg bare ser at de likevel kunne vært litt mer jobbet med.

Alt i alt er dette en jævlig fettbra film. Jeg tror på historien, jeg glemmer at det er en film jeg faktisk ser på og nå sitter jeg bare og vil se den på nytt!

Terningkast

Vi reblogges!

The Fog (1980)

Antonio Bay. Et fredelig fiskesamfunn med sine stolte innbyggere, et sted som ble grunnlagt for 100 år siden. Jubileet skal selvfølgelig feires, men en snikende tåke skal etterhvert sørge for at dagen ikke bare blir like idyllisk som håpet på.

The Fog er et av John Carpenters mest kjente verk. Inntil i dag hadde jeg bare sett 2005-remaken og jeg må dessverre si at denne er noe kjedelig i forhold. Historien er grei nok, og at filmen er original særlig med tanke på når den ble laget, er det lite å si på. Som de fleste andre filmer jeg har sett fra Carpenters verden er også dette en film med et godt soundtrack som er med på å sette den rette stemningen.

Skuespillerstaben i denne er ikke den mest beskjedne. På rollelisten finner vi blant annet Adrienne Barbeau. Jamie Lee Curtis, Tom Atkins og Janet Leigh. Skuespillermessig er det ikke noe å si på verken staben eller prestasjonene.


© Bildet er tatt fra joblo.com


© Bildet er tatt fra moviesaredamngood.files.wordpress.com

Men dessverre har ikke denne filmen klart å gjort meg til like stor fan som jeg er foreksempel Halloween-filmene. The Fog er først og fremst kjedelig etter min mening. Jeg kan skjønne de som syntes filmen var spennende da den kom ut i sin tid, men nå er det vel og merke år 2013, og da bør og skal det også være med 2013-øynene denne filmen nå skal dømmes utifra.

Effektene vi får servert er helt greie, det vil si. God til å være fra 1980, men i dag føles de bare ikke spesielt overbevisende. Jeg får meg rett og slett ikke til å kjøpe det, jeg får ikke til å leve meg spesielt inn og tenker hele veien at dette bare er en film. Noe det også forsåvidt er…


© Bildet er tatt fra lightriderjournals.wordpress.com

Jeg føler nå jeg har fått sagt det som er å si for min del. John Carpenter, du er en stor man, et stort talent. The Fog var helt sikkert en veldig bra film på mange måter i sin tid, men jeg tror mange med meg vil si at i dag føles The Fog heller mer kjedelig sammenlignet med nyere filmer i denne sjangeren. Jeg vil heller anbefale 2005-versionen med samme navn.

Terningkast

Vi reblogges!

Apartment 1303 (2012)

Den unge 20-åringen Janet har fått nok av å bo hjemme sammen med sin alkoholiserte og stadig mer ustabile mor. Hun har nettopp funnet et nytt sted å bo og føler seg rimelig trygg på at ting vil bli mye bedre nå. Men det viser seg at hun har forflyttet seg fra ille til verre.

Fra første stund møter hun en liten jente som ikke har stort mer å si enn at Janet må komme seg vekk. Hun møter også på vaktmesteren i bygget som trakasserer henne ved å tilby at han hjelper henne med å betale for leien av leiligheten, mot at hun blant annet blotter puppene for han. Janet blir skremt og smeller bokstavelig talt døra i trynet på han.

Men det skal selvfølgelig vise seg at det finnes noen enda mer uhyggelige vesener i nærheten, i Janets nye leilighet befinner deg seg nemlig en mor og en datter som ikke har de helt store behovene for å dele stedet med noen.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når Janet allerede etter to døgn faller ned fra balkongen og ender som dårlig blandet pizza på fortauet er politiet raske med å konstantere at hun tok sitt eget liv. Den eneste som ser ut til å ikke dele denne teorien er hennes eldre søster Lara som bestemmer seg for å flytte inn i denne skumle leiligheten, i håp om å oppklare hva som faktisk har skjedd. Hun får også overtalt Janets kjæreste Mark til å ligge på sofaen og passe på henne, noe som burde gjøre det mer trygt da han jobber i politiet som spaner.

Men ting har så vidt begynt. Marerittet blir bare verre og verre for Lara, samtidig som de rundt blir mer og mer sikker på at hun bare innbiller seg ting som bivirkning av et og annet rusmiddel.

Apartment 1303 er en av flere filmer som ikke helt har oppfylt de forventningene jeg har hatt på forhånd. Særlig med tanke på at jeg likte originalen ganske godt da jeg så den for noen år tilbake, altså er dette en remake. Selv om det stadig skjer uhyggelige ting for karakterene i filmen føles den likevel for det meste noe kjedelig. Jeg klarer ikke helt å bry meg om hva som skjer og føler i en viss grad en likegyldighet for hvem som eventuelt måtte klare seg eller ikke.

Foto tilhører: MonteCristo International

Foto tilhører: MonteCristo International

Når det kommer til skuespillet er det helt greit, det er ikke spesielt dårlig på noen måte. Det er mer karakterene som er problemet, føler jeg. Jeg klarer med litt godvilje til å tenke at det er noe synd på enkelte, men samtidig så klarer jeg ikke bry meg…

Og la oss snakke litt om det som skal virke skummelt og skremmende. For å ta det positive først, filmen har en del kule effekter og jeg liker måten enkelte av scenene er filmet på. Men det er likevel ikke godt nok. Mye føles så alt for halvveis, noe som er synd for dette er en film med et plot som KUNNE ha vært så mye bedre. Det største problemet her er at filmen snubler gang etter gang i klisjeer. Klisjeer trenger ikke være negativt i seg selv, men denne gang har det i alle fall ikke vært en betydelig fordel.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når dette er sagt vil jeg avslutte med å legge til at Apartment 1303 fra 2012 ikke er en dårlig film, men den er ikke særlig god heller. For å avslutte med noe positivt så er skuespillerne helt ok, soundtracket skaper en uhyggelig stemning og effektene er til tider kule. Men utenom det, njæh… Jeg kunne laget en mer kreativ og hakket bedre film.

Vi reblogges!

Hatchet II (2011)

Det er ingen hemmelighet, jeg elsker slashere og jeg har voldsom respekt for Kane Hooder. Og mellom oss, det er litt rart at jeg ikke før nå har sett Hatchet II. Desto mer tragisk er det at jeg enda ikke har sett den første filmen i serien. Sånn, da var det sagt!

I Hatchet II møter vi på den skrekkslagne Marybeth som er en av få som har møtt og overlevd den grufulle skikkelsen Victor Crowley som har drept både hennes far og bror. Hun kommer seg helskinnet hjem igjen og får overtalt den tvilsomme voodoo-presten Reverend Zombie til å bli med henne tilbake slik at hun får hentet faren og broren. Men egentlig er hun mest ute etter å plante en øks i hodet på Crowley, en gang for alle.


© Bildet er tatt fra flix66.com

Mr. Zombie får overtalt en gjeng bygdetullinger til å bli med på jakten, mot at den som flår Crowley får utbetalt 5000 dollar i kontanter. I og med at folk flest tror historien om Crowley bare er noe overtroisk piss er det ingen som er spesielt vanskelig å overtale. Sammen ender de opp med å reise til Honey Island, uvitende om at de aller fleste snart vil omkomme en svært brutal og makaber død.

La det være sagt. Det er lite ved Hatchet II som skiller seg ut fra andre slasher-filmere jeg har sett oppgjennom årene. Og man trenger heller ikke å ha sett så mange av de for å se at Hatchet II i bunn og grunn har lite originalitet i blodet. Likevel har det ikke så mye å si. Når man er så glad i sjangeren som det jeg er er dette uansett en ganske underholdende og god film. Altså en god film innen sjangeren.


© Bildet er tatt fra kinokalender.com


© Bildet er tatt fra chud.com

Jeg skal ikke benekte det faktum at skuespillet KUNNE vært noe mer troverdige, effektene KUNNE vært noe mer realistiske, og historien KUNNE hatt litt mer kjøtt på bena. Men samtidig så mener jeg at disse “manglene” (et ord jeg forsåvidt egentlig ikke vil bruke) er mye av sjarmen med denne mindre selvhøytidelige sjangeren som nettopp jeg forguder. Nettopp fordi mange av disse filmene er slik som de er.

Det er Kane Hooder som spiller monstermorderen Victor Crowley. Kane Hooder burde egentlig ikke trenge noen introduksjon, men siden jeg vet at mange av dere her inne er noe uvitende av dere kan jeg legge til at noe av det Hooder er mest kjent for er at han har spilt Jason Voorhees i intet mer enn fire av “Friday the 13th”-filmene.


© Bildet er tatt fra vip.usaweekend.com

I rollen som Reverend Zombie finner vi den legendariske Tony Todd som har medvirket i filmer som “Candyman” (1992), “The Rock” (1996) og samtlige av “Final Destination”-filmene. Og sist, men ikke minst er det Danielle Harris fra filmer som “Halloween IV” (1988) og “Halloween 5” (1989) som denne gang har den kvinnelige hovedrollen som Marybeth (som i den første filmen ble spilt av Tamara Feldman).

Når jeg nå skal rulle terning har jeg først og fremst valgt å dømme den utifra den sjangeren den er innenfor. Den sjangeren som jeg igjen må gjenta at jeg ELSKER! Kort fortalt mener jeg at Hatchet II er en sadistisk god slasher-film, og derfor fortjener den nå den dommen jeg har bestemt meg for å gi.

Terningkast

Vi reblogges!

Curse Of Chucky (2013)

Det har snart gått ti år siden sist, og da nyheten om en ny Childs Play-film ble kjent er det klart at mange ble noe skeptisk. Til alle skeptikere har jeg nå en ting å si; Curse Of Chucky er uten tvil en av de bedre oppfølgerne som man ikke blir skuffet av. I alle fall ikke mye.

Dette er film nummer seks i serien og det er naturlig å tenke at handlingen foregår etter “Seed Of Chucky” (2004) noe som denne gang ikke er tilfelle. Plottet i Curse Of Chucky foregår nemlig en stund etter Childs Play 3. Med andre ord; De som har forventninger om å igjen se (eller i det minste høre) Jennifer Tilly som Tiffany vil nok litt skuffet. Hun er knapt med denne gang da hun så vidt har noen sekunder på slutten.

Filmen åpner med at en pakke blir levert på døren til den unge rullestolbrukeren Nica. Pakken viser seg å være til hennes mor Sarah som ikke er helt begeistret for det som viser seg å være i. Det viser seg (ikke overraskende) å være en Good Guy-dukke. Sarah ender opp med å kaste den i søpla noe som skal koste henne dyrt da hun blir funnet av datteren like etterpå, drept. Og ja, selvfølgelig er det Chucky som står bak.


© Bildet er tatt fra static.squarespace.com


© Bildet er tatt fra horrorhounds.net

Kort tid etter at politiet har vært til stede ankommer Nicas søster Barb(ie) sammen med datteren Alice og kjæresten Ian. I tillegg blir vi også introdusert for barnevakten Jill og presten Frank. Barb foreslår raskt at huset som moren har testamentert til Nica og henne selv skal gå for salg. Til tross for at Nica er sterkt uenig i dette og gjerne vil fortsette å bo der fortsetter den egoistiske søsteren med sitt, og legger til at hun ikke vet hva som er best for seg selv for øyeblikket.

Når lille Alice plutselig spør hva det blir til middag reiser Barb seg for å lage mat, men Nica insisterer på at hun skal gjøre det, med litt assistanse fra Alice. Under middagen begynner presten å føle seg dårlig og ser seg nødt til å gå. Ikke lenge etterpå blir han funnet svært så død.

Leken har nettopp begynt og Chucky nøyer seg som vanlig ikke med bare to liv på samvittigheten. Som vanlig lar han ingen slippe unna. Etter min mening er Chucky blitt nifsere enn noen gang. Ja, det er noen scener hvor man udiskutabelt kan se at han er data-animert, men til tross for det må jeg gjenta meg selv: Han har aldri vært skumlere!


© Bildet er tatt fra best-horror-movies.com

Med tanke på at jeg likte de to siste filmene bedre enn de tre første mye på grunn av humoren, er det nesten så jeg er litt overrasket over meg selv over at Curse Of Chucky nå har blitt min favoritt av alle seks filmene. For det er ikke like mye humor og heller ikke like mange blodige drap denne gangen som i “Bride Of Chucky” og “Seed Of Chucky”. Men når det er sagt så må jeg si det igjen; denne filmen er skumlere enn noen gang! Sånn, to ganger får være nok.

Det er faktisk kun to bagateller jeg har å pirke på denne gang og det er enkelte av de animerte scenene, samt det faktum at Chucky er litt lite med den første delen av filmen. Men disse tingene er så små bagateller at de for min del nesten ikke er verdt å nevne, når man ser på den store helheten av et mesterverk Curse Of Chucky ellers er.

Jeg elsker at filmer har en kul kjenningsmelodi. Etter min mening er det ikke mange horror-filmer de siste årene som har hatt et veldig huskbart soundtrack. Derfor var det med en stor begeistring jeg i kveld fikk høre kjenningslåten til denne filmen for første gang, den beste kjenningslåten jeg har hørt i en film siden den aller første Saw-filmen.


© Bildet er tatt fra jarviscity.com

Ellers skal denne filmen også ha litt ekstra skryt for måten den er regissert og filmet på. Kameravinklene er profesjonelt planlagt og gjennomført, og sammen med udødelige bakgrunnsmusikken blir man forført i en film som man utenom få unntak faktisk kan glemme er en film.

Før jeg avslutter denne anmeldelsen må jeg ikke glemme å legge til at den kvinnelige hovedrollen Nice er spilt av Fiona Dourif, datteren til Brad Dourif som altså her har lånt bort stemmen sin til Chucky for sjette gang. Og la det være sagt, det er tydelig at Fiona er datter av sin far.

Er noen litt usikker på hvordan Brad Dourif ser ut, fortvil ikke. Man får nemlig SE (og ikke bare høre) han også i løpet av filmen da det dukker opp noen flashback fra livet til den avdøde seriemorderen Charles Lee Ray før han bare ble “Chucky”. Det skal blant annet vise seg at Charles/Chucky hadde noe å gjøre med moren til Nice i sin tid, og også noe med å gjøre at Nice er lam fra under beltestedet.

Curse of Chucky er etter min mening ikke bare den beste filmen om Chucky, men også en av de absolutt beste skrekkfilmene de siste 40 åra. Chucky er og blir min venn til det helt siste.

Terningkast

Vi reblogges!

Mirrors 2 (2010)

Det skal igjen handle om speil når jeg nå skal anmelde “Mirrors 2”. Konseptet er i stor grad det samme som i “Mirrors”, som jeg anmeldte i helga.

I starten av denne filmen tenkte jeg at den er mer laget for pengenes skyld. De første minuttene byr på en rekke morbide og ganske voldelige scener, selvfølgelig med en del blod. Og innvoller. Uten å ha tenkt så nøye på det tror jeg det er mer innvoller og flere dødsscener i denne, enn den fra 2008.

Men etterhvert som filmen går begynner det også å bygge seg opp en historie. Det skal sies, for mange av dere mer kresne der ute er nok dette nok en film med et ikke tykt nok plot. Uansett, plottet er ikke det tykkeste jeg har sett heller, men for min del holder filmens historie som vi blir mer og mer satt inn i, etterhvert.


© Bildet er tatt fra collider.com


© Bildet er tatt fra dreadcentral.com

For min del var den største skuffelsen med denne at Kiefer Sutherland ikke er med, som altså hadde hovedrollen i film èn. Når det er sagt er ikke Nick Stahl så ille han eller, her i rollen som Max.

Filmen åpner med en skjebnesvangert bilulykke som ender med at Max mister sin forlovede og så vidt klarer å overleve selv. Etter at legene har klart å vekke han til live er ting ikke lenger helt de samme. I tillegg til at han har mistet sin forlovede har han samtidig fått en helt ny evne til å se ting folk flest ikke ser. Da særlig ting i speil og lignende elementer som reflekterer lys.

Hans far ønsker gjerne at sønnen skal begynne å jobbe som nattvakt på et kjøpesenter da det kan være godt for han å komme seg i arbeid igjen etter den tragiske hendelsen. Max tar jobben, men finner tidlig ut at han kanskje kunne jobbet på et annet sted. Etterhvert får han stadig se speilbilder av en kvinne som er meldt savnet, noe som gjør at han tar kontakt med den savnede sin søster.


© Bildet er tatt fra dvdtalk.com


© Bildet er tatt fra virtualborderland.files.wordpress.com

De finner etter en stund en vennlig tone til tross for at hun i starten virker litt kald og vanskelig å komme inn på. Sammen klarer de å finne ut ting politiet ikke har klart og kommer stadig nærmere en sannhet.

Til tross for at jeg personlig ikke likte denne like godt som den første så mener jeg likevel at dette også er en ganske bra film. Jeg elsker effektene denne filmen har å by på, og dødsscenene er rett og slett kule. Særlig liker jeg scenen hvor en kvinne får skilt hodet fra resten av kroppen av et glass som faller mot henne i dusjen. Skuespillerne har heller ikke slurvet nevneverdig med jobben sin, og til slutt skal soundtracket ha ros for å være både emosjonelt og episk på samme tid.

Terningkast

Vi reblogges!

Mirrors (2008)

De fleste har trolig hørt myten om syv års ulykke dersom man skulle knuse et speil. Ikke like mange har hørt om faren ved å la være å ødelegge de fleste speil man kan komme over.

Det er ikke mange filmer hvor jeg underveis og særlig i ettertid tenker, “hvorfor er det ikke laget flere filmer som denne?”. The Mirrors har for min del sneket seg inn på den listen. Det er ingen hemmelighet at mange har et eller annet paranoid forhold til nettopp speil. Årsakene kan være så mange. Vi har de som har noia for å se monstre og andre skumle ting. Så har vi også de som er redd for å se seg selv, av forskjellige årsaker.


© Bildet er tatt fra fullhalloween.com

I The Mirrors møter vi ekspurken Ben Carson som spilles av 24-stjernen Kiefer Sutherland. Ben sliter på flere fronter. For tre måneder siden hadde han problemer med alkohol etter at han uheldigvis drepte noen for en tid tilbake. Han sover for tiden på sofaen til søsteren Angela (Amy Smart), da kona ikke lenger ønsker han i nærheten blant annet da hun mener det er best for de to barna de har sammen.

Ben starter en rutinejobb som vekter på det som før var det berømte stormagasinet Mayflower i New York, før det ble rammet av en intens storbrann. Og det er nå ting virkelig begynner å skje, selv om man allerede fra første scene før servert en del dramatikk, frykt, blod og mere blod. Ben bestemmer seg umiddelbart for å komme til bunns i storsenterets fortid, og desto nærmere han kommer desto mer alvorlig blir det både for han og de rundt.


© Bildet er tatt fra dirtyhorror.co


© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com

Jeg liker veldig godt at denne filmen kombinerer to type skrekksjangre på en gang. Samtidig som vi får mye av den grafiske delen får vi også i minst like stor grad den mer overnaturlige delen. Så enten du liker den ene eller andre type siden av sjangeren best, er det uansett større sannsynlighet for at du vil reflektere et positivt forhold til denne her.

Den er effektmessig veldig kul. Det er vel og merke et par scener som man kunne gjort mer ut av, men det er i alle fall for min del bare bagateller i det større bildet. Nå er jeg nesten ikke i stand til å synes at noe er skummelt lenger, men hadde jeg vært hakket mer “normal” hadde jeg nok blitt litt skremt av denne. Det spørs om jeg faktisk hadde måtte pusset tennene i stua de nærmeste dagene hvor jeg ikke har noe, ja nettopp, speil.


© Bildet er tatt fra childstarlets.com


© Bildet er tatt fra newallpaper.com

Kiefer Sutherland har utført et meget profesjonelt arbeid. Det er tydelig at han ikke bare er med for pengene og berømmelsens skyld, for han har virkelig lagt en betydelig del av sin sjel i denne filmen. Som i så mange andre prosjekter. Det samme kan man også si om de fleste andre vi blir presentert for, men særlig Kiefer har denne gang ingen synbare sprekker eller riper å klage på.

Til tross for at stort sett hele denne filmen er en gledelig sinnforstyrrelse så skal det sies at sluttscenen likevel er den mest spektakulære. Ofte er jeg veldig flink på å røpe en større del av handlingen når jeg anmelder noe, men dette er en sånn film jeg heller vil fokusere minst mulig på den biten, da dere bare må se den selv. Må med stor M, både speilvendt og… Rettvendt!

Terningkast

Vi reblogges!

The Victim (2011)

Gammelt nytt – Verden er mett på feige hyklere som tenker først og fremst på seg selv, sheriff James Harrison blant annet. Når han under en seksuell omgang får spørsmål fra sin partner om han snart vil komme ender det med at han brekker nakken på henne. Han roper på sin kollega Jonathan for å fortelle hva som har skjedd, forså å få han med på å kvitte seg med liket, i tillegg til at de må drepe den uskyldige kvinnen Annie, den avdødes venninne som er like i nærheten. Heldigvis for Annie overhører hun det hele og for sin anledning til å stikke av.

Hun klarer å løpe et stykke og ender opp med å finne en hytte hvor hun møter den enslige 50-åringen Kyle Limato. Annie er naturligvis veldig ute av seg og sliter i begynnelsen med å fortelle om hva, hvordan, hvem og hvorfor på en rolig måte. Kyle vil helst ha minst mulig med det hele og gjøre og foreslår at han kjører henne til politistasjonen hvor hun kan fortelle hva som har skjedd. Men sannheten er at James Harrison er en type som er vandt til å styre skuta og få det som han vil. Etterhvert innser Kyle at Annie har rett, og blir med på å gjøre det han kan for å beskytte henne.

Det tar ikke lang tid før James og Jonathan banker på døren og spør om han har sett Annie. Kyle nekter og etter en stund bestemmer de seg for å dra videre, eller gjør de?


© Bildet tatt fra horrorsandscaryshits.blox.pl


© Bildet tatt fra sdd-fanatico.org

Hele filmen åpner opp med helt grei intro som ikke er alt for lang, men som samtidig kunne vært kortere. I følge filmen selv er den bygget på en virkelig historie, noe det går an å tro på da den ikke er spesielt urealistisk på noen måte. Den er uttalt som en “fun sleazy grindhouse film”, men minner mer om en litt dyster dramafilm, eller i beste fall som en thriller. Det er ikke noe spesielt med The Victim som skiller seg fra andre filmer i sjangeren, og den fungerer helt greit. Historien virker noe tynn, så sånn sett er det greit at filmen ikke er lengre enn rundt 75 minutter.


© Bildet tatt fra sdd-fanatico.org

Blant hovedrollene møter vi Michael Biehn (som også står bak manus og regi) og Jennifer Blanc som Kyle og Annie. I løpet av kort tid i filmen får de et ganske tett forhold da blant annet er en ganske intim sex-scene som etterlater lite til fantasien. Med tanken på at sex-scenen dem mellom er såpass realistisk, og særlig med tanke på at Michael Biehn og Jennifer Blanc i virkeligheten er kjærester, kan det tenkes at akten vi får se faktisk er ekte vare. Ja, det kan faktisk til og med tenkes at Biehn her har brukt The Victim til en unnskyldning til å pule dama si på film, uten at han skal beskyldes for å lage ren porno.


© Bildet tatt fra dev.dvdclinic.com

Sluttscenen har neppe, og kommer neppe til å overraske mange. Generelt er filmen ganske forutsigbar og til tider litt tam. Filmen hadde ikke tatt skade av litt mer spenning, og den kunne til tider gått litt raskere. Det er egentlig ikke så mye mer å si. Som jeg alt har nevnt, The Victim er en helt grei film.

Terningkast

Vi reblogges!

Christine (1983)

Når noen omkommer i trafikken er det alltid noen bak et viss ratt som får skylden. Selvfølgelig, man kan ikke skylde på biler. Akkurat som det ikke er pistoler som dreper, men den som trekker i avtrekkeren. Ah, om det bare var så “enkelt”.

I Detroit blir en dag 58-modellen Christine født. Christine er en rød og hvit bil, mer konkret en Plymouth Fury. Utenpå ser hun ut som en hvilken som helst bil av sitt merke, men det er bare utenpå. Innerst inne befinner det seg en ondskap som nærmest kan beskrives som udødelig.

De unge mennene Dennis og Arnie er som gutter flest. De drikker øl, ser på de flotteste jentene på skolen, og er opptatt av å få seg et nummer. I starten av filmen er de bestevenner, og det ser ut som ingen eller ingenting kan ødelegge forholdet. Når Arnie en dag får øye på en skraphaug av en bil begynner ting derimot å skje. Han blir mildt sagt betatt, og bestemmer seg for at han skal ha denne bilen, samme hva det måtte koste. Dennis forsøker å prate han fra det, men til ingen nytte. For 250 dollar blir bilen Christine, hans.


© Bildet tatt fra cinemeccanica.wordpress.com


© Bildet tatt fra avmaniacs.com

Foreldrene til Arnie er alt annet en blid når han kommer hjem, og forbyr han å ha bilen hos dem. Arnie får fort for seg at alle er i mot hans nye flamme. Hans personlighet forvandles mer og mer til det verre, samtidig som han sårer og frastøter seg folk med kortere og kortere mellomrom.

Samtidig som han stadig støter fra seg folk begynner politiet å komme over stadig flere lik, hvor dødsårsaken er mer av den uforklarlige. Mistanken er selvfølgelig mest knyttet til Arnie, men Arnies eks-kjæreste tror ikke det er han som står bak. Men Christine derimot. Hun får med seg Dennis til å ødelegge Christine en gang for alle. En sak som er lettere sagt enn gjort.

Filmen er basert på Stephen Kings novelle med samme navn, regissert av John Carpenter. Med de to navnene burde det være nok til å tenke at dette er en fantastisk film. Særlig siden det også er tilfelle kunne jeg avsluttet filmanmeldelsen her, og bare klint til med et terningkast. Men jeg skal selvfølgelig gjøre det litt mer ordentlig enn som så. En god film trenger også en bedre anmeldelse, selv om vi allerede har noen ganske sterke utgangspunkter for at den er god.


© Bildet tatt fra tasteofcinema.com

De fleste karakterene vi blir presentert for er skikkelser vi skal elske å hate. Vi blir presentert for den ene drittsekken etter den andre, noe som kanskje er en av grunnene til at vi til tross hvor sykt det måtte være faktisk ender opp med å håpe at Christine får gitt de en velfortjent, smertefull død. Samtidig er det også noen karakterer som er der for at vi skal bli glad i de, som igjen gjør at vi sitter og håper at de klarer seg helskinnet gjennom hele filmen, og overlever.

Musikken er som man kan forvente av en 80-talls film veldig episk, og den er som man kan forvente fra Carpenter veldig god. Vi får servert det ene høydepunktet etter det andre. Christine er en film som er sjeldent kjedelig, den har en flott flyt og det blir kort fortalt ikke for mye av det ene eller det andre. Den er ganske enkelt ikke langt unna å være perfekt. Faktisk er det ikke mange grunner til at denne ikke skal få en sekser på terningen. Men det er en ting som trekker litt ned.

Selv om filmen er godt skrevet, godt regissert, ganske original (både den gang og også nå) og alt det der, så er det likevel en ting som trekker litt ned, nemlig det faktum at den egentlig ikke har noen overraskelsesmomenter. Jeg liker å bli litt overrasket eller sjokkert når jeg ser film, og det er det eneste som gjør at jeg ikke kan gi den full pott.

Terningkast

Vi reblogges!