Johnny (Kim Ulvberget) er den skjeggete fotografen som nok burde vært innlagt på en eller annen klinikk for voldtektsforbrytere og mordere for en god stund siden. Hans jobb er å ta bilder av unge, vakre kvinner. Hans hobby er, ja, å voldta og drepe dem. Når det deilige sukkertøyet Nadia (Camilla Vestbø Losvik) møter opp til avtalt tid er han rask med å kle av henne med blikket. Så fort de har kommet seg litt inn tar han tak i henne, holder henne fast og kjører sin lille venn inn i henne sterkt mot hennes vilje.

Det er ikke “bare” disse uvanene Johnny har med seg i livets bagasje. Han har også sine utfordringer når det kommer til søvn. Han er en av de som sliter med hypnagogia som er latinsk for “søvnparalyse”, en tilstand 1 av 5 vil oppleve i løpet av livet i følge filmen selv. Like etter han har drept Nadia er hun tilbake for å hevne seg. Så er det store spørsmålet fremover, hva er virkelighet og hva er bare drømmer?

© Foto: Lars-Erik Lie

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

© Foto: Lars-Erik Lie

Det er Lars-Erik Lie som står bak denne noe spektakulære kortfilmen på knappe 23 minutter, eller 27 om man tar med rulleteksten. Fra før av har jeg kun sett en film fra denne karen og det er rape-revenge-filmen “The Thrill Of A Kill”. Når man nå ser “Hypnagogia” føles det litt lenge siden man så den “The Thrill Of A Kill”. Spesielt når det kommer til det tekniske er denne filmen mye stiligere og bedre å se på. “Hypnagogia” er en veldig mørk, men likevel også en fargerik og vakker, skremmende film.

Bildene er fantastiske og kan ganske enkelt beskrives med et ord. Kunst. Lydkvaliteten er også langt bedre siden sist, for ikke å snakke om musikken. Soundtracket er mulig det som falt best i smak for min del. Det er utrolig episk og kan blant annet gi assosiasjoner til en rekke av John Carpenters gullperler, samtidig som det på ingen måte er noe plagiat.

© Foto: Lars-Erik Lie

© Foto: Lars-Erik Lie

Jeg liker også historien til denne filmen ganske godt. Jeg elsker filmer innen for rape-revenge-sjangeren, til tross for at mange av disse filmene ofte er litt vel identiske. Jeg går fortsatt rundt og irriterer meg over hvor utrolig lite kreativ jeg fremdeles synes Reinert Kiil var da han kom ut med “Hora” i 2009, en film som etter min mening kun er en svakere kopi av den originale “I Spit On Your Grave” fra 1978. Men nå er det Lars-Eriks “Hypnagogia” denne anmeldelsen skal dreie seg, og etter min mening klarer denne filmen å levere også på dette punktet.

Jodda. Den har en rekke sekvenser som minner om et og annet som er sett før. Men å lage en film hvor absolutt alt virker 100% nyskapende i 2014 er like lett som å male himmelen. Det lar seg bare ikke gjøre. Dessuten er dette på ingen måte en film som er noe plagsom når det kommer til det som gir litt deja vu. En av mine personlige favoritter er nettopp en av disse scenene, nærmere bestemt en sekvens hvor Nadias gjenferd ligger under sengen til Johnny og minner skrekkelig mye om en sammensmelting av Samara fra “The Ring”-filmene og hun langhåra fra “The Grudge”, du vet hun som høres ut som et treskeverk?

© Foto: Kim Ulvberget

Det er egentlig lite jeg har å utsette på denne filmen. Likevel er det er to ting jeg vil nappe tak i mens jeg har muligheten. For det første, filmen er engelskspråklig. Et smart trekk med tanke på det internasjonale, likevel føles det hele noe spesielt når man tydelig hører at alle karakterene egentlig er norsk, og likevel snakker de engelsk til hverandre, i Norge. I punkt nummer to vil jeg nevne skuespillet som også kunne vært noe bedre. Når jeg igjen har skrevet det må jeg også legge til at dette er en lavbudsjettfilm med et budsjett på rundt 666 dollar i følge den informasjonen jeg har fått oppgitt, eller 4000 kroner om du vil.

Men til tross for at skuespillet ikke er det beste jeg har sett er det langt i fra noe ille heller. Det er på ingen måte med å stikke hull i hjulene for å si det sånn, og blir heller et lite småplukk når man sammenligner det med alt det andre jeg har nevnt nå.

Hovedkonklusjonen min er enkel:
Liker du gode skrekkfilmer bør du absolutt gi denne norske kortfilmen en sjanse. Den er vel og merke ikke veldig skummel av seg, men den har i det minste et par jump-scares som ihvertfall funket på meg. Den er ikke skrekkelig lang, den er heller akkurat helt passe. Og når det kommer til underholdningen har jeg ingen ting å utsette.

Har du lyst til å se den må du vente noen dager, men heldigvis ikke så lenge da den slippes ut for offentligheten fra og med førstkommende fredag. Høres det ut som en film du har lyst til å titte på kan du leie eller kjøpe filmen ved å klikke deg inn her!

Terningkast

Vi reblogges!

For 6 år siden endte Toms bursdagsfest på en meget brutal og brå måte da klovnen Stitches falt baklengs og ble spiddet av noe kjøkkenutstyr som lå i oppvaskmaskinen. Siden den gang har Tom jevnlig slitt med mareritt og frykten for at Stitches en gang skal vende tilbake fra de døde og hevne seg for det som skjedde.

Selv om det nå har gått noen år siden den grusomme tragedien sitter minnene fremdeles veldig sterkt i Toms sinn. Til helgen skal han ha en ny fest hjemme hos seg selv, den første siden tragedien. Både venner og bekjente og mindre kjente er invitert og det ser en stund ut til å bli et vellykka opplegg. Ja, sånn bortsett fra at Tom får i seg en halv hasjkake og et par andre ting som ikke er veldig vesentlig og nevne her og nå… Folk hygger seg, drikker, sjekker opp hverandre, tærer opp hverandre, ruser seg og i det hele tatt. De fleste aner fred og ingen fare. Men plutselig er den døde klovnen tilbake!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Stitches var aldri en særlig hyggelig klovn før han døde, og de seks årene i grava har absolutt ikke gjort han noe snillere. Han er tilbake verre enn noen gang og denne gangen er det han som skal more seg på andres bekostninger. Det er bare å ønske Tom en riktig Gory Dirtday, for nå er det sannelig lenge siden sist.

© Bildet er tatt fra peliculasyestrenosrmvb.net

“Stitches” er en utrolig sær splatter-komedie med den ene tvilsomme sekvensen etter den andre. Dette er på ingen måte en film som tar seg selvhøytidelig et eneste sekund. Mange av scenene er utrolig voldsomme og morbide, men til tross for det så tror jeg likevel at de færreste vil kjenne på et alt for stort ubehag da effektene vi får servert ikke er spesielt realistiske, noe som uskyldiggjør det hele en god del. Selv blodet fra Quentin Tarantinos “Kill Bill” virker mer ekte enn de vi får servert her som for det meste bare gjør at jeg får lyst på rød saft.

© Bildet er tatt fra arntmkv.com

Filmen er heller ikke nevneverdig skummel på noen måte. Ikke en gang en femåring vil finne denne filmen spesielt nifs. Når det er sagt er “Stitches” likevel ikke en dårlig film. For selv om den verken er spesielt ekkel eller skummel så er den ganske underholdende til tider. Nok en gang, filmen prøver på ingen måte å ta seg selv veldig seriøst, derimot lar den deg få slappe av og rett og slett bare kose deg i en halvannen time. Ja, jeg vil rett og slett kategorisere “Stitches” som en kose-splatter.

© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

© Bildet er tatt fra arntmkv.com

Det må også nevnes at denne filmen til tross for at den ikke er veldig ekkel likevel har et par scener du og vennene dine nok vil huske en stund fremover og gjerne snakke om. Den scenen som har satt seg best hos meg er når Stitches graver ut noen “baller” fra hjernen til en av ofrene med en is-skje, legger tre runde “baller” hjerne i en skål og topper det hele med å helle over litt blod. Desserten er servert, det hele med den episke 80-tallslåta “(i Just) Died In Your Arms” i bakgrunnen.

Ross Noble gjør en minneverdig jobb som den hevntørstige klovnen. Han er ikke like skummel som Tim Currys “IT”, ikke like creepy som klovnene fra “Killer Klowns from Outer Space”, men likevel en klovn jeg vil huske å ta opp i sosiale sammenhenger når temaet måtte poppe opp.

Terningkast

Vi reblogges!

Jo, Max, Gwen og Dave anser seg alle som heldige vinnere av en konkurranse på nett. De tror at de skal nyte en luksuriøs flytur fra London til New York, men sannheten er at de snart skal oppleve sitt livs verste og muligens siste mareritt.

Når de har kommet seg på flyet får de gjennom en stemme i flyets høyttalere høre at de skal spille et spill. De får alle tilbud om å lese reglene før de starter, noe ingen bryr seg om. Første runde starter med en ganske personlig quiz basert på profilene de har på det sosiale nettstedet All2gethr.com. Etter denne quizen er det ingen som lenger føler seg like vel som da de nylig møttes. Sannheten er, ubehagelighetene har såvidt begyntt.

De neste rundene blir spillet bare mer og mer alvorlig. Alt for sent innser de at dersom noen av reglene (som de ikke har tatt seg tid til å lese) blir brutt, blir en av deres venner på det sosiale nettstedet valgt ut tilfeldig og straffet med en brutal henrettelse.

© Bildet er tatt fra bloodygoodhorror.com

Plottet til denne britiske perlen minner utvilsomt om Saw-filmene. Det er ingen hemmelighet at jeg setter stor pris på slike fortellinger. Men når det kommer til Panic Button skal denne filmen være inspirert fra en sann historie, noe som for min del gjør det litt vanskeligere å like filmen like sterkt som Saw. På en annen side har jeg ikke gjort nok research enda til å faktisk finne ut om det er sant.

Uansett. Inspirert på en historie fra virkeligheten eller ei, Panic Button er ikke en kjedelig film. Den er med på å drive impulse-pumpen fra ganske tidlig av. Dette er en intens film med fire hovedpersoner man blir tidlig kjent med. Det som dessverre er med på å svekke det hele noen hakk er at desto nærmere sannheten rundt hvorfor de faktisk er på flyet vi kommer, desto vanskeligere blir det å faktisk bry seg alt for mye om de stryker med eller ikke.

Når det også kommer frem hva skurkens planer for dem er får jeg også problemer med å egentlig bryr meg om hva som eventuelt måtte skje med h*n også. Vel, jeg hadde noen tanker i hodet, men på grunn av enkelte ting jeg ikke ønsker å røpe her så ble troen på at noe annet skulle skje enn det som faktisk skjer så liten at jeg endte opp med å bli mer eller mindre likegyldig og bare sitte og følge med.

I slike filmer vil jeg enten at folk skal lide og gjerne også dø en så fæl død som mulig, eller at de skal klare seg på et vis. Dessverre var det noe med denne filmen som gjorde at jeg særlig mot slutten ikke klarte å bry meg særlig om noe av delene. Og når man ender opp som likegyldig til karakterens skjebne, da sier det seg selv at jeg i hvertfall ikke kan gi filmen en topp-karakter.

© Bildet er tatt fra bloodygoodhorror.com

© Bildet er tatt fra brutalashell.com

Avslutningsvis skal det sies at det er andre gang jeg ser denne filmen i dag da jeg også så den en gang i høst. Poenget mitt er, selv om enkelte deler av filmen var gått i glemmeboksen så hadde jeg sett den en gang før, så det kan ha noe å gjøre med at ting ikke var så viktig for meg nå. Dessverre kan jeg ikke helt huske hva jeg satt og tenkte sist jeg så denne filmen heller, annet enn at jeg synes den var spennende på en eller annen måte. Jeg tror kanskje jeg hadde likt filmen bedre om de hadde turt å dra det hele litt lengre.

Utenom det jeg har nevnt nå har jeg ikke mer negativt å komme med. Plottet i seg selv er som nevnt tidligere et jeg liker. Karakterene er alle spilt av noen flotte skuespillere jeg ser frem til å se igjen i andre filmer. Filmen er godt regissert og i det hele tatt er dette en ganske smakfull suppe jeg godt mulig kan finne på å suppe i meg hvertfall en gang til.

Terningkast

Vi reblogges!

Da “Kill Buljo” kom ut på dvd i 2007 lærte jeg meg å elske den umiddelbart. Det er få filmer jeg har sett opptil ti ganger, “Kill Buljo” er en av de, sammen med “Star Wars – The Phantom Manace” (ja, jeg har også syndet), “The Rocky Horror Picture Show” og “Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttavika” fra 1992 hvis det telles som en film. Det har gått 7 år siden den originale filmen om Jompa ble allemanns(og kvinne)(saml)eie, nå er toern her. Så er spørsmålet, er det like bra? Eller er det faktisk bedre som coveret lover? Forresten, er det flere enn meg som tar “Alt er bedre i toeren” (som står øverst med liten skrift på coveret) som en grovis? xD

Filmen åpner opp med en sekvens som minner mistenkelig om åpningen til Sylvester Stallones “Cliffhanger” fra 1993. Jompa har blitt lovet en blowjob av den vakre Unni, mot at han er med henne på fjellklatring. Turen ender svært dramatisk da Unni får seg en skikkelig nedtur, bokstavelig talt. Som følge av dette har også Jompa fått seg en nedtur, men dog mer psykisk. Han har begynt å drikke igjen og prøver stadig å ta sitt eget liv, uten hell.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Når han en dag finner reinflokken sin brutalt slaktet ser det ut som han igjen har tent en gnist som er verdt å leve for. Gnisten etter hevn. Hvem står bak denne ugjerningen? Uten å egentlig røpe noe som helst kan jeg si såpass som at jakten fører han til Thailand. Og han er ikke alene om å dra dit. Tilfeldigvis har også den ufordragelige politimannen Sid Wisløff og hans tilbakestående kollega Kato (begge fra “Kill Buljo”) også tatt seg turen.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Fra og med første scene er det ingen tvil om at humoren er den samme her som i den første filmen. Filmen oser av vitser basert på avføring og annen form for kroppsveske. Vitsene er nok en gang svært barnslige og vulgære, så de som elsker humoren fra “Kill Buljo”, vil ikke bli skuffet heller denne gang. Men når det er sagt så er det bare humoren som er den samme som forrige gang. Alt annet er nemlig blitt temmelig oppgradert.

Det er ikke til å legge under en stein at budsjettet har tatt seg minst en hel bøtte viagra siden sist. Effektene er langt mer spektakulære og profesjonelle, og det gjelder også skuespillerne. Mens film nr. 1 stort sett besto av tilfeldige venner og bekjente av Tommy Wirkola som den gang var et ukjent navn så inneholder “Kill Buljo 2” en rekke kjente skuespillere. I galleriet denne gang finner vi blant annet Ingrid Bolsø Berdal (“Fritt Vilt”, “Hansel & Gretel: Witch Hunters”), Bjørn Sundquist (“Død Snø”, “Gåten Ragnarok”), Triana Iglesias (mest kjente fra norske “Paradise Hotel”) og Christian Rubeck (“Max Manus”, “Rottenetter”), bare for å nevne noen.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Jeg trengte heller ikke denne gang noe tid på meg for å like det jeg ble servert. Filmen er uten å overdrive genial. Likevel sitter den ikke like sterkt som den første “Kill Buljo”-filmen. Jeg klarer ikke helt å sette nesetippen på hva det er, men jeg tror det ligger noe i at jeg savner sjarmen som lå i det faktum at den første filmen faktisk var en såpass enkel og naiv billigproduksjon. I tillegg kan det også være noe med at da jeg for første gang ble presentert for Jompa og co så var det noe nytt, noe jeg ikke hadde fått servert før. Mens nå er det egentlig den samme oppskriften om igjen, bare at maten denne gang er servert av mesterkokker og ikke av folk som nylig har flyttet hjemmefra.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Men til tross for litt trass. “Kill Buljo 2” er i likhet med “Kill Buljo” også en fantastisk god film som jeg helt sikkert kommer til å se opp igjen, MINST en gang til. Jeg ser allerede frem til film nummer tre, og selvfølgelig også 4, 5, 6 og… Ja, så mange filmer de kan melke før kua går tom. Forresten en siste ting. Kjære Tommy Wirkola, hvis du en gang skulle lese denne anmeldelsen. Please skyt de neste filmene i Norge, da jeg synes det ødela litt at denne foregikk i Thailand. Og når jeg skriver skyt så mener jeg “filme”, og ikke “skyt” som i når man fyrer av med våpen. Og ja, humoren din har smittet litt over på meg i denne anmeldelsen.

Terningkast

Vi reblogges!

Det siste året har det blitt ganske lite filmtitting på meg i forhold til hva som pleier å være mer vanlig. Og hvis jeg først har sett en film så ser jeg den som regel bare en gang. Så hva er det da som skjer når jeg plutselig bestemmer meg for å se den samme filmen fire ganger i løpet av en ukes tid og til og med på kino? Jo, for å gjøre det kort; “Død Snø 2”, eller “Dead Snow 2 – Red Vs. Dead” som den også er kjent som er en helvetes bra film.

Filmen starter der den forrige sa takk og farvel. Legestudenten Martin (spilt av Vegar Hoel, “Monstertorsdag” (2004), “Død Snø” (2009)) har akkurat gitt tilbake nazigullet til Herzog (spilt av Ørjan Gamst, “Kill Buljo – The Movie” (2007), “Død Snø” (2009)) og co. Men da det viste seg at kisten manglet en mynt… Vel, Martin klarer likevel å kjøre avgårde med Herzog halvveis inn i bilen. Når Martin omsider greier å kvitte seg med sjefszombien revner Herzogs arm og blir liggende i Martins bil. Martin sliter videre med å holde seg våken og ender opp med å krasje.

Det neste som skjer er at han våkner opp på sykehuset. I rommet er det en politimann (spilt av Christian Rubeck, “Max Manus” (2008), “Rottenetter” (2009)) og en lege (spilt av Ingar Helge Gimle, mest kjent fra “Hotel Cæsar”). Martin er fastlenket til sykesengen da politiet tror det er han ene og alene som brutalt har sine venner oppe på fjellet. Mye stort bedre blir det ikke når legen i rommet forteller at de har funnet Martins arm og fått den sydd på igjen. Men det er selvfølgelig ikke Martins arm de har fått sydd på, men Herzogs…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uten at jeg skal røpe noe om hvordan så klarer Martin omsider å komme seg løs fra sykesengen og ut i det fri. Han har akkurat fått høre om en amerikansk gruppe ved navn “The Zombie Squad” som er spesialister på zombier. Martin tenker at dette må være proffe folk, ordentlig badass. Når det derimot viser seg å være tre nerder som fremdeles bor hjemme hos foreldrene sine blir han derimot litt paff.

“The Zombie Squad” består av Daniel (spilt av Martin Starr, “Knocked Up” (2007), “Adventureland” (2009)), Blake (spilt av Ingrid Haas, “Scott Pilgrim vs. the World” (2010), “That Burning Feeling” (2013)) og Monica (spilt av Jocelyn DeBoer, “Stuck Like Chuck” (2009), “Andy and Zach” (2011)) og fungerer alle som et internasjonalt, friskt innspill til filmen. Forresten, jeg har en innrømmelse å komme med. Monica er en av årsakene til at jeg har ville sett denne filmen hele fire ganger på kino nå, hva kan jeg si, jeg har en greie for rødhårete, hun er jævlig skjønn, samt at hun minner meg noe om noen jeg kjenner godt xD Ok, videre…

Vel, Herzog har fremdeles ikke tenkt å gå av pensjon. Nå som han har fått kloa i alle gullmyntene igjen har han bestemt seg for å gjennomføre et gammelt oppdrag han og troppen fikk av Hitler under krigen, nemlig å utslette befolkningen i Talvik. Det eneste som kan redde den nordnorske bygda er Martin, “The Zombie Squad”, skaphomsen Glenn (spilt av Stig Frode Henriksen, “Kill Buljo: The Movie” (2007), “Død Snø” (2009)) og et par russiske kommunist-zombier.

Da den første filmen ble spilt inn ble det gjort under et noe lavere budsjett enn denne gang. For å si det sånn, det synes at regissør og geni Tommy Wirkola har fått flere strenger å spille på denne gangen. Først og fremst skal det nevnes at filmen ikke er spilt inn i Norge denne gangen, men i Island. I tillegg har denne filmen langt flere skuespillere og statister, for ikke å snakke om spektakulære scener som er meget unikt i norsk sammenheng. Vi får blant annet servert scener hvor politibiler blir kjørt over av en tanks.

Humoren er like vulgær som alltid, og selv om budsjettet er betydelig større denne gang så er det likevel samme pakke man åpner som sist, bare med et par justeringer, samt at pakka selvfølgelig er litt større denne gangen.

Selv om denne filmen er så godt som PERFEKT i mine øyne er det likevel noen bagateller å pirke på. Enkelte av statistene kunne vært jobbet mer med, samtidig som det er en del småting jeg ikke helt får til å stemme i hodet. Blant annet er det en scene hvor Martin får kinnet sitt noe svidd på en stekeplate i et rom i et hus man akkurat har kommet inn i. Det kan hende at noen bare har vært slurvete og latt det stå på, men likevel blir det alt for tilfeldig for min del.

Men til tross for litt småplukk så er likevel Død Snø 2 så godt som perfekt! Horrorfansen får tarmer, innvoller og blod i en mengde som nok er rekord i norsk sammenheng. Er man ikke så glad i den slags er det likevel en stor sjanse for at man kan like filmen da den byr på en humor som bare de hjernedøde ikke kan le av.

Kan forresten ikke avslutte denne anmeldelsen uten å nevne Kristoffer Joner (kjent fra “Villmark” (2003), “Naboer” (2005)) som ikke har en eneste replikk i denne filmen, men som likevel er med å hamstre inn det ene latterkicket etter det andre som en noe uheldig sidekick-zombie. Jeg er normalt ikke kjent for å være noe stor fan av Kristoffer Joner, men her er han virkelig fantastisk.

Terningkast

Vi reblogges!

Når faren til den unge Mathias en dag finner en nedgravd, gammel bok og en gulaktig “drikke” i hagen på hans egen bursdag blir han svært ivrig og kry. Lite vet han at boken tilhører den falne engelen Premutos, den eldste av dem alle. Boken har siden 1943 ligget nedgravd etter at en bonde feilaktig forsøkte å gjenopplive sin kone. Sønnen Mathias er en klums uten like og når han klarer å søle den gule gugga over seg selv forvandles han brått om til et monster og bringer en hær av zombier til stedet.

Det som startet som et ganske mislykket og elendig fødselselskap er senere utpå kvelden blitt en blodig kamp på liv og død. Men elendig bursdag eller ikke, Mathias sin våpenglade og stolte far nekter å la en haug av zombier ødelegge.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

“Premutos – Lord of the living dead” er laget av den tyske regissøren Olaf Ittenbach som også står bak mer eller mindre kjente horrorfilmer som “Legion of the dead”, “Beyond the Limits” og “Chain Reaction”. Av de nevnte er det kun “Legion of the dead” jeg har sett fra før av, og jeg må si at i likhet med den er historien om Premutos også for de mer spesielt interesserte. Som meg selv.

© Bildet er tatt fra klubkrik.ru

Dette er unektelig en film med en rekke scener man gjerne husker, enten det er snakk om de litt tvilsomme effektene, den billige humoren eller rett og slett all den meningsløse og samtidig underholdende volden. Filmen har en rekke mindre og større rollekarakterer av begge kjønn. Dessverre er det likevel lite å feste blikket til på den fronten da ingen av de vi “møter” er verken nevneverdig kjekk, pen eller deilig. Ikke at det har mye å si, bare følte for å nevne det.

Filmens lyd er heller ikke det beste jeg har vært borti. Jeg mistenker sterkt at filmen er dubbet, samtidig som de aller fleste lydene ellers også er pålagt i ettertid. Når det derimot kommer til musikken er det i hvertfall litt mer å heise flagget for. Musikken er kanskje heller ikke av det beste jeg har hørt, men den er i hvertfall veldig episk og matcher filmens ellers nokså sære univers.

© Bildet er tatt fra klubkrik.ru

© Bildet er tatt fra klubkrik.ru

Det sterkeste leddet med denne filmen må dog være at til tross for at den på en del måter er noe tvilsom så er den likevel ganske så underholdende. Den tar seg ikke selvhøytidelig et sekund og den prøver ikke å være noe mer enn hva den faktisk er. Det skal også sies at den har en ganske grei historie og dersom du er sulten etter tonnevis av død, blod, innvoller, slakt og faenskap, ja så vil du ikke bli skuffet for å si det sånn.

Terningkast

Vi reblogges!

Liker du korte historier fylt av sex, nakenhet, mørke og morbiditet? Ja, da er mulig Little Deahts noe for deg. I denne filmen får vi ikke bare servert én historie, men tre historier som ikke har noe med hverandre å gjøre annet enn at de alle har en viss rød tråd.

House and Home – Regissert av Sean Hogan

© Bildet er tatt fra cinehouseuk.blogspot.no

I den første historien møter vi et kynisk, manipulerende og egoistisk par som inviterer hjemløse hjem til middag. De utgir seg for å være troende og gir et uttrykk for at de gjør det de kan for å hjelpe de som har havnet på gata. Men egentlig blir de lurt og utnyttet. For sannheten er at paret er mer opptatt av å tilfredstille sine egne perverse behov, enn å hjelpe andre med noe som helst.

Likevel, alt har sin ende. En dag ender de opp med å lure feil jente. Feiltagelsen blir for å si det pent, svært voldsom.

Mutant Tool – Regissert av Andrew Parkinson

© Bildet er tatt fra richonfilm.com

I den andre historien møter vi en tidligere prostituert og stoffavhengig kvinne. Etter at hun har fått seg kjæreste har hun kuttet ut den tidligere jobben, og går for tiden på tabletter som skal forhindre henne i å falle tilbake til stoffavhengigheten. Det hun ikke vet er at det er noe muffens med pillene. Pillene er nemlig laget av sæden til et Frankenstein-lignende kryp.

Hun får raskt en del bivirkninger, blant annet har hun nå blitt nymfoman så og si over natta. I tillegg kan hun både føle og se det samme som “monsteret” hun uvitende svelger sæd fra hver dag gjør.

Bitch – Regissert av Simon Rumley

© Bildet er tatt fra wreckhousemagazine.com

I den siste historien blir vi kjent med et par som har et slave og dominatrix-forhold. Her er det kvinnen i forholdet som er sjefen, og mannen har ikke noe han skal ha sagt i det hele tatt. Det er ganske tydelig at for henne handler det ikke om dem, men ene og alene om henne selv.

Det er tydelig at mannen sliter og at han mistrives. Når hun en kveld har seg lidenskapelig med en annen mann i deres egen seng er grensen nådd. Han bestemmer seg for å gi henne det hun fortjener. Hun er nemlig livredd for hunder, og det skal nå utnyttes.

Etter min personlige mening er den siste historien den beste. I motsetning til de to andre så kunne denne historien vært sann. Samtidig følte jeg veldig med den mannlige hovedpersonen i “Bitch”. Jeg har selv aldri vært i noe forhold, og slettes ikke i noe bdsm/ slave og dominatrix-forhold, men jeg har likevel ingen problemer med å sette meg inn i hans frustrasjon, sjalusi og følelse av å ikke bli hørt og sett av den han elsker.

Ikke misforstå, bdsm og dominerte-forhold kan være vel og bra for de som liker det, men greia er at hun han er sammen med overhode ikke bryr seg om hva han mener i hele tatt. Og selv om hans hevn mot slutten er noe ekstrem og kald så føltes det i hvertfall som hun kun fikk som fortjent når jeg så den.

I den store helheten likte jeg alle historiene. De er alle ganske syke på hver sin måte. De er alle ganske så mørk og har alle en veldig random avslutning. Jeg liker måten de er regissert på og i hele tatt så er det gjort en ganske god jobb på de fleste punkter.

Likevel er det enkelte ting som kunne vært gjort bedre. Det største minuset ved filmen for min del må være det faktum at jeg ikke helt forsto “Mutant Tool”. Eller jeg forsto historien, men jeg forsto ikke helt vitsen med den. Etter min mening er “Mutant Tool” det svakeste leddet ved denne filmen.

(Følte for å legge til avslutnings-soundtracket som jeg likte ganske bra. Dessverre i litt dårlig kvalitet, men..)

Det er også et par ting man kunne gjort annerledes med “House and Home”, men den er likevel ikke like “ille”. Nå synes jeg forsåvidt ingen av disse historiene er ille, men jeg brukte nå kun det ordet ene og alene i mangel for et annet ord jeg ikke gidder å tenke ut hva er, her og nå.

Uansett. Til syvende og sist, jeg liker Little Deaths.

Terningkast

Vi reblogges!

En ensom kvinne bestemmer seg for å tilbringe litt tid alene på en isolert hytte. Men det viser seg tidlig at hun aldri vil bli helt alene der. Fra før av befinner det seg nemlig noen gjenferd som følger med på henne. Mindre alene blir hun dessuten når kjæresten hennes dukker opp helt uten forvarsel.

Vi skjønner fort at hun ikke er 100% happy med at han har dukket opp. Hun finner han masete og mener at han ikke respekterer ting som hun vil. Forholdet henger for øyeblikket ikke i den tynneste tråden, men absolutt ikke i den mest solide heller. Stort bedre blir det ikke når en av hyttas to gjenferd oppmuntrer forholdet deres til å gå og henge seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I begynnelsen syntes jeg The Presence var en veldig langsom og kjedelig film (noe den er). Jeg måtte ta meg en pause etter at jeg hadde sett tre kvarter av den, og jeg utsatte en stund å fortsette på den. Filmen åpner opp med en intro som er litt for lang for min del (rundt 3-5 minutter), og byr ikke på annet enn en del bilder av hav og natur. De neste minuttene ser vi et av hyttas mer gode spøkelser følge med på filmens kvinnelige hovedrolle (som forøvrig ikke har noe navn). Dessuten tar det i hele tatt 17 minutter før filmens aller første replikk, om jeg ikke husker feil.

© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org

© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org

Så ja, The Presence er først og fremst ikke laget for unge, urolige og utålmodige sjeler som meg selv. Men på en annen side, når man først har holdt ut hele filmen føles det likevel som det var verdt det (i en viss grad..). For den har et par positive sider også. Først og fremst har den et godt skrevet manus. Den har en noe unik story, uansett hvilken tidsperiode innen filmens verden man sammenligner den med. Og den får også tommel opp for skuespill og soundtrack.

Ser man The Presence og forventer en skrekkfilm vil man bli skuffet. Jeg tror absolutt ingen vil bli særlig skremt verken på den ene eller andre måten. Men tenker man på det som en dramafilm eller en thriller derimot vil det funke noe bedre.

© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org

Filmen er laget produsentene som i sin tid ga oss “The Blair Witch Project”, men når det er sagt er det ikke mye med The Presence som minner om Blair Witch, annet enn at den byr på en del skog. Jeg vil heller kaste meg på og si meg enig med de som har uttalt den som en moderne Hitchcock-film, altså en stort sett kjedelig, men godt skrevet film.

La meg oppsummere det hele kort. Filmen er ikke for de minst tålmodige. Den er ikke skummel. Den er heller ikke nevneverdig spennende. Likevel har den en god historie og er ganske godt skrevet, litt enkelt laget, men dog godt regissert. Jeg vil ikke anbefale den først og fremst for de yngste filmtitterne, men kan funke godt for den litt eldre garde som har passert noe rundt 35-40.

Terningkast

Vi reblogges!

De fleste av oss som på et eller annet tidspunkt har krabbet inn i kaninhullet har kommet ut igjen, før eller siden. Vel, så er det også en god del som forblir i eventyrland til det aller siste. “Alyce” er den skremmende historien om en ung kvinne med samme navn som bare synker dypere og dypere ned.

Som bestevenninner flest stiller Alyce opp for venninnen Carrol når det viser seg at kjæresten har vært utro. De går ut, har det gøy med kombinasjonen alkohol og ecstasy. De blir ganske vimsete og har en del dype og ikke fult så dype samtaler om det dritten og dratten. Blant annet forteller Carrol om hvordan hun ser for seg at hun setter seg på kne foran eks-kjæresten mens hun bretter ned buksa på han, forså å skjære av han hans edlere deler.

Når de senere er tilbake fra byen og står utenfor Alyce sitt hjem bestemmer de seg for at de vil utforske taket, se utsikten. De går opp og gjør egentlig ikke noe særlig enn å snakke om Carrols frykt for flaggermus og ellers bare være ganske høy. Det hele ender veldig galt når Carrol stiller seg på kanten og Alyce lister seg bak henne og bare tenker at hun skal skremme henne. Carrol faller!

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Alyce blir naturligvis veldig sjokkert over det hele og er helt sikker på at venninnen er død. Dagen etter banker politiet på døren og stiller noen spørsmål. Alyce dikter opp en historie om at Carrol var veldig, veldig lei seg denne natten og at hun gråt mye, samt at det siste hun sa var at hun ville gå opp på taket alene. Politiet ser ut til å kjøpe historien, men stiller likevel spørsmål rundt at Alyce lot venninnen gå opp alene, særlig med tanke på hvor “lei seg” hun var i øyeblikket.

Når det viser seg at Carrol likevel ikke er død blir Alyce urolig for at hun skal fortelle noe om hvordan ting egentlig var. Til tross for at Carrol har fått kjeven totalknust og tungen bitt av er hun livredd for at sannheten skal komme frem en dag. Hun bærer på en ekstrem skyldfølelse og samtidig total paranoia som er med på å gjøre henne mer og mer gal. Til slutt bestemmer hun seg for å ta livet av venninnen mens hun ligger i sykesengen ved å kvele henne med en pute.

Livet til Alyce går stadig en vei. Hun takler skyldfølelsen dårligere for hvert hjerteslag hun slår og takler det hele ved å ruse seg mer og mer. Dopet har hun ikke penger til å betale, særlig ikke etter at hun en dag mister jobben, så det hele blir betalt med sex.

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Kort fortalt er livet på alle måter gått til helvete. Hun har mistet helt kontakt med virkeligheten rundt henne, og ikke minst, hun har mistet seg selv. Verre blir det når hun finner ut av at absolutt alle som har den minste relasjon til venninnens død også må betale en pris.

Det er ikke ofte jeg finner skrekkfilmer skumle lengre, men denne filmen har klart det. Eller, det vil si, den er ikke skummel på den klassiske måten. Men den er skremmende på den måten at historien kunne faktisk vært sann i en større grad enn så mange andre filmer. Til tross for at denne filmen er veldig på kanten og på mange måter ganske ekstrem så har den i hvertfall fått meg til å tenke. “Dette kunne faktisk vært noen jeg kjenner”…

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Når sant skal sies er det ikke så mye som skal til for å vippe ned på den måten Alyce til slutt gjør. Det som skjer med henne kunne også ha skjedd med veldig, veldig mange andre av oss. Og det er når sant skal sies ganske skremmende å tenke på.

Slik jeg ser det er dette en film som er delt opp i to deler. I den første delen av filmen blir vi mer kjent med Alyce og hennes tragedie mens vi stadig følger henne på vei ned i avgrunnen. Den andre parten av filmen er vi vitne til en rekke morbide og svært grafiske og voldsomme scener hvor hun blant annet dreper, parterer, spiser forså å skylle ned Carrols eks-kjæreste før hun deretter går løs på et par andre som hun mener har en viss skyld i Carrols død.

© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Filmen er for å si det rett ut et sjeldent mesterverk. Den har en veldig tragisk historie, men dog en god historie. Filmen er som nevnt tidligere skremmende, og den har et par scener man ikke glemmer like lett. Enkelte av skuespillerne kunne kanskje vært byttet ut, men i det store bildet er ikke det en big deal. Alyce er en av de virkelig beste horror-thrillerne jeg har sett, og en av de beste historiene jeg noen gang har fått fortalt. Jeg elsker denne filmen dypt inn i kaninhullet, og fy faen som du kan banne på at jeg vil se den igjen!

Terningkast
Eller, nei. Faen heller. Drit i det lille punktet angående visse deler ved skuespillet. Denne filmen fortjener høyt og “hellig” !!!
Jeg mener, den som ikke vil se skuespill får heller sette på “virkeligheten”.

Vi reblogges!

Familietreff er ofte noe tortur. Man må enten være dritings eller gammel og senil for å virkelig sette pris på dem. Likevel, det finnes enkelte familiemiddager som er verre enn andre. Uansett hvor kjipe familietreff du har vært på har du enda ikke opplevd det verste av dem alle.

I Rabid Grannies (også kjent som “Les mémés cannibales”) blir vi bedre kjent med en familie som neppe hadde møttes hadde det ikke vært for at de alle er ute etter arven etter familiens to gamle tanter. Mens familien er samlet rundt middagsbordet dukker det opp en ukjent kvinne utenfor med en gave til familiens to gamlinger. Det viser seg at gaven kommer fra et medlem av slekta som ikke har anledning til å være til stede da han sitter i fengsel grunnet djeveldyrking.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Kort tid etter at gaven er åpnet forvandles de to gamle, senile tantene om til to morbide monstre som dreper det de får tak i på mest groteske vis. Familien får naturligvis panikk og forlater bordet. Fra og med nå dreier resten av natta seg om å holde sammen og finne ut hvordan de eventuelt kan ta knekken på det som har tatt over de to oldingenes kropp og sjel.

Rabid Grannies er utvilsomt ikke en film for hvem som helst. Først og fremst fordi den er veldig, veldig sær. I tillegg til å gjøre et forsøk på å være ekkel og skummel prøver den også å underholde ved å være morsom. Når sant skal sies synes jeg ikke filmen lykkes veldig i noen av delene. I hvertfall er dette en veldig lite skummel film. Morsom synes jeg helst den er på en mer ufrivillig måte og da tenker jeg helst på de tvilsomme og billige effektene.

Filmen kan på flere måter minne om Evil Dead-serien, og mange vil nok mene og påstå at dette er nettopp en parodi av Evil Dead bare med to gamle kjerringer. For filmen har en veldig spesiell, sær og morbid humor, den byr på den ene groteske sekvensen etter den andre, og kan i hele tatt minne om Sam Raimis suksess-filmer på en god del måter.

© Bildet er tatt fra basementrejects.com

© Bildet er tatt fra basementrejects.com

Det er mye i Rabid Grannies som er ganske tvilsomt. Det aller “verste” må likevel være den overspilte spillerstilen. Skuespiller virker veldig teatralsk og overdrevet. Og når det kommer til karakterene er de for det aller meste ganske ensformige og de fleste av dem vil gå deg på nervene. Men igjen er dette en av årsakene til at vi finner en såpass tilfredsstillelse i å se de bli drept. Eller, normalt hadde det i hvertfall vært sånn, akkurat her følte jeg dessverre heller en likegyldighet.

Ok, da var jeg ferdig med alt det negative. Ja, filmen har en god del håpløse sider. Likevel må jeg legge til at alt dette også har en viss sjarm. For det er også noe ganske behagelig med slike filmer som tar seg selv såpass gjennomført lite høytidelig. Er du i likhet med meg en stor splatterfan så vil du nok like denne filmen til tross for alt jeg har nevnt nå. For en ting er sikkert, den leverer når det kommer til slakt. Det finnes mange filmer som er så dårlig at de blir bra, Rabid Grannies er virkelig en av de!

Og en ting til. Familietreff vil aldri bli det samme igjen!

Terningkast

Vi reblogges!