Bikini er flott, halvnakne jenter er flott, sex er flott, og groteske drap er awasome! Dessverre så skuffet denne filmen litt når det kom til det jeg hadde forventet, horror. Det er en horrorfilm, med den fengende tittelen Bikini Girls On Ice. Men den fungerer liksom ikke helt, kan det være at den er kanadisk som foreksempel Celine Dion?
Ok, la den Titanic-vrælende tuppa være.. Konsentrasjon om filmen. Filmen starter med at en gjeng ungjenter planlegger å tjene penger på å vakse biler i ført sexye og lokkende bikiniundertøy. De kommer seg ikke helt dit de vil, da bussen deres omsider stopper opp, ved en forlatt bensinstasjon. Etter en stund innser de at det vil ta en tid å få reparert bussen, så de bestemmer seg for å midlertidlig gjøre den sexye bilvaskhjelpen der de har kommet.
Noen stopper opp og tar i mot bilvask-tilbudet, der og da. En av guttene som stopper underveis får også sex med en av jentene, jepp disse jentene er billige! Til tross for en kjedelig sexscene med en av jentene og en tilfeldig kunde, og noen bikini og kropp-fikserte scener under bilvask, man sitter og venter på at dette skal forandre seg i en voldsorgie. Og det er en mann på bensinstasjonen. Han snakker ikke, og han har tydeligvis ikke vasket seg heller på en stund… Han bare knurrer og lager noen lyder mellom slagene. En etter en blir ofrene knust og stukket til døde, før de blir lagt i en fryser med masse is.
Ettersom at noen har begynt å forsvunnet bestemmer de gjenværende, levende karakterene seg for å lete. Dette resulterer i at de bruker mer og mer av den tiden de egentlig burde bruke på å komme seg til helvete unna. Men heldigvis for horrorfansen lar de seg lett drepe, en etter en.
Bikini Girls On Ice er en skrytefilm. Coveret gir inntrykk av at den er mer grotesk og sexy enn den er, men den er ikke så sexy. Og voldsscenene er egentlig nokså uskyldige, og sensurerte. Jeg tror skaperne av denne filmen fryktet 18-årsgrensen for mye, og den har også bare fått 15-år. Hva skal jeg ellers si? Jentene i filmen er sexye, men ikke helt perfekte skuespillere. De er ikke verre enn pornoskuespillere, men… Ja, skuespillet kunne vært mer overbevisende. Man ser de spiller!
Apropo slurv; I minst en av scenene ser man tydelig skyggen til et mikrofonstativ, i samme scene ser man en av de døde jentene som ligger i en trillebår blunke… Jeg er ikke blodig missfornøyd, for filmen har sine gode punkter! Den har noe spenning på slutten, og den har også sexye skuespillere som blant annet… Æehm, faktisk er det ingen av skuespillerne i filmen som har gjort noen særlig kjente roller før, verken innen tv eller film. Cindel Chartrand, Danielle Doetsch og Suzi Lorraine sier vel dere ikke alt for meget? Tenkte meg det… Ikke meg heller faktisk. Bikini Girls On Ice er kort sagt en småhorribel, kanadisk bimbofilm.
Uansett, den skal få en terning den som de andre filmene jeg anmelder.
I vår ga jeg dere noen usensurerte faktaopplysninger om den mentalt ustabile Ed Gein. Klokken er i skrivende stund 06.10 og jeg har tenkt å gi dere en anmeldelse på The Texas Chainsaw Massacre, horrorfilmen som er inspirert på de makabre og groteske historiene om Ed Gein. Filmen er en remake av den originale The Texas Chainsaw Massacre som ble utgitt i 1974, og den er kanskje den mest typiske som blir dratt frem av eksempel når folk snakker om film med gørr, involler og blod.
Filmen har det kjente skrekkfenomenet ungdomsgjeng på tur. De er en idyllisk gjeng på fem som har planer om å dra på konsert, og de har noen timer på seg. Konserten blir for deres del avlyst når de plukker opp en sjokkskadet, paranoid, livredd og tydelig preget jente på veien. Etter noen minutter ender det med at jenta trekker frem en pistol og skyter seg selv. Ungdommene er naturligvis sjokkert og preget over det de nettopp har vært vitne til, og det popper fort opp en diskusjon mellom guttene og jentene om hva de skal gjøre med liket. Mens jentene er for å melde dette til politiet, mener guttene at de skal grave ned liket, eller bare dumpe det i søpla. Tross alt, jenta skjøt seg jo i deres bil, som igjen har noe narkotika i seg…
Det blir så de bestemmer seg for å ringe sheriffen i området. På en svært lite delikat kjøttvarebutikk med masse fluer, dritt og møkk får de den kvinnelige som arbeider der til å ringe sheriffen. Hun viderefører beskjeden om at han ikke kan komme, og at de må på stasjonen og melde dette selv, med mindre de gidder å vente på at han skal komme om to timer.
Historien blir stadig mer og mer frustrerende. Hovedrollenes naivitet blir mer skjebnesvangert enn de frykter. Og på midten av historien klarer de gjenlevende av de å rote seg bort i en amerikansk, forstyrret kannibalfamilie, som har to barn. En av barna kan være en av dem, noe vi aldri helt får greie på, mens babyen, er tydeligvis kidnappet.
The Texas Chainsaw Massacre klarte i alle fall i rive i enkelte av følsene mine, nemlig frustrasjonstrådene i blodet mitt. Naiviteten til ungdommene er til å klore av seg huden for, og til tross for at man heier på dem og håper det skal gå bra med dem, er det nesten så man på slutten syns at (i alle fall de fleste av de) faktisk ikke fortjener bedre, når inteligenten deres er svært fraværende. Heldigvis er det ei av de (spilt av Jessica Biel) som vanlig som tenker litt lengre enn de andre, og dermed overlever lengst – Med noe flaks!
Man skal aldri stole på fremmende. Det er et budskap denne filmen gjentar så det skrapes etter! Heldigvis er dette kun en film, og ikke en sann historie som veldig mange sier, da den kun er inspirert så smått etter Ed Gein-tragedien. I motsetning til filmens inspirasjonsklatt Gein, så bruker serie/massemorderen i denne historien motorsag, noe Gein vistnok skal ha brukt relativt lite, om han har gjort det i hele tatt.
Den psykopatiske hovedrollen som er massemorderen i denne historien heter Thomas Hewitt (spilt av Andrew Bryniarski) og blir helst kalt som Lærfjeset, da han har en hudsykdom som har gjort at han har tatt valget om å bruke en maske for å skjule sitt egentlige jeg. Masken derimot er ikke kjøpt på noen karnevalskjede, den er selvlaget, tatt fra ansiktet til et tidligere levende menneske. Makabert? Joda, men denne filmens mellomnavn er nettopp Makaber.
Alt i alt er dette en film med en rekke groteske mord som absolutt ikke er for de svakeste blant oss. Voldsscenene er veldig usensurerte, detaljerte, grafiske og legger ingen ting igjen til fantasien. Armer blir kappet av, lemmer blir fjernet fra menneskets natur, og det er også scener fra “lageret” til Lærfjeset som viser hudfiller, avkappede fingre og andre kroppsdeler som på utenkelige vis er hengt opp her og der som pynt. Om man kan kalle det for det.
Jeg har stor respekt for psyke, psyke mennesker som har ballesteiner harde nok til å knuse en hel verden filmseere med slik kvalmende underholdning! Dette er en film som ikke tvinger deg til å tenke for mye for å henge med. Musikken er spikret inn i rett ryggmarg, og alt i alt er dette en film jeg godt kan se igjen. Igjen. Igjen, og igjen! Som helfrelsk splatter, skrekk og horrorfan har jeg sett mange filmer innenfor de nevnte kategorier. Og The Texas Chainsaw Massacre er en av de få den siste tiden som faktisk ikke bare har kjedet meg, fordi jeg har sett så mye før. Det er selvfølgelig puslebiter som kunne vært lagt anderledes for å gitt meg et enda bedre bilde å dømme, men igjen, TTCM er slettes ikke vært å slakte. Den fortjener en god terning, og det skal den få, fortjent!
The Winners, et ironisk navn på et band som suger! Joda, de kunne trengt litt mer kvalitet, men det er når de virkelig suger på sitt verste at publikum omsider får de store øynene opp for dem. På en helt, helt annen måte!
Suck er en film som jeg kanskje ikke hadde kommet til å sett, hadde det ikke vært for at min bestevenninne er litt sånn småhypp på en viss gammel mann i filmen som heter for Alice Cooper, kanskje hørt om?
Alice Cooper er en av de store navnene som dekker rollelisten i Suck, han spiller en snåling av en bartender. Ikke seg selv. Vel, til tross for at hans navn er det første som står på filmens cover, så er han bare så det er sagt; Han er ikke veldig mye med i filmen. Han har noen blodtørste dialogscener der og da, men de er ikke veldig mange av, og de er ikke grådig lange heller.
Uansett, historien om bandet The Winners utvikler seg fra gulv til tak når medvokalisten Jennifer (spilt av Jessica Paré) dør. Hun klarer å skjule for hele bandet at hun er død, en stund, det vil si at hun har blitt en vampyr. Hemmeligheten blir brått delt med bandets alt-mulig-mann, når han finner henne med et sugerør i munnen som stikker inn i halsen på et uskyldig offer spilt av Danny Smith.
Alt-mulig-mannen Hugo (spilt av Chris Ratz), tørr ikke annet enn å adlyde hennes ordre når han blir bedt om å kutte opp liket, forså i skjule det for allmenheten. Når han er tilbake til resten av bandet overbeviser han dem (med hjelp fra Jennifer) om at han har blødd neseblod..
Hemmeligheten faller til slutt som fot i bærepose, og plutselig vet hele bandet om Jennifers tilstand som vampyr. Det er også vampyrtingen som gjør at Jennifer hittil er den eneste populære i bandet. Til tross for mange kommentarer på bandets hjemmeside, så går alle ut, ene og alene på Jennifer. Bandet i seg selv er enda ikke stort for folket! Vil resten av bandet dø for å suge mest mulig oppmerksomhet og gale fans? Jeg skal ikke fortelle stort mer om filmens historie og slutt. Resten etterlater jeg til dere å finne ut!
Filmen i seg selv suger midt på kaktusen. Den er blitt ikke en av mine nye favorittfilmer, men den suger heller ikke så veldig at det er helt utenkelig å se den igjen. Eller jo, den suger, masse, men på den blodige måten. Den gode, blodige, vampyrmåten.
Uansett, filmen har sugd til seg en del rekke navn, den har noen morsomme replikker, og den kan faktisk fenge til tross for at den suger. Den har en god del sanger, med sære sangtekster. Og den tørker støv av gammel, god rock. Ikke helt min type rockesjanger, da plata går litt i treigeste tempoet for min del, men likevel god nok.
Alt i alt angrer jeg ikke på at jeg ga den en titt. Og det er ikke den verste vampyrfilmen av dårligere tid. Den slår lett Twillight-tragedien og en del annet fjortissmøl ned under kosteskaftet. Men jeg bruker også det kosteskaftet til å sørge for at terningen ikke er helt på topp.
Tenk deg følgende. Dine første år på jorda lever du som en buktalerdukke for en matcho fyr som aldri blir helt fornøyd med deg fordi du ikke er røff nok med humoren, til tross for at publikum elsker deg. Foreldrene dine aneeeeer du ikke hvem er. På armen din står det “Made in Japan”.
Plutselig en dag finner du dine foreldre. De er dessverre for øyeblikket døde, men ved noen hellige ord klarer du å få de tilbake til livet når du omsider finner de på lageret til et filmsett. Seed Of Chucky er slettes ingen dum film. Den er original, den er morsom, og det som er så perfekt for bakvendtmennesker som meg, som starter med å se denne som er film nummer 5 i serien, de fire første filmene er langt bedre, og at denne er som en parodi i forhold, for å sitere en betydningsfull etterligning av Elizabeth Bàthory, som altså er en venn av meg.
Glen er en kjønnsforvirret dukkefaen. Ikke kjønnsforvirret i starten, men blir det etterhvert. Han vet ikke hvem som er foreldrene, inntil han finner det ut! Make sense.. Da han ganske tidlig i filmen lykkes i å finne de, forså å gjennoppleve de, kommer det spørsmål om hvem han er.
Chucky gir et litt skittent førsteinntrykk som vitser om Glens utseende på en ikke-positiv måte. Man blir litt usikker på om Glen overhode kommer til å fortelle foreldrene sine at han er deres sønn, men joda, det kommer frem svært impulsivt. Chucky er forvirret og kan ikke huske at han og Tiffany har begått noen barneproduksjon ubeskyttet. Men joda, Tiffany kan finne dette realistisk, og dermed er Glen hennes og også Chuckys sønn. Familien er nå på tre!
Raskt kommer det horrible faktumet rullende inn i Glens hjerne, at foreldrene er mordere. Ufrivillige vitner han at foreldrene sammen kutter hodet av en mann med tråd. Hodet faller alt for enkelt av, og blodspruten er ikke ignorerbar.
Til tross for at Chucy og Tiffany har en fortid med sadistiske gladmord, lover de sønnen omsider å bli et bedre forbilde. Ja, gjett hvem av de to som har krysset fingre bak ryggen?
Dette er en film med mye morro, gladvold og sadisme så det synger etter. Noen urene toner er det riktignok, men de er lett å bare overse. For dette er en film som man kan se uansett dag i uken! Det finnes kun et trist faktum med denne filmen, og det er at den er alt for sjelden. Jeg savner flere filmer som dette! Dette er en klassiker, og jeg gleder meg briliant til å se de fire første filmene, da den første filmen i Child`s Play-serien kom ut i 1988. Det er Brad Dourif som har stemmen til Chucky. Dourif er blant annet kjent for å spille Grima Wormtongue i “The Lord Of The Rings – The Two Towers”, sheriffen i de nyeste versionene av Halloween 1 og 2, eller rollen han utfører i “The Exorcist III”. Men la oss være ærlige, den største og mest ærefulle rollen han må ha hatt er uten tvil som stemmen til Chucky i disse fem filmene!
Når vi kommer til stemmen til Chucky og Tiffanys sønn Glen, så er det faktisk The Lord Of The Rings-stjernen Billy Boyd som vi hører, som for allmenheten flest er mest kjent som Pippin i Tolkiens filmsuksess. Og når det kommer til Tiffany er det fortsatt Jennifer Tilly som har den stemmen, som også hadde den under film nummer fire “Childs Play: Bride of Chucky”. Jennifer spiller også rollen som seg selv i filmen, i en litt horete version, slik som ungdommene liker.
Uansett hvor mye du måtte misslike dukker, dette er et must! Se den, eller så har du ingen verdier igjen som filmelsker.
Jeg er forelsket, og ønsker å adoptere hele familien, og ser som sagt grådig frem til å se forgjengerne også!
Mitt skip er lastet med lik, hva er ditt skip lastet med kaptein? Ghost Ship fra 2002 er en film som ga meg ting jeg ikke forventet utifra coveret. Da jeg så på coveret tenkte jeg at dette var en småkjedelig grøsser… At det går ann å slå bein på seg selv så kraftig..
Historien starter med det som ser ut til å være en hyggelig kveld i 1962, det italienske skipet “Anotonia Graza” er på vei til USA, mens pasasjerene hygger seg med dans, hverandre og musikkeren til den elegente, blendende vakrende sangerinnen på båten. Idyllen splittes opp til dødt kjøtt i det alle pasasjerene i løpet av 4 sekunder blir kappet i to av en sylskarp tråd som flytter seg lynraskt fra den ene siden til den andre siden. Alle sammen faller sammen mot gulvet og alle omkommer på sekundet uten noen videre dramatikk, alle unntatt en liten uskyldig jente.
Rundt 40 år senere, nærmere bestemt 2002 blir dette skipet endelig(?) funnet igjen, og en gruppe erfarne eventyrere bestemmer seg for å finne ut hva som er på skipet, hva det kan ha i verdi, og eventuelt hvorfor det bare helt uten videre forsvant uten så mye som et eneste nødutrop. Filmen er ikke fylt av klisjeer, noen er det, men likevel er filmen langt mer original enn mange andre grøssere jeg har sett. Effekter er det også i denne filmen, heldigvis er den ikke overlastet med alt for mange effekter som ville ødelagt den. De effektene som er der, de er helt nødvendige, og de er også ganske spektakulære, ikke blillige, og ikke minst gripende! For ikke å snakke om når de gode gjenferdene på båten flyr opp til himmelen mot slutten.
Veldig mye av handlingen i denne filmen vil jeg ikke gå mye mer innpå i denne anmeldelsen, siden jeg synes at det er noe som ville vært slemt av meg. Dette er en film som jeg synes dere bør se. Det er noen groteske, småblodige øyeblikk i den, men jeg er sikker på at i alle fall de fleste som har fylt 15 år skal klare å gjennomføre denne filmen uten videre plager.
Karakterene skal også ha noe skryt. Det er ikke det mest spredde persongalleriet, men filmen fikk i alle fall meg til å delvis syns det var synd når enkelte måtte bøte med livet. Blant skuespillerne møter vi foreksempel Emily Browning (i bildet over), Julianna Margulies, Gabriel Byrne, Karl Urban og “Grey`s Anotomy”-stjernen Isaiah Washington Det er enkelte ting angående personene vi møter, som jeg enda er nysjerrige på, angående fortiden, men det er slike spørsmål jeg synes er mest gyldne ved å aldri få helt svar på.
Musikk skal ikke bli helt unevnt: Soundtracket, i alle fall deler av den rocker bokstavelig talt!
Filmen er hærlig. Den er verdt penger og tid.. Og Titanic kan trygt glemmes nå! Det er virkelig et nedsynket skip! Skip og hoi, la meg kaste en terning for dere!
I Spit On Your Grave er en film som originalt ble laget og fremstilt for aller første gang i 1978. I 2010 spydde regissør Steven R, Monroe ut en ny version, såkalt remake av originalgullet som i sin tid fikk et helt publikum til å brekke seg i forakt, frykt og sjokk.
Jennifer (spilt av Sarah Butler), en ung, nydelig og uskyldig jente fra storbyen bestemmer seg for å flytte inn i en hytte i noen måneder. Hun jobber som forfatter og søker roligere omgivelser for å kunne konsentrere seg best mulig om sin nye bok. Fred og ro er det siste hun skal få.
For hun er nå på egen hånd ute i naturen, vekk fra alle hun kjenner. Da hun på en bensinstasjon skal fylle tanken på bilen sin blir hun lagt merke til av en guttegjeng som står i stå. De har alle lyst på henne, og det er slettes ikke en synd å drømme, noe annet er å overdrive grensene for å komme til sine perversje, umenneskelige mål.
Utenom at Jennifer så vidt med et uhell skubber borti Johnny (spilt av Jeff Branson), en av de ansatte, så skjer det ikke noe stort mer på selve stasjonen. Hun ber han om unnskyldning, og kjører videre. Johnny derimot klarer ikke å glemme dette, og de andre gutta klarer ikke å glemme den nydelige, søte kroppen hennes.
Bla, bla, bla… Idyllen som så vidt eksisterer i filmen kverkes som ei katt under strykejernet i det guttegjengen på tre, pluss en ufrivillig som er tilbakestående stormer inn hos henne sent på natten. Hun blir tvunget ned på kne og får blant annet ordre om å lage lage hestelyder, samtidlig som de kjører en revolver inn og ut i munnen på henne, samt en spritflaske. Man sitter i denne scenen og bare venter på at de skal voldta henne, noe som ikke skjer. Enda.
Etter flere pinefulle, nevrotiske og jævlige minutter med psykisk terror klarer hun å rømme. Hun løper ut i skogen, uten at noen følger etter. I skogen klarer hun til slutt å løpe rett inn i selveste sheriffen for området. Hun forteller gråtende og livredd om hva hun har blitt utsatt for, og han blir med henne tilbake til hytta i håp om å pågripe dem.
Som barn lærte jeg å ikke snakke med fremmede, dette gjelder også i høy grad under denne filmen. Til og med når det gjelder sheriffer/politi. For tror dere ikke at han er en av dem. Hjelpesløs blir hun tvunget ned på gulvet, mens gutta tvinger den stakkars, hjelpeløse, tilbakestående av de til å jage bort jomfrudommen sin. Uten at han selv egentlig vil det, blir han tvunget til å legge seg over henne, mens han kjører henne frem og tilbake ned mot gulvet, helt til orgasmen kommer. Natten slutter ikke etter at han har fått tømt seg. Alle skal inn i den stakkars, hjelpesløse hovedrollen. Etter en tung og lang voldtektsnatt hvor alle har fått tømt begeret er det klart for henrettelsen. Sheriffen skyter henne, hun faller i elva og blir borte.
Det er her det plutselig viser seg at det er for sent å angre. Og at man alltid skal vite helt sikkert at den man dreper, faktisk dør. For heldigvis så overlever Jennifer tragedien. Hun har slettes ikke tenkt å dra ned til byen igjen med tidenes smerter i underliv og rumpe, hun er sulten på blod. Hun vil ha hevn! Hevnen er i dette tilfelle alt annet en søt. Voldtektsnatten har bokstavelig talt over natta forvandlet en uskyldig og søt engel om til en ikke lenger så uskyldig jente, en grotesk rettferdighetenes mester!
Mennene blir en etter en sendt sakte og forferdelig smertefult inn i døden får de får møte hverandre igjen i helvete. Og det er her at man endelig får lov å like filmen med forståelse. For voldtekt er noe av det mest ynkelige som finnes, og det finnes ingen god nok straff mot de som begår overgrep mot andre mennesker! Jennifer gir mennene som ødela livet hennes noen helt forferdelige opplevelser som ville fått selv Satan til å avsky. Alt fra fiskekrok i øyelokk til ladet gevær langt oppe i rasshølet på selveste sheriffen. Nå lukter det endelig litt bedre av filmen!
Filmen er ingen original, men den er groteskt verdt å ha hvis du tåler å se slike filmer, liker hevn og rettferdighet, og selvfølgelig skrekkfilmer. Hvorfor filmen kun har 15-årsgrense og ikke 18 er for meg et spørsmålstegn. Skuespillerne leverer sitt på alle måter. Den er ikke spesielt frivillig morsom, men som alle skrekkfilmer i verden er også selv denne rape-revange filmen litt morsom på sin ufrivillige måte. Det vil si, etter at voldektene er over, og henrettelsene mot rovdyrene endelig starter. Denne filmen har baller, helt til de klippes av!
Den er motbydelig, og det var faktisk på nippet at selv jeg skulle snu meg under en viss scene. Den er ikke kjedelig, og det er lite sans for å sovne med denne på. Til tross for uriginaliteten så er dette en jævlig god film. Vi blir tvunget til å se på avskyelige voldtekter, noe som gjør vondt da jeg virkelig hater voldtekt! Det er også nettopp den biten som gjør filmen så bra når hevnen er et faktum, som lykkes til gangs! Ingen nåde i Jennifer sine øyne lyser mot slutten, ikke en eneste dråpe nåde! Dette er en må-se-film for horrorfanatikere over en viss alder.
Terningkastet blir ikke helt på topp, men alikevel:
Det er tidlig på morgenen. De fleste av dere jævler som skal lese denne anmeldelsen før eller senere har enda ikke stått opp. Jeg har ikke en gang lagt meg enda. Fant det for godt at jeg skulle på Shell for rundt to timer siden, der fant jeg en billig Blu Ray film, og en flaske med Red Bull. Prislappen krasjlandet lavt på 99 kroner totalt. På veien hjem snublet jeg over en mark – Tok den med meg og fôret samboeren min – Hun sa ikke takk, men hva faen forlanger man i et utakknemlig samfunn aka 2012?
Yeah right bitches, som jeg skrev, jeg plukket med meg en ubrukt Blu Ray-film. “Catch. 44”, med Bruce Willis som en av de som skal lokke folk til å bruke 1 og halv time av sitt nedslitte liv på å se den. Halvannen time verdt filmen? Det skal jeg hjelpe dere med å finne ut, mot at jeg får noen minutter av din tid her… Og nå!
Alle menn har sine kvinnelige filmskuespillere som vi har lyst å knulle! Vel, hvis man ser bort i fra de som leker litt på andre siden av gjerdet i alle fall. Jeg har ikke veldig mange spesielt utkårede, men True Blood-stjernen Deborah Ann Woll er en av de, og hun er noe av det som holder litt av min interesse og respekt for filmen opp, i tillegg til en annen ting jeg kan holde og dra for meg selv.
Men en ekte filmanmelder bør ikke anmelde en film ut av sine naturlige behov for naturens våte skoger, så jeg skal prøve å holde resten av anmeldelsen på et mer seriøst nivå. Filmen handler om tre kvinner som tror at de har en deal med gangsteren Mel, som da er spilt av Bruce Willis. Tes (Malin Akerman), Kara (Nikki Reed) og Dawn (Deborah Ann Wall) er de kvinnelige hovedrollene i filmen. Tre kvinner som har drevet med en rekke småkriminelle jobber, og hittil uten noe trøbbel. Men ingen ting varer evig, de aner ikke at de er kastet inn i et dødelig katt og mus spill før det er for sent. For Mel er ikke den sjenerøse sjefen som de trodde. Seriøst, han er en drittsekk, kvinnediskriminerende og creepy, Bruce Willis-creepy.
Filmen vil jeg kort fortalt påstå er for de særeste av oss. Den er ikke spesielt morsom på de feltene noen av rollefigurene prøver seg på noen vitser. Den er heller ikke utrolig spennende, og det er ikke til å legge skjul på at den er Quantin Tarantino-inspirert. Lange dialoger, scener som minner om både Death Proof, Pulp Fiction og Resevoir Dogs. Men dette er ingen Tarantino-film. Det er bare en film som sikkert skulle ønske at den var det, altså en litt sær form for blåkopi. Skal ikke trekke ut tiden din mye mer nå. Det som holder denne filmen oppe er et lite utvalg av kjente storskjerm-fjes, som foreksempel Bruce Willis som egentlig ikke en gang er med så særlig mye en gang.
I dag er det mandag, hvilket betyr at jeg kanskje er litt sent eller tidlig ute. For denne hadde funket greit på en litt lat søndag etter en lang natt med litt for mye å drikke på. Dette er ikke en film jeg tror de fleste vil ha blant sine topp 10 favoritter. Vi har sett det meste vi får servert i denne fra før av. Og by the way, fru Woll er heitere i True Blood enn hun er i denne, selv om hun er litt lettkledd i denne å..
«Its time to play the music, its time to light the lights, its time to meet the Muppets on the Muppet Show tonight!». Burde ikke være en helt ukjent tekst for de fleste som har vært barn på 70 og 80-tallet. Jeg snakker selvfølgelig om kjenningsmelodien til The Muppet Show.
I dag har jeg fått satt meg ned for å sett den nyeste Muppet-filmen “The Muppets”, som kom ut på Dvd og Blu Ray for første gang i Norge for noen få dager siden, altså en helt ny film om muppetene.
Muppetene er en genial oppfinnelse som Jim Henson skapte i sin tid, mannen som også har vært innblandet i produksjoner som Sesame Street (amerikanske versionen av “Sesam Stasjon” og Fraggle Rock (som i Norge er kjent som “Fraglene”).
Filmens hovedperson Walter er selv en muppet. Han har vokst opp med sin menneskelige “tvillingbror” Gary (spilt av Jason Segel) hele livet, og selv etter at Gary har fått seg kjæreste og samboer så er de to like sterkt knyttet til hverandre som før. På 70-tallet skjedde det noe i Gary sitt liv som forandrtet alt, da han for første gang ble presentert for tv-serien The Muppet Show ble han helfrelst Muppet-fan på sekundet. Filmen handlet i stor grad om at Walter, med god hjelp fra Gary og Gary sin kjæreste Mary (spilt av Amy Adams), forsøker å finne alle muppetene, for så å forene dem, og ikke minst: Få de til å sette opp et aller siste show!
Lett skal det ikke være. Animal har blitt lagt inn for å kontrollere sinnet sitt, Miss Piggy har fått jobb i paris, Gonzo har fått jobb med å selge toaletter og Fozzie har fått sitt “eget” band. Er de villig til å gi slipp på sine nye liv, forså å slå seg sammen igjen som før?
Utfordringene stopper ikke der. Den onde, onde mannen Tex Richman, spilt av Chris Cooper har bestemt seg for å rive det gamle muppetteateret, rett og slett fordi det er olje under som han kan tjene fett på. For å kunne beholde teateret finnes det bare en ting å gjøre. Muppetene må klare å sette sammen ny forrestilling, og tjene inn en viss hly sum, hvordan det går skal jeg ikke røpe her.
Filmen er morsom, den fungerer etter mitt syn for både barn, eldre barn, voksne og gamle voksne, og de jeg eventuelt måtte ha glemt. Til tross for enkelte gladvold-scener er filmen innerst inn en varm og familiekjær komedie for hele jævla familien. Filmen er en klisjefylt musical, delvis, vel og merke, men det er tross alt The Muppets vi prater her.
Filmen byr også på en del kjente fjes, når muppetenes forrestilling omsider skal settes opp dukker selveste Whoopi Goldberg og Justin Biebers kjæreste Selena Gomez opp i rollene som seg selv fordi de har hørt rykter om at de kan bygge en karriere på teateret. Jack Black er også med i filmen, som seg selv, han blir intet mer enn kidnappet av muppetene i desperat forsøk for at de trenger en kjent programleder til å fronte showet. Muppetene er rett og slett blitt så desperate at de (igjen) tyr til kidnapping, noe de også gjorde mot flere av sine kjente gjester i tv-serien fra 70 – 80-tallet. Ja, også kan jeg nevne at “The Big Bang Theory”-stjernen Jim Parsons er med i en av filmens sanger som menneskeversionen av Walter. Nå har jeg vel egentlig nevnt mer enn nok gode grunner til å se denne filmen!
Til tross for at dette er en film Jim Henson selv ikke har jobbet med, da han døde i 1990, så er dette en godt fullført film om den gale og politisk ukorrekte dukkegjengen. Jim Henson ville vært stolt om han hadde fått sett den selv! Filmen har mange sanger som er en fare for kan sette seg på hjernebarken til enhver av oss, og den har en god del typisk morsomme muppet-vitser. Noe som også ikke er helt utypisk er at hovedpersonene selv er bekymret i filmen for at filmen skal bli for kort, dersom de ikke skulle klare å samle muppet-gjengen igjen. Litt morsomt når hovedkarakterene selv vet at de egentlig er i en film, og at de egentlig ikke eksisterer i virkeligheten, mener jeg.
Ungdommer på tur etterfulgt av et makabert slakt er ikke lenger originalt. Det finnes rett og slett ikke originalt lenger. Det var heller ikke originalt i 2008 da den norske filmen Rovdyr, regissert av Patrik Syversen kom ut.
Handlingen i filmen Rovdyr utspiller seg sommeren 1984, en gjeng med fire unge mennesker kjører i samme bil på vei til det som skal bli en koselig langhelg, til det som ender som en sadistisk menneskejakt oppe i skogen. Før selve makaberhandlingen virkelig skytes inn i publikums sinn, stopper Camilla, Roger, Mia og Jørgen på en veikro, hvor de treffer på bare trøtte og kvalmende, eldre mennesker, som regel menn!
Ikke noe gæernt i det? Hm, drit i at jeg spurte! Filmens plot er faktisk så enkel som så: Fire ungdomer reiser sammen for å tilbringe langhelg sammen, på veien blir de møtt av noen jegere som har utvidet jaktoffersonen sin og dermed begynt å jakte på mennesker, en etter en blir ungdommene slaktet på makabert vis. Piggtråd, bjørnesaks, hagle og det som verre måtte finnes er!
Til å være norsk skrekk så er dette et lite fremskritt. For tidligere har man ant at Norge ikke helt har hatt tykke nok baller til å lage de helt makabre filmene. I denne filmen får man se litt mer av det som gjør at de svakeste sjelene i samfunnet kanskje snur seg, i beste fall brekker seg eller fyller opp godteposen med oppkast. For filmen inneholder usensurerte involler, vi får se føtter og bein som knekker og ødelegges. Og ja, den er faktisk litt kul på enkelte av voldscenene. Men for meg som har hatt øynene rettet mot utlandet i såpass lang stund, er ikke denne filmen den helt store. Den er en hyllest til klassiske horror/splatter-filmer fra 70 og 80-tallet, noe som er litt småkult! Men original er den ikke.
Skuespillere er det med i filmen, ja. Kanskje jeg skal si litt om det også. To gutter og to jenter, eller egentlig tre jenter. Tidligere “Absolutt underholdning”-programleder Henriette Bruusgaard finner vi i hovedrollen, og Lasse Valdal (fra blant annet “Kalde Føtter” og “Død snø”), Nini Bull Robsham og Jørn-Bjørn Fuller-Gee (han får et lite poeng for sitt morsomme navn) er de andre skuespillerne som har fått i oppgave å fylle de største rollefigurene. Jeg kan også legge til for alle eventuelle Hotel Cæsar-fans der ute at den Erlend Vetleseter som spilte “Roger Nyman” i såpeserien har en liten rolle i “Rovdyr” som en av de voldelige jegerne..
Vel tilbake til skuespillerprestasjonene: Ikke innponerende! Kort fortalt er dette en film for de helt spessielt horror/splatter-interesserte, den er ikke rådyr å kjøpe lenger, så du finner den alltids for en billig penge som akkurat er verdt filmen. Det som trekker denne filmen mest opp er at den tørr å lage mer kvalme enn en god del norske filmer har gjort før, og at lydeffektene og musikken til tider er noe horribel på en gripende måte. Ja, la meg kaste en ærlig terning.
I skogen på Trysil kan ingen høre deg skrike skal man tro coveret til nyfilmen til Lars-Erik Lie! Det frister selvfølgelig å lage en reportasje på saken for å teste det ut. Men jeg gidder ikke dra til Trysil ene og alene for å skrike uten grunn og bunn!
Hva pokker er det jeg preiker om? Jo, jeg preiker rett og slett om “The Thrill Of A Kill”. Og det er en film jeg nå har bestemt meg for å anmelde, ikke til politiet, men på bloggen.
Til tross for at en av mine absolutt beste og nærmeste venner Kirsten spiller hovedrollen Kimsy i filmen, så skal jeg forsøke å gjøre en så nøytral anmeldelse som mulig, uavhengig av det overnevnte faktumet.
Som mange forvirra og sinnsforstyrra mennesker gjerne har, kan også ungdommer ha groteske mareritt. Det er nemlig det Kimsy-karakteren har i starten av filmen. Kimsy er en lat ungjente som driver dank. Søsteren Camilla er derimot hakket bedre i følge moren, da hun i alle fall går skole.
Kimsy sover til langt ut på dag, og går fra senga til pcen. Det vil si, etter at hun har funnet seg en kopp te med drikke.. Uten edderkopp i. Kimsy og Camillas mor (spilt av Toril Skansen) klager på at tv`en står for høyt på, og ber om at den skal dempes. I tillegg skjeller hun ut Kimsy, og Kimsy gidder ikke dette, så hun putter øreproppene sine i ørene, og går ut.
I dette tilfelle skal det vise seg at hun hadde fått det bedre av å krangle med moren mens de andre ser på fotballkamp og synger fotballsang med kjenningsmelodien til Pippi Langstrømpe som melodi. Kimsy går ut i den frie Trysil-skogen. Og blir slått ned… Ehm, to ganger.
Etter andre gang våkner hun opp fastbundet i en liten trebod. Der er det flere jenter. Og la oss få dette klart. Det er tydelig at Kvinnegruppa Ottar har lite med denne filmen å gjøre. For hva er det som skjer? Hvis vi ser bort ifra at den nokså blide familiefar-psykoen halskutter jentene og dreper de, så får han “ekstra god kjemi” med Kimsy. Og jeg må innrømme at dette var en litt rar scene å se for meg som i real life er nokså god venn med Kirsten. For dette er første gang jeg ser en av mine egne venninner ha sex.. Rettelse: Blir voldtatt. Den gale familiefaren tar av Kimsy trusa, kler av seg selv og kjører henne inn og ut, og avslutter med å gi henne skryt for å være… Flink bikkje!
I tillegg til denne storyen får vi også se en story som foregår i 1969, fortsatt i Trysil.. Vi møter en ung gutt og hans ikke helt gode mor. En mor som drikker og kommer hjem stadig med en ny beruset mann som hun høvler over med billigmusa si, når de kommer frem. Guttungen er ikke gammel, og han virker uskyldig helt til han får nok og bestemmer seg får å hente høygaffelen!
Jeg skal ikke avsløre hvordan filmen ender, men jeg kan si såpass som at slutten reker unna! Filmen er morsom, så lenge du har en noe sadistisk sans for humor. Filmen er heller ikke overdosert med mange kjente skuespillere. Faktisk er det ikke en eneste kjent skuespiller i den. Godt å endelig se en norsk film uten verken Kristoffer Joner, Aksel Hennie, Pia Tjelta, Bjørn Floberg eller Wenche Foss… Ja, ehm, glem sistnevnte..
Filmen er for å legge faktaene på bordet; en amatørfilm. Den er gjort av amatører, som så og si er helt “vanlige” mennesker utenom. Og sammenlignet med mange andre filmbudsjetter er ikke budsjettet på denne filmen veldig høyt. Blodspruten er for den som ikke har veldig svekket syn dataanimert. Men det er faktisk en av de tingene som gjør at denne filmen faktisk er så hærlig på den måten jeg synes den er det.
For filmen stinker vold, mannsjåvenisme, sort humor, voldtekter, alkohol og dårlige foreldre, men den stinker i det minste ikke ekkel selvhøytidlighet! Og denne filmen har ikke den samme sykdommen som mange andre norske grøssere har, den er ikke alt for langdryg med kjedelige dialogscener. Det er noe som skjer så og si hele veien, og man slipper å se lange scener hvor man som seer følger en karakters bilreise i 10 minutter! Filmen er ingen sovepille, den er en sadistisk latterboks! Den er underholdende, og jeg er imponert! Rett og slett imponert!
For man skal igjen huske at dette er gjort av folk som ikke har de helt store erfaringene fra før. Og jeg vet med hånda på levra og den andre hånden på tarmen min, at mange andre ville gjort dette mye dårligere, og mange hakk mindre inponerende! Filmen er ikke skapt av feige mumitroll som er redd for å tråkke litt ut i piggnettet, du får se blod, du får se vold, og den er ikke irriterende sensurerende! Coveret er veldig stilig, det vil si: COVERNE ER DET! For det er laget to stk! Forskjellen er at det ene coveret skal være litt mer groteskt enn det andre.
Filmen er i salg i flere butikker som selger film. Både i og utenfor nettet. Vil du bestille den og se den med dine egne øyne kan du finne den på blant annet cdon eller platekompaniet. Vil du ikke vente på at den skal komme i postkassa kan et tips være å sjekke ut Narvesen, foreksempel ^^
I tillegg til filmen, har også dvden en del bonusmatrialle. Faktisk en 40 minutter lang bak om-film, tabber, intervju med Toril Skansen (som etter min mening er den milfeste tenåringsmora jeg har sett på norsk film), stillbilder og en del andre godbiter!
Nei, jeg skal ikke repeterere meg mye mer nå; Har dere lyst til å se èn god norsk film. Se The Thrill Of A Kill! Glem Fritt Vilt, glem Død Snø, glem Rovdyr, glem Hora, glem Mørke Sjeler! Har du The Thrill Of A Kill, så har du den som i alle fall er blitt min store favoritt innen norsk horror nå! Og det sier jeg igjen ikke fordi at min gode venninne Kirsten (som også har designet bloggen min) spiller hovedrolla i filmen!
