Det er ikke mange timer siden jeg tenkte å blogge om bisarre sex-fetisjer verden over.
I stede fant jeg på noe jeg skulle gjøre før den tid.

I fjor ble jeg for første gang presentert for den pornografiske, horrorfilmen Bad Biology fra 2009(/2008?).
Etter den vitenskapelige, biologiske introen som er fylt av celler og indre drivkrafter, møter vi Jennifer (spilt av Charlee Danielson).
Yrkesmessig hadde hun kanskje passet best på et sexsirkus for freaks. Hun har intet mer enn sju klitoriser, hvor alle av dem har sine behov for å bli tilfredstilt.
Helt siden hun var barn har hun alltid skilt seg ut. Mens de andre jentene i barnehagen satt og lekte med dukker, kunne hun sitte og leke med seg selv, if you know what I mean?

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

For henne er helt vanlige ting som å hoppe på trampoline, sykle seg en tur eller sette seg to sekunder på vaskemaskinen ting som raskt kan utløse en ekstrem multiorgasme. Jennifer vet å tilfredstille sine bokstavelig talt indre behov! Blant vennegjengen er det få som har hørt henne snakke om noen gutter overhode, og ryktene har gått fra alt om at hun er lesbisk, til at hun ikke har sex i hele tatt.

Sannheten er jo at de fleste mennene hun har humpet borti på barer, bilverksteder og lignende, som regel ikke har overlevd.
I tillegg til sine sju klitter, har hun også et mangedoblet følelseproblem.

Alle følsene til Jennifer blir nemlig mangedoblet når de først oppstår.
Blir hun forelsket, blir hun mange ganger mer betatt enn hun ville vært ellers, blir hun sint, blir hun 10 ganger så voldsom som vanlig, også videre. Hun har et maxiproblem med å beherske seg, noe som fører til at en del av hennes one-night stand aldri kan bli two-one stands, om dere henger med, eller om den bare henger?

Det er ikke til å utelate at hun også føder babyer rett etter humpetitten har vært på fære. To timer etter hun har pult, føder hun et “fake, not real, baby monster”!
Hun vet at et barn skal komme 9 måneder etter “leke-timen”, så hun bryr seg ikke om å ta vare på noen av de små missfosterne hun må presse ut like etter. Hun kaster de rett og slett i søpla, eller bare etterlater de på de tilfeldige stedene fosterne plumper ut.

© Bilde tatt fra cinerama.no

© Bilde tatt fra ekkelt.montages.no

Ja, også har vi Batz (spilt av Anthony Sneed). Filmens andre hovedrolle, som da er gutten i filmen.
Som barn ble Batz penis skåret av med et uhell, og Batz ble også en outsider, på det rent sexologiske. Erstatning skulle han få, og etter en del operasjoner og frustrasjoner skulle får kjære Batz ende opp med en monsterkuk av det helt uforglemmelige. I senere tid, etter at hans nye penis ble plassert, skulle han kanskje ønske at han hadde ingen, fremfor den han nå måtte bære på. Den er gedigen, og den lever også sitt liv som Batz selv ikke har kontroll på. Batz monsterkuk er rett og slett et monster uten beherskelse.

Romantisk film, tenker du! Ja, ikke så verst, sier jeg!
Batz og Jennifer møtes midtveis i filmen når Jennifer som jobber som fotograf skal ta bilder av diversje kåtemenn sammen med en rekke halvnakne kvinner i nettopp Batz sitt hjem, da han trengte pengene han får for å leie bort stedet.

© Bilde tatt fra pixmule.com

© Bilde tatt fra dreamers.com

Jennifer som hele tiden har levd alene med sine mildt sagt sære uvaner, blir meget tilfredstilt av det synet hun får se da hun en gang tar Batz sin hemmelighet på fersken. Hun forfulger han, og filmer han. Det hun får se er mildt sagt ikke for barn!

Filmen er på en måte en happy ending film, om man klarer å se historien fra den bisære, rette vinkelen som de færreste av oss helst er skapt for å ikke kunne gjøre! Den er laget av noen syke jævler, som burde vært tvangsinnlagt. Dette er en til tider motbydelig, konstant pornografisk pervers og veldig forskrudd film, som jeg ikke vil ambefale noen til å se om dere vil gå gjennom livet med en god helse!

Nettopp derfor finner jeg også gleden av å faktisk ambefale dere den på det våteste og mest tilfredstillende. Denne filmen har underholdning så langt spermlageret og blodtørsten rekker. Musikken er morsom, lydeffektene er passende upassende, og kort sagt er Bad Biology en helt ufrisk opplevelse, på den gale, korrekte måten!

Terningkast

Vi reblogges!

Jo Nesbø er for de fleste leseløver i Norge ikke noe spørsmålstegn.
Da jeg selv ikke er noe stor leser av bøker, har jeg ikke lest noen av hans verker.

Men derimot har jeg fått med meg hans nye store film. Det er selvfølgelig “Hodejegerne” jeg sikter til, som er basert på hans store thriller-bok med samme navn.
I filmen møter vi en noe kortvokst Roger Brown på 1,68, spilt av selveste Aksel Hennie. Roger Brown er en fyr som har begynt å satse stort, veldig stort. Han lever med en skjult selvforakt som hans elskede samboer Diana (spilt av Synnøve Macody Lund) for noe som helst i verden ikke må oppdage. Om det bare er høyden hans som spiller han et puss i selvbilde, eller om det er noe mer får vi bare fundere på.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Uansett, hans kjære Diana er en utrolig vakker skjønnhet. Hun har et lyst, rent hår, på grensen av å kunne kalles perfekt.
I tillegg til sin vakre halvdel bor han også på en villa som de fleste av oss ikke har råd til å drømme for mye om en gang.
Det Diana ikke vet er hvor pengene egentlig kommer fra. For sannheten er at Roger egentlig ikke skulle hatt råd til de flotte gavene, den fine villaen. Og i følge han selv, egentlig ikke råd til henne, da hun oppe i hans hode er for bra for henne.

Roger stiller høyere krav til seg selv enn han helt har godt av, og når han får høre om et maleri til verdi av kanskje 100 millioner kroner ser han sin mulighet til å fullføre sitt aller siste kupp. Etter det skal han etter planen kunne leve helt uten bekymringer, sammen med sin store kjærlighet, resten av livet.

© Bilde tatt fra nettavisen.no

Dette kan høres ut som en hittil vanlig norsk film. Vel, det er på tide å se sannheten i øynene. “Hodejegerne” stiller seg ikke i rekken blant det jeg definerer som vanlig norsk film. For meg er vanlig norsk film ikke verdt å skrive om på denne bloggen.

Når Roger Brown omsider er i den noe fraflytningsklare leiligheten med det berømte maleriet han akter å stjele, forså å tjene penger på, dukker det opp noe uventet. Han får plutselig et behov for å ringe Diana, og når han ringer henne hører han en telefon som ringer i bygget han nå befinner seg på. Ringelyden lokker han mot en seng hvor Dianas telefon ligger. Soverommet er som resten av leiligheten, tom, og Roger forstår at Diana har hatt sex med Clas Greve (spilt av Nikolaj Coster Waldau), eieren av maleriet han hadde som mål å tjene seg rik på å ta.

Når han kommer hjem igjen velger han å ikke fortelle kona at han har forstått hennes sidesprang. Han stenger det inne, samtidlig som han bestemmer seg for å fortsette sitt eget spill – På egen hånd!
Clas Greve skal etterhvert vise seg å ikke være den man skulle tro han var, og blir brått Rogers største bekymringer som holder på å sende han inn i dødens territorium, flere ganger.

© Bilde tatt fra osloby.no

© Bilde tatt fra aftenposten.no

“Hodejegerne” er generelt en film som er laget på et litt lavere budsjett enn man skal få inntrykk av. Filmen ser hele veien ut som en som er spilt inn på et mer amerikansk budsjett. Den ser lekker ut, og den jager deg gjennom hele historien uten at du på veien tenker tanken på å stoppe, eller ta en pause. Filmen er intens, den er til tider impulsiv, og den stinker på et viss tidspunkt på en bra måte. Når Aksel Hennie gjemmer seg nedeunder et utetoalett får man servert en uspiselig scene, som gjør at vi føler med han, samtidlig som de mest fisefine av oss helst ønsker å se vekk, men ikke får det til, fordi noe som føles som et sterkt fluepapir klistrer oppmerksomheten klin fast til filmen!

Jeg har ikke egentlig veldig mye mer lyst til å legge til noe. Ikke annet enn at dette er en film som er adskillig respektfull. Den er gjort av proffesjonelle mennesker som har nektet å lage noe som er enten dårlig, eller helt ok. Og etter å også lyttet til filmens kommentarspor, og også tittet på filmens bakomfilm kan jeg legge til at skjønnheten Synnøve Macody Lund ALDRI har spilt i film før, noen sinne. Det glemmer dere heller å tenke på når dere ser dette mesterverket. Hun som nybegynner har glidd så godt inn i filmen uten glidemiddel, at hun spiller like godt i trådene som foreksempel Aksel Hennie, Nikolaj Coster Waldau, eller Eivind Sander for den del, som skal sies å ha tatt sin småhumoristiske rolle i overkant seriøst da filmen ble til!

Terningkast

SE DEN!
Vi reblogges!

Frankenstein er en eventyrfigur vi fleste har hørt om, men hvor mange kjenner til historien som Mary Shelley debutterte med anonymt i 1818?

I filmen møter vi Victor Frankenstein (spilt av Kenneth Branagh) som blant annet mister sin kjære mor. Han blir helt fra seg og lover seg selv at han skal finne løsningen som gjør at ingen lenger trenger å dø. Han reiser fra sin familie, for å studere i Ingolstad. En av de som skal savne han mest er hans søster og nå forlovede Elizabeth (spilt av Helena Bonham Carter), mens han er borte sender hun flere brev til han, som lovet.
Da hun til slutt ikke har fått svar på en god stund kjenner hun at det er noe galt og tar avgjørelsen om å finne han.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

I mellomtiden har Victor fått nytt liv i noen gamle ideer fra sin mentor Dr. Waldman (spilt av John Cleese), som dessverre nå også har falt fra. Victor har bestemt seg for å sette sammen råmatrialle fra døde mennesker. Dvs diversje kroppsdeler fra den ene døde personen etter den andre. Han har nemlig funnet oppskriften til å skape liv på nytt, til tross for klare advarsler fra Waldman.

Victor lykkes til syvende og sist med sitt stormannsgale prosjekt, men så fort han har lykkes ønsker han raskt å drepe sin oppfinnelse igjen! Han lykkes ikke, og skapningen hans som i senere tid er mest kjent som Frankenstein, er ute i det fri.
Frankenstein-monsteret (spilt av Robert De Niro) er i utgangspunktet et missforstått freak som har en drøm om å skaffe seg venner. Hans første møte med menneskene ute på gata er ikke av de gode da befolkningen raskt lar sine fordommer mot hans ytre ta overhånd, og de går til angrep på stakkaren. Frankenstein-monsteret forsvarer seg kun med nødvendige handlinger, men hans fysiske overevner gjør at folk hater han enda mer da han klarer å drepe noen i selvforsvar.

© Bilde tatt fra dvdbeaver.com

Uhyret klarer å komme seg vekk fra gata og finner raskt en grisegård som han sniker seg inn i bingen til, forså å overnatte i grisebingen. Mellom en sprekk inn til gårdens enkle trehus overhører han menneskenes kjærlighet og samspill, og det er tydelig at han ønsker seg en familie selv når han finner ut hva det er for noe. Han legger anonymt igjen fra seg mat til dem da han finner ut at de ikke har de helt gode rådene til vinteren. Familien skjønner naturligvis ikke hvor den anonyme hjelpen kommer fra, men er svært takknemlig. Da de til slutt får sett utseende på “den reddende engelen” deres, jager de han ut med vold…

Frankenstein-monsteret er knust, og vil ha hevn!
Han finner igjen dagboken til sin skaper Victor og leser hvordan og hvorfor han ble skapt. Han finner også ut hvor Victor bor, og bestemmer seg for at han skal få sin skaper til å skape en kvinne til han, på samme måte som han selv ble skapt. For å få Victor til å skjønne alvoret lar han sine hatefulle sider trå frem, fremfor de gode sidene fylt av kjærlighet. Frankenstein-uhyret går langt for å få sin drøm om en kvinne og venn oppfylt, og man kan trygt si at de metodene ikke ville funkert like godt i virkeligheten for de som ønsker seg en venn eller kvinne.

© Bilde tatt fra brassgoggles.co.uk

© Bilde tatt fra 24.media.tumblr.com

Jeg skal stoppe å fortelle mer av handlingen nå. Resten lar jeg bli igjen til dere som enda ikke kjenner til hele eventyret.
“Mari Shelley`s Frankeinstein” er tro mot originalen. Den er regissert og satt sammen på en troverdig og ærefull måte, som ville gjort Mary Shelley stolt! Kenneth Branagh, Helena Bonham Carter og Robert De Niro er alle store stjerner, som også i 1994 gjorde stor ære på Frankenstein-legenden! Musikken er briliant, hele filmen er en klassiker som virkelig fortjener å få sitt eventuelle støv vasket vekk.

Dette er en klassiker som er verdt mer enn bare en titt!

Terningkast

Vi reblogges!

Det er ikke alltid filmer skal ende slik som forfatterne i utgangspunktet ønsket det. Poltergeist III er deffinitivt, med et tungt sukk en slik film.

Carole Anne (spilt av Heather O`Rourke) har nå havnet hos sin onkel og tanke i Chicago. Hun har havnet på en skole, en spessialskole og mobbes av medelever på grunn av hennes fortid med spøkelser som ingen tror noe særlig på. Psykologen hennes Seaton (spilt av Richard Fire) er heller ikke en av de som tror hennes historie og har sine meninger om at alt er innbilning, og at Carole Anne i tillegg er en mester på å manipulere andre til å tro at de ser ting.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Settingen i denne filmen er som de to første filmene, de døde fra den andre siden vil ha tak i Carole Anne.
Den kortvokste damen Tangina Barrons (spilt av Zelda Rubinstein) er den eneste utenom Carole Anne som er med i denne filmen som også var med i film I og II.
Hun er fortsatt til stede for å gjøre alt hun kan for å hjelpe Carole Anne fra de onde kreftene, og det skal ikke være bare lett.

Som i film II så er fortsatt predikant-spøkelset Henry Kane (denne gang spilt av Nathan Davis siden Julian Beck fra forrige film døde) ute etter den svært unge jenta.
Han gjør det han kan for å lokke sitt offer inn, slik at han selv kan gå inn i lyset og få fred. Han manipulerer og lokker henne blant annet ved hjelp av speil og en rekke andre ting som kan lure et barn, eller noen andre for den saks skyld. Og han får nesten tak i henne, igjen.

© Bilde tatt fra skrekkmania.com

Til tross for at filmen er flyttet til et annet sted, med nye rollefigurer er denne filmen egentlig bare et forsøk på å lage en ny film for å hedre de to første. Det hadde egentlig holdt med to filmer. Ikke at denne filmen er så dårlig, men den var ikke like nødvendig. Musikken i denne er helt grei, filmen byr også på en gjeng ungdommer som skal trosse enkelte grenser ved å foreksempel bade i et basseng etter stengetid. Skuespillerne er flinke nok, men historien er kjedelig. Den går på repeat.

Det mest tragiske med hele filmen er slutten. Som nevnt ovenfor ble ikke slutten på filmen slik som den skulle vært i utgangspunktet. 12 år unge Heather O`Rourke som spilte Carole Anne Freeling i alle Poltergeist filmene døde nemlig før innspillingen av denne filmen ble ferdig. Så hun fikk ikke blitt med i alle scenene som hun skulle. Jeg skal ikke fortelle hvordan filmen slutter. Men plutselig på slutten kommer Tangina opp med en latterlig lett løsning som vil sørge for at Carole Anne aldri vil få mareritt igjen. Dette er enda en Poltergeist-film med lykkelig og snill slutt, men som sagt; Dersom det skulle være så lett som det viser seg å få vekk alle spøkelsene, så skjønner jeg ikke hvorfor Tangina bare kunne gjort det i den første filmen..

© Bilde tatt fra splatterwelt.ch

Men som også er nevnt noen ganger nå, man kunne virkelig ikke forutse lille Heathers skjebne på forhånd, og selv jeg skjønner at det ikke er bare-bare å skrive om en film når hovedinnehaveren dessverre sovner inn. Før jeg ruller terning, vil jeg legge inn et lite ord: Dersom du liker skrekkfilm, og enda ikke har sett Poltergeist-filmene, så vil jeg ambefale det, til tross for at denne filmen er en svak film, rent filmmessig. Med tanke på hva som dessverre skjedde med Heather O`Rourke så er avslutningen i denne filmen unnskyldt. Heather O`Rourke var en ufattelig god skuespiller, hun døde bare 12 år gammel i 1988, og hadde en stor karriere forran seg, om det bare ikke skulle gå slik det gjorde.

Det er faktisk Heather O`Rourke som gjør denne filmen verdt å se. Ikke fordi at filmen er spessiel fordi hun døde da den ble spilt inn, men fordi at den lille jenta virkelig leverte mens hun enda kunne. Hun var et talent, en sjarmør og hun kunne spille Carole Anne som ingen andre kunne ha gjort i stede!

Dessverre må jeg dømme denne filmen proffesjonelt, ved å legge de emosjonelle faktaene til side.

Terningkast

© Bilde tatt fra listal.com

Rest in Peace
Heather O`Rourke
1975-1988 <3

Vi reblogges!

Hvilken skrekkfilm-fanatiker har vel ikke sett og hørt om Poltergeist-trilogien?
I Poltergeist II er de fra den andre siden igjen ute etter den lille jenta Carol Ann. Siden forrige film har den idylliske familien flyttet inn til Carol Anne sin bestemor. Carol Anne er sterkt knyttet til sin bestemor (spilt av Geraldine Fitzgerald), og under en samtale finner de ut at de har noen helt spessielle evner felles. Som også Carol Anne sin mor har. De har alle evnen til å se inn i fremtiden.

En sen natt går snille, søte og uskyldige Carole Anne bort til sin hvilende bestemor, og kysser henne god natt. Da hun går på rommet sitt ringer leketelefonen hennes, og det er bestemoren på den andre enden. Carole Anne ønsker bestemoren god natt og legger seg for å sove. Da Carole Anne og broren Robbie (spilt av Oliver Robins) står opp neste morgen finner de foreldrene holde rundt hverandre, mens moren gråter og må fortelle barna at bestemoren dessverre har gått bort i løpet av natta.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Carole Anne tar dette veldig rolig, og sier at det går bra.
Hittil kan dette virke som en veldig trist film, og Poltergeist-filmene er på flere måter nesten mer triste enn skumle, da musikken i filmen er veldig emosjonell og følelsesrørende. Men den kan også virke noe nifs, og den har sine nifse sider.

© Bilde tatt fra halfmanhalfmovie.com

Da predikanten Henry Kane (spilt av Julian Beck(døde året før filmen hadde premiere)) dukker opp blir lille Carole skremt fra første sekund. Det viser seg tidlig at Henry Kane ikke er en snill gammel mann som liker å snakke med folk, slik han gir inntrykk for. Sannheten er at han forakter familiens kjærlighet til hverandre, og akter å gjøre det han kan for å skremme, og splitte idyllen.
Samtidlig som familien stifter ufrivillig bekjentskap til Henry Kane, blir de også kjent med den langt mer hyggelige og snillere indianeren Taylor (spilt av Will Sampson(som døde året ETTER filmen hadde premiere..)). Taylor er en riktignok en snodig mann, og det er lov å være skeptisk til han også, men det viser seg at han slettes ikke er noe ond, han vil heller hjelpe, og det får han heldigvis lov og godkjennelse til.

© Bilde tatt fra aptn.ca

Filmen blir på enkelte scener noe skremmende for de minste, men for de mer voksne så er kan det ikke falle meg at denne filmen er veldig skummel. Effektene i filmen er noe oldschool, men samtidlig underholdende. Spessielt en viss tannregulering-scene, er faktisk noe unik, selv om den ble laget på midten av 80-tallet.

Til tross for at filmen spiller på mange foreldres frykt om å miste noen av barna, så er dette likevel en snill film, sammenlignet med mange andre. Uten å røpe for mye, går det langt bedre med Carole Anne-karakteren enn det dessverre til slutt gjorde med skuespilleren Heather O`Rourke som døde som 12-åring etter at Poltergeist III ble ferdig. (Skal se film 3 i løpet av kvelden, så dere får vite mer om den da).

Alt i alt er Poltergeist II en grøsser for familien. Kanskje ikke for de absolutt minste, men jeg tror at de fleste over 11 år og oppover skal klare å se denne filmen, så lenge de har noen voksne i nærheten i alle fall.

Jeg klarer ikke helt å legge fra meg det faktumet at lille Heather O`Rourke i virkeligheten forlot verden i 1988 som 13-åring, noe jeg klarte å få med meg på en nettside nå nettopp, og jeg kan vel si at jeg med akkurat det oppe i hodet gruer meg litt til å se den siste filmen med henne nå som jeg vet akkurat dette.

© Bilde tatt fra skrekkmania.com

© Bilde tatt fra postmortemdepression.blogspot.com

Men ja, nå er det fortsatt Poltergeist II jeg skal anmelde…
Musikken er emosjonell, vakker og veldig nydelig. Skuespillerne leverer, og det eneste som egentlig slår litt nedover er at enkelte av effektene blir for overdrevne, det blir rett og slett litt for mye av det gode når det kommer til enkelte av spessial-effektene på slutten.

Terning skal rulles på slutten.

Terningkast

Vi reblogges!

Hos enkelte mennesker er noe alvorlig galt oppi hodet på dem.
Selvgode, arrogante drittsekker finnes i alle kjønn og aldre.

Christopher Cleek (spilt av Sean Bridgers) er en familiefar med tre barn og en kone. Barna består av to døtre og en sønn.
Han er advokat, noe man ikke skal tro når man titter på hvordan han er på hjemmebane.
Cleek er en mannsjåvenistisk idiot som er perfeksjonistisk på sine områder.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Han har holdninger til ting som er kvelende for de rundt, spessielt for barn og kone.
Når han en dag finner en fremmed kvinne i naturen spionerer han på henne via sikte-glasset på jegergeværet. Kvinnen (spilt av Pollyanna McIntosh) er som et rovdyr, hun lever i naturen, og dreper og fanger maten sin selv. Cleek er en mann som lever i den verden at alle skal være som han, og at det som ikke er sånn som han liker eller forstår seg på, det skal han gjøre noe med.

Han fanger kvinnen, og stenger henne inne i potetkjelleren.
Hans mål er å sivilisere henne å gjøre henne om til en kvinne som er som folk flest.
Da hun biter av han den ene fingeren, skjønner han at han har en jobb foran seg, men likevel tar han å inviterer hele familien ned for å hilse på henne. Kona Belle (spilt av Angela Bettis) og eldstedatter Peggy (spilt av Lauren Ashley Carter) reagerer tydeligvis fra første stund. Minstedatteren Darlin (spilt av Shyla Molhusen) derimot skjønner ikke alvoret da hun er for ung, mens sønnen Brian (spilt av Zach Rand) derimot er jeg litt usikker på hva han egentlig syns om situasjonen der og da.

© Bilde tatt fra goregirl.wordpress.com

© Bilde tatt fra krelllabs.blogspot.com

Når foreldrene skal til å legge seg prøver Belle tidlig å si på en forsiktig måte at hun ikke er begeistret for at han har en hjelpeløs kvinne fanget i potetkjelleren. Hun får ikke sagt alt hun egentlig vil si før han gir henne en ørefik, og legger seg ned på sengen for å sove som om alt er normalt. Det er tydeligvis at det er noe som har skurret i Cleek sitt hode, lenge, og at det mest sannsynlig ikke er første gang han har gitt kona en ørefik fordi hun sier noe han ikke er enig i.

Filmen utvikler seg til det verre. På skolen sliter Peggy, og lærerinnen hennes har forstått hvorfor. Hun er gravid.
Peggy har blitt oppservert på lengre hold en stund, og lærerinnen er ikke i tvil, og ender opp med å banke på døren til familien en dag for å fortelle faren hva hun tror. Cleeks forstyrrelse lar også helvete ramme datterens lærer, da han ender opp med å slå henne, og stenge henne inn fastbundet til hundene. Hun ender opp som fôr, kort og enkelt…

Sønnen blir tydeligvis mer og mer påvirket av sin far. Og når han ender opp med å snike seg ned i potetboden, forså å kle av Kvinnen, mens han tar på henne og samtidlig beføler seg selv, og i tillegg etterpå skader henne alvorlig med en tang, som om hun skulle vært et udyr… Så er det noe faren ikke har problemer med, tvert i mot roser han opp gutten sin.

© Bilde tatt fra zap-file.com

Moren bestemmer seg for å gjøre opprør. Hun vil ta med døtrene sine fra sin mannsjåvenistiske, mentaltforstyrrede mann og sønn. Hun akter ikke å la døtrene synke like langt nede som de to idiotene av noen “menn” hun har fått i familie. Forsøket gjør at faren banker henne opp forran eldstedatteren og sønnen. Datteren blir skremt av dette, naturlignok, mens sønnen har fått det for seg at det er slik menn skal være og at kvinner skal straffes for å si imot mennene!

Dette er en ganske mørk horrorfilm, som ikke er for hvem som helst. De fleste normale i verden vil vise avsky til både barnefaren og sønnen på rundt 15 år. I mitt tilfelle ønsket jeg i alle fall å se selv den unge sønnen dø en grotesk død på grunn av hans mannsjåvenistiske, forstyrrede, trangsynte holdninger og umenneskelige handlinger mot jenter. Og jeg var så heldig å få mitt ønske oppfylt da han til min store tilfredstillelse får en dødeløs og rettferdig død på slutten!

Hva som skjer og hvordan det ender vil jeg ikke avsløre.
Helt kort på slutten; Filmen er en horrorfilm som ikke er laget for hvem som helst. Man skal tåle litt for å se den ferdig, mentalt sett.

© Bilde tatt fra horrornews.net

© Bilde tatt frasoresportmovies.blogspot.no

Skuespillerne leverer, provoserer, engasjerer og rører godt i følsene våre. Soundtracket er bra, og kort fortalt er The Woman en ganske briliant film, den er som sagt ikke bare for hvem som helst! Liker du horror, og liker du å se rettferdigheten seire grotesk til slutt? LØP OG KJØP, eller bare bestill den på nettet!
Det som trekker filmen litt ned er at enkelte ting kan virke noe forutsigbart, spessielt for de som har sett en del filmer oppover åra innen for den rette sjangeren.

Terningkast

De fleste av oss har helt sikkert sett en og annen fæl film med barn i hovedrollen.
Mange av oss rømmer unna skrekkfylte filmer med barn i fokus. I en del tilfeller gjør det ikke noe.
Men i Orphan-tilfellet skal det vise seg å være en idiotisk beslutning.

Orphan er en film som de vanligste kan glemme å i hele tett gjette hvordan den ender.
Dette er en klassiker som binder deg knallhardt til skjermen og ikke løsriver deg før siste sekund er omme.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Kate (spilt av Vera Farmiga) og John (spilt av Peter Sarsgaard) er to skjønne, idylliske og gode mennesker som elsker hverandre.
De har for en liten stund siden opplevd noe av det verste foreldre kan oppleve, å miste et barn. Rettere sagt så hadde Kate et barn inne i magen som aldri ble født i live, og på den måten ble foreldrene aldri kjent med barnet heller.

Fra før av har de to andre barn, en sønn og en datter som ikke kan høre, men som har lært å lese på leppene, og selvfølgelig tolke tegnspråk.
Alle gode ting skal likevel være tre for foreldrene. Etter tapet på det døfødte barnet, har de bestemt seg for å i stede adoptere sitt tredje barn.
Raskt klarer de begge å bli sjarmert av den tilsynelatende, uskyldige jenta Esther (spilt av Isabelle Fuhrman). Etter kort tid får de adoptert henne, og hun sjarmerer alle i senk med sine multitalenter, kunnskaper og vennlighet.

© Bilde tatt fra screenweek.it

© Bilde tatt fra film4.com

Så kommer 50-tusen kroner spørsmålet;
Hvor vennlig er den egentlige Esther?

Esther blir tidlig mobbet på skolen, blant annet på grunn av sin originale, gamledagse valg av klær. Alle ler av henne, og hun har ingen venner på skolen. Dette er noe som for barn flest ville vært svært traumatisk, men Esther er kald og uberørlig. Sett borti fra at hun ganske tidlig i filmen forsøker å myrde jenten som mobber henne, ved å dytte henne ned fra et klatrestativ så den lille jenta får smake sitt sure eple når hun lander stygt på ei sklie, og bare så vidt overlever. Riktignok med flere brukne kroppsdeler, og stygge skader.

9 år gamle Esther er et mysterium. Man kan tillate seg å spørre om hun egenlig blir mer påvirket av mobbingen på skolen enn hun gir uttrykk for, men etterhvert som filmen fortsetter å rulle skjønner man at det er noe helt annet. Drapsforsøket på skolen skal vise seg å bare vise at Esther er en kald jente som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig, av noen!

På hjemmebane er idyllen i bristende tilstand. Foreldrene tar henne etterhvert til psykolog, en time som ender i at “moren” får skylden. I følge psykologen så ligger det ingenting galt i jentas fortid, men at det er folk og miljøet rundt henne i dag som påvirker. Det er selvsagt det man skal få lov til å tro, og en stund kan det også virke som om det er noe i den dur. Men publikum forstår gradvis mer og mer at denne jenta egentlig ikke er så veldig påvirket av miljøet og folket rundt henne i dag. Hun er heller mer besatt på et mål hun nekter å gi opp, og hun går svært gjerne over lik for å komme seg dit hun akter å komme!

Orphan er en film som ikke er som andre filmer! Det er ikke en hodeløs horrorfilm med et voldelig barn som dreper sine ofre uten mål og mening. Og jeg vet jeg ødelegger litt for dere som ikke har sett den enda nå, men det er ikke en film om en jente som egentlig viser seg å være demon eller noe overnaturlig. Filmen har en svært dyp og psykologisk forklaring, og man blir bare sittende å tro mens man ser den, helt frem til den mørke sannheten titter frem.

Filmen er på mange måter realistisk på en urealistisk måte. Filmen er realistisk i den forstand at det er ingen overnaturlige hendelser, alt er faktisk i teorien mulig. Den går svært langt, men den går ikke i den retning at den blir fordummende, tvert i mot.

Med fare for å stikke hull i filmens udødelige twist skal jeg straks gjøre ende på denne anmeldelsen. Jeg ønsker ikke å avsløre for masse! Til slutt vil jeg bare legge til at dette er en må-se-film. Jeg gir personlig en høy faen i om du liker grøssere, eller om du avskyr de! Denne skal du med respekt for deg selv se uansett. Hvis du velger å ikke se denne filmen så er du ikke verdt bryet for meg når det kommer til kommunikasjon oss to i mellom, ja som leser nå, og jeg!

© Bilde er tatt fra love-shy.com

Jeg kunne nesten laget en progagande for Orphan! Den er sjokkerende bra, og jeg er brennsikker på at alle tåler å se den.
Den har en del fæle scener som sikkert enkelte ikke syns er så behagelige, men de fleste uansett alder i dagens samfunn har sett filmer som er verre. Stol på meg, se den. Skuespillerne leverer så det holder. Barna inponerer, og musikken, stemningen og den totale settingen er ubegripelig god!

Se den for svarte, eller glem å snakk til meg noen sinne igjen!
Jeg tror svært alvorlig at dette er det blogginnlegget jeg har lagt mest av min sjel i å skrive. Kjære folk, en ting kan ikke skrives nok; SE DEN!!!

Terningkast

Vi reblogges!

Tenk deg følgende.. Året er 1966, du blir tatt hånd om av politiet, du aner ikke hva du har gjort og før du aner det er du låst inne på et såkalt sinnsykehus for mennesker som er stemplet gal.
Du aner ikke hvorfor du er låst inne, og du husker ikke at du har gjort noe galt. Vel, det er situasjonen til den nydelige, blonde jenta Kristen (spilt av Amber Heard) i filmen The Ward fra 2010.

Kristen blir som sagt låst inne på et større galehus, med andre jenter som har vært der litt lengre enn henne selv. Hun får fort venner der inne, og får seg så og si ingen fiender der inne. I mange filmer opplever gjerne karakterene at de blir utstøtt som ny, dette er ikke tilfelle i denne historien. Noen er selvfølgelig litt mer respektløse enn andre, men det er ikke de andre på huset som er hennes største utfordring. Når det er sant skal det sies at enkelte av pleierne der inne har noen usunne hensikter. Det er vel ingen hemmelighet i dag at isolasjon og overmedisinering ikke har verdens beste effekt på menneskesinnet.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Til tross for at hun knytter gode bånd til enkelte av de andre jentene på bygget er det ikke bare fryd og gammen. Det kommer for en dag ut at flere jenter har sporløst forsvunnet, og sannheten skal senere sjokkere henne, kanskje mer enn den vil sjokkere noen andre. Før Kristen kom inn var det en annen jente der ved navn Alice (spilt av Mika Boorem). Alice var vistnok ikke bare helt snill med de andre der inne, noe som skal ha resultert i at de andre jentene til slutt fikk nok, og tok hånd om henne på en lite humanetisk måte, med andre ord tok de en pose over hodet hennes og kvalte henne til døde.

© Bilde tatt fra empireonline.com

Nå er Alice sin sjel tilbake, og den er ikke tilbake for å takke de for at de “slapp henne ut i det fri”, for å si det sånn. Kristen er fast bestemt på å få henne selv og de andre ut, men til tross for at hun klarer å holde hudet veldig kaldt og utvilsomt er veldig smart og godt på organisere, så blir det hardere enn håpet på.

Det er ikke bare de andre jentene Kristen har å snakke med, men også hennes doktor, Stringer (spilt av Jared Harris) er på hennes lag. Det vil si, han hjelper henne ikke med å rømme eller noe sånt. Men han gjør virkelig det han kan for å hjelpe henne å huske. Så spørs det om sannheten er noe hun vil vite, eller at det er en god grunn for hennes vrangforrestillinger.

© Bilde tatt fra thisislandrod.blogspot.com

The Ward er en film som tok pusten fra meg. Sukk ja, jeg vet det høres noe klisjeaktig ut, men dette er virkelig en film som gjorde det. I alt for mange filmer føler jeg ikke med karakterene vi presenteres for. I denne filmen gjorde jeg det. Takket være gode skuespillere så bygges fort sympati, empati og medfølelse opp for nesten alle, ja selv “bad girl”-karakteren! Dette er ikke en skrekkfilm med en rav gal seriemorder som slakter “uskyldige” offer for morro skyld, dette er en film med en bakgrunnshistorie som gir hele filmen en større mening. Filmen virker engasjerende, og man slutter aldri å gi opp håpet for noen av rollene.

Musikken skal også hedres i dette innlegget. Musikken fenger og filmen hadde ikke vært det samme uten! Hver tone i soundtracket matcher på rett plass, og regien på filmen er også overlegen bra! Regissøren av dette mesterverket er forresten ingen andre ringere enn John Carpenter, mannen bak Halloween, The Thing og Assault on Precint 13. Mens produsenten bak filmen har også jobbet med Saw, Saw II og Rambo (2008).

© Bilde tatt fra thehorrorclub.blogspot.com

© Bilde tatt fra thehorrorclub.blogspot.com

Enten du elsker eller missliker skrekkfilmer, så er dette nesten et must å se samme faen! The Ward stikker deg under huden, og prikker på en svært tilfredstillende måte. For de som ikke er så alt for glad i tortur, blod og involler kan jeg betrygge dere med at det er usedvanlig lite av den slags i denne her, jeg tror dere fleste av dere vil overleve filmen uten å bli traumatisert sengeveter for resten av uka etterpå. Og nei, du vil heller ikke dø av å ha sett denne! Ta det med ro, og stol på onkel Kuklinski! The Ward må sees!

Den er også den første filmen jeg har anmeldt som faktisk får det terningkastet den nå skal få!

Terningkast

Vi reblogges!

Eksorisme er noe som er ulovlig i landet i dag. Og det er utrolig bra.
Det skal nevnes at det fortsatt blir begått en del eksorismer i verden i skjul.

Jeg har nettopp sett “The Exorcist”, en film som ble vist for verden aller første gang på 70-tallet.
Filmen går under sjangrene horror og thriller og ikke overaskende falt den godt og dypt inn i min urene sjel.
Vi møter den pene filmskuespillerinnen Chris MacNeil (spilt av Ellen Burstyn) som har en hektisk hverdag. Hjemme har hun sin søte og uskyldige datter på 12 år, Regan (spilt av Linda Blair).

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

I starten av filmen er Regan som barn jenter på 12-års stadiet flest. Snill, vennlig, leken og glad.
Den uskyldige lille jenten skal snart bli offer for djevelen selv som har tatt rom i kroppen hennes. Det starter i det små da hun begynner å komme med gloser og ord som hun ikke en gang har hørt av noen før. Det er snakk om veldig sexuelle fornærmelser hun kommer med, og ord og utrykk som “Fuck me” og “Lick me” er bare noe av det hun får klemt ut av seg.

Ordene er noe, men hun skal snart bare bli bokstavelig talt jævligere. Vi skal snart bevitne at hun vrir sitt eget hode helt rundt, spyr ut grønt slim også videre. Det er mye i denne filmen som er veldig overdrevent, som foreksempel når sengen hennes svever i luften, eller når hun selv svever i luften.

Ettersom det bare blir verre og verre ser snart moren ikke noe annen utvei enn å prøve eksorisme. Det har gått svært langt, og moren er i utgangspunktet ikke troende, altså ikke religiøs. 88 leger har hun snakket med, og alle legene har kommet med helt utrolig idiotiske meninger.

Hun får etterhvert hjelp av prest og psykolog Damien Karres (spilt av Jason Miller), og enda litt senere slenger også den katolske presten Merrin (spilt av Max von Sydow) seg med på laget i håp om å få hjulpet den uskyldige jenta med å befri seg fra de onde kreftene. Merrin har forresten også tidligere erfaringer med eksorsisme i Afrika.

© Bilde tatt fra tv.msn.com

“Mamma, se hva jeg kan!”, hehe… Kunne ikke dy meg.
© Bilde tatt frathatwasabitmental.com

Utvilsomt blir utfordringen med Regan sjokkerende uvanlig for selv Merrin. Og uten å røpe for mye kan jeg si så mye som at det ikke går bare bra med de to prestene mot slutten.

Hvordan hele filmen til slutt ender vil jeg ikke ødelegge spenningen for dere som enda ikke har sett den, med å avsløre. Filmen er en klassiker og tidligere nevnt som “the scariest movie of the time”. Ikke uten grunn.
I dag er nok ikke filmen så veldig skremmende, sammenlignet med mye som har blitt laget i ettertid. Men vi skal huske på at dette er en film som ble spilt inn i 1973. Den er en klassisk, horribel film, bassert på boken med samme navn, som igjen er inspirert av en sann historie.

© Bilde tatt fra thehollywoodnews.com

Helt til slutt vil jeg nevne at filmen fikk en rekke politianmeldelser da den kom ut, og den ble ikke vist i Norge før året etter den hadde premiere. Den hadde 18-årsgrense helt til aldersgrensen ble satt til 15 i 2000. Regissøren av filmen hadde forresten som krav at den ikke skulle klippes om og sensureres, og da den kom ut i Norge fikk den en noe begrenset visning.

Med andre ord; en klassiker fra Warner Bros som er verdt å se. Den er noe for seg selv. Og jeg har herved fått en “ny” favorittfilm! 🙂

Se den du også!

Terningkast

Vi reblogges!

Norske filmer er ikke det som ligger hjerterota mi nærmest. Ikke får det hjelpe at det er grøssere alltid heller.
Likevel De Dødes Tjern er en klassiker som fortjener en mer seriøs anmeldelse.

I hovedrollene møter vi blant annet hele Norges skomaker Andersen, eller Henki Kolstad som han het. Mannen som spilte i Skomakergata på Nrk1 sin romjulserie. Er også lov å nevne at det er selveste bestefaren til Hotel Cæsar-stjernen Kim Kolstad vi snakker om.
I De Dødes Tjern spiller Henki Kolstad kriminalforfatteren av det litt skvetne slaget. Han er ikke den tøffeste av de, og er egentlig veldig søt til tider, på en egen sær måte.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Forfatteren av boken som filmen er bassert på, Andrè Bjerke (også kalt Bernhard Borge som er hans dekknavn/pseudonym slik som at jeg ikke egentlig heter Aylar Von Kuklinski..) spiller også en av de store rollene i denne gamle grøsseren.

For å gjøre det kort om skuespillet. Dette er en norsk grøsser fra 50-tallet. Filmen er 54 år, og jeg overasker neppe noen stakkars sjeler når jeg sier at filmens spill er noe teatralsk. Likevel klarer filmens karakterer å fange oppmerksomheten fra sjela mi.

I filmen er det en gjeng voksne mennesker med forskjellige meninger for litt av hvert som legger ut på det som de hadde håpet skulle bli en hyggelig reise på hytta. Hytta er bygget for 100 år siden av Tore Gråvik. Tore Gråvik var en snodig, fæl fyr som ikke tålte noen andre mennesker enn sin egen søster. Senere i filmen får vi vite at han i tillegg elsket søsteren sin mer enn det som er sunt for et hvert sinn. Han elsket henne kort sagt alt for høyt, og det resulterte i en tragedie, som i de neste hundre årene skulle skape uhygge i nærheten av hytta han bygget, samt tjernet i nærheten.

Filmen har en mørk undertone, til tross for at karakterene er langt mer folkelig og høffelig enn mange mennesker er i dagens samfunn.
I begynnelsen kan filmen minne om mange filmer vi har sett litt for mye av i ettertid. Unge mennesker som drar på hyttetur, eller som drar ut for å kose seg generelt er ikke noe vi kan kalle originalt lenger. Men filmen er ingen Fritt Vilt-film, den er heller ikke noe Fredag Den 13, The Hills Have Eyes, The Texas Chainsaw Massacre.. Den er De Dødes Tjern! Dette er en film som spiller langt mer på andre ting enn det dagens skrekkfilm gjør.

© Bilde er tatt fra budstikka.no

© Bilde tatt fra dagbladet.no

Ikke spyr den ut dusin med involler og blod. Faktisk er den så og si helt skjermet for sånne ting som jeg vanligvis setter grotesk pris på. Likevel! Dette er en god film.
Det er mulig at mange vil finne denne filmen kjedelig, da den ikke har mye av spenningen mange forventer og er vant med i dag. Dialoger har den også en del av, men de er ikke skrevet av en hvilken-som-helst; de er skrevet av Andrè Bjerke.
For fans av tegneserie-gotherinnen Nemi lyder kanskje Bjerke-navnet kjent? Joda, det er faktisk samme person som har mange av de diktene som Lise Myhre har valgt å trykke i bladene sine. Andrè Bjerke hadde god fantasi, og var en mann med mange interesange egenskaper.

Filmen er verdt en titt, og den er faktisk ikke så lang at det gjør noe heller!

Terningkast

Vi reblogges!

#dedødestjern #henkikolstad #andrebjerke #skrekk #thriller #gjenferd #spøkelse #frykt #norge #norsknatur #sorthvitt #sorthvittfilm #film #filmanmeldelse #lisemyhre #nemi #dikt #poesi