Uføremyntens bak og forside

Tenkte å lage en liten liste med bakdeler og fordeler ved å være uføre.
Hva man ser på som positivt og negativt får være opp til en hver enkelt individ.

Har selv vært uten jobb i månedvis grunnet min situasjon, min psyke og helse.
Og tenkte jeg skulle ramse opp noen ting jeg merker ved å være uten jobb eller skole.

* Man slutter å glede seg til ferier og helger
* Man får en del tid til å tenke på ting andre ikke får tenkt like mye på
* Det kan være ekstra fort gjort å føle seg ensom dersom man ikke bruker tiden kreativt
* Man kan sove så lenge man vil
* Man kan ligge i sofaen å dra seg i snabelen og likevel få betalt
* Man kan bruke tiden mer på det man vil bruke livets få sekunder, minutter, timer, dager og år på <3
* Personlig føler jeg at jeg vokser og dyrker meg selv bedre, da jeg ikke blir tvunget til å være i nærheten av tilfeldige utplukkede grupper mennesker som jeg har lite felles med, at jeg rett og slett blir mindre påvirket av folk jeg ikke vil bli påvirket av, ved å ha en større frihet til å unngå folk selv, da jeg slipper å gå noe sted jeg ikke egentlig vil

Det var Det!
Da ønsker jeg dere alle en god natt <3

Sleep tight!

Vi reblogges!

Weird information

Siden første menneskets fødsel har vi elsket og fråtset oss i andres historier. Skumle historer, glade historier, morsomme historier, ekle historier. Vi går aldri lei, vi blir aldri helt mett. Jeg er ikke den som vanligvis deler ut så mange historier til folk egentlig, men akkurat nå har jeg en som jeg bare velger å offentliggjøre. Ta den med en klype salt, finn fram godsakene og la meg fortelle hva jeg har på lager.

Som sagt ikke en skrekkhistorie, men den er i det minste noe creepy..

Vi reblogges!

I dont speak english, but I can if you like (english vblog)

Allright, this is maybe the only vblog I ever will make on English, so enjoy it.
Dont even know whay Im doing this. I guess I like to show that i can do things i can`t.

Yesterday a very vierd idea come into my head. Why not make a video when Im talking about good things in my life since I very mutch talk about dark and heavy stuffs? And just to make it even vorse, I will speak on a language I dont really can!

Ok, lets face it! I know this is very, very bad stuff!
Not as bad as som other celebritys in Norway, but still very bad!

So.. I guess the time is here…
Dear every readers of my blog, this is it:

Laught at me if you wish. Its okey! ^^

Then again,
I be back!

Freddy Vs. Jason (2003)

Å koke sammen to mareritt til å bli til ett, ser ut til å være den mest perverse og mest geniale ideen jeg har sett på filmlerettet på lenge. Når et våkent og et sovende mareritt settes sammen til en film er det kun de sterkeste som vil få overleve.

Hvem har vel ikke hørt om “Nightmare on Elm Street”-filmene, og “Friday the 13th”-filmene?

A Nightmare On Elm Street
I 1984 slapp New Line Cinema ut den aller første “Nightmare on Elm Street”-filmen. Denne filmen skulle bidra sterkt til å skuespilleren Robert Englund en plass blant de helt uforglemmelige seriemorderne i den fantastiske skrekkverdenen. I rollen som Freddy Krueger ga han barn over en hel verden en god grunn til å ikke legge seg tidlig, helst ikke legge seg å sove i hele tatt. Handlingen i denne serien er bassert på historien til den i utgangspunktet litt uskikkelige karakteren Freddy. Som levende menneske var Freddy en mann som hadde veldig god kontakt med barn, og gikk litt over grensen når det kommer til hva man kan tillate seg å gjøre. Da sannheten om Freddys overekstreme tilknytting til barn kommer frem, bestemmer foreldrene i (den oppdiktede) byen Springwood seg for å ta saken i egne hender, fremfor at retten skal gjøre det.


© Bildet tatt fra headinjurytheater.com

Freddy blir en sen natt altså myrdet av en flokk rasende foreldre, brent levende.
Foreldrene vandrer hjem igjen og tror nå at de har beskyttet barna mot flere overgrep… Vel, man kunne ikke bommet verre. For da de drepte (u)mennesket Freddy Krueger, skapte de samtidlig en annen Freddy, som skulle vise seg å bli mye, mye verre!

For hva hjelper det at Freddy er død, så lenge han enda finnes i traumene og minnene til offerne, og de pårørte.
Freddy Krueger står fort opp igjen fra de døde, og bestemmer seg for å hevne seg, ved å drepe barna i landsbyen, mens de sover.. I drømmene deres! Den eneste måten han nå kan få tak i barna, er dersom de faller i søvn. Da, og bare da kan han terrorisere dem. På en helt annen måte enn han kunne før, og attpå til, dersom han dreper de i drømmene, så dreper han de også i den virkelige verden. Med andre ord skulle det heretter bli svært vanskelig å skille mellom fiksjon/drøm og virkelighet!

“Nightmare of Elm Street” var også den første kjente filmen som Johnny Depp var med å spilte i, da han hadde rollene som en av de unge offerne til Krueger.

Friday The 13th
I 1980 kom den aller første “Friday the 13th”-filmen ut.
Denne er for mange regner som en av de mest originale førstefilmene med konseptet undommer som er på tur for å drikke, pule og ha det morro, forså å bli drept av en psykotisk seriemorder.


© Bildet tatt fra meetinthelobby.com

I den første filmen blir Camp Crystal Lake åpnet igjen etter å ha vært stengt i årevis grunnet en tragisk drukningsulykke. Syv unge leirledere ser frem til en idyllisk sommer sammen med gjester, sang og leker. Det blir sang, det kommer gjester, og det blir leker. Det de ikke helt hadde regnet med er at det snart skal utvikle seg en lek noe utenom det de hadde sett for seg, en lek av det mer morbide. Et ustabilt uhyre er nemlig i nærheten, fult av vrede og hat… Og en pervers lyst og et gedigent behov for å drepe. Som forsvarsløse høner blir den ene sjelen etter den andre slaktet ned på grotesk vis. Et levende mareritt har startet!

Filmen(e)s seriemorder Jason Voorhees hadde en traumatisk barndom. Han ble mobbet på den mest uforsvarlige måte av de andre barna, og pådro seg dermed psykiske arr og et hat som uskyldige i ettertid skulle få lide for.
I det den første “Friday The 13th” går mot rulleteksten, er 13 mennesker drept.

Freddy Vs. Jason

På en måte er denne filmanmeldelsen ganske ulik andre anmeldelser jeg har skrevet, da jeg aldri før har skrevet om flere filmer i tillegg til hovedfilmen.
I “Freddy Vs. Jason” gjør Freddy Krueger (som også her blir spilt av Robert Englund) det han kan for å fortsette sin terror. Grunnet det faktum at flere har glemt han, og nesten ingen frykter han lenger så har han ikke den styrken han sårt trenger. Freddy ser sitt snitt, og får en djevelsk god ide. Han går inn i drømmene til en annen seriemorder. Helt riktig; Jason Voorhees!

I sin morbide drøm får Jason beskjed om å dra til Elm Street. Barna der har vært veldig uskikkelig, og Jason blir “bedt” om å dra dit for å skape litt frykt. Jason er ikke noen man trenger be to ganger, og før vi vet ordet av det er en ny blodorgie fylt av barbariske og svært oppfinnsome, groteske drap et faktum. Igjen.

Det første offeret i denne filmen blir slaktet i en seng i det samme huset hvor de kjente Elm Street-drapene fant sted. Politiets bekymring for at Freddy Krueger er tilbake popper opp, og når den unge jenta Lori Campbell (spilt av Monica Keena) overhører navnet “Freddy Krueger” blir Freddys plan med å bruke Jason omsider høstet, og drømmen begynner å vokse nok en gang til en tragisk virkelighet. Frykten om Freddy sprer seg som ild i tørt gress, og fortere enn pesten begynner de dødelige drømmene å ta form. Men når Freddy igjen har kommet tilbake er han altså ikke den eneste. Det Freddy ikke viser en alt for stor begeistring til er når Jason får til uvane å drepe offerne hans, før han selv. En duell mellom de to blir satt i gang, og spesiellt på slutten av denne filmen får vi noen hærlige kampscener mellom kanskje filmhistoriens to mest uforglemmelige skrekksymbol, fra to forskjellige verdener og filmer!


© Bildet tatt fra thewolfmancometh.com

Nevnes skal det også at Sean S. Cunningham som har regissert og produsert den første “Friday the 13th” står som en av flere produsenter bak på denne, noe som også Robert Shaye gjør som har vært med i produksjonen på flere av “Nightmare on Elm Street”-filmene.

Filmen er som porno for sadiskiske horrorfans som meg selv. Musikken er rocka så det holder. Og en ting er sikkert, man skal ikke frykte annet enn frykten selv.. Og; Denne filmen utsetter søvnen din i alle fall med 1 time og tre kvarter!

Terningkastet har for min del aldri før vært klarere. Det er ingen tvil. Jeg tror neppe jeg skal bekymre meg for overdrivelse når jeg nå skriver at dette er den råeste og beste filmen jeg har sett dette året!

Terningkast

Vi reblogges!

Rottene som stengte inn seg selv

Da jeg sto opp i dag var det til et litt forunderlig syn. Overasket ble jeg ikke, men litt forundret.
Rottene mine har nemlig prestert å flytte huset sitt noen centimeter, attpå til veldig skjeivt. Og best av alt; tre av fire hadde nærmest stengt seg selv inne da de hadde flyttet huset slik at døren ble sperret for med tanke på buret.

Ja, uten at jeg trenger å forklare kan dere egentlig se det litt snåle “påfunnet” deres selv, på denne videoen:

Da den udramatiske redningsaksjonen var ferdig, var det klart for litt lek og morro. Ut i det fri, vel, det vil si, på rommet mitt.
Er for mange katter og sånn utenfor til at jeg tørr ha de ute. Dessuten har jeg ikke noe spesiell plass å ha de på heller utenfor leiligheten.

Uansett, en stund siden jeg tok bilder med de nå, så da var det på tide med noen oppdaterte bilder i dag!


Rottegjemsel.


Her er et endelig bildebevis på at de slåss iblant.


Nybegynnerforsøk på en 69?

Da skal jeg spise, og også vurdere å klage til posten. Cdon sendte meg en pakke torsdag, nå er det tirsdag. To spill, et play station 3-spill og et xbox 360-spill.. Pakken har ikke kommet i dag heller. Derimot kom en annen pakke fra cdon jeg bestilte i helga, nemlig bluray-filmen “Freddy vs. Jason”! ^^

Uansett, håper dere likte bildene!

Vi reblogges!

Carlos Gardel og de dødsbetatte beundrerne

Musikk skaper liv, musikk tar liv. Bokstavelig talt, i flere betydninger.
I flere tusener av år har menneskeheten latt seg forføre av kjente ansikter og stemmer.
Det er ikke måte på hva en fanskare har gjort for forbildene sine. Ja, fans har til og med begått selvmord grunnet sine idoler.

Carlos Gardel var en mann som i sin tid hadde en ganske trofaste gjeng tilhengere. Gardel flyttet til Argentina med moren bare fire år gammel. Han ble tidlig kjent som «El Morocho del Abasto» som oversatt til norsk blir «Den mørke fra Abasto». Abasto sluttet som 16 år på skolen for å fokusere mest mulig på sang og musikk.


© Bildet tatt fra fanpop.com

Som veldig mange andre mer kjente talenter startet han med å opptre mest på resturanger og kafeer i nabolaget. I 1912 duellerte han mot sangeren José Razzano i tango, men det ble så vanskelig å kåre en vinner at man heller kan si det ble uavgjort. De neste femten årene skulle disse to opptre sammen.

Gjennom sine år klarte han å skape mye magiske øyeblikk, og ilag med dikteren og journalisten Alfredo Le Pera komponerte de sammen klassiske tangoer som Mi Buenos Aires querido, Soledad, Golondrinas, Volver og El día que me quieras.. Attpåtil komponerte han i tillegg til tangoer også milengas, zambas, rancheras, tonadas, tristes og estilos.

Mot slutten av 1920-årene flyttet han tilbake til Europa (han ble nemlig født i Frankrike, hvor han bodde sine 4 første år) og ble så en enda mer populær og respektert mann. Faktisk ble han argentinas første verdensstjerne, en stjerne som snart skulle slukne fra vår klode. Mange bruker uttrykket “Det er bra å gi seg mens man er på topp”, Gardel derimot døde mens han var på topp.
Sammen med blant annet Le Pera omkom han da to fly krasjet på en rullebane i Columbia.


© Bildet tatt fra jazzagemusic.blogspot.com

Millionvis av fans ble knust sønder og sammen da den kølsvarte nyhetene ble kjent. Og igjen skal vi snakke bokstavelig talt, for flere av tilhengerne ble Gardels bortgang så hard at de valgte å gjøre slutt på sine liv. Antall suicidale fans som tok sine liv, og ikke bare forsøkte det ved å misslykkes er ukjent, men det var helt klart en god del, særlig med tanke på at flere av de som begikk selvmord aldri hadde møtt Gardel.

Ja, vi har idoler i dag med beundrere som burde søkt hjelp for lenge siden. Men hvor lenge siden er det vi egentlig hørte om at flere fans har tatt sine liv etter en stjernes død? Michael Jackson, Justin Bieber, Marilyn Manson, Lady Gaga, Madonna og alle dagens stjerner, kan nok ikke måle seg med den mørke og mystiske Carlos Gardel.
Er det virkelig som de gamle sier, at ting var bedre før?

Vi reblogges!

Kjelk – En liten mindtest

I kjedsomhetens navn er det mye man kan tilatte seg å bruke tiden på.

En av de tingene er å teste ut folk. Nå har ikke jeg veldig mange rundt meg å teste på live, så derfor bruker jeg rett og slett dere. Jeg håper dere er ærlige når dere eventuelt kommenterer tilbake, etter å ha sett denne videoen her:

Hva svarte/tenkte dere?

Hehe, dette innlegget er vel det nærmeste jeg kommer en bloggstøtte til bønder og bondesamfunn som hjembygda her..

Vi reblogges!

Emilie på vei ut av kleskapet (gjesteinnlegg)

Hei, jeg heter Emilie. Men egentlig så gjør jeg ikke det. I folkeregisteret har jeg et annet navn, og til og med et annet kjønn.

Jeg er født som gutt og oppdratt deretter, og i det daglige lever jeg fortsatt som det mannlige kjønn. Jeg tror ikke noen av dem jeg jobber med eller tilfeldig forbipasserende på gata i min hjemby Trondheim vet at når jeg kommer hjem så skifter jeg både identitet og antrekk. Så fremt jeg tilfeldigvis er hjemme alene da, for jeg bor dessverre i et kollektiv.

Og her kunne jeg skrevet at jeg er superhelt. Men det er jeg altså ikke. Jeg er en jente i guttekropp. Hadde det vært synonymt med superhelt hadde jeg også vært temmelig ubrukelig, for jeg tør ikke gå utendørs som jente. Det er kun når jeg er alene eller med de av vennene mine som jeg stoler nok på til at jeg har fortalt dem det, at jeg tør å være meg selv.

(Og her legger jeg inn en kunstpause så de av de lykkelig uvitende vennene mine som tilfeldigvis ser dette innlegget og kanskje kjenner meg igjen, og dermed blir sure for at jeg ikke har sagt noe, enda vi er så gode venner, kan få rast fra seg).

Men jeg er lei av å være et dobbeltliv, og å gjemme meg i et (kles)skap. Jeg har lyst til å begynne å leve som jente i det daglige også. Derfor har jeg begynt å brette ut deler av privatlivet mitt og mine erfaringer og utfordringer i en blogg, som du finner på http://emiliesskap.blogg.no/, i håp om å bli akseptert som den jenta jeg ønsker å være. Men det å lage en blogg er i seg selv tydeligvis ikke nok for å få lesere, man må tydeligvis hore seg litt, og dermed var noen som foreslo å gjesteblogge hos en allerede etablert blogger, som Aylar von Kuklinski. Så her er jeg.

Dette lover forresten bra. Her oppretter jeg en blogg for å bli akseptert som jente, og noe av det første jeg gjør er å hore meg. Noe sier meg at jeg neppe noen gang får holde tale 8. mars.

Men hva vil det si å være jente i en guttekropp? Det byr jo på noen utfordringer, og jeg har allerede i bloggen min, som du fortsatt finner på http://emiliesskap.blogg.no/ (jeg ble oppfordret til å referere til bloggen, med adresse, når jeg kunne) snakket om sånt som skjeggvekst. Enkelte sliter med at skjeggstubbene vokser så raskt at de stikker frem gjennom et tykt lag med foundation allerede etter et par timer. Men jeg er heldig som ikke bare har beskjeden skjeggvekst, men som også er 170 høy og bruker størrelse 41 i sko, så jeg kan finne klær og sko i normale størrelser overalt. Jeg slipper å spesialbestille noe. Men i forhold til klær er det fortsatt noen utfordringer.

Rent fysisk er jeg jo fortsatt en gutt, med alt som følger med. Jeg har dermed bredere skuldre enn de fleste jenter. Midjen min er på et annet sted enn den er hos de fleste jenter. Jeg har heller ikke noen pupper med kløft å vise frem, selv om jeg selvsagt bruker innlegg i bh-en og faktisk kan lage en falsk kløft ved å snurpe meg selv litt sammen. Men litt lenger nede på kroppen har jeg noe som absolutt ingen jenter har, og som jeg definitivt bør skjule.

Så når jeg skal ut og shoppe en kjole, så må jeg finne en som ikke fremhever, men dekker over skuldrene. Den må være formsydd akkurat på de rette områdene sånt at jeg får den kvinnelige midjen på riktig sted. Den kan ikke ha for mye utringning for å ikke avsløre mangelen på pupper, og samtidlig avsløre innleggene i bh-en, og så må den absolutt ikke være for kort, så visse personlige gjenstander i underlivet stikker frem, selv om jeg også bruker diverse figurformende undertøy under kjolen for å stramme inn det som ikke skal være der og gi meg de riktige feminine formene. Men det er virkelig mye jeg må ta hensyn til for å finne en kjole som sitter riktig, og får meg til å se bra ut.

Akkurat som hos en vanlig jente altså.

Men dette vil bli barnemat i sammenligning med den store utfordringen som venter meg. Som sagt har jeg aldri beveget meg ute blant folk som jente (karneval regnes ikke), men på onsdag reiser jeg til London for å finne meg selv. I overført betydning. Jeg tror nemlig ikke at jeg gjemmer meg i London, og trenger å bli funnet. Derimot så tror jeg at tiden er moden for å prøve å leve som jente i en periode, og for tryggheten sin del så starter jeg i en by hvor jeg ikke kjenner noen. Den eneste jeg tar med er bestevenninna mi, men det gjør jeg for tryggheten sin del. Hvordan dette vil gå, det vil tiden vise. Og ikke minst vil bloggen min vise det også. Jeg kommer til å fortelle om det der, enten underveis eller når uka er over, avhengig av om vi får tak i litt internett mens vi er der.

Så følg med på http://emiliesskap.blogg.no/ hvis du vil følge min ferd ut av skapet.

Og forresten, http://fullstendigkaos.blogg.no/ virker som en fin blogg. Jeg synes du skal fortsette å lese den også.

– Emilie

Gode og onde facebook!

Man finner ikke en dritt som har både en positiv og en negativ side.
Facebook intet unntak. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg synes det er mye unødvendigheter der inne. Alt fra 10 000 spillforespørsler til det faktum at man der og da får lese noe man kanskje ikke hadde trengt å vite.
Det kommer nye spill hele tiden, og man kan nesten glemme å ignorere det!

Hvis jeg skal ta utgangspunkt i de negative sidene til facebook først, så er det jo fremdeles noe å ta tak i. Fortsatt så er det mulighet for å legge til andre i grupper uten at de selv har valgt å være med der, et konsept jeg er i mot på alle tenkelige måter. Skal man være med i en gruppe bør man ha et ja-nei-valg, uten at man plutselig er der. Jeg foretrekker heller grupper enn sider på facebook, personlig. Mye grunnet chatten i diverse grupper som popper opp når noen skriver, heldigvis er det noe som er lett å fjerne.

En ny oppdatering er når folk skriver til deg, så ser de når du omsider har latt merke til meldingen deres. Det kan være negativt dersom det er folk du egentlig ikke har lyst å skrive med. Før kunne man late som man ikke har sett når folk har skrevet til deg, nå kan man ikke det..

Så kan vi danse oss inn på de positive sidene.
Vi kan starte med det faktum at vi kan slette hvem vi vil fra vennelista vår, og vi får aldri nye venner uten at begge parter har akseptert det. Faktisk er det også mulig å totalignorere andre, slik at man ikke en gang kan se hva de man har ignorert skriver på statusen til andre. Man kan altså velge å totalignorere folk! Synd det ikke går like lett i den virkelige verden.

Også har vi hovedårsaken til at facebook er til. Man holder kontakt med folk man ellers ikke lenger møter på eller har kontakt med. Man kan chatte med hvem man vil av venner og kollegaer, og igjen, de man ikke vil ha kontakt med er det jo bare å ignorere ^^ En annen flott ting er at man velger hvilke venner, grupper og sider man vil ha oppe på nyhetssiden, og hvem man IKKE vil! Man kan også velge å foreksempel bare abonnere på bildene til en person, men ikke statusoppdateringene og arrangementene hans/hennes.

Facebook er også en veldig flott ting å bruke dersom man vil reklamere for foreksempel en blogg eller nettside man har. Da kan man på få minutter lage en facebook-side for foreksempel bloggen man har, bedriften man eier, eller faktisk hva som helst annet. Det eneste som ikke er lov å lage sider for er sånne selvfølgeligheter som nazi-grupper, sider hvor man kan kjøpe dop fra også videre. Og ja, det finnes også en del facebook-grupper som er svært negative som enda lever, og som burde ha vært fjernet..

Man velger selv hva man skal legge mest vekt på.
Selv har jeg ignorert de negative sidene såpass at jeg ikke gidder bry meg.
Har slettet facebook-kontoen min to ganger tidligere, men etter at det som da plaget meg er ting som nå kan justeres på, ser jeg ingen grunn til å forsvinne.

Hva mener du om facebook?
Vi reblogges!