Å “beskytte” seg mot livet?
Synes tittelen passer veldig greit til dagens tanker og ord
For det er egentlig et spørsmål som kan betyr mye mer om man skal leve eller dø boktstavelig talt.

Skal man tørre å leve, eller la seg dø innvendig ved foreksempel motgang og kritikk i livet?
Altså, vist livet snur deg ryggen, skal man da bare stenge seg inne, gi opp, kanskje syns synd på seg selv og nærmest være død innvendig? Eller skal man gi litt faen, og fortsette å prøve å leve.

Er så mange som stenger seg inne, ikke gidder å gå ut og i det minst prøve å være litt sosial ved det motgang. Og det er klart, alle er forskjellige, alle takler ting forskjellig, også videre. Selv er jeg nok dessverre en av de som fort er veldig sårbar, og kan gi opp litt for lett, stenge meg inne og være sur og grinete… Men jeg prøver.
I dag foreksempel så kunne jeg dratt for alle gardinene, og ligget i sofaen og hørt på deppemusikk, fordi jeg sliter sterkt med en veldig komplisert og ugjensidig forelskelse som jeg fort kan bli påminnet av å gå ut, ved å feks møte på vedkommende eller noe. Og det er også en del andre ting som er “tryggere” inne enn ute…

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Men, hvordan kan man bli sterkere av å låse seg inne for å “beskytte” seg mot resten av omverden?
Det går ikke det, man må bare finne seg i at livet kan være veldig ubehagelig, smertefult, pirrende, stikkende, “ødelegende” og deprimerende til tider, det viktigste i motgang er å tørre å ikke gi seg, tørre å eventuelt snakke ut om det med foreksempel en veldig god venn du stoler på, eller professionelle, jeg snakker med både gode venner, fastlege og terapaut.

Gjøre som andre syns du bør
En annen ting jeg har tenkt på er folk som har prøvd å velge litt selv, med tanke på livsstil, klær, egne meninger og lignende, men så igjen kanskje har trukket det tilbake fordi “vennene” eller andre folk ikke er like glad i den meningen, klesstilen eller f.eks livsstilen som vedkommende egentlig føler seg mest seg-selv i, selv.

Dette er absolutt ikke et lett tema. Vist man velger en klesstil som skiller seg veldig utifra “folk flest” så blir man sett på, i hvertfall på småplasser som bygda jeg bor i. Og man får gjerne en del kommentarer på foreksempel nettet, skolen også videre… Men så lenge det ikke er snakk om veldig alvorlig mobbing eller noe… Hvorfor da la andre få “bestemme” hvordan du skal leve? Lever du 100 prosent vist du velger bort de meningene og valgene du egentlig føler deg mest lyst til å velge selv?

Vist mann foreksempel har veldig lyst til å flytte fordi man føler man ikke har mer igjen å hente av jobb og andre ting der man bor, skal man da likevel velge å bli boende bare fordi at vennene “forlanger det”? Lever man da? Eller er man på en metaforisk måte litt død som seg selv?

(Fikk bare lyst til å fargelegge rundt øya i dag :p)

Jeg har opplevd både sure, negative, “smarte”, kvasse og også noen usakelige kommentarer fra folk som ikke har vært like for ting jeg har skrevet, stått for, og vist frem av bilder og statuser på nett. Og jeg må innrømme at jeg må bare le av det i dag. Går nesten å håper litt på at en eller annen “perfekt” drittunge som vet alt bedre enn andre skal legge igjen en negativ kommentar om foreksmpel meg, sminken min, legningen min, klærne mine eller noe annet. Må ærlig si at jeg synes det er litt morsomt å få slike kommentarer, fordi jeg klarer ikke å ta folk seriøst når de rakker ned på andres valg og meninger 🙂
Skal sies at jeg tok med fortere nær av slikt for, men med en god del tid med trening klarer jeg ikke å bry meg lenger, det eneste jeg tar til meg nå er positive og snille ord og meldinger. Tar gjerne i mot råd og saklig kritikk, men mye av det folk kommer med som ikke er positivt, er heller ikke saklig kritikk, hehe, tvert i mot 😀

Kort oppservert, så er mitt budskap å fortsette å kjempe for de meningene du står for, gå i akkurat de klærne og sminken du vil, og liker ikke andre det, så er det andres problem. De andre er ikke verdt bryet om de ikke aksepterer deg som du aksepterer dem! Er mange som har missforstått meg, og tror at jeg er ute etter oppmerksomhet bare fordi jeg legger ut mer personlige ting om meg selv og mitt enn folk flest, samt på grunn av de klærne, neglene og sminken jeg har. Men trenger man egentlig være oppmerksomhetssjuk for å ha en veldig original livsstil, og for å være mer åpen om ting man egentlig ikke trenger å dele med andre om? Jeg syns ikke det, fordi jeg vet selv at jeg ikke er oppmerksomhet ikke er noe spessielt viktig for meg, jeg bare er en veldig (over)åpen person som har behov for å leve som jeg vil ellers så kan jeg virkelig love jeg blir veldig grinete ;), og det at jeg skriver om dette, får sikkert enkelte til å tvile mer på meg, men fuck there 😉 Hihihi…

(Jeg skriver en god del usakelige statuser som er med på å “rive ned” folks evner til å ta meg seriøs når jeg er seriøs. Må da gå ann å tulle veldig mye, og likevel kunne bli tatt seriøst når man er det? Eller?)

(Og bedre blir det heller ikke av at jeg “syter” og deler personlige ting på facebook, litt for ofte. På grunn av dette er vist jeg ute etter oppmerksomhet, og mange tror jeg tuller om mine problemer. Litt trasig i grunn?
Det er i hvertfall ingen som er tvunget til å ha meg på facebook, og vist noen reagerer sånn på dette så skjønner jeg det godt, jeg reagerer selv når andre skriver om vanskeligheter fordi jeg synes synd på de, og tenker også noe på hvordan jeg selv har det. Men det at de legger det ut på nett har jeg ikke noe i mot, det er jo også en måte å få ut ting på, som sagt vi er alle forskjellige, og noen føler kanskje at det funker bedre å dele ting på nett enn andre måter. Går ikke det ann å akseptere?… Så lenge mann ikke henger ut eller nevner noen andre enn seg selv så klart, der har jeg gjort en feil og innrømmer akkurat det selv.)


Og på slutten vil jeg dele en Saw-parodi med dere, med tittelen. “Live or die” :P: For å få opp stemningen litt, etter et litt for langt og alvorlig innlegg igjen.
OPS: Inneholder litt blodeffekter!

Vi blogges! 🙂 Kos dere i helgen alle sammen!