Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg for tiden, men fakta faen er.. Jeg har ikke helt de samme tankene til livet og døden nå som jeg hadde for bare noen måneder tilbake. Jeg vet ikke helt hvor lenge dette har pågått nå, og jeg vet heller ikke helt hvorfor – men greia er at jeg særlig de siste timene før jeg får sovnet inn har ligget og vridd meg, mens jeg har tenkt på hvor kjedelig jeg syns at livet mitt stort sett har vært – og fremdeles er. Og jeg har blitt enda mer bevist på det faktumet at jeg ikke kommer til å leve evig. Før var døden noe jeg ikke brydde meg noe særlig om, men nå så plager det meg faktisk en del. Eller, mer enn det strengt talt “burde” siden det ikke akkurat er noe jeg får gjort noe med uansett.
Jeg vil så veldig gjerne tilbake til den samme mentaliteten jeg stort sett hadde i fjor. For da hadde jeg nærmest en pervers takknemlighet rundt det med at jeg lever alene, jeg ELSKET det. Mens nå i det siste er det blitt mer til en ting som gjør meg litt nedfor når jeg tenker over det. Og som ikke det er nok har jeg også begynt å hakke en del på meg selv igjen. Flere ganger om dagen blar jeg gjennom de eksakt samme bildene på Instagram og diverse. Og jeg fokuserer helt sykt på alt jeg ikke liker så veldig. Og det er ikke “bare” utseendet mitt det går i, mest det, men jeg kaster også bort en del energi på å irritere meg over de forskjellige valgene jeg har gjort med tanke på redigering, (mangel på) lys, vinkel, posering, også videre.
Og dette er ikke bra. Jeg er 26 år, og allerede nå har jeg begynt å deppe over det faktum at jeg ikke er udødelig, at jeg i teorien kan dø når som helst, OG at jeg nå føler meg stygg og ekkel, noe som igjen ikke akkurat er med på å gjøre det lettere for meg å finne noen i nærheten som jeg kan stifte et godt og intimt bekjentskap med. Og vel, mens jeg nå er så godt i gang kan jeg forsåvidt også legge til at disse tingene har litt med å gjøre at jeg ikke har vært så flink til å fylle bloggen og YT-kanalen min med stuff de siste par ukene.. Men, tja, nei, jo.. Det går vel over dette også. Jeg vet bare ikke helt hva jeg må gjøre for at det skal skje, da fint lite her i verden går helt over av seg selv.
Er du fornøyd med livet ditt akkurat nå?
Hei,
Memento mori.
Tror det er viktig og riktig. I gode proposjoner.
Livet er nogenlunde i vater. Nå har ikke jeg vært innom bloggen din men må spørre.
Hva er historien bak alle de vaskemidlene?
Hilsen ei som er overgjennomsnittelig interessert i husarbeidet.
Dødsangst er noe skikkelig herk! Og det er nesten umulig å jobbe med også føler jeg. Annen angst kan bli bedre ved eksponeringsterapi, altså å utsette seg i veldig små doser for det som er skummelt. Men man kan jo ikke akkurat dø for å se at det ikke er farlig 😛
Hei, kjenner meg utrolig godt igjen! Er sinnssykt frustrert selv om dagen! Er mye jeg ikke har fått gjort og har gjort en del dumme valg opp gjennom årene! Mye gjelder min gamle skole som nå holder på å rives, skrev det i en kommentar her i ett tidligere innlegg. Isolerte meg mye fra klassen min, plager meg så mye at jeg drømmer at jeg er i klassen min flere ganger i måneden, senest i natt. Har hatt prosjekt om å ta bilder overalt i skolebygget, fant nettopp ut at jeg hadde glemt et av de fem fine kontorene i ledelsens område… ble sykt irritert på meg selv! Ikke så mye jeg får gjort heller siden vinduene er smadret av rivemaskinene, dørene er også vekk. (har sett at lampene fortsatt henger der og at kontoret ikke er like strippet som alle andre rom, så kunne klatret inn der og tatt et raskt bilde og gjort det mer trivelig med Photoshop eller andre apper) Skjønner bare ikke hvorfor i helvete jeg ikke tok bilder når jeg hadde muligheten. Dette ble mye, men skriver ekstra mye når jeg er frustrert.
Trude: Litt usikker på hva du mener med det første der?
Angående de vaskemidlene så er det så enkelt som at jeg blir litt svak når det kommer til rabatt-kuponger fra Coop. Særlig Zalo, Omo Color og Skurekrem pleier jeg å få nesten hver eneste måned, og da blir det gjerne til at jeg bruker de kupongene selv om jeg allerede har tre-fem flasker/ esker med det fra før. Hehe.
Iselin Renée: Jepp, det er det. Og ja, helt sant. Den eneste løsningen jeg ser på dette “problemet” her og nå er liksom å gjøre livet mitt skikkelig depressivt igjen, krangle hardt med bestevenninna mi, havne i en stor økonomisk krise, bli sterkt hatet av de fleste jeg bryr meg om.. Sånn at jeg liksom ikke bryr meg om døden i hele tatt mer.
Men *kremt*. Nei, når det liksom er det sikreste alternativet er det vel bedre å ha det slik jeg har det nå..
Dark Elf: Ja, husker du nevnte det litt tidligere, ja. Og kjipt å høre at dette er noe som påvirker humøret og sinnstilstanden til såpass som det virker som det gjør nå. Jeg kan ikke helt sette meg inn i denne situasjonen selv, men jeg tror likevel jeg skjønner litt av hvordan det føltes da jeg var litt irritert på meg selv da flere års sesonger av Hotel Cæsar forsvant fra Tv2 Sumo i noen dager i vinter, som jeg gjerne skulle ha recordet over på en og annen harddisk. Og akkurat i de dagene det gjaldt var jeg ikke heeeeeelt sikker på at Sumo ville komme til å legge de episodene tilbake heller, noe de heldigvis gjorde.
Velkommen i klubben for ‘oss med for tidlig panikkalder’!
Kommer aldri til å glemme hvordan jeg i det ene øyeblikket lå på sofaen med dødsangsten holdt i tømmer av at et bilde av med selv som ung i det ene øyeblikket, og så; BANG! Dødsangsten fikk plutselig & uventet inn en knock-out på dette bildet av meg selv som en ungdom, og jeg innså med et brak hvor jævla kort livet egentlig er.. Her hadde jeg ansett 15-20 år som en evighet, og her lå jeg og husket så mange år tilbake, og innså at det ikke var lenge i det hele tatt! -Og hvor gammel ville jeg ikke være OM så lenge!?..
En forjævlig opplevelse, rett & slett, og den vedvarende angsten som fulgte med, vil nok beklageligvis følge meg til evig tid! 😮
Gry Henriksen: *Kremt* jo takk!.. Skulle helst vært foruten det medlemskapet, men nå som jeg først er inne får jeg vel forsøke å gjøre det beste ut av det verste.
Ja ikke sant, den eller det som enn skapte oss.. Kunne godt ha jekket ned aldringsprosessen vår med minst 50%. Altså, de første 16-18 årene kan forsåvidt stå uforandret, men fra der igjen derimot!!… Sitter og håper litt at det skal komme egne medisiner mot alderdom som gjør at håret vårt ikke blir mer grått, at synet og hørselen slutter å svekkes, at huden forblir helt uforandret, også videre.. Og vips kan vi plutselig leve så lenge vi vil og orker det selv, eller til vi blir tatt av trafikken eller noe…
Stå på!! Vi er ofte våres harderste kritikere.. Prøv å ikke tenk på det som har vært, tenk at dette er en ny start fra i dag av og push deg selv til å jobbe hardt fremover. Da tror jeg du vil føle deg bedre igjen!!
Jeg kjenner meg for godt igjen å ikke ”levere” sitt beste på f.eks bloggen eller på trening. Det går utover alt annet jeg gjør hver gang haha huff 🙂
Laurie Deline: Det er helt, helt sant. Ihvertfall sånn stort sett. Noen unntak finnes det vel, men, STORT SETT, ja.
Jepp, dette fungerer på mange måter som syre. Etser fort opp det meste av det det kommer i kontakt med av tanker og følelser når det først virkelig gjelder.