Anaconda (1997)

I Amazonas jungel kan ingen høre deg kvalt
Når et amerikansk TV-team (samt en antropolog) tar turen gjennom Amazonas i båt i håp om å få lage en dokumentar om en indianer-stamme som i følge ryktene skal befinne seg i nærheten aner de først lite om hvilke utfordringer de etterhvert få slange seg i.

På veien støter de på jegeren Paul Serone (spilt av Jon Voight) som ser ut til å være strandet på båten sin etter at noen røtter har ødelagt båtens propell. De “plukker han opp” og lar han bli med på turen videre. Noe de snart skal få angre på.

Serone viser seg etterhvert å være psykopat av en slangejeger som ikke ser ut til å sky noen midler for å få kloa i det han vil ha. Og hva er det han har øverst på ønskelisten? Jo – en gigantisk anakondaslange. Turen blir stadig mer grufull og ekstrem, og det som skulle bli nok en fascinerende dag på jobben har brått forvandlet seg til en kamp på liv og død.

Slakt eller klem?
Noe av det første denne filmen fikk meg til å tenke på er Ruggero Deodatos noe kontroversielle “Cannibal Holocaust“. “Anaconda”s åpningssekvens byr nemlig på en ganske idyllisk og vakker kjenningslåt som fremdeles ikke er en alt for vanlig kost i den filmsjangeren denne filmen går under.

Musikken er laget av Randy Edelman som blant annet også har stått for soundtracket til filmer som “The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor” (2008) og “The Mask” (1994), for ikke å snakke om at han også skapte den legendariske kjenningsmelodien til tv-serien “MacGyver” i sin tid. Jeg føler disse titlene taler for seg. Soundtracket i “Anaconda” er ganske greit awesome.

Når vi først er inne på musikk passer det nå godt å nevne at det heller ikke er noen hvem som helst som spiller en av hovedrollene da det faktisk er Jennifer Lopez som spiller på en av de største strengene. Med seg har hun blant annet Owen Wilson, Ice Cube, Jonathan Hyde og en noe yngre versjon av Danny Trejo.

Men… Hvordan er egentlig denne filmen når det kommer til det som bør være det mest vesentlige? Er “Anaconda” en spennende eller en skummel film? Vel, særlig skummel er den absolutt ikke da blant annet anakondaens ære synker noe når det kommer til måten den stadig viser seg på. Hadde den enorme kjempeslangen sneket seg litt mer unna kameraene og ikke vært så til de grader synlig såpass ofte så kanskje.. Men dessverre, den “skumle” slangen har en svakhet – den er en linselus uten like, akkurat som de fleste “monstrene” på film i nyere tid.

Likevel, det finnes fremdeles enda et ikke helt ubetydelig “men”. For selv om “Anaconda” ikke finnes skummel så er det likevel en til tider spennende film vi har med å gjøre. Selv om man aldri helt får følelsen av å være særlig knyttet til noen av karakterene så skal man samtidig være noe sær for å gi mer eller mindre blaffen.

Det er først og fremst spenningsnivået her som er med på å redde filmen fra å ikke drukne. Det er stadig noe som skjer og flere av scenene er utvilsomt spektakulære og nervepirrende. Så selv om man aldri helt får følelsen av å komme særlig nær noen av de vi møter på ferden vil vi likevel merke at hjertepumpa våkner når noen av de havner i fare, og DET forekommer altså ikke alt for sjeldent i løpet av de 89 minuttene vi er med på tur.