Å miste min mening med livet, å miste frykten, og å miste mine nærmeste engler
Et liv uten frykt og bekymringer er som en fotballkamp uten mål.
Eller som en dårlig actionfilm uten handling. Eller som et slapt, lamt og følelsesløst kjønnsorgan.

Poenget mitt skal jeg feie opp veldig tidlig i dette innlegget. Poenget mitt er at dersom noen lever uten en eneste bekymring, så har man heller ikke noe man elsker høyt nok. Personlig er ikke jeg veldig redd for døden i seg selv. Men det er noen andre ting jeg frykter mye mer. Først av alt frykter jeg frykten.

Min venninne Lillith Doll svarte meg en gang, da jeg spurte henne om hva hun frykter mest av alt er:
«– Man skal ikke frykte annet enn frykten selv.», fikk jeg i svar.
Det kan godt hende vi har to forskjellige grunner til at vi mener det, men jeg er i alle fall enig i det.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg frykter at jeg en gang skal få for mange bekymringer, og alt for mye å frykte. Nesten enda mer frykter jeg at jeg skal ende opp uten å lenger frykte noe.
For min teori er at den som ikke frykter noe, har ikke noe å miste. Og har man kommet så langt, så har man mistet mye. Og det er en ting jeg frykter, å miste så mye at jeg ikke lenger har noe igjen å være redd for å miste!

Det er enkelte ting jeg håper jeg aldri må oppleve å få revet vekk fra meg. Verken mens jeg lever, eller etterpå..
Måtte jeg for alt i hele verden aldri få miste min aller beste venninne Sara. Foreksempel.
Kun 48 timer hittil har jeg vært i nærheten av henne face2face. Likevel er hun et menneske jeg aldri for noe vil miste.
Det er så mye med den jenta som gjør at jeg føler enkelte ting som jeg ikke har følt før, eller som jeg ikke har følt på veldig lang tid.
Sara er for meg en drivkraft til å leve lengre og lengre, mer og mer. Hun er magien som får meg til å føle meg trygg, selv når det meste egentlig burde føles forjævlig.

Hun er for meg en av veldig få individer på jorda som er med på å gjøre at jeg føler meg enda litt sterkere og modigere enn jeg ville gjort i en god del situasjoner uten henne. Hun er en totalt uerstattelig person for meg! Jeg vil aldri ønske å forlate henne, aldri for noe som helst i verden. Desto mer glad jeg har blitt i henne, desto mer redd har jeg blitt for at hun ikke skal ha det bra, for at noe fælt skal skje med henne enten fysisk eller psykisk. Jeg elsker henne utrolig sterkt, og jeg vet at ordet “elske” er et veldig, veldig sterkt ord. Men likevel føler jeg at jeg underdriver når jeg sier at jeg elsker henne. Jeg finner ikke noe sterkere ord, likevel elsker jeg henne mye mer enn at jeg “bare” elsker henne!

Å miste identiteten, selvstendigheten, stabiliteten og tryggheten
Hva er det ellers jeg frykter?
Jo, jeg frykter at livet skal formere meg så arrogant og hard at jeg ikke lenger er meg selv. Eller, desto mer frykter jeg faktisk å bli noe annet enn den jeg egentlig er. Enkelte påstår at uansett hva man sier, gjør eller tenker, så er man alltid seg selv. Jeg kan egentlig ikke motsi det, for man er den man er uansett, på en måte.
Likevel, på en måte ikke også, noen ganger.

La meg formulere meg litt tydligere igjen.
Jeg er redd for at jeg skal bli en person som gjør ting, eller tenker ting som gjør at jeg ikke lenger skulle være tilfreds med meg selv. At jeg skal ende opp som noe i en eller annen kategori som jeg vil slite med å komme meg ut fra, forså å aldri kunne bli noe jeg trives med igjen.

Jeg er redd for å miste min identitet. Jeg er redd for at jeg skal bli noe annet enn det jeg er.
Jeg vil ikke være mine foreldre. Jeg vil ikke være mine søsken. Jeg vil ikke være sjefen min. Jeg vil ikke være terapauten min. Jeg vil ikke en gang være noen av de beste og nærmeste vennene jeg elsker mest og ser opp til. For hvis jeg “plutselig skulle bli dem”, så ville det først og fremst gjøre både meg og dem et hakk mindre sjeldent og unik. Jeg synes synd på alle de som ikke er fornøyd med seg selv, og ønsker at de var en annen enn seg selv! Samme hvem de ønsker at de heller skulle være.

Jeg er redd for å synke så langt ned, at jeg en gang skal bli så usikker, svak og ynkelig, at jeg ender opp med å misslike meg selv så mye at jeg heller skulle jeg var noen andre enn meg selv. For mennesker som drømmer seg bort og ønsker at de var noen andre, er ikke mennesker som er tilfredstilt nok med tanken på at de er den de faktisk er!

Er det mer jeg frykter nå enn hva jeg har nevnt?
Jeg skulle ønske at jeg kunne være ærlig og skrive nei. Men da lyver jeg.
For det er mer som jeg frykter her i livet. Livet er faktisk enda en ting!
Jeg frykter som sagt ikke døden i seg selv, men jeg frykter for å forsvinne for tidlig. Jeg vil være her for de jeg elsker mest, lengst mulig.
For som død så føler jeg jo ikke noe uansett. Da har jeg ingen medfølelser for de som måtte være igjen etter meg.
Fordi de døde føler ikke lenger verken sorg, smerte, samvittighet eller noe annet. Tror jeg.. Men som en levende person frykter jeg å forsvinne fra de jeg elsker. Og jeg frykter enda mer at de skal forsvinne for meg! Døden i seg selv frykter jeg ikke det grann, bare smertene!

Og jeg frykter også at jeg skal ende opp med å leve et sted hvor idioti, svakheter, frykt og total egoisme har tatt fullstendig over! Jeg frykter at de svake skal ta over verden. De mentalt selvstendige og sterke frykter jeg ikke. Jeg frykter at verden skal bli tatt over av svake mennesker som for lenge siden har sluttet å leve livet, forså å starte å “leve” etter en eller annen fjern idee eller frykt som egentlig ikke har noe fornuft eller rot til virkeligheten.

Jeg frykter at verden skal bli tatt over av folk som baserer livet sitt på religion (også kalt eventyr og fantasi) fremfor det menneskelige og det realistiske.
Islamister og kristenfantatikere er de jeg ser på som en av de største truslene i verden. I tillegg til fanatikere generelt, både fanatikere med og uten religion.
Noen mener at ingen er 100% uten religion. Jeg mener at det er bullshit!

Så lenge menneskeheten har eksistert, har det alltid eksistert religion og eventyrfortellinger, ja.
Men det finnes også mennesker som lever på det humanetiske, og som lever etter sine egne følelser, og ikke etter regler som en eller annen overnaturlig ånd eller Gud vil vi skal leve etter. Igjen kommer vi inn på det å miste sin egen identitet. For jeg mener at mange ekstremreligiøse/generelle fanatikere ikke lenger har sin egen identitet i samme grad som et friskt og oppegående menneske ville hatt.

Frykt skaper religion, religion skaper frykt! Frykt skaper hat, og hat skaper død og elendighet. Kort fortalt, religion er død og elendighet, og jeg frykter død og elendighet!

Helt til slutt vil jeg avslutte med å nevne at jeg ikke lenger frykter like mye å bli kritisert. Jeg frykter ikke i like stor grad å bli kritisert nå, som jeg gjorde før.
For dersom jeg ikke blir kritisert, så vil det også føles som om jeg ikke lenger er synlig. Jeg som alle andre mennesker trenger å bli elsket, men jeg trenger også at det finnes folk som ikke liker meg.

La meg sammenligne meg selv med et sverd.
For å smi et godt sverd trenger man i hovedsak to ting. Is og ild.
Man kan ikke lage et godt sverd med bare is, man kan ikke lage et godt nok sverd med bare ild. Man trenger BEGGE delene på en gang for at det skal bli sterkt nok. Og på samme måte trenger jeg varm kritikk, samtidlig som jeg også trenger litt kald kritikk.
En person som kun har mennesker som enten bare elsker h*n eller som kun hater h*n, er ikke et levende menneske slik jeg ser på livet.

Jeg liker at folk liker meg, jeg liker også at det finnes folk som ikke liker meg så innmari mye.
Det jeg liker minst er de som stiller seg mer eller mindre likegyldig.
Så jeg håper at dersom jeg nå får noen tilbakemeldinger, at det vil bli litt av hvert. Noe jeg også vet på forhånd vet at jeg får, enda jeg ikke er synsk.

Jeg håper at mange av dere vil like dette innlegget. Jeg håper også at noen av dere vil finne visse punkter dere ikke er helt enig i, eller kanskje også avskyr, for den del. Jeg frykter ikke å få kommentarer fra folk som elsker dette, jeg frykter heller ikke kommentarer fra folk som hater dette innlegget, og synes at jeg er helt på tryne. Jeg frykter mer at det skal finnes noen som er helt likegyldig etter å ha lest det. Og det jeg skriver nå er ikke at jeg frykter å ikke få oppmerksomhet i den forstand at jeg ikke får nok lesertall eller kommentarer.

Hver eneste bokstav i dette siste avsnittet er bare enda en måte å fortelle dere, at jeg frykter likegyldighet.
Kommenter eller la vær. Jeg er ikke redd for at dette innlegget ikke skal få èn eneste kommentar. For kommentarer er ikke det jeg er ute etter først og fremst.
Det jeg er ute etter er å formidle mitt budskap som er delt i flere kategorier i dette innlegget! Jeg frykter ikke at dette innlegget ikke skal få kommentarer, men jeg frykter mer at jeg skal snakke med noen i ettertid som på ramme alvor har lest det hele, og sier med hånden på hjertet at han eller hun er helt likegyldig til det som står skrevet her, og ikke har noen meninger overhode.

Jeg kan fortsette å ramse opp ting i livet generelt som jeg bekymrer meg over. Men så langt innlegg går det ikke ann å skrive her på blogg.no uten å bryte maksgrensen på hvor langt ett innlegg kan være, og for hvor mye dere gidder å lese.

Så jeg tenker at jeg gir meg nå! For denne gang!
Ønsker alle sammen en riktig god mandag! ^^

Vi reblogges!