Tidevannets død kommer brått

Tid er som vann. En gang vil det renne ut.
Det finnes ingen garantier for når. Plutselig er alt tomt, og det er ikke mer å gå på.
Blodet som i meg bruser i dag, trenger ikke bruse i morgendagen.

Kanskje er nettopp morgendagen dagen hvor jeg ligger der.
Kanskje er morgendagen dagen hvor jeg forlater deg, og vi møtes aldri mer.
Et liv er som været selv. Det kan være solskinn og klar himmel en dag,
men neste gang er tordværet og stormen der. Og da er jeg blitt syk, og så død.

Døden henter deg når du minst venter det.
Det kan være trikken i byen, mursteinen fra taket, sykdommen fra helvete.
Eller noe helt annet. Jeg håper du forstår, at jeg kan ikke være her for alltid.
Ta ikke en eneste dag forgitt, heller aldri en eneste venn.
Bare midlertidlig har jeg mine tær duppet i vår felles jord.

Men engang skal hele meg ligge under oss. Og verden skal gå videre.
Livet kommer, livet går, livet består og døden rår!

Man vet aldri. Kanskje en dag svever jeg over deg som en sky.
En sky som vokter over deg, og passer på deg når kroppen min ikke lenger kan gå.
Uansett hvor jeg skulle være i fremtiden. Jeg vil alltid elske deg, død eller levende.
Det må du aldri tvile på. Til tross for avstanden er stor, og døden er vond.
Et sted vil du alltid være, i mitt hjerte skal du være i evigheten.
Seiler jeg en gang fra deg, ikke gråt. Havet har nok av vann.

Skulle jeg ligge tom for liv i morgendagens magiske timer.
Gå videre! Lev, le og kos dere! For ingen er uerstattelige.
Etter regnet kommer sola igjen, sterkere enn noen gang.
Og med de ord, senker jeg nå mine tanker.. Mine armer små.
(Skrevet 28. mai 2012)

6 kommentarer

Siste innlegg