Skrev i går at jeg ikke skulle legge ut flere innlegg før 8 stykker hadde gjort det som står beskrevet i DETTE innlegget. Velger likevel å gjøre et lite unntak, når jeg nå i kveld har skrevet et lite dikt om tragediene som rammet Norge i fjorjuli.

77 flyvende duer på dag 22
I et land hvor ingen trodde det skulle skje,
kom til slutt stormens vindfulle terror.

I et land med barn av alle regnbuens farger
skulle en ensom, fargeløs demon legge tusen sår.

I et land hvor vi ikke har opplevd vind siden krigen,
stormet ynkelighetens sønn frem med brask og bram.

Tigerens by ble så brått offer for det utenkelige,
det brutale, det fæle og det minneverdige.

Åtte fredlige lam ble blåst bort
da Gud så en annen vei.

Hvem kunne det være?
Våre nye nordmenn?

I et land bygget på tillit og respekt,
skulle mang og enhver glemme seg bort.

I et land hvor fordommhet skulle vært et nei,
brang det nok en gang frem et ja.

I et land med flere tusen barn av regbuen,
ble skyldpåkastelsen brått satt i gang!

For hvem trodde det var en av oss selv?
Kun de færreste tenkte den tanken.

Akk nei, det kunne ikke være en nordmann,
tenkte vi – Fanden lo godt den dagen.

Helvete flyttet seg raskt,
fra et kvartal i sentrum, til en øy i fjorden.

Livredde unge barn forsøkte å rømme,
rømme vekk fra ulven i fåreklær.

Forkledd som et hjelpsomt lam,
sto en nådeløs ulv.

I et land hvor dette aldri skulle skje,
ble mynten for en dag lagt på den mørke siden.

Da vindens kraft tok slutt, la mynten seg om igjen,
og den skinte fra den dag, lysere enn noen gang.

Måtte de 77 herlige sjelene aldri bli forglemt,
aldri igjen skal noen få gjøre slik ugang.

Vi er alle barn av regnbuen,
etter regnet kommer som regel en sol.
(Aylar Von Kuklinski, 7. mai 2012)