Sjenert vet jeg ikke helt om er ordet som dekker temaet godt nok nå, men jeg starter med det ordet, til jeg kommer på noen eventuelle bedre ord.
For det er noe som er med meg, foreksempel hvis jeg er ute og går. Jeg prøver ikke totalt ubevist å unngå å se folk i øynene, men jeg prøver i hvertfall ikke bevist å gjøre det heller.

For er det noe jeg synes er litt kjipt så er det å gå i mot noen. Å bare gå på et fortau og du bare venter til du endelig har passert den eller de det gjelder.
Alt for mange i Oppdal tenker jeg “please, ikke si hei til meg akkurat nå.. bare gå forbi og forhold deg til et smil eller et lite vink, bare jeg slipper å ta av meg øretelefonene..”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Faren ved at jeg skriver dette er at de det ikke gjelder nå lurer på om de ikke skal stoppe opp å prate med meg. For det er ikke alle dette gjelder, men en god del. Jeg liker egentlig ikke så mange folk, sorry folkens. Jeg er ferdig med den tiden hvor jeg “var glad i alle” også videre.. Livet er for kort til å fake hele tiden.
For en stund siden sa jeg til min daværende bestevenninne at det var bare 3 personer i hele Sør-Trøndelag som jeg kunne snakket med uansett, alltid. Jeg tror faktisk jeg løy. For det er egentlig ingen jeg føler for å snakke med alltid. Og, for å gjøre det mer forvirrende for de som leser. Det hender noen ganger at jeg går i sentrum, og faktisk bare synes det er greit at ingen stopper opp å snakker. Ikke spørr meg hvorfor jeg går i sentrum blant andre på den tiden.
Mest sannsynlig så er det en jævla dum ide jeg har fått fra en eller annen lege eller noe, om at det hjelper å gå ut blant andre folk.
Pisspreik, haresæd og selvbedrageri sier jeg til det! Det hjelper faen meg ikke alltid å gå ut blant andre folk… De som sier at det hjelper for alle, kan herved stikke hodet så langt inn i anusen som det går ann.

Nå har jeg egentlig beveget meg utenfor temaboksen..
Og jeg skal rasle meg tilbake til poenget. Når jeg ser noen som går på samme gangfortau, eller som jeg vet jeg skal gå forbi på en eller annen måte, så er det som regel litt sånn pinelig. spessielt hvis begge parter går litt treigt, og sånn. For da er det som om begge ser hverandre, og ingen sier noe enda fordi begge parter enda er for langt unna. Og man kan liksom ikke begynne å rope til hverandre med en gang man ser hverandre, og dermed senke stemmen mer og mer, desto nærmere man kommer hverandre.

Det er ikke bare tilfeldige forbipasseringer dette gjelder. Det gjelder også hvis man har avtalt å møte hverandre, og den tiden fra når jeg først har fått øye på vedkommende, til jeg faktisk er nær nok til at vi kan snakke til hverandre og ikke rope, på grunn av avstanden til tross. Jeg hater å føle at folk bare ser mot meg, og glor uten at vi enda snakker i lag. Situasjoner hvor jeg føler at folk ser mot meg eller på meg, uten at vi enda er i en samtale er ikke en konfortabel situasjon i min øyensten.

Kort sagt så føles den tiden det tar, mens jeg går i mot en annen part ut som en pinlig stillhet. Og det gjelder også helt randomme, ukjente folk som jeg bare skal gå forbi… Spessielt i Oppdal, som er en liten bygd. Hadde det vært en by hvor det krydde av folk over alt hele tiden så hadde det ikke vært sånn. Gidder ikke prøve å forklare meg bedre nå, fordi jeg faktisk føler at de som ikke forstår meg nå, de er ikke verdt et annet forsøk heller.

Tilbakestående folk har lite å gjøre på bloggen min. Punktum og utropstegn, rett og slett!
Vi reblogges!