“Ta en titt ut av vinduet ditt, er ikke himmelen blå? Det var mye verre vær her om dagen, da var himmelen grå. Du skulle vært her i forrige uke, da hadde vi snø”, sang en gang Joachim Nielsen, norges store rockestjerne inntil han døde av det som kan ha vært en overdose av ett eller annet.

Dette er atter en torsdag i livet mitt. Dette er hittil ikke en mer eller mindre merkeligere dag enn andre torsdager.
Jeg våkner opp noe småkvalm i 12-tiden, kvalmen kommer først og fremst av at jeg ikke har spist i går, bare noe godterier.
Jeg sliter som tidligere beskrevet med å unne meg å spise. Det å stå opp er noe jeg føler jeg trenger en grunn til, og hadde det ikke vært for at jeg fikk en hyggelig sms fra en god venninne nå nettopp så hadde jeg sikkert ligget under dyna til 17-tiden eller noe. Saken er at jeg har ikke penger på kortet, og måtte dermed reise meg fra sengen, og slå på pcen for å svare henne via biip.no.

Er jeg heldig får jeg kanskje et besøk i morgen.
Men hittil så er denne torsdagen altså ikke veldig uvanlig, bortsett fra at jeg fikk en hyggelig sms, for det er ikke ofte jeg får. I hvertfall ikke uten at jeg selv har sendt en melding først.
Jeg stikker to fingre inn gjennom persiennene, og nei Jokke, himmelen er ikke blå? Takk for det! For jeg er ikke så forelsket i den blåe himmelen som en del andre er.
Som beskrevet i et dikt jeg skrev i går er jeg mer glad i det mørke, dystre, kalde.
Orker jeg egentlig frokost i dag? Det er det jeg sitter og tenker på nå. Jeg har så god-damn lite lyst på brødskiver, men jeg har penger på kontoen til å finne på noe annet. Vurderer rett og slett å unne meg en dag med mer næring i dag, enn jeg har unnet meg på lenge. Knekkebrød har jeg også, men frister det? Neiiiii…

Nei, jeg får rett og slett skremme det rumpevraket jeg sitter på ut. Rett og slett tvinge meg ut i den store, skumle, råtne verden. Fult av skumle folk, jeg ikke føler meg trygg på!
Jeg vet egentlig ikke hva som er det verste som kan skje meg. Rent bortsett fra at russen kan plage meg, eller nesten verre… At en haug med barn samler seg rundt meg og spørr om jeg er sortruss. Jeg kan til tider ikke fordra barn! De barna jeg har mest til overs med er de litt eldre barna i vennegjengen min.
Men sånne små barn, med småe sko, naiv fremtreden og masete uvaner; De kan jeg nesten ikke fordra!!!
Gi meg et barn, og jeg koker det…

Dette er som sagt bare atter en dag i livet mitt. Alt kan repeteres!
Vi reblogges!