I skrivende stund har jeg nettopp pellet hodet mitt opp fra et sammenbrettet ullpledd som jeg har lagt på sofaen og brukt som pute. Er vel egentlig ikke så veldig trett, men hva faen skal jeg gjøre liksom, tenker jeg til tider. Noen dager mer enn andre, selvfølgelig.
Nei, det er ikke lett å fylle dagene hele tiden. Ikke er det så lett når man har så liten vennekrets heller. Og stort hjelper det ikke at jeg ikke helt får meg til å kontakte folk hele tiden. Er først og med vant med at de jeg spørr og gidder å henge med, ikke har tid. Noen har barn, andre har sine andre forpliktelser og sitt å drive med.

Jeg lurer rett og slett på om jeg risikerer snart å havne i en fase som jeg ikke har vært i på snart to år.. Sovefasen.
For det var en periode høsten og vinteren 2010 at jeg sov veldig mye. Da koblet jeg meg mer og mer ut fra resten av samfunnet, ga mer faen, og var veldig depressiv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er ikke depressiv eller noe sånt nå. Men jeg er mer på vei til å gi mer faen igjen kjenner jeg, og selv om jeg ikke er så spessielt trett så sover jeg, eller så ligger jeg veldig mye bare rett ut på sofaen, likevel.. Og når sant skal sies føles det egentlig ganske greit nå.. Bare ligge på sofaen dag for dag. Forsvinne litt, og oppdaget at jeg har ligget der noen timer. Lar telefonen stå på i tilfelle det skulle dukke opp noe, også videre. Så får jeg vurdere utifra hvem det er som ringer, og hvorfor om jeg gidder å reise meg fra sofaen, eventuelt ta i mot besøk eller dra ut for å møte noen..
Føler at ting er ikke så farlig for meg lenger. Tenker egentlig en del på andre. Lurer litt på hvordan enkelte har det, og unner alle det beste.
Men mitt eget liv raker jeg ikke så mye tanker rundt lenger. Jeg har egentlig mer eller mindre gitt opp de mer eller mindre større tingene i livet. Jeg tror egentlig jeg har opplevd de største høydepunktene jeg kan få i livet, og det som eventuelt skulle dukke opp senere får bare komme som det kommer. Men jeg tror virkelig ikke at det er mer i livet mitt nå som vil toppe de få tingene som har forekommet i fortiden.. Min glanstid, om jeg kan si det sånn er egentlig over.

Det viktigste for meg er egentlig at de få jeg har, har det bra. Om folk har tid og slik til å være med meg er egentlig ikke så farlig lenger. Jeg har egentlig begynt å godtatt ensomheten i livet. Og det hjelper også at jeg egentlig ikke misstrives i den lille hybelen jeg bor i. Jeg har ikke noe behov for å flytte meg fra sofaen, å gå ut blant folk. Spessielt nå som det er mai har jeg delvis angst for det også, grunnet russen….

Så, jeg får være fornøyd med det jeg har, sier jeg bare. Ensom er jeg egentlig ikke, jeg har jo Belle. Altså tarantellaen min. Hun snakker ikke så mye, men.. Samtidlig er hun en av de få som aldri har kjefta eller rakket ned på meg også. Hehe, og det er jo noe. Er det ikke? 🙂

Vi reblogges!