Som barn har vi gjerne en del ting vi er ekstra redde for, det trenger ikke være farlige ting en gang.
Rett meg gjerne nå, for sannheten er, alt er farlig, sånn egentlig.
Som barn var jeg mest redd for fremtiden, og da litt lengre på sikt enn at jeg gruet meg til leggetid for kanskje det lå et sadistisk monster under senga som spiller fele og kaller seg Frankenrybak.
Tidlig begynte jeg å bekymre meg og la tankene fosse i det negative farvann, tanker knyttet til jobb, lønn, skole og mærra i brønnen vet hva jeg ikke tenkte på. Da visste jeg ikke om Nav og sånne ting…
Andre ting jeg var redd for er kanskje noe de fleste ikke hadde trodd meg på om jeg hadde sagt jeg var spessielt redd for det i dag, rotter og mus! Nope, ække redd for de søte gnagerfreaka i dag, men spessielt da jeg bodde hos min far tenkte jeg noe på det. Huset var gammelt og det hadde hendt at pappa hadde vært nødt til å legge en musefelle eller to bak kjøleskapet, foreksempel. Hvor hyggelig er det ikke for en liten guttunge med bollesveis og Sesam Stasjon-t-skjorte å plutselig titte øyet på en fastklemt rottefaen når han står opp før alle sammen for å se tidligsendte Disney-filmer som gikk regelmessig på Nrk1 en stund på 90-tallet før kanalen plutselig ble en kjedelig, grisk, lite varierende sekt-lignende kanal fra helvete…
Noe som også kunne være litt fryktende var da jeg ble med farmor og farfar til Storlidalen, huset de hadde der. Et helt greit småstort, gammelt hus som ble bygget før bestemora di lærte seg å onanere før hun skulle til kirken. Saken var… Mine besteforeldre var ikke helt keen på at jeg skulle gå opp på det øverste mørkloftet alene, tror jeg.. Og grunnen kan være at det foreksempel var en del nedstøvete møbler der som jeg kunne finne på å sette meg i, forså å få et hardt møte med gulvet, feks.. Og det var også noe glasskår som lå der etter det lille jeg husker…
Vel, det jeg ble skremt og noe av det spessielt farmor sodde i min barnetro var at hvis jeg skulle gå opp det loftet alene så kunne det hende at en småfarlig nisse kunne finne på å stenge igjen døra slik at jeg ikke kom meg ut og ned igjen. Det var litt av det jeg ble skremt til å tro for at de skulle minske sjansen for at jeg skulle å tørre å gå opp dit uten følge, og jeg ville egentlig opp det loftet en del ganger. Det hørtes når det blåste ute, det kom generelt en god del gamle freakye lyder, og jeg likte meg oppå der. Det var nedstøvet, mørtkt, freaky og jeg elsket også utsikten over de andre gamle husene og sauene (ikke metaforisk forstand, det var en del sauer utafor), som spasserte.
T-SKJEKJÆRRINGA SOM “FORSVANT” VIA TOALETTRØRET
Det er forresten en historie til angående min barndom og spessielt farmor som jeg føler for å skrive om. Hehe… Vi satt på loftsrommet hennes hjemme i Oppdal og snakket litt. Hun fortalte meg noen eventyr om te-skje-kjærringa, og diktet nok delvis opp en historie om da t-skjekjærringa skulle på do, og plutselig ble så lita at hun forsvant ned gjennom rørene og ble borte for alltid! FY SKAMME SEG BESTEMOR!! Nå kommer grunnlaget for at jeg forteller om historien:
Etter en stund måtte farmor på do, jeg ble sittende igjen og fikle med ett eller annet gammelt smykke eller noe jeg fant i en skuff.. Tiden gikk, jeg ropte og spurte om hun snart var ferdig… Ikke noe svar, enda toalettet var like ved.. Jeg tenkte at hun kanskje hadde glemt meg, og gått ned på kjøkkenet eller nede i stua.. Jeg gikk ut av rommet, ikke noe farmor på toalettet, og ikke på rommet til farfar.. Nei, heller ikke nede i stua, og ikke på kjøkkenet.
Omsider hørte jeg noen småskumle lyder, det var bestemors mørke røst… Hun ropte noe, og jeg trodde hun var nede i kjelleren… Jeg gikk ned den livsfarlige og ekle trappa ned til kjelleren.. Ingen bestemor å finne, jeg gikk ut kjellerdøra og opp en annen trapp hvor jeg da endte opp i hagen. Jeg hørte henne igjen, og nå hørtes det ut som hun var inne i stua. Lettet gikk jeg inn i huset. Men ingen farmor å finne!
Enden på visa var at jeg småskjelvet, og redd gikk opp til naboen og fortalte at bestemor hadde blitt rammet av t-skjekjærringas forbannelse, og ikke nok med at jeg hadde problemer med å fortelle naboen at bestemor var borte… Men jeg gruet meg også til farfar kom hjem igjen med mamma, for jeg husker at mamma hadde skyss av farfar til og fra butikken den dagen, siden mamma ikke har bil selv, og pappa var på jobb da.
Da jeg sto opp til naboen hørte jeg farmor rope på meg igjen, jeg snudde meg og endelig så jeg henne. Hun sto nå utenfor på trappa.
I senere tid har jeg og farmor snakket masse om denne historien gang på gang de siste årene. Hun hadde alltid kontroll på hvor jeg var, og det var hennes måte å leke på. De gangene jeg trodde hun var i kjelleren, så var hun det, og da jeg gikk dit jeg trodde hun var klarte hun alltid å lure seg til andre steder, for det var flere dører i de fleste rommene i det huset, og det hørtes som regel godt hvor jeg gikk, så hun kunne lett kontrollert meg og lekt gjemsel med meg i timesvis, uten at jeg en gang visste at vi tydeligvis gjorde det.
Litt sånn som jeg leker med enkelte av leserne mine på i dag, med litt frykt, sær humor og rare ideer!
Så hvis noen lurer på hvorfor jeg er blitt som jeg har blitt, kanskje barndommen hadde litt å si? 😀
Farmor var freaky til tider, før hun omsider ble rammet av kraftig alzhimer og perr dags dato ikke kjenner igjen noen lenger… Men det skjedde i midten av 2000-tallet, T-SKJEKJÆRRING-eventyret skjedde mer mens 90-tallet enda var et faktum, siden jeg var veldig, veldig liten da, så vidt hadde begynt på barneskolen..
Rart jeg aldri endte opp som sengeveter, spørs om nervene mine bare er alt for dugne!
HAR DERE NOEN SMÅSKUMLE MEN I ETTERTID MORSOMME MINNER FRA BARNDOMMEN PREGET AV LITT FRYKT OG FOBI?
Vi reblogges!