“Du, hvis du skulle havne på en øde øy… Og du bare fikk ta med deg eller beholde èn eneste ting av det du har i dag, hva skulle det vært. Og husk, bare èn ting!”.
Tja, hva skal man svare på sånt? Skulle jeg sagt mobiltelefonen? Hva skal jeg med mobiltelefonen om:
1. Jeg ikke fikk tatt med laderen?
2. Det mest sannsynligvis ikke er strøm på den øde øya?
Så alt teknisk utstyr droppes med en eneste gang. Ikke noe pc, ikke noe mobiltelefon, ikke noe ipod, og heller ingen fotmassasje-maskin fra cdon.
Det er i bunn og grunn egentlig bare bøtta i (James)-bånn at jeg dryger svaret mitt, eller later som om jeg tenker på det og er usikker. For svaret, det er ikke noe å spekulere på. Bare èn ting sier du? Du kan droppe beskrivelsen “bare”, og høre på meg.
Skulle jeg vært på en øde øy, og jeg skulle hatt med meg en ting fra livet i dag så hadde jeg på under tre sekunder svart bestevennene mine, de er riktignok i praksis to stykker. Sammen er de en kjempefantastisk duo, mine bestevenner som er helt uadskillelige. Og de heter for Sara og Camilla!
Helst ville jeg tatt med ALLE vennene mine både i og utenifra Oppdal, men om jeg måtte velge, så er jeg redd, og dette er ikke for å støte alle dere andre.. Men da hadde jeg valgt de to bestevennene mine som hos meg betyr like mye på hver sine måter for meg.
Sara og Camilla er to kjempekoselige individer med utrolig masse varme, humor, gode ideèr, energi og glede! Har aldri møtt noen av de utenfor nettet enda, men jeg har hatt noen samtaler med dem begge over cam de siste månedene. De dømmer ikke andre, de aksepterer andre og hverandres grenser, og er rett og slett verdens mest uerstattelige mennesker.
Begge to er to strålende vakre skjønnheter, like så mye innvendig som utapå. De er begge to fremdeles 16 år, og de er langt i fra noen 16 åringer som bør sammenlignes med de fleste mennesker jeg har vært borti på den alderen. De er ikke alt for voksne av seg, heldigvis, men likevel er de modne nok uten at de er overmoden. Med det mener jeg at de vet at det finnes mer i verden enn å bare rave på fylla, snakke om gutter og disse andre som ikke mener det samme som dem selv, eller andre som skiller seg ut.
De kan begge ha en merkelig form for humor, og merkelige oppfatninger av ting. Mens den ene kanskje syns at det bare er sukkeret som gjør at te blir smakbart, så mener kanskje den andre av de at te er godt i seg selv også, uten alt sukkeret.
Du kan skille de to ved en del ulikheter, men du kan aldri skille dem på ordentig! Ikke faen! Til tross for at de er i slekt, så er det ja, ja, det er en del ulikheter mellom dem. Men når jeg ser på dem og snakker med dem så er de like gode på forskjellige gode måter!
Skulle jeg havne på en øy ville jeg hatt Camilla og Sara rundt meg til å snakke med, ledd med, spilt strandfotball med, bokset mot rosa gorillaer med, danset med Tarzan og Jane med, for ikke å snakke om å synge tråløst og strømløst Singstar On The Beach sammen med.
Jeg skulle med glede vært den personlige butleren for dem begge to i evigheter, om jeg bare aldri slapp å miste de for noe som helst i hele verden. Bloggen min kunne jeg slettet, tven og alle filmene og cdene mine kunne jeg destruert eller gitt bort, fingrene mine kunne jeg kuttet av, bankkontoen min kunne jeg gitt bort, sammen med lønna mi og alt jeg eier og har, om jeg bare slapp å aldri miste de to.
Aller, aller, aller helst. Ville jeg helst tatt med alle vennene jeg har, for de er ikke så veldig mange, og jeg ville slåss livet av meg for at absolutt ALLE mine venner skulle fått vært med, for jeg hater tanken på å skille meg fra noen som helst… Men måtte jeg velge, og jeg fikk velge mellom å ha med to, så hadde det dog vært Camilla og Sara. Og det er fordi det er de jeg har hatt best og mest kontakt med det siste halvåret, de jeg har ledd mest med og de jeg har best og flest minner fra.
Hiv og hoi, nå har jeg svart på det spørsmålet.
Vi reblogges!
