fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

© Bildet er tatt fra cdn3.dualshockers.com

Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev noe særlig om et eller annet spesifikt spill nå. Og det skyldes på ingen måte at jeg ikke har spilt noen interessante og/ eller gode spill den siste tiden, for visst faen har jeg det. Men jeg har bare ikke tenkt på å skrive om det etterpå, eller ganske enkelt ikke følt for det. Men aller mest bare ikke giddet.

Men i kveld skal jeg ganske enkelt ihvertfall komme med en liten anbefaling, selv om dette innlegget på ingen måte vil bli noen anmeldelse. De siste tre-fire timene har jeg spilt noe så ikke alt for sjeldent som et skrekkspill. Layers of Fear heter det, og skal i følge internett ha blitt utgitt tidligere i år, nærmere bestemt i februar.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

© Bildet er tatt fra static4.gamespot.com

© Bildet er tatt fra static1.gamespot.com

Normalt sett så er jeg ikke så skrekkelig glad i skrekkspill. Særlig ikke spill som Outlast hvor man helt forsvarsløst må snike og gjemme seg for å ikke bli tatt av all verdens styggeligheter som GARANTERT river både lem og (under)liv i filler om de får tak i deg. Hvis man kan faile/ bli drept i et spill vil jeg i det minste ha muligheten til å forsvare meg, det har man IKKE i Outlast…

Når det er sagt, man er ikke utstyrt med noen form for våpen i Layers of Fear heller, man er ikke en gang i stand til å slå, eller sparke.. Og man kan på en måte dø i også dette spillet, men jeg er litt usikker her og nå på om de gangene det skjer, om det da faktisk er meningen?

For de gangene jeg jeg “døde” i Layers of Fear så var det liksom som om noe i spillet likevel fortsatte, uten at du ble satt et stykke tilbake og måtte gjøre om igjen ting du allerede har gjort tidligere. Jeg er kort fortalt ikke den mest tålmodige sjela i det mørke kleskottet, så når jeg blir bedt om å snike og være tålmodig, forså å bli drept gang på gang (eventuelt stue), og må gjøre ting om igjen gang på gang (eventuelt kjøkken), da blir jeg lett frustrert og lei.

© Bildet er tatt fra pcgamer.com

© Bildet er tatt fra hyperallergic.com

Men nå skal ikke dette innlegget handle om hvorfor jeg personlig ikke er så glad i å spille Outlast.. Hehe.. Såå, tilbake til Layers of Fear. Dvs. jeg har egentlig ikke så uhyrlig mer jeg faktisk vil legge til, annet enn at man muligens kan faile, uten at jeg egentlig føler det har noe å si, hvis det gir mening…

En annen ting er at jeg føler at.. Desto mindre man vet, desto bedre. Jeg lastet ned dette spillet helt impulsivt fra Play Station Store for noen dager siden, ante absolutt niks og ingenting verken da, eller når jeg satte i gang selve spillinga tidligere i kveld. Og det er jeg glad for. Så derfor vil jeg ikke “ødelegge” ved å si for mye til dere heller, annet enn at spillet fikk meg til å knytte både nerver og lem kraftig igjen gjentatte ganger, og at spillet til tider er mindfucka som faen.

© Bildet er tatt fra playstationlifestyle.net

Så budskapet er ganske enkelt dette: Har du lyst til å utsette deg og nervene dine for litt kunstnerisk ubehag, har du lyst på en opplevelse som vil sette nattesøvnen på prøve, har du generelt bare lyst til å ha det litt vondt, men dog på en litt deilig måte? – Spill Layers of Fear!! Retten og sletten.

Har du spilt noen skumle spill i det siste?

Vi reblogges!

Husker dere den tiden jeg insisterte på å gå med lange, lakkerte negler? Den tiden hvor jeg nektet å gå med noe som ikke var sort og rødt? Den tiden jeg gikk med sort, leppestift og hadde mørk øyenskygge og generelt var ganske “emo”? Ah, det var en flott tid, det var også rundt den tiden der jeg virkelig ble introdusert for Nemi for aller første gang.

Jeg husker ikke helt når jeg først begynte å samle på Nemi-stuff, men jeg tror bok 6 eller 7 akkurat hadde kommet ut da. Uansett, det er ihvertfall omtrent fem år siden nå, for i dag hadde jeg nemlig gleden av å hente bok nummer 12 opp fra postkassa. Signert og greier!! 😀

Ellers har jeg ikke så mye mer å tilføye som vanlig. Jeg kan alltids klemme ut noe ekstra, både majones og syltetøy om dere vil det. Men det å skvise bare for å skvise pleier ofte bare å føre med seg en ekstra unødvendig kvise. Så før jeg nå blir både gul og brun, så gir jeg meg nå før jeg får alt for mye tyn.

Hva er ditt forhold til Nemi?

Vi reblogges!

Ooooog DER fikk filmsamlingen min en aldri så liten vitamininnsprøytning, igjen! – I løpet av de siste dagene har jeg sakte, men sikkert nok en gang krøpet noe tilbake til det mørke, det morbide, og det såkalte “skumle”. Særlig når det kommer til spillfronten har det blitt litt dystrere i det siste enn hva det vanligvis har vært på en stund.

I dag foreksempel har jeg tilbragt en god del timer med Resident Evil 4, et spill jeg spilte gjennom på 2-4 dager tidligere i år, men som jeg nå har tatt opp igjen etter at det ble “nyutgitt” på PS4, bloody fantastic!! Og ja, så var det dagens post da.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mulig jeg har en alvorlig mørk skuffelse i vente, men utifra de inntrykkene jeg sitter med i skrivende stund så har jeg noen fordømte flotte kvalitetstimer foran meg med disse forhåpentligvis nydelige horror-perlene.

Har du sett noen av disse filmene?

Vi reblogges!

Hei bloggen..

Har egentlig ikke noe å si til deg i dag. Føler bare ikke for å fortelle deg noe akkurat nå. Ble du sur? Aww, to bad.. Men du, kanskje jeg har noe til deg som kan bøte bitte litt på det såkalte såret. Hadde onkel Fante-Foto på besøk i dag, og han knipset et par bildet som ikke ble så bæsjt om jeg skal si det selv. Med andre noen andre har lyst til å si det.

Hva tenker du om dette?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hmm, ganske alminnelig og kjedelig, kanskje.. Hva.. Med.. Dette?

Ah, ja jeg antar det egentlig var ganske likt det første. Hmm, HER har jeg noe du sikkert vil like!

Liker du ikke tenna mine? Hmm..

Vet du hva? Jeg kunne ikke brydd meg mindre, SE HER!

Totalt careless! Og du..

JEG HAR PULT ONKELEN DIN!!

Yessssss daa, et helt alminnelig hverdagsknull.. Terningkast druesaft.

Oh.. Hei der sexy kameramann..

Hva har du gjort på i dag? Noen planer for kvelden?

Vi reblogges!

…. Søvn. Fremdeles ikke helt min greie. Det vil si, jeg liker å sove jeg også. Men noen ganger er jeg bare så alt for dårlig på det, særlig om jeg skal noe konkret på et spesifikt tidspunkt neste dag. Natt til dagen i dag foreksempel ble delvis plombert på grunn av det.

En aldri så liten oppdatering: Rundt klokken 07.42 klarte jeg visst å finne ut av det med ovnen selv, så plutselig trengte jeg plutselig ikke at pappa skulle stikke innom senere i dag likevel xD Nok et teit eksempel på mine livs spontaniteter..

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

© Bildet er tatt fra torilla.org

Humor. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. De siste tusen åra har det kommet og gått såpass mange forskjellige individer, at skulle jeg lagt ut på en tidsreise-tulle-turne forså å få alt og alle som noen gang har satt sine lem på denne jord til å le så hadde jeg endt opp en nærmest umulig oppgave.

For hva vi mennesker ler av er som nevnt i ste, veldig, veldig individuelt. I tillegg så har jo tid og sted noe å si også, men nå begynner jeg å bli hakket dypere enn jeg opprinnelig tenkte å bli for denne gang. Sa brura.. For det dette innlegget opprinnelig skulle dreie seg om er ikke hva vi ler av, men hva som er greit, og eventuelt ikke burde vært lov å spøke med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Før jeg nå går sånn skikkelig løs på dette spørsmålet med både balletak og kløpulver, JA kjære veteraner av denne blogg, jeg har tatt opp dette temaet minst en gang tidligere. Men siden det begynner å bli en liten stund siden sist så tenkte jeg nå å trekke frem denne rota igjen forså å minne dere på hvordan den ser ut. Eventuelt blottlegge den for aller første gang til helt nye lesere.

Sånn. Nå skal jeg gå rett på sak. Jeg har skrevet det før og jeg mener det fortsatt: ALT skal, bør og vil kunne tulles med. Men selvfølgelig, ingen regler uten unntak. For selv om det etter min mening ikke bør finnes noen regler om ting man ikke kan berøre i humorens ånd (med humoristens hånd) sånn i hele tatt, kan man selvfølgelig likevel passe seg litt for HVEM man forteller de forskjellige vitsene til.

© Bildet er tatt fra fr.memedroid.com

Foreksempel mener jeg at det er helt greit å tulle med den gode, gamle kreften. Jeg ser ikke noe galt i å legge ut en kreft-vits på f.eks Facebook-siden min i og med at den begynner å bli såpass mørk fra før av nå, og den var i utgangspunktet aldri opprettet for at hvem som helst skal like den heller, heller tvert i mot. 

MEN jeg ville derimot vært mer forsiktig med å fortelle en kreft-vits direkte til en person jeg vet enten er diagnostisert med denne sykdommen selv, eller som f.eks nylig har mistet noen på grunn av kreft. Med mindre jeg eventuelt kjenner vedkommende såpass godt at jeg vet at han/ hun ikke ville tatt seg nær av det, men kanskje heller satt litt mer pris på det rett og slett følt at det hadde bidratt til å løfte opp stemningen.

Eller for å si det på en annen måte. Så lenge du ikke med viten og velvilje går inn for å bruke humor som personangrep så syns jeg at absolutt ALT enten det er kreft, spiseforstyrrelser, religion, voldtekt, terror, rasisme, fattigdom, kvinnemishandling, pedofili, incest også videre bør og SKAL være helt greit å spøke med. Igjen, så lenge hensikten er å støte noen du vet sliter med det spesifikke emnet.

© Bildet er tatt fra worldwideinterweb.com

Men hvis man spøker med foreksempel kreft og har over 500 venner på Facebook som du jo har (snart 600 ^^) er det jo nesten garantert at noen kommer til å føle seg støtt, tenker du? Ja, det er det.. Men nå er menneskeheten engang sånn at det alltid vil være NOEN som vil slippe en fis uansett hva. Det er så utrolig mye rart som vi mennesker på en eller annen måte vil finne støtende at skal vi sette oss som mål å ikke støte noen så kan vi rett og slett ikke åpne kjeften i hele tatt.

Hvis vi ikke vil at noen skal bli lei seg, snurt, provosert også videre kan vi like så greit slutte å leve over hodet. For samme hva man gjør her i verden så vil det alltids finnes noen som vil finne handlingen din provoserende. Så derfor mine kjære venner mener jeg at man heller altså bør kunne gjøre hva man vil her i verden, så fremt hensikten ikke er å gjøre noen lei seg. Lær ditt publikum å kjenne, men vit også din besøkstid.

© Bildet er tatt fra olaughingpress.org

Helt til slutt vil jeg nå legge til en aldri så liten vits for å understreke at jeg også har mitt, som jeg syns man helt fint kan spøke med. Eller forresten, ikke akkurat nå. Jeg tar meg heller en tur til Mac Donalds. Har hørt noen rykter om at de ganske nylig har fått inn noen saftige Ass Burgers.

Hvilke grenser har du når det kommer til humor?

Vi reblogges!

© Bildet er tatt fra wallpaperswide.com

Sånn! Da har jeg omsider fått sett den jeg også. Har tenkt på å gjøre det i et par år nå, men så har det alltid vært et eller annet som har gjort at jeg rett og slett bare ikke har tatt den ut fra kjøla. Fordommer etc. etc. Men NÅ har jeg endelig fått skjerpet meg, nå har endelig også jeg sett Burlesque – og pris den søte, nusselige synder for det.

For ja, jeg har hatt noen smålige fordommer: “Næh, jeg tror bare ikke den er meg”, “jeg er egentlig ikke så fan av hun derre Cher, jeg”, “filmen passer ikke helt til det mørke imaget (les fasaden) jeg prøver å opprettholde”, og bla, bla, bla. For det første – det finnes vel egentlig ingen ting som er 100% meg. 2: Jeg er fortsatt ikke Chers ivrigste tilhenger, men jeg har samtidig ikke EGENTLIG noe i mot henne, pluss at hun faktisk var kul i denne filmen her. Og for det tredje – fasader er for feiginger som har noe å skjule. Jeg har strengt talt ikke det, og jeg vil ikke være en feiging.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Deeeerfor sier jeg det nå rett ut som det er. Jeg liker Burlesque. Når jeg først hadde fått satt på filmen tok det meg ikke lang tid å komme til denne erkjennelsen i hele tatt. For jeg mener.. Hva er det å ikke like? Filmen er stappfull av pene jenter. Den byr på det ene fortreffelige musikknummeret etter det andre, og sangene er også ganske likbare. En av de er forresten en slags remix av Marilyn Mansons tidløse “The Beautiful People“. Historien er sånn helt grei, den målbandt meg ikke fast til limpinnen, men den funket. Cher skal jeg innrømme at jeg faktisk syns var både flott og kul, og Christina Aguilera klarte nesten å bli mitt aller nyeste crush. Åh, ja, også er filmen attpå til morsom fra tid til annen. Og gøyal, og fin, og koselig, romantisk, awesome, og ja, generelt ganske bra.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Dette burde være kjent for de aller fleste som nå har hatt den minste lille interesse til å lese helt ned til denne linjen av anmeldelsen, men i tilfelle noen likevel ikke skulle vite det eller være inne på tanken – Burlesque er en musikal. Og for dere som har fulgt meg en stund er jeg ikke helt fremmed for denne sjangeren selv om det neppe er det første folk flest forbinder meg med. Jeg har foreksempel sett The Rocky Horror Picture Show (1975) hele ti ganger, og samtlige av låtene fra den (altså Rocky Horror) er faktisk blant de 20 mest spilte sangene på ipoden min hvor det i skrivende stund ligger totalt.. 8851 sanger. Såeh, jeg kan absolutt like en og annen musikal, hvis jeg bare vil.. Og attpåtil våger å innrømme det.

Nå skal det sies. Til tross for at jeg nå altså liker Burlesque ganske godt og mest sannsynlig kommer til å høre gjennom flere av sangene fra filmen når jeg om ikke alt for lenge tar meg en tur utenfor huset har den likevel ikke klart å toppe denne sjanger-listen helt da Rocky Horror fortsatt erobrer den etterlengtede tronen. Men vi skal ikke se bort i fra at hvis den gode gamle rockemusikalen fra de gode, gamle 70-årene av en eller grunn skulle “dø ut”, at Burlesque da en eller annen gang KANSKJE skulle klare å ta over. Eller for å si det rett ut, uten litt færre, sære metaforer. Burlesque er nå på en god tredjeplass av alle musikaler jeg har sett til per dags dato (Hotel Cæsar – episode 3000 ligger på 2. plass).

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Så ja, jeg likte filmen ganske godt. Jeg koste meg gjennom nesten hele, jeg hadde knapt blikket rettet mot andre steder enn tv-skjermen i begge de knappe to timene filmen varte, og muligheten for at jeg kommer til å unne meg et par gjensyn med den i en ikke så alt for fjern fremtid er regnet som ganske stor. Sånn, da har jeg fått det ut av verden. Nå har jeg nok en gang en dirty, liten hemmelighet mindre, og min lille, rosa verden er atter en gang litt lettere å puste i.

Vi reblogges!

Jeg har stort sett uttalt at jeg ikke er så skrekkelig glad i hår generelt som kommer fra min egen kropp. Jeg barberer hode og ansikt regelmessig en-to ganger i uken. Og til nå har jeg en god stund tatt alt, bortsett fra øyebryn og vipper.

Men i løpet av de to siste ukene har jeg faktisk begynt å spare et spesifikt område. Nemlig bartepartiet. Jeg har ikke hatt bart siden tidenes morgen, så her en dag bestemte jeg meg bare for å la det spire litt til igjen, og sånn har det nå altså blitt etter ca 14 dager sparing:

Ser jo selv at den kanskje er det enkelte vil kalle litt “pjuskete”, men alt i alt er jeg faktisk ikke så alt for misfornøyd nå. Det eneste som er er bare at jeg har en uvane av at jeg liksom må fingre borti den hele tiden, klappe og stryke den sånn åtte-tolv ganger i minuttet… Det må jeg innrømme er litt irriterende, at jeg ikke helt klarer å la bikkja være i fred…

Dette er altså en av årsakene til at jeg generelt ikke er så glad i å spare noe sted sånn ellers heller. Jeg har veldig lett for å begynne å “kose med meg selv”, enten det eller så syns jeg hår blir litt som de flekkene på speilet: De er der, det gjør egentlig ikke noe, annet enn at jeg blir sittende og tenke at jeg egentlig bør gjøre noe med det snart. Pluss at den mest sannsynlig begynner å klø om en stund xD

Men nå kommer det store spørsmålet:
Syns dere jeg kler bart? Burde jeg spare litt til, eller skal jeg enkelt og greit bare fjerne jævelskapen?

Vi reblogges!
 

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Det begynner å bli en stund siden jeg ble noe særlig “skremt” av en skrekkfilm nå. Med mindre vi trekker i fra It Follows i det store regnestykket kan det se ut antallet filmer som har påvirket meg på andre måter enn at de bare har fått meg til å skvette litt rett og slett har vært på 0 de siste 2-3 årene.

Men nå i natt (denne linjen blir/ ble skrevet 20. august 2016 kl. 05.15) har det skjedd igjen. Jeg har akkurat sett Unfriended, og selv om jeg har en følelse av at den vil gå noe i glemmeboka om et par uker så er det likevel en film som fikk meg til å tenke og føle på litt andre måter enn hva jeg ellers har gjort mens jeg har sett andre filmer fra denne sjangeren de siste årene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noe av det som for min del gjør at denne filmen nå har klart å påvirke meg litt ekstra enn hva jeg normalt ville blitt er det faktum at så og si hele sulamitten foregår på en dataskjerm, særlig Facebook, Spotify og Skype er blitt meget godt reklamert for denne gangen. Og er det et sted jeg har tilbragt en god del tid med venner på for en tid tilbake så er det Skype.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

I løpet av de aller første minuttene får vi sett en ganske så uhyggelig video fra LiveLeak av ei ung jente ved navn Laura Barns (spilt av Heather Sossaman) som begår selvmord med hele skolegården som vitne. Like etterpå får vi opp en annen video som trolig skal ha vært årsaken til at Laura ikke orket å leve lengre – en ganske så stygg fyllevideo hvor Laura har blitt hengt ut av sine “venner” på det groveste.

Ellers holder stort sett resten av denne filmen seg til Facebook og Skype. Så og si 80% av denne filmen (om ikke mer) er en Skype-samtale mellom en vennegjeng som starter ganske avslappende og rolig, men som etter en veldig liten stund bare blir mer og mer creepy.

For vennegjengen er nemlig ikke alene. Bak i kulissene gjemmer det seg en mystisk, ubuden “gjest” som mer eller mindre klarer å skremme livskiten ut av de små marionette-dukkene som en etter en skal få sine tråder klippet av. Her er det mer enn nok ubehag i vente.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Alt i alt syns jeg Unfriended er en ganske så god film. Ikke den beste jeg har sett. Jeg vil heller ikke kategorisere den som “dritbra”. Men likevel så har den klart å klatre litt høyere opp enn bare “midt på treet”. Jeg liker veldig godt virkemidlene som er tatt i bruk denne gangen for å fortelle den historien vi får servert. Skuespillerne syns jeg leverer, og alt i alt er dette en ganske så ubehagelig, og til tider en litt skremmende film.

Det er selvfølgelig noen ting man kan hakke på også her, foreksempel er det dessverre som regel er ganske åpenbart når vi kan forvente oss å bli “jump-scared”, litt sånne ting.. Men alt i alt syns jeg altså likevel at Unfriended er en ganske grei, ubehagelig greie. Skulle jeg bli utilgjengelig på Facebook eller Skype de neste dagene vet dere nå hvorfor..

Vi reblogges!

For godt over fem og et halvt år siden publiserte jeg et aldri så lite ikke-høytidelig og ganske så lite forberedt MSN-intervju med min gode venn Rune. I og med at det var det aller første intervjuet jeg faktisk gjorde for denne bloggen, og at det nå har et slags jubileum (hvis man godtar tall i fem-gangen ikke blander seg oppi ti-gangen som jubileumstall) så tenkte vi, dvs. jeg at det var på høy tid å trekke tilbake naustet og se hva som har boltret seg i denne unghingsten siden den gang.

Håper dere likte dette såkalte “intervjuportrettet”, og som sagt så skulle jeg jo linke dere til det forrige intervjuet også sånn at den av dere som gidder og har tid kan sjekke ut det i tillegg mens dere først er så godt i gang, og det intervjuet finner dere ved å antaste musa deres ved å klikke helt i vinkel her.