Dersom Aylar Lie og Richard Kuklinski hadde fått et barn sammen, ja så er det ikke umulig at avkommet hadde vært nettopp en som meg. Forhørisk vakker med et pokerfjes uten like, men også kald og utspekulert med en helt egen evne til å slakte det som slaktes må. Fornøyd? ta det med meg , misfornøyd? - ta og ring sekretæren min, Lillian. Ditt utakknemlige kattekryp..
Var på Domus (Notabene-butikken), og fikset meg to nye plakater til å gi hybelen enda mer mening her om dagen. Tror det var lørdag jeg kjøpte dem, har bare ikke giddet å blottlegge de her på bloggen før nå. Hehe 🙂
Gjelder alle foreldre, alle som har barn generelt er IKKE velkommen hos meg! Hehe, tuller bare, til og med mine foreldre får innpass her, alle mine venner med og uten barn, hehe, unødvendig å skrive, men må jo skrive litt også når jeg først blogger litt. 🙂
Mens denne plakaten derimot, den mener jeg 100%! 🙂 Er ikke mye opera og Justin Bieber her på hybelen! Går mer i Marilyn Manson og Lady Gaga (ja, vet Lady Gaga ikke er rock, men faen da :P)
Ønsker alle en kjempestilig og flottflott (og finfin…) tirsdag! 🙂 Hugs and kisses!
(Fikk bare lyst til å legge den ut, har veldig dilla på denne for tiden!)
Liker nesten all musikk egentlig, selv om det går mest i rock, så går det også noe i pop og andre ting også 🙂 Kan sikkert høre på Justin Bieber og jeg, bare at jeg har ikke giddet å utforske det enda, for jeg syns fyren virker litt vel selvopptatt. Hehe. Også må han gå på noe som har overlevd døden så mange ganger, siden han i følge MEDIA har dødd ett par ganger. Lol! Jeg dør… Hehe!
I går satt jeg meg ned for å se på en dokumentarfilm igjen, en norsk dokumentar film som heter “Be – Skitne, syndige meg”. Filmen ble for første gang vist i 2000, så den er ikke helt ny, men den er likevel svært, svært aktuell også nå i 2011, etter min forstand.
I denne filmen har det blitt intervjuet en rekke mennesker som vi møter i løpet av den 50 minutt lange dvden. Filmen handler om den homofile og kristne gutten Bjørn Erik som ikke lenger lever for å si det slik, og alt tyder på at han begikk sitt eget liv pågrunn av at han kjempet en hard kamp med seg selv.
Det å være kristen og samtidlig homofil var tydeligvis et kjempestort problem for Bjørn Erik, og det kommer veldig tydelig frem. Før Bjørn Erik forsvant lot han sin dagbok stå åpen, på et sted hvor den lett kunne finnes, slik at de etterlatte kunne få lese hvordan han virkelig hadde det. I løpet av den 50 minutt lange filmen hører vi flere ganger utdrag fra hans personlige dagbok hvor han beskriver smerte, lengsel og frykt. Det kan også virke som han, som flere homofile i verden har ønsket at de egentlig var heterofil, at det var “normal”, rett og slett fordi blant annet kirken mener at homofili er unormalt, og at det er en synd å leve ut homofile følelser. Dette blir rett og slett sagt fra flere i denne filmen, blant annet en norsk prest som er veldig mye intervjuet i denne filmen.
Vi får flere ganger i løpet av filmen høre kristne si at de tar avstand fra homofili, at homofili er en synd, og det er også et utdrag fra “Tabloid” på Tv2 hvor flere av de kristne mener at homofile bør omvendes på en eller annen måte, altså at de burde gjøre noe med legningen sin, og bli heterofil og “normal”…
Jeg kjenner rett og slett at jeg blir kvalm av disse menneskene. Homofile er mennesker akkurat som alle andre, og jeg mener at homofili er ikke noe man velger å være, homofil er noe man ER, og blir født som. Og det er verken en synd å være homofili, eller å leve ut homofilt i mitt syn! Det som derimot burde blitt sett på som en synd er at blant annet flere kristne dømmer homofilie for å være mindre verdt, og at man ikke får jobbe som prest i Den Norske Kirke bare fordi man har en annen legning. Det er kort sagt diskriminering! Kirken diskriminerer, og ja, denne filmen er 11 år, men det er fortsatt mye fordommer mot homofile, spesielt fra reiligiøse, men dessverre også fra en del andre triste mennesker.
“Be – Skitne, syndige meg”, er på mange måter en veldig tryst og velmodig film. Selv om jeg aldri har møtt Bjørn Erik, så er det nesten som jeg føler litt av smerten han bar på frem til han tok sitt eget liv. Som sagt fordi han ikke klarte å være kristen, og samtidlig være homofil, noe han ikke fortalte mange andre enn bestevenninnen sin. Han dømte seg selv svært hardt fordi han var homofil, og han syntes tydeligvis at det var veldig vanskelig å kunne fortelle dette til spesielt kirken, noe han aldri gjorde.
Ønsker også å nevne at det er et intervju i filmen hvor hans søster tar med noen utdrag fra Bjørn Eriks dagbok, og ber en prest om å lese det. Etter at presten har lest dette (presten er norsk, ja…) så sier han at han ville vært voksen og si til Bjørn Erik at han hadde villet akseptere Bjørn Erik. Samtidlig sier han til søsteren at han likevel ikke ville akseptert legningen. Og jeg må få sitere hva søsteren til Bjørn Erik sier etterpå “En “Jeg aksepterer deg, men samtidlig vil jeg ikke akseptere deg””-holdning ville Bjørn Erik sett på som veldig urettferdig, og det ville absolutt ikke vært nok”.
Hvorfor er kirken så forferdelig på å dømme folk? I dag kan homofilie og mørkhudete mennesker foreksempel gå i de fleste kirker i Norge, kanskje alle, det vet jeg ikke. Men det er uansett ikke lenge siden at ingen av delene hadde adgang i kirken blant annet i Norge, fordi de ikke var “normale” folk som oss heterofile, lyshudete. Nå blir det litt rart at jeg sier “vi”, i og med at jeg selv er bifil, og stolt av det, men jeg håper dere skjønner hva jeg mener.
Hva mener dere, er homofili en synd? Er det rett at mange kristne nærmest forakter andre mennesker kun for at de er faktisk født med den legningen de er født med? Jeg tror faktisk at HVIS det finnes en Gud, så skapte han homofilie, som heterofile, for å lage en mer fargerik verden. Og jeg tror faktisk at HVIS det finnes en Gud, så er det meningen at vi alle skal prøve å akseptere hverandre så godt vi kan uansett, og jeg tror ikke at Gud dømmer homofile verken mykere eller hardere enn andre mennesker, kun på grunn av at de er homofil og lever ut legningen sin! Jeg må nok en gang få understreke at jeg tror ikke på Gud, men hadde det gjort det så tror jeg virkelig han hadde vært klok nok til å dømme mennesker ut fra onde handlinger, og ikke utifra hvordan man faktisk er og hvordan man eventuelt ser ut!
(dette bildet er tatt fra: blogs.seattleweekly.com)
Når det er sagt tror jeg heller veldig mange kristne foreksempel er på god vei til helvete, hvis de fortsetter å dømme, spre fordommer og fordumme homofilie som de har gjort, og mange fortsatt gjør!
Avslutningsvis vil jeg svare på tittelen på dette innlegget. Er homofile mindre verdt enn heterofile mennesker? Nei, absolutt ikke! Og heterofile er heller ikke mer “normale” eller “riktige” enn homofile, etter min mening! De som mener det motsatte har problemer med trangsynthet og blir nærmest det jeg kaller tilbakestående.
Ønsker alle sammen uavhengig av religion, hudfarge, legning og bakgrunn en riktig fin mandag! Dere er alle gull verdt, og håper dere tar godt vare på dere selv og deres nærmeste! 🙂 Vi blogges!
PS: Hvis noen ønsker å lese mer om denne filmen eller til og med se den selv, klikk her!
Heps, her fikk dere endelig videoen jeg spilte inn uten for Aunasenteret litt før 03.00 i dag, altså fire og en halv time siden nå som klokken er 07.22 i skrivende stund. Tar tid å legge ut på youtube, i tillegg til at jeg også formaterte om filen først før opplastingen på youtube.
Har altså ikke sovet siden videoen ble filmet, og nå er det plutselig litt lysere ute, enn da jeg filmet denne.
Vel, som sagt i filmen blir jeg “savnet” igjen i hvertfall 1 dag her på bloggen og facebook. Saken er at den nyeste filmen jeg har jobbet med den siste måneden er ved veis ende. Redigeringen er snart i boks, satser på at jeg gjør den ferdig i dag, og mens pcen min blir stående og gjøre klar den filmen (som ikke finnes på nett fordi det er flere i den som ikke liker å bli lagt ut på nettet, men liker å være med på filming ellers) så er det best at jeg ikke bruker pcen til noe. Hvis jeg sitter på foreksempel facebook og klikker og trykker, mens pcen min jobber med filmen samtidig, er det stor sannsynlighet for at pcen krasjer, hvilket betyr at jeg i det tilfelle mest sannsynlig må starte brenningen og fullføringen av filmprosjekten på nytt. Tar som regel 1-2 døgn å fullføre en film som er på ca 70 minutter.
Så ta frem kluter og håndkle, tørk deres tårer i noen timer til mens jeg blir litt fraværende her. Og god helg! Ja, nå er klokken 07.28 i skrivende stund, og jeg skal herved legge meg og sove litt! :-p Faktisk.
(BÅDE DETTE BILDET OG TEKSTEN UNDER ER FRA FACEBOOK-SIDEN TIL SEAN KELLING!)
Denne teksten har jeg ikke skrevet selv, men kopiert fra facebook-profilen til Sean Kelling “A picture began circulating in November. It should be “The Picture of the Year,” or perhaps, “Picture of the Decade.” It won’t be. In fact, unless you obtained a copy of the U.S. paper which published it, you probably would never have seen it.
The picture is that of a 21-week-old unborn baby named Samuel Alexander Armas, who is being operated on by surgeon named Joseph Bruner. The baby was diagnosed with spina bifida and would not survive if removed from his mother’s womb. Little Samuel’s mother, Julie Armas, is an obstetrics nurse in Atlanta. She knew of Dr. Bruner’s remarkable surgical procedure. Practicing at Vanderbilt University Medical Center in Nashville, he performs these special operations while the baby is still in the womb.
During the procedure, the doctor removes the uterus via C-section and makes a small incision to operate on the baby. As Dr. Bruner completed the surgery on Samuel, the little guy reached his tiny, but fully developed hand through the incision and firmly grasped the surgeon’s finger. Dr. Bruner was reported as saying that when his finger was grasped, it was the most emotional moment of his life, and that for an instant during the procedure he was just frozen, totally immobile.
The photograph captures this amazing event with perfect clarity. The editors titled the picture, “Hand of Hope.” The text explaining the picture begins, “The tiny hand of 21-week-old fetus Samuel Alexander Armas emerges from the mother’s uterus to grasp the finger of Dr. Joseph Bruner as if thanking the doctor for the gift of life.”
Little Samuel’s mother said they “wept for days” when they saw the picture. She said, “The photo reminds us pregnancy isn’t about disability or an illness, it’s about a little person” Samuel was born in perfect health, the operation 100 percent successful. Now see the actual picture, and it is awesome…incredible….and hey, pass it on! The world needs to see this one!”
Onsdag, klokken er halv fem, tidlig på dagen. Demonene i meg sier “ikke sov ikke sov”, englerne rundt meg sier “prøv å få deg litt nattesøvn kjære medmenneske”. Når faen hørte jeg på engler sist? 🙂
Sitter og drikker litt mørk te, og koser meg med designutforsking, har igjen forandret på stilen til bloggen min, den forrige ble for ydmyk, snill og fuckings kjedelig syntes jeg. For romantisk, og slik søppel vil jeg ikke reklamere for i lengden! Dette er min jævla blogg, jeg er Gud her! Mohahaa! Eller en snillere version av Satan som gjør mye faenskap, samtidlig som jeg vil at ingen skal ha det vondt, og at alle skal ha det bra.
Kjære Ingeborg. Har alerede skrevet det på facebook og msn, men nok en gang, gratulerer så mye med dagen. Du er og blir verdens beste 13 åring! Alltid skikkelig hyggelig å snakke med deg, og jeg er kjempeglad for at jeg tidligere i vår kom innom bloggen din med en tilfeldighet, ellers hadde det vært veldig trist. For da hadde ikke jeg fått kontakt med en så utrolig, spesiel, god, snill, kul, rettferdig og gledespredende venn som du er.
Du vil alltid være blant mine absolutt beste venner, og jeg er kjempeglad i deg. Gleder meg masse til å møte deg i Stavanger en gang i fremtiden! Kos deg masse videre, ønsker deg en strålende god mandag videre. Og drit i de idiotene som eventuelt måtte plage deg og stille dumme spørsmål. Du er mye kulere enn alle dem til sammen! 🙂
Følelser kan være vel og bra, men også veldig ødeleggende. Å skru følelser av og på som man vil, er rett og slett ikke mulig. Og man kan heller ikke til en hver tid alltid kunne bestemme hvilken følelser man skal ha for ditten og datten.
(bilde tatt fra: wellhappypeaceful.com)
Personlig føler jeg at følelser er blitt et veldig sterkt problem for meg. Jeg føler selv at jeg føler alt for mye, og ikke minst tenker for mye. Jeg vet at flere av dere sikkert vil tenke, og kanskje også skrive at det er bedre å ha følelser enn ikke følelser i hele tatt. Men jeg vet faen ikke.
Jeg hater at de følsene jeg som regel har er knyttet til depresjon, angst og sorg, som regel fordi jeg er veldig glad i noen, eller veldig redd for å bli helt alene, fordi jeg innerst inne setter så stor pris på å ha noen rundt meg. Men så er det det som jeg har skrevet før; har ingen å være sammen med, i hvertfall ikke i Oppdal. Ikke kan jeg være med på pubb, bryggeriet og den slags, det fikser jeg ikke. Slike fest og drikke-ting har jeg store problemer med å takle.
Hver eneste dag så står jeg opp til en hverdag som ikke gir meg store meningen. Eneste kontakten jeg har med folk nå, er enten over sms eller nett. Og de fleste bor milevis unna, som beskrevet tusen ganger før. Og de få vennene jeg har lyst til å møte i Oppdal, er for opptatt med sitt, og det forstår jeg godt, og har ikke problemer med å skjønne.
Alt er og blir min feil. Hadde jeg klart og spart til flytting, til et sted med ett litt annet miljø, så tror jeg mye hadde vært bedre. Ikke helt perfekt, det blir det aldri. Men bedre enn slik som ting er nå; at jeg er helt alene, og hater livet mitt grenseløst, og føler for at jeg bare kan grave meg 7 fot under jorda, fordi jeg klarer ikke å leve likevel. Å leve for meg selv, og må distrahere meg med å gjøre ting jeg liker (alene) er jeg hakka lei av. Og jeg er også veldig lei av meg selv, med tanke på at jeg stadig skriver personlige fakta på nettet, offisielt, fordi folk tror jeg er enda galere enn jeg er! Og kanskje har de rett. Kanskje er jeg rett og slett enda galere og sykere enn jeg selv klarer å innse.. Er som regel en selv som innser ting om seg selv sist.
(bilde tatt fra: http://broken-aero-vista-black-wallpaper.en.softonic.com)
Jeg er en gutt på 19 år, skriver og snakker nesten ikke om annet enn følelser. Jeg steller neglene mine, hater kroppen min, og savner veldig sterkt å dele opplevelser med andre. Er jeg født i feil kjønn rett og slett? Jeg er en dramaqueen uten like, og kan veldig lenge slite med å legge noe fra meg. Er jeg en kvinne født i en stygg guttekropp som ingen vil ha?
Ja, det tror jeg så sannelig at jeg er! Vi blogges.
Tirsdag skrev og gjorde jeg et parr ting som jeg egentlig kunne ønske ble gjort anderledes. Blant annet kuttet jeg selv tråden med en venninne jeg er utrolig glad i, en venninne som jeg har hatt noen veldig fine og gode stunder med, men da vedkommende ble opptatt med jobb hver eneste dag til slutt, også søndager, har jeg nesten ikke sett vedkommende på 2-3 måneder. Så vidt snakket sammen over facebook-chatten et par, veldig få ganger…
(bilde tatt fra flickr.com)
Det skal også nevnes at jeg etterhvert har fått veldig sterke følser for den det gjelder, noe som gjorde avstanden enda verre for min del, og som også klarte å gi meg veldig mange dumme tanker som dukket opp når vi så hverandre mindre og mindre. Dette til tross for at jeg alltid har tenkt at jeg alltid ønsker kun å være en venn, fordi jeg er redd for at noe annet vil ødelegge. Så var det altså ikke noe slik som skulle ødelegge, men min egen dumme hjerne. Har sagt så mye dumt over facebook-chatten, vært veldig sjalu på jobben hennes nærmest. Og det at jeg ikke jobber mer enn 10 timer uken, og ikke egentlig klarer å være på jobb en gang for tiden, gjør jo ikke noe, noe bedre.
Jeg skammer meg over meg selv. Ja, man gjør og sier mye dumt og rart man ellers ikke ville gjort som forelsket. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke fikk slike følser for en person som alltid har vært en kjempegod venn for meg. Selv om det var jeg som tirsdag slettet henne fra facebook-listen min, telefonlista mi og sa at det er best vi bare kutter kontakten, så skal det veldig gjerne sies at jeg angrer nå… Angrer bittert. Nå tenker jeg nesten at det hadde vært bedre om vi omså bare hadde møttes en gang i året, enn aldri mer… Men samtidlig så vet jeg at i hvertfall det å legge hverandre til på facebook igjen vil føre til at jeg blir avhengig av å sjekke statuser og slik, og tenker det ene og det andre dumme… Og at jeg igjen blir veldig personlig og negativ ovenfor henne på foreksempel facebookchatten… Jeg lurer bare på nå… Hva skal jeg gjøre videre. Tar jeg kontakten igjen vil det kanskje gå noen dager, men så igjen vil jeg bare bli så hekta på å tenke på vedkommende, og dermed bli ekstra skuffet og sur i lengden igjen, noe som ikke bare vil gå utover meg, men også henne… Og hun fortjener bedre. Til tross for at hun sist jeg sendte sms med henne, at hun da skrev at det var jeg som ville kutte kontakten, og IKKE henne…
(bildet er tatt fra: jptwilightzone.blogspot.com)
Samtidlig tror jeg at mye hadde vært enklere hvis det ikke hadde vært for facebook. At det kanskje kunne gått ann å holdt kontakt, bare vi ikke hadde hverandre på facebook, fordi da hadde jeg ikke blitt deprimert og sjalu bare av at hun hadde lagt ut musikkvideoer fra band med mannlige artister hun synes er kjekk. Noe som egentlig er småting, men for meg har det blitt veldig blåst opp, og slitt meg veldig ut… Hun fortjener ikke en sjalu og paranoid venn som bare hakker… Hun er den beste vennen jeg har hatt, av de vennene jeg har møtt ansikt til ansikt! Og jeg er fremdeles veldig glad i henne.
Siden tirsdag har jeg ikke vært utenfor døren. Har bare spist litt, og sovet en del. Har faktisk sovet veldig mye, veldig ofte. Er utrolig for nedsløvet man blir av å være i et lite rom med sorte gardiner, hvor det er noe varmt. Nesten dopet… Skulle lage middag igjen til meg selv i dag, noe jeg gjør syv ganger i uken… Kjenner at bare det å lage mat til meg selv bare, er en veldig tøff og trist ting. Alt føles så tungt, meningsløst. Er så og si helt alene. Eneste kontakten jeg har med folk som regel er over nett eller pr. sms. De fleste bor så langt unna. Min beste venninne foreksempel bor 40 mil unna cirka.. Altså 5 timer med bil!…
Her i Oppdal eller i nærheten har jeg ingen som jeg lenger har mye til felles med, de vennene jeg har her har jeg enten vokst fra, eller så har de ikke tid på grunn av skole, jobb og andre ting. Er helt alene, og alt føles bare som en stor påkjenning nå, uansett. Hver dag blir helt lik, uansett… Har vært dager hvor jeg virkelig klarer å distrahere meg noe fra tanker ved å gjøre ting jeg liker. Gikk en del ut før, men er så forferdelig lei av å gå de samme stedene hele tiden. Og Oppdal er ikke akkurat noe stort sted, blir fort oppbrukt kan man si.
Og det dere sikkert vil høre. Jeg er altså ikke død, og som det med venninnen jeg skrev om først… Så var jeg også veldig rask og impulsiv da jeg annonserte at bloggen skulle stoppes, og slettes.
Er ikke sikkert jeg blir veldig aktiv som før, med det første. Er generelt veldig tom, sliten, lei og umotivert. Men jeg lover, har ikke gitt meg helt enda… Selv om jeg tenker ofte på det, og da mener jeg alt… Men, skal ikke dø enda, skal jeg vel det?
(bilde tatt fra: flickr.com)
OG JA: Hun vet hva jeg føler, har snakket ut om det, men er nok gjensidig. Kan også legge til at det at hun fikk vite om det aldri forandret noe negativt i vennskapet, var først da hun fikk mer jobb å gjøre at “vennskapet” ble et problem, mest for meg. Ikke vennskapet, men avstanden som har kommet, i og med at hun bor cirka 30 minutter unna med bil, og ikke har bil selv noen av oss. Og hun er på jobb hver eneste dag… Men nok om det, jeg har kuttet kontakten, og at jeg nå spørr om beklagelse og ditten og datten vil bare gjøre at det blir stilt enda flere spørsmål rundt min seriøsitet enn det som alerede er gjort. Nå skulle jeg ønske at jeg var født UTEN aspergers syndrom, at jeg var født UTEN ADD, og at jeg var født UTEN evnen til å forelske meg, i hvertfall ugjensidig.
Skrev tidligere i dag, at jeg kom til å bli borte fra bloggen en stund, og også facebook. Ting blir stadig verre, og meningen med livet blir stadig mer og mer lav… Vil forberede alle på at denne bloggen, og også min facebook-side vil mest sannsynlig bli slettet innen en uke fra og med i dag.
I dag avsluttet jeg venneforholdet til en kvinne jeg er veldig, veldig glad i. Som aldri har gjort noe galt, men siden jeg savner henne så intenst på grunn av for mye jobbing og litt avstand, så holdte jeg ikke ut savnet lenger, og har nå kuttet kontakten med personen jeg noen gang har hatt sterkeste venneforhold med noen sinne av de som bor nærmest. Har nå mistet det aller beste jeg hadde, valgte å kutte kontakten selv… Og nå ser jeg ikke lenger noen grunn til å fortsette med noe… Håper alle forstår.
Det har vært et greit og fint år på bloggfronten, men nå orker jeg ikke lenger drive denne. Eller noe som helst.
Fra og med i dag så kommer jeg til å forsvinne for en stund. Om det blir for alltid, eller noen dager vet jeg ikke… Mest sannynlig kommer jeg nok tilbake…
Men slik som ting er nå, så orker jeg ikke mer. Er helt tom for alt. En veldig stor nedtur har akkurat kommet, uten at jeg skal gå mer innpå hva.
Ønsker bare alle en god uke videre.. Ta godt vare på dere selv, og ta livet på alvor får det er for sent.
