Dette vil sikkert komme som et ramasjokk for 110,666% av dere – men mitt navn på papp og papir er altså ikke Aylar von Kuklinski. Ting er rett og slett ikke alltid som de virker, og når du først trodde at du kjente din kjære favoritt-blogger inn og ut, og litt inn igjen, ja så kan det fort vise seg at det likevel var et par ting du ikke visste likevel.
Men frykt ikke stolte forfølgere. For deres kjære onkel vet at dere fremdeles har noen hull å fylle, så dere må bare tro meg når jeg nå sier at hjelpen, ja den er nå på vei! *tut-tut*
Så.. Hvordan har den unge Kuklinskien det i dag? Helt okei, antar jeg. Det er ikke så mye som foregår i livet mitt akkurat nå av verken positiv eller negativ sorti, men jeg har i det minste en del å se frem til. Ting som ikke ligger så veldig langt unna. Ting jeg vet vil skje, og ting jeg HÅPER vil skje, uten at jeg helt tør å håpe for mye på det enda da det tross alt er bedre å bli positivt “overrasket”, enn å falle ned kjellertrappa fordi man har kjørt hodet litt for hardt i en skuff når man har forsøkt å reise seg litt for fort.
Oh, ja. Så har jeg forresten fått en ganske så ubuden gjest like under magen. Vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men jeg har hatt det før, så det er mest sannsynlig ikke kreft ihvertfall, hehe.. Det er litt ubehagelig når jeg bøyer meg og sånn for da presser jo både boxer-shortsen og buksa litt mot dette røde “blåmerket” eller hva det enn er, og det merker jeg for å si det sånn.. Men jeg prøver så godt jeg kan å ignorere det, og bare vente til det går over, men med tanke på hvor lite jeg har å gjøre på for tiden er akkurat det lettere sagt enn gjort! xD
I fjor høst så begynte jeg å lese på ei novelle som jeg siden aldri helt har greid å gi sånn ordentlig slipp på, selv om det nå begynner å bli et drøyt år siden jeg leste den ferdig. Og før jeg begynte på denne novellen så hadde jeg ikke lest noe særlig i hele tatt på flere år, bortsett fra en og annen tegneserie og blogg sånn nå og da. Men når det igjen er sagt så har jeg heldigvis fått lest flere bøker sånn i ettertid, men selv om jeg mener at mye av det jeg har lest den senere tiden også har vært bra, så føler jeg likevel ikke at jeg har vært borti noe som helt kan måle seg med dette fantastiske marerittet av en destruktiv historie som jeg nå vil anbefale dere i kveld.
Og boken jeg nå sikter til er den fiktive grøsseren “The House Next Door”, som på norsk heter “Forbannelsens Hus”, og ble utgitt i 1978 av Anne River Siddons. Og selv om THND altså er en fiktiv fortelling med bare fiktive karakterer så FØLES det likevel STORT SETT som en sann historie fra virkeligheten. For særlig i løpet av de første par kapitlene føles ting rimelig dagligdagse, og om jeg får lov, faktisk litt kjedelige. Og jo da, det er jo NOEN karakterer som irriterer seg litt over hverandre, og noen mer enn andre, men som likevel klarer å oppføre seg nokså siviliserte når de først “henger sammen”. Ihvertfall for det meste *kremt*.
Men.. Selv om ting altså virker nokså hverdagslig i starten, ja så er det ikke noe varer boken ut. For etter en liten stund begynner det å skje ting som uten å overdrive er nokså fucked up. Men likevel: helt frem til et viss punkt mot slutten så blir ting aldri så ekstreme at de vil føles som noe noen bare har funnet på for å skrive en god og underholdende bok. Og en annen ting som ihvertfall var med på å gjøre at JEG likte (les liker) denne boken såpass godt er det faktum at den på mange måter føles litt ut som en meget detaljert dagbok, skrevet av Colquitt Kennedy, en nokså vanlig forretningskvinne i begynnelsen av 30-årene som jeg har skjønt har et og annet felles med bokens “egentlige” forfatter..
Forfatter Anne River Siddons – Foto: Jack Alterman
Og stort mer enn det vil jeg faktisk ikke si, annet enn at man etter hvert godt kan stille seg spørsmålet om hvem den EGENTLIGE hovedpersonen i “The House Next Door” faktisk er. Er bokens jeg-person Col Kennedy? Er det det ene huset i nabolaget som tittelen refererer til? ELLER kan det tenkes at det er noe annet? (eventuelt: “noen andre”)
Hvis noen der ute allerede har lest denne boken vil jeg veldig gjerne høre deres synspunkter rundt nettopp disse spørsmålene – så SKRIK gjerne ut i kommentarfeltet om dere skulle ha noen umiddelbare tanker om det! ^^
Jeg liker kontraster. Jeg har ikke så alt for mye imot femti grå lag heller, men må det ene nødvendigvis utelate det andre? Vel, i en GRÅ, GRÅ verden så kaaanskje.. Men HELDIG-FUCKINGS-VIS så lever vi, tro det eller la være, i en verden fylt med kontraster, farver, motsetninger, pluss, minus, og alt der i mellom. Og godt mulig er det nettopp kontraster jeg først og fremst assosierer med bloggen jeg har tenkt til å tipse dere om nå i kveld. For helt ærlig, da jeg først hadde klikket meg inn på bloggen til den godeste gode Iselin Renee for noe over et år siden, ja så tenkte jeg som jeg hadde tenkt så mange ganger før: “Dette er ikke en blogg jeg kommer til å følge videre!”..
For klikker man seg inn på denne bloggen på helt feil/ riktig tidspunkt så kan førsteinntrykket først og fremst være: Rosa?.. Blomster?.. Sol, fred og kos?.. Og nå er det ikke slik at jeg har noe i mot rosa. Faktisk så er det en av mine totalt fire favoritt farver. Og jeg har ikke noe i mot blomster heller, men når det igjen er sagt så syns jeg personlig at blomster fort kan bli litt kjedelig. Så ja.. Jeg ble raskt antastet av mine egne fordommer, og for meg som er bitte litt allergisk så kom det nok et par ATSJO!!! da jeg akkurat hadde klikket meg innom Iselins blogg-verden første gangen. Men så..
“Hmm.. Denne jenta er kanskje ikke nødvendigvis “BARE” en rosablogger som først og fremst er veldig glad i å blottlegge hagen sin likevel.. Hmm.. Okei, nei, det er definitivt noe mer her enn “BARE” guds frie, farverike natur”. Og før jeg skriver noe mer nå så har jeg bare lyst til å nevne helt kort og beskjedent at jeg er SÅ fristet til å kaste inn en rekke seksuelle metaforer her nå, men for å ikke risikere å falle helt ut den skitne, skitne grøfta som det er så alt for vrient å karve seg opp igjen fra, ja så lar jeg det beddet få stå rent og upisset i, for denne gang. Uansett!.. Jeg scroller meg lengre og lengre ned.. Og det er ikke lengre noen tvil. Denne jenta er definitivt IKKE bare en autistisk blomster-fanatiker med et endeløst behov for at alt “må være” så sykt kos og lystig “hele tiden”.
For midt i den store, åpne enga med roser, tullipaner (skriveleif med vanilje), gress, og et par andre fin-fine natur-skapninger jeg ikke kan navnet på, ja så “skjuler det” seg en rekke skumle demoner som kan skremme livskiten ut av.. Noen. Kanskje ikke så veldig mange, men jeg tror nok ihvertfall NOEN der ute kan finne et eller annet der inne hvis man bare scroller gjennom de 2-3 første innleggene.. “Ting” som, ja.. Står litt i kontrast med de idylliske blomster-bildene – for å si det sånn. Og ja, det er faktisk vepsen og den besatte marihøna jeg sikter til nå. Og de skumle, skumle biene.
Men sånn helt seriøst: For de av dere som nå måtte bli litt nysgjerrig på å ta en liten titt på beddet til denne farverike, flotte og noe mystiske medskapningen: Sjekk ut bloggen til Iselin, davell? ^^
Gjennom årenes løp og gange har det kommer så meget, meget mye rart fra min munn og fingre. Mye av det er glemt i dag, men en hel del sitter fremdeles igjen, fastklistret som ei gammel bestemor, surret fullstendig inn i klissete fluepapir.
For snart 6 år siden bestemte jeg meg for å utfordre 10 gode venner og bekjente av meg til å gi meg en replikk hver som jeg trolig ikke ville ha kommet til å sagt ellers. Og fire år senere bestemte jeg meg for å gjøre det hele en gang til.
Og nå, to år siden den gang igjen har jeg atter en gang funnet ut at jeg skal la mine venner og der om kring få regulere og bestemme hva som skal komme ut av min stolte kjeft. Og jeg lover dere, denne gangen SMELLER DET!!
Tusen, tusen takk til alle mine venner (Grete, Torunn, Fredrik, Silje, Per Inge, Emilie, Kirsten, Ann Helen, Mary og Wenche) som også denne gang har gjort det mulig for meg å lage en slik en video. Og, sist, men så absolutt ikke minst vil jeg også takke mine gode venn og medhjelper Papacito for en fenomen jobb som “han duden i kassett-spilleren min”.
Oh, yeah, sånn apropos – ta mer enn gjerne en tur innom Papacito sin Youtube-kanal! – Det tror jeg han vil bli glad for!! 😀
For de av dere som har fulgt meg en stund, og ikke nødvendigvis så veldig lenge heller, så BURDE det ihvertfall ikke komme som hvitt piss fra gule skyer at jeg godt kan sette pris på litt fjas, men også noe tjas. Jeg forsøker etter beste evne å holde hodet mitt opptatt med å ikke være så alt for opptatt med å ta livet så kraftig seriøst. Og folk må ikke nødvendigvis være gæern for at jeg skal like dem, men det hjelper. Noe. Bare det ikke renner over, for jeg HATER å tørke opp etter folk..
Uansett. Med alt dette i tankene kommer det neppe som noen overraskelse at jeg nå den siste tiden har lært meg å like podcasten “Dustene” som er av og med Fanny “Smash” Vaager, Hasse “Ned i underbuksa” Hope, og Magnus “Han fra Ylvis” Devold. Eller, helt selvfølgelig er det jo ikke. For jeg skal innrømme at i starten så var jeg ikke så stor fan da førsteinntrykket var et veldig svakt terningkast midt på treet. For i den første episoden så var det “kun” de som styrte skuta, dvs. sammen med et par tullekarakterer som jeg ikke syntes var SÅ morsomme at jeg klarer å komme. Og der og da føltes det litt i særeste laget.
Men det tok ikke lang tid før jeg nok en gang skulle bli rammet av det kjente og kjære kaffe-syndromet. For helt ærlig – hvem er det egentlig som likte den aller første kaffekoppen? Vel, ikke jeg ihvertfall. Jeg HATET den aller første kaffen. Var skammelig nær ved å tømme den ut i vasken alt for mange ganger, men ga jeg opp? Njet!.. Og siden har jeg altså lært meg å forelske meg i dette produktet, og så til de grader. Okei, nå skal jeg ikke akkurat påstå at jeg HATET den aller første “Dustene”-episoden, men dere skjønner antageligvis hvor jeg vil hen.
Og de siste ukene har det viiiirkelig gått unna. Jeg er ikke helt sikker på når jeg debuterte, men jeg tror ikke vi snakker om et måneds-jubileum helt enda. Og siden den aller første lyttingen har det gjerne blitt opptil 3-5 episoder om dagen (en vanlig episode ligger ca på 45 minutter). Stort sett mens jeg lager meg mat, tar oppvasken, eller gjør noe annet som føles sånn helt midt på, men NOEN ganger har jeg også tatt meg selv i å høre på “Dustene”, kun for å høre på “Dustene”. Og for meg holder det tid og stadig oftere i massevis.
For SELV OM det var litt i overkant seigt og klissete i starten, “litt for kleint” også videre.. Ja så ville jeg rett og slett ikke vært foruten i dag. Jeg er simpelthen blitt en avhengig dust. Eller, det har jeg forsåvidt alltid vært, men nå i en litt annen betydning. Og hvis du som meg setter pris på en litt rotete pose med humor, ja så vil jeg så absolutt anbefale å gi “Dustene” en sjanse. Dvs: Gi dem TO. For akkurat som kaffe (eller øl) så er nok også “Dustene” en ting som man må venne seg litt til. Men når du først har besteget dette lattermilde fjellet, ja så vil du aldri noen sinne forlate det igjen.
For den som ei tror på gud, jomfru Marion, eller den hellige hånd, ja så skal livet fort vise seg å være en meget kort dans på blomster, så hvorfor ikke sjekke inn på Paradise Hotel mens man enda kan?
Tja, si det.. Hvordan hadde egentlig et Paradise-opphold for en 27 år gammel blogger med angst og asparges sett ut? Og hva slags type deltager hadde han blitt? God, snill, eller kanskje noe midt på?
Svaret på dette (og litt mer) får dere i min splitter nye video som ligger heeeeeer:
Det er noe jeg har gått rundt og tenkt på en hel del nå de siste par ukene. For det er ikke til å legge under en stol at det er en del holdninger og oppfatninger rundt omkring som ganske mange deler, men som ikke nødvendigvis er så veldig sunne, eller riktige. Hva som derimot er sunne, riktige eller mindre korrekte holdninger er selvfølgelig ekstremt individuelt, men den holdningen jeg har tenkt å ta tak i nå er ihvertfall en holdning som jeg synes er nokså fordummende, for å si det forsiktig.
Og holdningen jeg vil ta tak i her og nå er den berømmelige “hvis du ikke kan si noe ansikt til ansikt er det like greit å ikke si noe i hele tatt!”. For meg blir dette litt som å si “ingenting er bedre enn litt”. Og helt ærlig så tror jeg ikke at de som sier og mener dette egentlig kan ha tenkt seg så alt for mye om. Det har derimot har jeg gjort nå, og jeg skal herved gjøre mitt beste på å forklare hvorfor jeg synes dette er en såpass idiotisk ting å si.. Hvorfor jeg syns at disse holdningene bør dø mer eller mindre helt ut.
Personlig så har jeg alltid vært flinkere til å skrive, enn hva jeg har vært når det kommer til å snakke muntlig med folk. Og dette kan man selvfølgelig som med alt annet si er en trene-sak, og joda, jeg kunne alltids vært flinkere i muntlig kommunikasjon enn hva jeg er per dags dato. Men så var igjen det med at noen vil ALLTID være best til å skrive, mens andre vil være best i å ta det muntlig. Vi har de som greit under press, ja til og med best under press.. Mens andre vil for bestandig fungere dårligst under press. Også videre. FOLK ER FORSKJELLIGE.
Når det så kommer til det å våge, ja så er det neppe noen hemmelighet at jeg har ganske så få sperrer når det kommer til verken det ene eller det andre. Forskjellen for meg der er først og fremst som nevnt i ste: at jeg får formulert meg bedre skriftlig enn hva jeg gjør muntlig. Men så er det ikke alle som er som meg når det kommer til disse grensene. For sannheten er at verden er fullstappet med folk som har noe de bærer på, og som man har ganske vanskelig for å åpne seg. Noen av disse menneskene velger å holde helt tett, helt til det en dag renner fullstendig over. Mens andre har klart å finne en slags løsning, som å opprette en anonym blogg foreksempel.
Og det at disse menneskene i verste fall skal bli stemplet som feige for at de ikke velger å stå frem med fullt navn, eller for at de først og fremst velger å dele sine opplevelser og meninger på nettet, men ikke “ut i den virkelige verden”, ja det syns jeg er så på trynet at jeg har nesten ikke ord.. Og selvfølgelig…. NOEN ting skulle verden kanskje helst vært fullstendig foruten. Mens andre ting skjønner jeg så utrolig godt at enkelte først og fremst velger å skrive om anonymt et eller annet sted, som foreksempel hvis man har blitt offer for seksuelle overgrep.
Så min konklusjon er altså at med mindre vi ikke snakker om de aller mest ekstreme av de ekstreme hat-ytringene, ting som ene og alene er ment for å såre, krenke, eller spre hat.. Ja, så syns jeg folk burde holde seg for god til å kalle folk som først og fremst velger å åpne seg bak et tastatur, anonym eller ikke, for feige!..
I går så bestemte jeg meg for første gang på ganske så lenge å igjen trekke frem det faktum at jeg har aspergers syndrom her inne på bloggen. Og en liten stund senere så tok jeg meg selv i å omtale innlegget som et aspergers-innlegg når jeg så skulle reklamere for det på Snapchat. Og grunnen for det er enkel: Situasjonen som jeg hadde beskrevet gårsdagens innlegg (som kan leses her!), er en av de jeg ikke tror jeg hadde vært borti om jeg var foruten denne diagnosen, eller om jeg ikke hadde hatt en annen diagnose som er innenfor det nokså så brede autismespekteret.
Og som jeg såvidt nevnte i innlegget fra i går så skjer heldigvis slike ting sjeldnere, og sjeldnere. Jeg som alle andre møter fortsatt på en rekke utfordringer nå og da, men de aller fleste utfordringene jeg står ovenfor stort sett nå, er ikke av den typen som jeg anser som “forbeholdt for folk med autisme”. Ja, og så var det en annen ting.. Hvis jeg på død og liv skulle å begynt å nevne at jeg har de forskjellige diagnosene jeg har i tide og utide, ja så vil det fort ende med at det er disse diagnosene jeg først og fremst ville blitt assosiert med, og akkurat det behovet har jeg ikke.
Det er synd å si det, men det er ihvertfall sånn MIN hjerne fungerer. De gangene jeg har fulgt noen som så og si har blogget “KUN” om en eller annen diagnose (eller sykdom) som han eller hun, har eller har hatt, ja så har det fort blitt nettopp denne diagnosen (eller sykdommen) jeg har forbundet dette individet med. Så derfor velger jeg personlig å fortsatt være åpen om at jeg har det og det, men UTEN at jeg liksom “må” minne folk på det hele tiden. Så, ja.. Kort fortalt er det altså derfor jeg så sjelden velger å lage de såkalte “aspergers” eller “add”-innleggene mine, for jeg vil simpelthen ikke ende opp med å bli diagnosene mine! xD
PS: Ingen kosedyr ble alvorlig skadd under produksjonen av dette blogginnlegget!
