Kategori: ANMELDT!

17.04.2015 kl. 20:5430.01.2019

Warm Bodies (2013)

5 kommentarer

Før denne filmanmeldelsen virkelig skal begynne å våkne til live har jeg en litt pinlig innrømmelse å komme med. Jeg har lenge utsatt Warm Bodies. Jeg har til og med tenkt at jeg aldri skal komme til å se den. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for at denne filmen ikke var verdt en sjanse.

Heldigvis har jeg blitt litt yngre til sinns siden den gang. Den gretne, fordomsfulle, negative, kjedelige og pessimistiske gamle gubben i meg har gått og lagt seg. Og takk for det. Sånn! Da erklærer jeg herved denne filmanmeldelsen for åpnet.

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du…. Meg… Sammen.
Hils på “R” (spilt av Nicholas Hoult). Et vandrende kadaver som så vidt det er kan snakke. En dag møter han den vakre jenta Julie (spilt av Teresa Palmer) som i motsetning til han selv ikke er død. I og med at “R” er et vandrende lik er det vel neppe nødvendig å si at Julie blir ganske så skeptisk når de møtes for første gang. Etter hvert som tiden går kommer “R” Julie stadig til utsetning ved å redde livet hennes et par ganger.

Etter en stund begynner hun å føle seg trygg på at han ikke anser henne som mat og de kommer stadig tettere innpå hverandre. Men som i et hvert (u)normalt vennskap og forhold vil det alltid være at en eller annen bærer på en og annen hemmelighet fra fortiden. “R” var nemlig den som åt Julies tidligere kjæreste.

Skal han fortelle det? Kommer hun til å forstå? Vil hun reagere med å plassere et krater i skolten på han? Og dersom vennskapet deres overlever denne litt morbide sannheten – hvor lenge skal de fortsette å gjemme seg for de andre? Og sist, men ikke minst… Hvordan er “R” egentlig i stand til å bry seg om Julie han som bare en råtten zombie?

Litt benskjør, men vandrer helt greit.
Først og fremst. Historien om “R” og Julie er langt i fra original. Jeg mener.. “”R” og Julie”. Utenom akkurat det der med zombieapokalypsen så har vi sett og hørt det meste før. Han og hun møtes. De forelsker seg. Forholdet deres blir satt på prøve. De kommer begge fra to forskjellige “miljøer” hvor begge parter ikke akkurat slikker hverandre opp etter hælene. Begge går litt frem og tilbake (på hvert sitt vis). Og.. Ja, jeg tror dere forstår hvor jeg vil hen.

Warm Bodies utgir seg for å være en romantisk zombie-komedie. Når det kommer til komedie-delen må jeg innrømme at jeg ikke lo noe særlig. Faktisk kan jeg ikke komme på at jeg lo i hele tatt. Når det kommer til den romantiske delen har jeg heller ikke så mye å si, men mest fordi romantiske filmer bare ikke er helt min sjanger. Men når det er sagt, jeg vil heller se Warm Bodies om igjen fremfor å se.. Vel, en annen romantisk komedie xD

Likevel. Jeg synes ikke at denne filmen var så verst. Den kunne hatt litt mer kjøtt på beina enkelte områder. Den kunne vært litt mer spennende, den kunne ha vært litt morsommere og den kunne også vært enda litt mer romantisk. Men når det er sagt så må jeg innrømme at den var bedre enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Warm Bodies er ikke helt Twilight for å si det sånn, og takk for det. Selv de heldøde zombiene i denne filmen har flere ansiktsuttrykk enn Edward og Bella, for eksempel.

Alt i alt syns jeg dette er en bittelitt over gjennomsnittet grei film!

Vi reblogges!

5 kommentarer

The Cabin in the Woods (2012)

23.03.2015 kl. 12:3212.01.2021

“Argh, jeg har jo sett dette minst tusen ganger tidligere!”
Du tror du har sett filmen før. Når vi blir introdusert for fem klassiske, stereotypiske, unge og uvitende ungdommer som skal tilbringe litt tid sammen på ei hytte langt uti skogen får man fort litt vondt for å tenke noe annet. For en liten stund.

Våre fem venner skal etter deres plan, ja du gjettet riktig – bruke de neste timene på festing, drikking og sex. Men idyllen blir snart avbrutt av det ene marerittet etter det andre. Under dem sitter det nemlig en hel gjeng som har bestemt seg for at disse ungdommene, de skal man gjøre eksperimenter med.

En etter en møter våre fem venner en temmelig voldsom og brå død, snart er det bare jomfruen igjen. Eller? Kan det tenkes at… Okei, nå er det på tide at undertegnende tar på seg munnbind og gaffateip.

Hipp, hipp hurra for hyttetur i skogen!
Allerede nå kan jeg si såpass som at terningkastet ikke kommer til å bli underjordisk lavt. Dette er en film jeg hittil har sett 3-4 ganger, og jeg er langt i fra ferdig med den. The Cabin in the Woods er etter min mening et av de aller mest geniale og etterhvert nytenkende skrekkfilmene som er laget. Den har liksom alt. Ok, jeg “savner” litt en menneskelig tusenbein i den, men ellers har den i hvertfall det meste.

Er du ikke alt for glad i skrekk så gjør kanskje ikke det så mye. For her er det litt for de fleste enten man liker action, komedie eller til og med science fiction. Med så mye forskjellig denne filmen har å by på er det lett å tenke at dette må bare bli fullstendig kaos. Og ja, det blir temmelig fullstendig kaos etterhvert, men da ikke i negativ forstand.

For selv om filmskaperne har konsentrert seg om litt mer enn bare én ting så betyr ikke det at kvaliteten har blitt dårligere. La oss få det helt klart. The Cabin in the Woods skal på INGEN MÅTE beskyldes for å være et kvantitetsprosjekt.

ALT er så perfekt inntil fingerspissene. Eller okei, filmen kunne vært litt skumlere til tider, men likevel mener jeg akkurat det ikke gjør noe her da all den uforglemmelige underholdningen vi får i stede bøter over det, og vel så det.

På en annen side vil nok de som ikke har sett alt for mange skumle filmer før komme til å synes denne er skummel nok.. Når det derimot kommer til oss som har sett over tusen og vel så det, ja så er det nesten ikke noe som skremmer noe særlig likevel. Så vi som ikke finner denne filmen skummel nok kan i bunn og grunn takke oss selv.

Verdt å nevne er det også at stjernehimmelen over mareritthytta er tom denne gangen (også), og i dette tilfellet skyldes det rett og slett at stjernene befinner seg på og under bakken. I rollegalleriet møter vi blant annet Chris Hemsworth (“Thor”, “The Avengers”), Kristen Connolly (“The Happening”, “The Bay”), Fran Kranz (“Training Day”, “The Village”), Jesse Williams (“Grey´s Anatomy”, “The Butler”), Anna Hutchison (“Power Rangers Jungle Fury”, “Blinder”) og hey, selv Alien-stjerna Sigourney Weaver har tatt turen innom for å spille den kvinnelige versjonen av Jesus.

Og sist, men desidert ikke minst så er det heller ikke mannen i gata som har skrevet manuset. Manuset er nemlig skrevet av ingen ringere enn SELVESTE Joss Whedon (“Toy Story”, “Buffy the Vampire Slayer”, “Angel”, “The Avengers” osv, osv) og Drew Goddard (“Lost”, “Cloverfield”, “World War Z”).

Ja, så var det den berømte terningen da. Jeg røpte i ste at det ikke kom til å bli et alt for lavt terningkast, og for å si det sånn så har jeg ikke skiftet mening siden da. Jeg simpelthen ELSKER dette alt for sjeldne mesterverket!

Vi reblogges!

Anaconda (1997)

12.03.2015 kl. 07:5802.02.2019

I Amazonas jungel kan ingen høre deg kvalt
Når et amerikansk TV-team (samt en antropolog) tar turen gjennom Amazonas i båt i håp om å få lage en dokumentar om en indianer-stamme som i følge ryktene skal befinne seg i nærheten aner de først lite om hvilke utfordringer de etterhvert få slange seg i.

På veien støter de på jegeren Paul Serone (spilt av Jon Voight) som ser ut til å være strandet på båten sin etter at noen røtter har ødelagt båtens propell. De “plukker han opp” og lar han bli med på turen videre. Noe de snart skal få angre på.

Serone viser seg etterhvert å være psykopat av en slangejeger som ikke ser ut til å sky noen midler for å få kloa i det han vil ha. Og hva er det han har øverst på ønskelisten? Jo – en gigantisk anakondaslange. Turen blir stadig mer grufull og ekstrem, og det som skulle bli nok en fascinerende dag på jobben har brått forvandlet seg til en kamp på liv og død.

Slakt eller klem?
Noe av det første denne filmen fikk meg til å tenke på er Ruggero Deodatos noe kontroversielle “Cannibal Holocaust“. “Anaconda”s åpningssekvens byr nemlig på en ganske idyllisk og vakker kjenningslåt som fremdeles ikke er en alt for vanlig kost i den filmsjangeren denne filmen går under.

Musikken er laget av Randy Edelman som blant annet også har stått for soundtracket til filmer som “The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor” (2008) og “The Mask” (1994), for ikke å snakke om at han også skapte den legendariske kjenningsmelodien til tv-serien “MacGyver” i sin tid. Jeg føler disse titlene taler for seg. Soundtracket i “Anaconda” er ganske greit awesome.

Når vi først er inne på musikk passer det nå godt å nevne at det heller ikke er noen hvem som helst som spiller en av hovedrollene da det faktisk er Jennifer Lopez som spiller på en av de største strengene. Med seg har hun blant annet Owen Wilson, Ice Cube, Jonathan Hyde og en noe yngre versjon av Danny Trejo.

Men… Hvordan er egentlig denne filmen når det kommer til det som bør være det mest vesentlige? Er “Anaconda” en spennende eller en skummel film? Vel, særlig skummel er den absolutt ikke da blant annet anakondaens ære synker noe når det kommer til måten den stadig viser seg på. Hadde den enorme kjempeslangen sneket seg litt mer unna kameraene og ikke vært så til de grader synlig såpass ofte så kanskje.. Men dessverre, den “skumle” slangen har en svakhet – den er en linselus uten like, akkurat som de fleste “monstrene” på film i nyere tid.

Likevel, det finnes fremdeles enda et ikke helt ubetydelig “men”. For selv om “Anaconda” ikke finnes skummel så er det likevel en til tider spennende film vi har med å gjøre. Selv om man aldri helt får følelsen av å være særlig knyttet til noen av karakterene så skal man samtidig være noe sær for å gi mer eller mindre blaffen.

Det er først og fremst spenningsnivået her som er med på å redde filmen fra å ikke drukne. Det er stadig noe som skjer og flere av scenene er utvilsomt spektakulære og nervepirrende. Så selv om man aldri helt får følelsen av å komme særlig nær noen av de vi møter på ferden vil vi likevel merke at hjertepumpa våkner når noen av de havner i fare, og DET forekommer altså ikke alt for sjeldent i løpet av de 89 minuttene vi er med på tur.

Kort oppsummert: Til tross for at vi har med en noe i overkant tvilsom og pr-kåt slange, så får den likevel bitt fra seg!

Vi reblogges!

The Fly (1986)

20.02.2015 kl. 08:5102.02.2019

“Kelner, det er en diger flue på andre siden av bordet!”
Når man særlig har dårlig tid og skal forflytte seg fra et sted til et annet rimelig kvikt hadde det ikke vært så dumt med litt teleportering. Og… Jeg mener. Det burde da ikke være så vanskelig. I løpet av de siste hundre år har menneskeheten funnet opp alt fra telefoner til.. Tinder. Vi burde da være i stand til å lage teleportører også?

Den noe ensomme vitenskapsmannen Seth Brundle (spilt av Jeff Goldblum) har i en lengre tid jobbet i sitt private laboratorium med å, ja nettopp, lage teleportører. Han har lykkes med å teleportere ting, men når det kommer til mennesker og dyr så har han fremdeles noen skritt til gode.

En dag møter han den vakre journalisten Veronica Quaife (spilt av Geena Davis), og det tar ikke lang tid før de er så godt som et par. Når Brundle en ensom natt får det for seg at Veronica har seg med ekskjæresten blir han sint og sjalu, og det at han sitter alene og drikker gjør ikke vondt bedre.

Han bestemmer seg for å gjøre et aldri så lite menneskeforsøk og velger å bruke seg selv som forsøkskanin. Han trer inn i teleporteringsmaskinen. Det han enten ikke merker eller ser ut til å bry seg veldig om der og da er at det også har kommet en flue inn i maskinen.

I løpet av noen sekunder er han dog teleportert fra den ene siden i maskinen til den andre. Men hvor ble det av fluen?.. Enyway, Brundle oppdager raskt en viss forvandling. Ikke bare har han overlevd, men han ser ut til å være noe forbedret forandret også. Han føler seg nemlig mye bedre enn på lenge, og fysisk sett har han fått seg en oppgradering.

Men når noe virker for godt til å være sant… Ja, så er det nettopp akkurat det det er. For til tross for at Brundle føler seg bedre så har moralen og oppførselen hans samtidig begynt å forverre seg, i tillegg til at utseendet hans stadig går fra mer og mer motbydelig, til forkastelig.

Etter en stund skjønner han hva som har skjedd. Da fluen kom inn i maskinen sammen med han ble maskinen forvirret og endte opp med å smelte de to sammen. Så kommer det store spørsmålet. Er det noe håp for at Brundle kan bli noen lunde menneskelig igjen?

“Og der fløy apetitten”
Jeg vil nå starte med å nevne at The Fly kanskje ikke er det lureste valget å gå for dersom du skal spise, enten det er suppe som står på menyen, eller noe annet. Etter min mening er nemlig dette muligens den ekleste filmen jeg har sett på lenge. Og jeg syntes ikke verken at The Human Centipede eller Saw-filmene finnes spesielt ekle. Sånn, da kan jeg gå videre til hva jeg ellers mener om denne filmen.

I likhet med den kjente og kjære kultklassikeren Videodrome som jeg anmeldte for noen dager siden er også denne filmen regissert av David Cronenberg, og det synes. For også denne gang har vi med å gjøre en film som byr på den ene fascinerende spesialeffekten etter den andre. Så bra er effektene i denne filmen at den som fortjent har fått sin Oscar-pris for det. I tillegg har filmen også fått tre Saturn Awards, en pris for beste skrekkfilm, en pris for beste make-up og en for beste skuespiller.

Men.. The Fly er først og fremst ikke en særlig skummel film, men heller en imponerende film med tanke på effektene. Den har som jeg var inne på i ste flere ganske ekle sekvenser og er altså mer en ekkel horror-film enn en skummel en.

Personlig syns jeg dessverre denne filmen er noe kjedelig til tider og er ikke en av de filmene jeg ser for meg at jeg kommer til å se opp igjen så veldig mange ganger og da sikter jeg først og fremst til underholdningen. Som sagt, imponerende effekter, greie, skuespillere og den har også et ganske ok soundtrack, men ellers ikke en sånn veldig spennende, skummel eller morsom film.

Terningkast

Vi reblogges!

Buffy the Vampire Slayer (1992)

15.02.2015 kl. 17:3814.01.2021

One against the world
Før denne anmeldelsen trer i kraft er det en ting jeg vil gjøre klinkende klart. Jeg er en stor fan av Buffy the Vampire Slayer – tv serien. Jeg er veldig takknemlig ovenfor Joss Whedon for at han i sin tid ga føde til denne fantastiske jenta og det morbide universet hun lever i. Dessverre var ikke første forsøk på å gi Buffy et verdig og respektabelt liv helt vellykket…

Noen år før en hel verden knyttet Sarah Michelle Gellar til sitt hjerte i rollen som Buffy i den høyt elskede tv-serien ble det laget en film om den blonde vampyrjegeren, en film med nøyaktig samme navn som serien.

Denne filmen har et par likheter med serien, men ikke mange. Vi møter den blonde studenten Buffy (her spilt av Kristy Swanson) som lever et ganske normalt liv inntil hun får vite at hun er “den utvalgte”. Som “den utvalgte” har Buffy helt spesielle evner. Hun har en styrke og vilje til å kjempe for det gode i verden som er ganske unik. Hun finner etterhvert ut at hun faktisk er ganske sterk og har en evne til å reagere raskt når det virkelig trengs.

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Buffys oppgave i livet er å redde verden fra de mørkere makter, spesielt fra vampyrer. Samtidig forsøker hun også å ha et mest mulig kjedelig og normalt liv på si, det hadde jo ikke vært så veldig heldig dersom folk flest visste hvem hun egentlig er.

Storesøster – Ikke alltid sterkest
Denne klossmajoren av en film er kanskje det beste eksemplet jeg har kommet over noen gang om at “storesøster” ikke alltid trenger å være sterkest, penest eller den mest morsomme. For sammenlignet med tv-serien er denne filmen virkelig blek, og ikke på den kule måten.

Humoren vi får servert i løpet av en halvannen time er nesten sånn at den får Schumachers “Batman & Robin” til å virke morsom. Måten denne filmen er regissert på får nesten Ed Wood til å virke som et geni. De fleste skuespillerprestasjonene i denne filmen er på grensen til å få gjestekarakterene i “Hotel Cæsar” til å fremstå som profesjonelle.

Jeg er veldig klar over at når man en stund har hatt sterkere forhold til en ting i en lengre periode så kan det virke både uvant og rart når det kommer noe “nytt”. Men denne filmen er virkelig ikke en av de som man bare må venne seg til. “Buffy the Vampire Slayer”-filmen fra 1992 er virkelig ikke mye å skryte av på noe plan.

Skal jeg først dra frem en positiv ting så må det være at Donald Sutherland (fra blant annet The Hunger Games-filmene) har en ikke helt ubetydelig rolle her som Buffys vokter Merrick. Og tja, okei, Kristy Swansons tolkning av Buffy er ikke så ille den heller, selv om jeg foretrekker Sarah Michelle Gellars versjon et par år senere.

Er det noen som har denne gojenta til gode enda så er kort fortalt filmen ikke det beste å begynne med. Se heller tv-serien, den er bare SÅ mye bedre… Igjen, storesøster er absolutt ikke alltid sterkest da storesøster denne gang er litt i overkant… Blodfattig.

Terningkast

Vi reblogges!

Videodrome (1983)

08.02.2015 kl. 21:4702.02.2019

Så var det på tide å skrive en filmanmeldelse igjen. Satans fittefjøl – Det har faktisk gått et år siden sist. Altså, det er ikke et helt år siden forrige anmeldelse, men sist jeg skrev og publiserte noe var i 2014, nå har 2014 gått, altså kan jeg si at det har gått et år siden 2014 nå er historie… Litt som i… “Det har gått et liv”… Ah, glem det. La oss heller fokusere på hva dette innlegget, denne filmanmeldelsen opprinnelig skulle og skal dreie seg om. Videodrome! (Sorry for at jeg ødela innledningen)

Tanken bak Videodrome?
Det er en stund siden jeg overanalyserte en film nå. Det tok meg ikke mange minuttene før jeg begynte å tenke på hva David Cronenberg (filmens regissør og manusforfatter) ville med denne kult-klassikeren. Er filmen en dobbeltmoralsk pekefinger om at folk bør være forsiktige med hva man “utsetter seg for” av sex og videovold? Er filmen ment som en parodi på den debatten som var og fremdeles ER rundt diverse filmer av “ymse” “slag”? Eller er filmen først og fremst bare ment som nok en gave til oss som elsker horror- og science fiction-sjangeren litt mer enn de “normale”?

“Long live the new flesh”
Ah, jeg innså akkurat at jeg ikke har gått inn på filmens handling enda.. Vi blir tidlig presentert for den noe kyniske og naive Max Renn (spilt av James Woods). Max leder kabelfjernsynskanalen Kanal 83 (om bare filmen ble laget 14 år tidligere..) og er blant de som tørr å gå mot strømmen (metaforisk ment) for å suge til seg (også metaforisk ment) seere. Mykporno og vold.

Max får stadig et større og større behov for å gi seerne sterkere og sterkere kost og får en dag kjennskap til Videodrome. Han får sine advarsler, men velger likevel å trosse dem forså å utsette seg for Videodromes påvirkningskraft. Når man først har sett Videodrome er det nemlig ingen vei tilbake (kind off litt som når man først har sett nakenbildene av Rune Rudberg, bare ikke helt).

Maxs adferd blir stadig mer og mer voldsom og kontrasten mellom hva som er rett og galt, virkelighet og fiksjon vokser i en bekymringsfull fart. Kan Max noen gang reddes fra den voldsomme besettelsen, kan noen redde andre fra Max… Kan noen redde Max… Max?

Syre på teip – En bra ting!
I og med at jeg til nå har vært litt vimsete i mine skriverier skal jeg velge å gå rett på sak… Nå! Jeg digger Videodrome! Det at filmen fikk meg til å analysere ting såpass tidlig burde være nok til å å gi filmen i hvertfall en terningkast 3. Men slapp av, jeg skal IKKE gi filmen en terningkast 3, for det ville betydd at jeg bare syns filmen er ok, og det er den ikke.

I tillegg til plottet har filmen også et ikke særlig beskjedent utvalg av spesialeffekter som mildt sagt imponerer – særlig med tanke på at vi snakker tidlig 80-talls. Her er det nok å bryne seg på. Lyst til å se et vagina-lignende magesår? Mennesker som går i oppløsning? Levende VHS-kassetter? Eller kanskje behovet er å se voksen mann kline med en levende tv? Vel, alt dette får man servert i denne lite selvhøytidigle syrefesten av en film, pluss litt til.

Nå kunne jeg ha avsluttet denne filmanmeldelsen, jeg bør ha skrevet nok nå til å friste de viktigste leserne mine til å ta en titt. Men det er faktisk en aldri så liten “detalj” jeg har spart til slutt. Noen fans av rockebandet Blondie der ute? Vel, isåfall er Videodrome ihvertfall et must siden nydelige Deborah Harry faktisk spiller filmens kvinnelige hovedrolle Nicki Brand. Eller, kanskje ikke helt riktig å bruke begrepet “hovedrolle”, men se filmen så vil dere sikkert forstå hva jeg mener. One way or another..

Terningkast

Vi reblogges!

Stanley (1972)

22.11.2014 kl. 14:5830.01.2019

Folk og jegere i Slangeby
Etter å ha kjempet i Vietnam velger den unge mannen Tim Ochopee (spilt av Chris Robinson) å ha litt avstand fra menneskeheten. Sammen med bestevennen Stanley, som er en klapperslange, har han valgt å livsette seg i en liten hytte i sumpene omkring Everglades.

Slanger ser ut til å ha blitt Tims store lidenskap og besettelse. For Tim er ikke slanger bare noen fascinerende dyr – de er hans nærmeste familie, hans “kjøtt og blod”. Han spiser middag med dem. Han snakker med dem. Han sover med dem.. Kødder noen med Tims slanger kødder man også med Tim, og omvendt.

En dag blir idyllen i området brutt når noen ondskapsfulle jegere dukker opp i håp om å finne noe slangeskinn de kan selge. Tim og Stanley derimot har andre planer og særlig Stanley får bitt fra seg, bokstavelig talt.

Ifølge uttrykket kommer en “ulykke” sjeldent alene og det skal vise seg å også være tilfelle denne gang. For ubehagelighetene har så vidt startet. Når jegerne så kommer tilbake en andre gang forså å brutalt drepe Tims slanger har både han og Stanley fått nok og bestemmer seg for å ta hevn for å rettferdiggjøre de iskalde grusomhetene.

“Rambo” møter “Cannibal Holocaust”
Det første inntrykket jeg fikk av denne filmen var at dette er litt som “Rambo” møter “Cannibal Holocaust“, og etter at jeg nå har fått sett filmen ferdig sitter jeg fremdeles med det samme inntrykket dersom vi ser bort ifra alle kannibalene.

For i likhet med Rambo-filmene møter vi også her en ensom, sint og misforstått einstøing (Tim) som har vært i Vietnam. Vi møter en mann som sliter med mye nag, men som samtidig ikke egentlig vil noen noe vondt, men som likevel blir tvunget til å gjøre sitt når han blir angrepet av idioter.

Det både “Rambo”-filmene, “Cannibal Holocaust” og “Stanley” særlig har til felles er at vi som seer blir sittende igjen med ikke alt for positive tanker når det kommer til menneskeheten generelt og vår uspiselige natur. Og i likhet med “Cannibal Holocaust” inneholder dessverre også “Stanley” virkelige dyredrap-scener.

Snik, snikere, snikest!
Som en thriller er “Stanley” et greit filmvalg å tilbringe litt tid med. Jeg ser filmen utgir seg for å være en skrekkfilm, men etter min mening er det altså mer en thriller- og en dramafilm. De fleste “skumle” og “grusomme” scenene vi får se blir heller litt ufrivillig komiske enn noe annet, og det er bare litt av det som her er med å trekke “Stanley” ned i sumpen.

De scenene som derimot kan defineres som nevneverdig grusomme er de scenene med virkelige dyredrap, og de er først og fremst grusomme fordi man altså drepte slanger i virkeligheten for å skyte de spesifikke scenene, egentlig kun derfor.

Når det så kommer til de scenene hvor mennesker får gjennomgå så er det med en større likegyldighet jeg sitter og observerer. Ingen av disse scenene klarer jeg å finne spesielt spektakulære, underholdende eller tilfredsstillende. Jeg finner de altså ikke mettende verken på den ene eller andre måten. Ok, ja, jeg er klar over at denne filmen er fra begynnelsen av 70-tallet, men det forandrer samtidig ikke det faktum at denne anmeldelsen er fra 2014.

Normalt er det midtparten og slutten i slike filmer jeg pleier å sette mest pris på, men i dette tilfelle er det stort sett filmens første del jeg likte best. For det som trekker denne filmen mest opp for min del er de sære, men dog koselige øyeblikkene mellom Tim, Stanley og resten av “familien”.

Konklusjon:
Det er først og fremst filmens mer idylliske øyeblikk jeg syns man har lyktes mest med. Filmen har absolutt en flott atmosfære til tider, men særlig skremmende på noen måte, det er den ikke. “Attack” og “revenge”-scenene blir altså litt kjedelige.

Det skal også sies at filmen kan føles litt langdryg da den blant annet kunne vært 20 minutter kortere, men ellers er “Stanley” en helt ok film å ta en titt på om man kjeder seg og samtidig ikke lider av ophidiophobia, ekstrem klaustrofobi eller misantrophy.

Man kan si mye rart om “Stanley”, men den gjør i hvertfall sitt ved å gå i et snikende tempo.

Terningkast

Vi reblogges!

27.10.2014 kl. 12:5230.01.2019

Maleficent (2014)

4 kommentarer

Tidenes misforståtte fe
Det dere nå skal få lese er et ganske historisk innlegg for denne bloggen. For aller første gang skal jeg nå gi dere en anmeldelse på en Disney-film, og ikke en hvilken som helst en. Vi har alle hørt historien om Tornerose som sov i 100 år etter at hun stakk seg på en forgiftet rokk, men som til slutt ble vekket av et kyss fra en prins. Helt til nå nylig har vi også blitt fortalt at Maleficent, “heksa” bak forbannelsen er pur ond og at hun til slutt blir beseiret og drept.

Når jeg i dag startet på Disneys nye film “Maleficent” var det ikke sånn at jeg akkurat gledet meg til avslutningen. Filmen starter med å gi oss et innblikk i den nydelige Maleficents barndom. Hun møter en menneskegutt som heter Stefan, en gutt hun ganske raskt forelsker seg i, og som på sekstenårsdagen hennes kysser henne og lover henne ekte kjærlighet til evig tid.

Dessverre varer dette forholdet som de fleste ungdomsforelskelser heller ikke evig, og ja, også denne forelskelsen viser seg å ha en bitter, stikkende ettersmak. En dag velger Stefan å bedra Maleficent på det groveste. Ah.. Kanskje det nå er på tide jeg nevner at Maleficent er en mektig fe av et idyllisk sted kalt Heilandet?

Vel, kongen over menneskenes land viser seg å være en ynkelig, grådig og patetisk gammel mann som har fått det for seg at han skal styrte den mektige feen og ta over Heilandet. Han lover at den som klarer å ta knekken på Maleficent skal få ta over kronen etter at han har gått bort.

Stefan er en av de som sikler etter kronen, men i stede for å drepe ungdomskjæresten velger han heller å ta vingene fra henne mens hun sover forså å gi de til kongen som et “bevis” på at han har klart å beseire henne. Når kongen dør tar så Stefan over tronen. Maleficent er naturligvis dypt såret og da hun finner ut hvorfor hun ble bedratt gjør det absolutt ikke saken bedre.

Maleficents varme og gode hjerte er nå blitt omgjort til stein. Hun føler et brennende hat og har ganske så forståelig et behov for hevn. En dag finner hun ut at Stefan har blitt far til et lita jente kalt Aurora. Når den lille jenta skal døpes dukker hun så uventet opp og kaster den kjente og skjebnesvangerte forbannelsen over henne. Nesten helt lik den vi kjenner fra før, bare ikke helt.

Ettersom Aurora stadig nærmer seg sin 16-årsdag kommer Maleficent sakte, men sikkert over på bedre tanker. Hun har gjennom de siste årene blitt knyttet til Aurora og angrer en dag på forbannelsen hun ga henne. Hun gjør et forsøk på å trekke den tilbake, men uten hell. Det eneste som kan redde Aurora fra evig søvn er et kyss av ekte kjærlighet. Da Maleficent kastet forbannelsen over henne var det i tro om at noe sånt ikke fantes, så da spørs det. Finnes ekte kjærlighet?

Maleficent – En herlig skikkelse, men en svakere film
Først og fremst vil jeg bare få sagt at jeg liker denne filmen langt bedre enn Disneys tegnefilm om “Tornerose” fra 1959. Som dere forhåpentligvis har forstått så har denne versjonen en helt annen vinkling på historien, og jeg kan også røpe at slutten (HELDIGVIS) ikke er helt den samme som vi er vandt til.

Det er en del positivt man kan si om denne filmen. Angelina Jolie gjør en fantastisk jobb i rollen som Maleficent, omgivelsene vi får se er fantastisk vakre og filmens soundtrack er en nytelse. Likevel er ikke alt perfekt. Enkelte deler av denne filmen er dessverre litt kjedelige og det er et par ting man godt kunne gjort litt mer ut av.

De svakeste øyeblikkene i denne filmen for min del er scenene med Auroras fe-“tanter” Flittle, Knotgrass og Thistletwit. Disse tre skikkelsene er en noen lunde viktig del av filmens historie, men dessverre er de fleste scenene deres bare fjollete, fordummende og uinspirerende.

Likevel, alt i alt syns jeg at “Maleficent” er en av de bedre Disney-filmene som er blitt laget i nyere tid. Maleficent er herved min nye favorittkarakter innen Disney-universet og filmen er nesten blitt min nye Disney-favoritt – Men den slår fortsatt ikke Toy Story 😉

Terningkast

Vi reblogges!

4 kommentarer

The Funhouse (1981)

05.10.2014 kl. 09:5702.02.2019

Huset med det rare i
Når ungjenta Amy skal bli med venninnen Liz på en dobbeltdate har hun i utgangspunktet mest lyst til at de skal dra på kino, men lar seg likevel overbevise om å heller bli med på tivoli. Når de er fremme tar det ikke lang tid før selv Amy klarer å hygge seg og det ser en stund ut til at alle sammen vil få en så hyggelig kveld. Når tivoliet så stenger og det er på tide å dra hjem får en av guttene en lys ide om at de skal overnatte på tivoliets spøkelseshus.

Etter en veldig kort diskusjon bestemmer de seg for å ringe foreldrene og fortelle at de skal overnatte hos hverandre denne natten. Foreldrene ser ut til å synes at dette er greit og har ingen anelse om hvor barna deres egentlig har planer om å være.

Når de så har lurt seg inn ser den mer fysiske delen av kvelden til å være i gang. De ligger og koser seg med hverandre for en liten stund, men blir brått avbrutt når de blir vitne til at tivoliets spåkone blir kvalt til døde i etasjen under. Som om de nå ikke har problemer nok fra før blir ille gjort om til verre når en av guttenes lighter faller gjennom gulvet forså å avsløre for morderen og hans far at det altså er noen i etasjen over.

Det som skulle bli en idyllisk og hyggelig natt med utukt, tøys og fjas er nå forandret til et blodig mareritt som ingen av de er garantert å komme ut av med livet og alle kroppsdelene i behold. Far og sønn skyr så og si ingen midler for å beskytte familien mot at de mørke hemmelighetene skal komme ut offentlig. Her er det en ting som gjelder – vinn eller forsvinn!

En helt grei slakt
Det er den kjente og kjære regissøren Tobe Hooper som står bak denne litt mindre kjente slasher-filmen. Det skal sies at Hooper valgte å heller prioritere “The Funhouse” fremfor å takke ja da han fikk tilbudet av Steven Spielberg til å være med på å lage den hakket mer kjente filmperlen “E.T“. Vel, selv om “The Funhouse” ikke ble en like stor og kjent suksess som det “E.T” ble, er dette likevel ikke en dårlig film.

I filmens åpningsscene får vi ganske tydelige referanser fra “Psycho” og “Halloween”-filmene da Amys lillebror gjør et forsøk på å skremme henne mens hun står i dusjen. Amy blir rasende og lover at hun en eller annen gang vil ta en hevn som han aldri, aldri vil komme til å glemme.. Til tross for at de første minuttene minner om et og annet vi har sett før klarer resten av filmen for det meste å stå på egne ben og sånn sett er det lite man har på “The Funhouse” som kan kalles for uoriginalt.

Stemningen vi blir kastet inn i er til tider ganske freaky. Når det er sagt er ikke dette en spesielt skummel film. Den har sine ekle sider der og da, men de fleste av oss tror jeg trygt kan se denne slasheren uten å bli nevneverdig merket i ettertid. Har man utviklet en viss fobi for klovner, dukker og masker så kan denne filmen være en utfordring, men utenom det er det fint lite å la seg skremme av.

Når det er sagt så er filmen likevel noe underholdende til tider om man har noen lunde sans for mørk humor. Som de fleste filmer innen denne sjangeren er ikke all verdens logikk like sterkt til stede og i løpet av tiden vil man ved flere anledninger stille spørsmålstegn bak samtlige av karakterenes hjerneceller.

“The Funhouse” ble aldri en like stor suksess som Tobe Hoopers tidligere verk “Texas Chain Saw Massacre” og den ble heller ikke i nærheten av like kjent som Spielbergs “E.T”. Likevel er det heller ikke en dårlig film vi har med å gjøre og som det står på filmens cover så er dette en av Hoopers beste. Har man sansen for motorsagmassaker-filmene vil “The Funhouse” sannsynligvis også falle i god smak.

Terningkast

Vi reblogges!