Stanley (1972)

Folk og jegere i Slangeby
Etter å ha kjempet i Vietnam velger den unge mannen Tim Ochopee (spilt av Chris Robinson) å ha litt avstand fra menneskeheten. Sammen med bestevennen Stanley, som er en klapperslange, har han valgt å livsette seg i en liten hytte i sumpene omkring Everglades.

Slanger ser ut til å ha blitt Tims store lidenskap og besettelse. For Tim er ikke slanger bare noen fascinerende dyr – de er hans nærmeste familie, hans “kjøtt og blod”. Han spiser middag med dem. Han snakker med dem. Han sover med dem.. Kødder noen med Tims slanger kødder man også med Tim, og omvendt.

En dag blir idyllen i området brutt når noen ondskapsfulle jegere dukker opp i håp om å finne noe slangeskinn de kan selge. Tim og Stanley derimot har andre planer og særlig Stanley får bitt fra seg, bokstavelig talt.

Ifølge uttrykket kommer en “ulykke” sjeldent alene og det skal vise seg å også være tilfelle denne gang. For ubehagelighetene har så vidt startet. Når jegerne så kommer tilbake en andre gang forså å brutalt drepe Tims slanger har både han og Stanley fått nok og bestemmer seg for å ta hevn for å rettferdiggjøre de iskalde grusomhetene.

“Rambo” møter “Cannibal Holocaust”
Det første inntrykket jeg fikk av denne filmen var at dette er litt som “Rambo” møter “Cannibal Holocaust“, og etter at jeg nå har fått sett filmen ferdig sitter jeg fremdeles med det samme inntrykket dersom vi ser bort ifra alle kannibalene.

For i likhet med Rambo-filmene møter vi også her en ensom, sint og misforstått einstøing (Tim) som har vært i Vietnam. Vi møter en mann som sliter med mye nag, men som samtidig ikke egentlig vil noen noe vondt, men som likevel blir tvunget til å gjøre sitt når han blir angrepet av idioter.

Det både “Rambo”-filmene, “Cannibal Holocaust” og “Stanley” særlig har til felles er at vi som seer blir sittende igjen med ikke alt for positive tanker når det kommer til menneskeheten generelt og vår uspiselige natur. Og i likhet med “Cannibal Holocaust” inneholder dessverre også “Stanley” virkelige dyredrap-scener.

Snik, snikere, snikest!
Som en thriller er “Stanley” et greit filmvalg å tilbringe litt tid med. Jeg ser filmen utgir seg for å være en skrekkfilm, men etter min mening er det altså mer en thriller- og en dramafilm. De fleste “skumle” og “grusomme” scenene vi får se blir heller litt ufrivillig komiske enn noe annet, og det er bare litt av det som her er med å trekke “Stanley” ned i sumpen.

De scenene som derimot kan defineres som nevneverdig grusomme er de scenene med virkelige dyredrap, og de er først og fremst grusomme fordi man altså drepte slanger i virkeligheten for å skyte de spesifikke scenene, egentlig kun derfor.

Når det så kommer til de scenene hvor mennesker får gjennomgå så er det med en større likegyldighet jeg sitter og observerer. Ingen av disse scenene klarer jeg å finne spesielt spektakulære, underholdende eller tilfredsstillende. Jeg finner de altså ikke mettende verken på den ene eller andre måten. Ok, ja, jeg er klar over at denne filmen er fra begynnelsen av 70-tallet, men det forandrer samtidig ikke det faktum at denne anmeldelsen er fra 2014.

Normalt er det midtparten og slutten i slike filmer jeg pleier å sette mest pris på, men i dette tilfelle er det stort sett filmens første del jeg likte best. For det som trekker denne filmen mest opp for min del er de sære, men dog koselige øyeblikkene mellom Tim, Stanley og resten av “familien”.

Konklusjon:
Det er først og fremst filmens mer idylliske øyeblikk jeg syns man har lyktes mest med. Filmen har absolutt en flott atmosfære til tider, men særlig skremmende på noen måte, det er den ikke. “Attack” og “revenge”-scenene blir altså litt kjedelige.

Det skal også sies at filmen kan føles litt langdryg da den blant annet kunne vært 20 minutter kortere, men ellers er “Stanley” en helt ok film å ta en titt på om man kjeder seg og samtidig ikke lider av ophidiophobia, ekstrem klaustrofobi eller misantrophy.

Man kan si mye rart om “Stanley”, men den gjør i hvertfall sitt ved å gå i et snikende tempo.

Terningkast