Tidenes misforståtte fe
Det dere nå skal få lese er et ganske historisk innlegg for denne bloggen. For aller første gang skal jeg nå gi dere en anmeldelse på en Disney-film, og ikke en hvilken som helst en. Vi har alle hørt historien om Tornerose som sov i 100 år etter at hun stakk seg på en forgiftet rokk, men som til slutt ble vekket av et kyss fra en prins. Helt til nå nylig har vi også blitt fortalt at Maleficent, “heksa” bak forbannelsen er pur ond og at hun til slutt blir beseiret og drept.

Når jeg i dag startet på Disneys nye film “Maleficent” var det ikke sånn at jeg akkurat gledet meg til avslutningen. Filmen starter med å gi oss et innblikk i den nydelige Maleficents barndom. Hun møter en menneskegutt som heter Stefan, en gutt hun ganske raskt forelsker seg i, og som på sekstenårsdagen hennes kysser henne og lover henne ekte kjærlighet til evig tid.

Dessverre varer dette forholdet som de fleste ungdomsforelskelser heller ikke evig, og ja, også denne forelskelsen viser seg å ha en bitter, stikkende ettersmak. En dag velger Stefan å bedra Maleficent på det groveste. Ah.. Kanskje det nå er på tide jeg nevner at Maleficent er en mektig fe av et idyllisk sted kalt Heilandet?

© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

Vel, kongen over menneskenes land viser seg å være en ynkelig, grådig og patetisk gammel mann som har fått det for seg at han skal styrte den mektige feen og ta over Heilandet. Han lover at den som klarer å ta knekken på Maleficent skal få ta over kronen etter at han har gått bort.

Stefan er en av de som sikler etter kronen, men i stede for å drepe ungdomskjæresten velger han heller å ta vingene fra henne mens hun sover forså å gi de til kongen som et “bevis” på at han har klart å beseire henne. Når kongen dør tar så Stefan over tronen. Maleficent er naturligvis dypt såret og da hun finner ut hvorfor hun ble bedratt gjør det absolutt ikke saken bedre.

Maleficents varme og gode hjerte er nå blitt omgjort til stein. Hun føler et brennende hat og har ganske så forståelig et behov for hevn. En dag finner hun ut at Stefan har blitt far til et lita jente kalt Aurora. Når den lille jenta skal døpes dukker hun så uventet opp og kaster den kjente og skjebnesvangerte forbannelsen over henne. Nesten helt lik den vi kjenner fra før, bare ikke helt.

© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

Ettersom Aurora stadig nærmer seg sin 16-årsdag kommer Maleficent sakte, men sikkert over på bedre tanker. Hun har gjennom de siste årene blitt knyttet til Aurora og angrer en dag på forbannelsen hun ga henne. Hun gjør et forsøk på å trekke den tilbake, men uten hell. Det eneste som kan redde Aurora fra evig søvn er et kyss av ekte kjærlighet. Da Maleficent kastet forbannelsen over henne var det i tro om at noe sånt ikke fantes, så da spørs det. Finnes ekte kjærlighet?

© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

Maleficent – En herlig skikkelse, men en svakere film
Først og fremst vil jeg bare få sagt at jeg liker denne filmen langt bedre enn Disneys tegnefilm om “Tornerose” fra 1959. Som dere forhåpentligvis har forstått så har denne versjonen en helt annen vinkling på historien, og jeg kan også røpe at slutten (HELDIGVIS) ikke er helt den samme som vi er vandt til.

Det er en del positivt man kan si om denne filmen. Angelina Jolie gjør en fantastisk jobb i rollen som Maleficent, omgivelsene vi får se er fantastisk vakre og filmens soundtrack er en nytelse. Likevel er ikke alt perfekt. Enkelte deler av denne filmen er dessverre litt kjedelige og det er et par ting man godt kunne gjort litt mer ut av.

© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

De svakeste øyeblikkene i denne filmen for min del er scenene med Auroras fe-“tanter” Flittle, Knotgrass og Thistletwit. Disse tre skikkelsene er en noen lunde viktig del av filmens historie, men dessverre er de fleste scenene deres bare fjollete, fordummende og uinspirerende.

Likevel, alt i alt syns jeg at “Maleficent” er en av de bedre Disney-filmene som er blitt laget i nyere tid. Maleficent er herved min nye favorittkarakter innen Disney-universet og filmen er nesten blitt min nye Disney-favoritt – Men den slår fortsatt ikke Toy Story 😉

Terningkast 

Vi reblogges!

Huset med det rare i
Når ungjenta Amy skal bli med venninnen Liz på en dobbeltdate har hun i utgangspunktet mest lyst til at de skal dra på kino, men lar seg likevel overbevise om å heller bli med på tivoli. Når de er fremme tar det ikke lang tid før selv Amy klarer å hygge seg og det ser en stund ut til at alle sammen vil få en så hyggelig kveld. Når tivoliet så stenger og det er på tide å dra hjem får en av guttene en lys ide om at de skal overnatte på tivoliets spøkelseshus.

Etter en veldig kort diskusjon bestemmer de seg for å ringe foreldrene og fortelle at de skal overnatte hos hverandre denne natten. Foreldrene ser ut til å synes at dette er greit og har ingen anelse om hvor barna deres egentlig har planer om å være.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når de så har lurt seg inn ser den mer fysiske delen av kvelden til å være i gang. De ligger og koser seg med hverandre for en liten stund, men blir brått avbrutt når de blir vitne til at tivoliets spåkone blir kvalt til døde i etasjen under. Som om de nå ikke har problemer nok fra før blir ille gjort om til verre når en av guttenes lighter faller gjennom gulvet forså å avsløre for morderen og hans far at det altså er noen i etasjen over.

© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

Det som skulle bli en idyllisk og hyggelig natt med utukt, tøys og fjas er nå forandret til et blodig mareritt som ingen av de er garantert å komme ut av med livet og alle kroppsdelene i behold. Far og sønn skyr så og si ingen midler for å beskytte familien mot at de mørke hemmelighetene skal komme ut offentlig. Her er det en ting som gjelder – vinn eller forsvinn!

En helt grei slakt
Det er den kjente og kjære regissøren Tobe Hooper som står bak denne litt mindre kjente slasher-filmen. Det skal sies at Hooper valgte å heller prioritere “The Funhouse” fremfor å takke ja da han fikk tilbudet av Steven Spielberg til å være med på å lage den hakket mer kjente filmperlen “E.T“. Vel, selv om “The Funhouse” ikke ble en like stor og kjent suksess som det “E.T” ble, er dette likevel ikke en dårlig film.

© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

I filmens åpningsscene får vi ganske tydelige referanser fra “Psycho” og “Halloween”-filmene da Amys lillebror gjør et forsøk på å skremme henne mens hun står i dusjen. Amy blir rasende og lover at hun en eller annen gang vil ta en hevn som han aldri, aldri vil komme til å glemme.. Til tross for at de første minuttene minner om et og annet vi har sett før klarer resten av filmen for det meste å stå på egne ben og sånn sett er det lite man har på “The Funhouse” som kan kalles for uoriginalt.

Stemningen vi blir kastet inn i er til tider ganske freaky. Når det er sagt er ikke dette en spesielt skummel film. Den har sine ekle sider der og da, men de fleste av oss tror jeg trygt kan se denne slasheren uten å bli nevneverdig merket i ettertid. Har man utviklet en viss fobi for klovner, dukker og masker så kan denne filmen være en utfordring, men utenom det er det fint lite å la seg skremme av.

© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

Når det er sagt så er filmen likevel noe underholdende til tider om man har noen lunde sans for mørk humor. Som de fleste filmer innen denne sjangeren er ikke all verdens logikk like sterkt til stede og i løpet av tiden vil man ved flere anledninger stille spørsmålstegn bak samtlige av karakterenes hjerneceller.

“The Funhouse” ble aldri en like stor suksess som Tobe Hoopers tidligere verk “Texas Chain Saw Massacre” og den ble heller ikke i nærheten av like kjent som Spielbergs “E.T”. Likevel er det heller ikke en dårlig film vi har med å gjøre og som det står på filmens cover så er dette en av Hoopers beste. Har man sansen for motorsagmassaker-filmene vil “The Funhouse” sannsynligvis også falle i god smak.

Terningkast

Vi reblogges!

“Who you gonna call?”, “I ain’t afraid of no ghost”..

© Bildet er tatt fra fan-de-cinema.com

Spøkelser? Næh… Overtro!
Mike Enslin (spilt av John Cusack – “Being John Malkovich”, “High Fidelity”, “2012”) er forfatteren som jobber med å besøke såkalte hjemsøkte steder forså å fortelle verden hvor ufarlige de skulle vise seg å være. Han er blant de som mener at alt har en logisk grunn og lar seg heller ikke skremme når han får høre om de grusomme hendelsene som har foregått på Dolphin Hotel, rom 1408.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når han en dag bestemmer seg for å sjekke inn på det lite populære rommet møter han en sterk motstand fra hotellets ansatte. Men sta som han er ignorerer han advarsel etter advarsel. Han skal utforske dette rommet, koste hva det koste vil.

Han får til slutt viljen sin og tar sine første steg inn i det som ganske snart skal vise seg å være et skikkelig helvete. Ved første øyekast virker 1408 som et helt vanlig rom. Det hele må være en dårlig spøk, tenker han mens han spaserer rundt og forteller en lydopptaker han har med seg hva han ser, tenker og hører.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Men plutselig, ganske så brått begynner ting å skje.. Okei, det er helt sikkert bare noen som tuller med han, kan det være hotellsjefen Gerald Olin (spilt av Samuel L. Jackson – “Pulp Fiction”, “Star Wars”-episode 1, 2 og 3, “Django Unchained”) som spiller han et puss, mannen han akkurat har hatt en lengre samtale med? Mannen som ved flere anledninger sterkt frarådet han å sjekke inn?

Til slutt innser han at han ikke er blitt lurt. Hver eneste advarsel han har fått burde han ha tatt en del hakk mer alvorlig. Den neste timen blir et mareritt som han i likhet med barna fra Elm Street ikke er sikker på at han vil overleve… Men en ting er sikkert – Dersom han overlever, vil neste bok bli en garantert suksess!

Ondskapens Hotell 2
På mange måter minner denne filmen meg om den kjente, og for veldig mange, den kjære klassikeren “The Shining” (Ondskapens Hotell). Man skulle neste tro at dette var en film basert på en eller annen historie skrevet av Stephen King… Hmm.. Hold on the horses… Filmen ER jo basert på en historie av Stephen King.

Det er mange der ute som sier at toeren alltid er en dårligere enn den første (homofobi?), men personlig liker jeg denne filmen bedre enn den første “Ondskapens Hotell”. Vel, nå er egentlig ikke “1408” en oppfølger av noe som helst, men det kunne den ha vært som de sier oppi Nydalen.. Jeg tror nok de aller fleste av dere foretrekker “The Shining” fremfor denne, men jeg er igjen ikke en av “de fleste”.

Så.. Hvorfor liker jeg “1408” bedre enn “The Shining”. Først og fremst er ikke denne filmen så uutholdelig lang. Man må ikke vente en drøy halvannen time før det endelig begynner å skje ting. Man slipper denne gang å kjede seg før showet starter.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Likevel, det er ikke alt i “1408” som slår “The Shining”. Først og fremst er det neppe noen replikker, ord og utrykk som vil være like uforglemmelig i generasjon etter generasjon her som “The Shining” hadde å komme med. På en annen side, hvor rettferdig er denne sammenhengen? Jeg mener, folk flest hadde ikke sett like mye film på begynnelsen av 80-tallet som folk gjør i dag. Nå skal det mer til for at ting skal bli “uforglemmelig”.

Som en 1980-film “The Shining” udiskutabelt bedre enn hva “1408” er som en 2007-film. Likevel, denne anmeldelsen ble ikke skrevet på 80-tallet, men i 2014. Hadde “The Shining” og “1408” kommet ut samtidig og vært de samme filmene med de samme skuespillerne, de samme replikkene, de samme effektene, den samme regien, de samme bildene, de samme lydene etc… Ja, da er jeg ikke i tvil om at dere hadde vært enig i at “1408” hadde vunnet.

Sånn, da er jeg ferdig med å sammenligne. Jeg innser at dette kanskje ikke er den mest saklige og beste anmeldelsen jeg har skrevet, at jeg denne gangen har skrevet mer om en annen film enn den denne anmeldelsen egentlig handler om. Særlig hvis du ikke har sett “The Shining” så vil neppe denne anmeldelsen si deg alt for mye. Men, jeg går utifra at de fleste som leser min blogg er folk som har noenlunde respekt for seg selv og skrekkfilmer, derfor har de fleste av dere sikkert også sett “The Shining”.

Så veldig kort og enkelt oppsummert. Liker du “The Shining” vil du mest sannsynlig like “1408” enda bedre – med mindre du er et spøkelse fra fortiden.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Helt til slutt. Det er et spørsmål dere sikkert sitter med som jeg burde ha besvart. Et spørsmål som er ganske vesentlig å stille når det kommer til skrekkfilmer. Er “1408” skummel? Nei, jeg syns ikke det, men som nevnt før – Jeg finnes ikke særlig representativ lengre når det kommer til å bedømme noe som skummelt eller ikke da jeg er blitt nærmest immun.

Terningkast 

Vi reblogges!

“Mamma liker meg sikkert ikke… Derfor liker ikke jeg henne heller”
Den unge skjønnheten Susan (spilt av Andrea Roth) kan ved første øyekast virke som en ganske alminnelig jente. Hun er hjelpsom, omtenksom og snill, kort fortalt ei jente som vil det aller beste for alt og alle. Vel.. Det er i hvertfall det inntrykket hun vil at folk skal ha.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Da Susan ble født valgte moren å adoptere henne bort. Susan har bodd på diverse institusjoner og fosterhjem og alltid levd i troen om at hun var uønsket. Gjennom de siste årene har hennes sinne og hat fått vokst betraktelig og hun har stadig blitt mer besatt av tanken på hevn.

Hun har funnet ut at moren Maggie (spilt av Cindy Pickett) holder til på en gård sammen med ektemann, og to voksne barn. Når Susan en dag dukker opp og later som hun har hatt et uhell med bilen finner hun raskt godtonen med de fleste på stedet. Det er kun hennes søster Linda (spilt av Lisa Dean Ryan) som ser ut til å være mistenksom ovenfor familiens gjest og etter kort tid.. “Venn”.

Uansett hvor godt inntrykk de andre har av Susan klarer ikke Linda å bli like begeistret. Hun er sikker på at det er noe som skurrer. Hun får overtalt en kompis av henne i politiet til å gjøre research, men uten hell. Så spørs det… Klarer noen å gjennomskue Susan før hun rekker å fullføre sin ondskapsfulle hevn? Vil Karen Mills noen gang bli avslørt?

Vil så gjerne, men…
Det første jeg tenkte når jeg startet å se denne filmen var at dette kunne bli en spennende film jeg skulle komme til å like, en film med en spektakulær slutt. Dette var tanker jeg hadde fått etter at jeg hadde sett noen minutter. For det må jeg få sagt, filmen starter helt allright.

Og ja, The Stepdaughter er innimellom en noe spennende film. Men dessverre, etter som tiden går blir den stadig mer og mer uforutsigbar. Vel, selv om det ved flere anledninger viser seg at jeg har rett fortsetter jeg likevel å være noe lunde spent på hvordan hele historien ender. Midtveis slår det meg at… Hvordan vil jeg egentlig at det hele skal slutte?

Dessverre går det fort opp at jeg ikke bryr meg. Aller mest er jeg mest spent på å se hvordan det går.. Bare for å se hvordan det går. Om Susan til slutt får sin hevn eller om hun blir stoppet… Samma det.

© Bildet er tatt fra skymovies.sky.com

Ok, la oss avslutte det hele og bare komme oss hjem!
Som alle gode og dårlige filmer har også The Stepdaughter en slutt. Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre hvordan det hele ender, men jeg kan si en ting. Slutten viste seg for min del å være uforutsigbar… Uforutsigbar kjip. Og da kjip som i kjedelig, umotiverende og brå.

De mest spennende øyeblikkene og de mest minneverdige scenene (om man kan si det) finner man nemlig midtveis i denne historien, mens filmens slutt….. Det virker nesten som om regissør Peter Liapis (som også har jobbet med filmer som “Ghoulies” og “Captured”) har gått lei etter en stund og på et tidspunkt blitt mest keen på å bare avslutte det hele så fort som mulig uten å legge særlig mer sjel i det.

Til tross for at jeg etterhvert begynte å føle meg mer likegyldig til ting må jeg også si at jeg syns det er synd at filmen har en såpass dårlig avslutning. For det hele kunne blitt en veldig nervepirrende og spektakulær film. Filmen startet som en av de mer realistiske spenningsfilmene jeg har sett, men så døde filmen bare mer og mer etter hvert som tiden gikk.

Så, hva er sluttkonklusjonen? Som dere sikkert skjønner blir det ingen toppkarakter fra min side. Når det er sagt, jeg synes ikke at filmen er ræva heller. Jeg har vurdert å gi den en sterk terningkast 2…

Men under tvil ender jeg opp med å gi filmen en svak terningkast 

Vi reblogges!

Når syv forskjellige mennesker våkner opp i en enorm kube full av dødelige feller hvor ting i begynnelsen ser ut til å være tilfeldig er det ikke rart at man får en del spørsmål om hva, hvordan og hvorfor.

© Bildet er tatt fra skylineindiefilmfest.org

Til tross for at de har havnet i en svært fortvilet situasjon stopper det dem ikke fra å tenke og de innser raskt at ting kanskje ikke er så tilfeldig som man skulle tro likevel. Blant annet viser det seg at alle syv har ganske så forskjellige personligheter, for ikke å snakke om evner.

Blant kubens ofre finner vi en purk, en lege, to matte-genier, en rømningsekspert, en av de viser seg å ha tegnet skisser som kuben er bygget på, mens den siste får vi aldri helt vite noe om… Klarer disse forskjellige hodene å tenke seg ut av denne enorme labyrinten? Finnes det i hele tatt en utvei?

© Bildet er tatt fra theredlist.com

Jeg har sett MANGE skrekkfilmer i løpet av mitt liv. Vel, nå er ikke “Cube” akkurat en skrekkfilm i klassisk forstand da den også er innom science fiction og thriller-sjangeren. Poenget mitt er at jeg har sett mange forskjellige skrekkfilmer hvor de fleste ikke har vært alt for intelligente.. “Cube” derimot er et av de mest geniale filmene jeg har sett på lenge.. Uavhengig av hvilken sjanger vi snakker.

Selv om jeg personlig ikke fikk noe særlig forhold til noen av karakterene innså jeg likevel tidlig at filmens karaktergalleri er nøye gjennomtenkt. Okei, jeg er litt usikker på hvorfor han ene vi ikke får vite noe om er med, men de seks andre er i hvertfall med for en grunn.

Stemningen er det også lite å si på. Til tider er den psykologiske delen ganske intens, og det gir en klar stjerne i boka. Uten å røpe for masse kan jeg likevel avsløre at det er enkelte scener som nok kommer til å irritere litt og kanskje også provosere, men på en god måte.

Og la meg skrive litt om soundtracket som her er komponert av Mark Korven. Musikken i “Cube” er som filmen ellers… Ja, jeg har skrevet ordet før og ordet jeg tenker på er selvfølgelig “GENIALT”. Soundtracket er moderne, det er ulikt mye av det vi har hørt før og det står absolutt i stil med filmens atmosfære.

Skal jeg likevel være kritisk for et øyeblikk så går det dog an da ikke alt er helt perfekt. Det er spesielt en ting som kunne vært bedre og det er skuespillerprestasjonene til Maurice Dean Wint som spiller den psykisk ustabile og voldelige politimannen Quentin. Problemet er rett og slett at fyren overspiller, noe som er umulig å ikke legge merke til med mindre man er dum, blind eller døv. Eller alt på en gang… Når det er sagt, det er langt i fra det verste jeg har sett, men heller ikke det beste.

© Bildet er tatt fra theredlist.com

© Bildet er tatt fra theredlist.com

Alt i alt er “Cube” en film man absolutt burde få meg seg uavhengig hva slags forhold man har eller ikke har til skrekkfilmer, thrillere eller science fiction. Vel, ihvertfall så lenge man ikke er plaget av ekstrem klaustrofobi og ikke er alt for sensitiv for synet av levende mennesker som blir partert, noe som er tilfelle fra tid til annen i dette mesterverket. Likevel. De fleste partering-scenene skal sies å være ganske så uskyldige sammenlignet med mye av det som har blitt laget både før og etter. Sammenlignet med foreksempel “Saw”, “Texas Chain Saw Massacre”, “Final Destination” og “Friday the 13th” er “Cube” førskolemat.

“Cube” er en film man fint kan tillate seg å se mer enn bare én gang. Det er også en film man vil huske. Ikke fordi den har noen spesielt grafisk utfordrende sekvenser (noe den ikke har), ikke fordi den er særlig skummel (noe den ikke er) og heller ikke fordi den er så veldig spennende (noe den heller ikke er), men først og fremst fordi plottet, storyen, soundtracket og karaktergalleriet er såpass unikt og genialt, og i en viss grad også forbløffende.

Terningkast

Vi reblogges!

Når fem forskjellige mennesker blir stengt inne i en og samme heis er helvete i gang. Først ser det ut som et mer vanlig strømbrudd, men sannheten er verre enn som så. En av de fem er nemlig Djevelen i egen person. Men å finne ut hvem det er skal vise seg å være lettere sagt enn gjort da alle har et og annet grums på samvittigheten.

© Bildet er tatt fra geektyrant.com

Etterhvert som tiden går synker stemningen på et stadig lavere plan, mens paranoiaen vokser. Bedre blir det ikke av at lyset kommer og går, og det er når det først blir helt mørkt at mystiske ting skjer. Når lyset så er på igjen viser det seg gjerne at noen har blitt berørt, eller verre… Drept. Kan noen gjennomskue Djevelen i tide, og finnes det noen måte å bekjempe den på?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Devil” er en film av M. Night Shyamalan, mannen som i sin tid ga oss “The Sixth Sense” og “Signs”. Nok en gang har han klart å skape en historie som engasjerer. Jepp,”Devil” har nemlig flere gode sider, til tross for sin mer tvilsomme tittel. Filmen er til tider noe uforutsigbar, man vet aldri helt sikkert HVA som vil skje, i hvertfall ikke med HVEM. Det mest uforutsigbare for min del var da det viste seg hvem av de fem menneskene som faktisk er Djevelen.

Når det kommer til regien er det heller ikke mye å si på. Det aller meste er så djevelsk godt gjort at man nesten kan begynne å lure på filmen er regissert av Satan selv. Man kjøper historien man får fortalt, men uten at man gidder å ofre sjela for det.

© Bildet er tatt fra x264-bb.com

© Bildet er tatt fra alldownloads4u.com

Alt i alt er “Devil” en helt grei film. Den har flere gode sider, men det er også noe som skurrer. Som de aller fleste filmer som blir laget i dag så er heller ikke “Devil” en nevneverdig skummel film. Så som skrekkfilm stiller den dessverre noe svakere enn om man hadde gått god for å heller kalle den en thriller.

Likevel, skrekk eller ei. Filmen er underholdende, historien er god-ond, og dersom man kaller det for en thriller stiller den faktisk ganske godt.

Terningkast 

Vi reblogges!

Da har jeg akkurat sett Dark Touch som nå har ligget i sofaen min et par dager urørt. Hadde jeg bare visst hvilken opplevelse av en film dette er så hadde jeg sett den umiddelbart. Men nå er det i hvertfall gjort, og hvilken fornøyelse!

Vi blir i starten av filmen presentert for den 11 år gamle jenta Neve som ikke akkurat har blitt tildelt de beste foreldrene hun kan få i livet. Foreldrene er ikke snille med henne for å si det pent noe som gjør at Neves sinn stadig fylles med frykt, hat og sinne. En natt har hun fått nok og uten at hun er klar over det selv myrder hun både foreldrene sine, samt hennes lillebror.

Når politiet ankommer huset slår de raskt fast ved at det må ha vært brutale innbruddstyver på åstedet, og Neves forklaring om at huset har gått amok blir totalt ignorert. Neve blir overlatt til noen venner av familien som gjør det de kan for å ta så godt vare på henne som mulig. Men Neve sliter med å føle seg til rette. Hun har store problemer med å stole på folk og når noen prøver å gi henne en klem eller på andre måter røre henne fysisk blir hun redd og gjør det hun kan for å trekke seg unna.

© Bildet er tatt fra cinedor.es

På skolen trives hun heller ikke spesielt godt. De andre jentene stirrer rart på henne og oppfører seg ikke spesielt vennlige. Etter som tiden går begynner Neve å forstå at hun bærer på noen overnaturlige evner som slår til når hun er lei seg eller redd. Når hun en dag er blitt bedt i bursdagsselskap hos en av sine medelever får hun nok og all ondskapen hun lenge har opplevd, vært redd for og følt fysisk og psykisk har hun nå selv blitt til.

Dark Touch minner på flere måter om gullperler som Carrie, Orphan og The Exorcist, men er likevel ganske så original, særlig når man har kommet til filmens andre del. Slik jeg ser det er nemlig denne filmen delt opp i to biter. Den første delen av filmen fokuserer mye på de smertene et barn kan ha etter å ha opplevd svært fæle ting, samt all den sorgen og frykten hun konstant bærer, mens i filmens andre del slår hun seg totalt løs og er blitt alt hun en gang var redd for, pluss litt til…

© Bildet er tatt fra cinedor.es

© Bildet er tatt fra cinedor.es

Vel, jeg har siden forrige linje i denne anmeldelsen akkurat tatt meg en liten pause i dusjen da jeg plutselig fikk en stemme i hode som sa noe som ikke kunne kommet på et bedre tidspunkt. Før jeg går videre vil jeg gjerne sitere den ikke helt ukjente stemmen:

«Fear is the path to the dark side. Fear leads to anger. Anger leads to hate. Hate leads to suffering»
(Fra “Star Wars – The Phantom Menace”)

Vel, kloke ord det der mester Yoda, men nå, tilbake til Dark Touch:
Dersom du er et menneske som fremdeles har en viss sjel vil denne filmen gripe fatt i deg allerede fra første scene forså å holde deg godt fast helt til det hele er over. Dette er en film som lar deg bli revet med i hver eneste ledd du har i kroppen.

© Bildet er tatt fra cinedor.es

Ok, filmen er ikke 100% perfekt da den til tider er litt forutsigbar, men likevel er den tvers gjennom fantastisk. En større del av filmens karakterer er barn, spilt av barn, barn som her har gjort en fantastisk, overbevisende jobb. Særlig skal unge Missy Keating ha cred her for den overlegne gode jobben hun har gjort ved å tre inn i under huden til filmens hovedrolle, altså Neve. Jenta er bare 13 eller 14 år gammel i dag og det er nesten litt sykt å tenke på når man ser hvilken innsats hun har gjort denne rollen. Jeg er motherfuckingsimponert!

Filmen er skrevet og produsert av den franske skjønnheten Marina de Van, en kvinne som ikke er spesielt kjent foreløpig, men som jeg håper vi vil få se mer fra i fremtiden når det kommer til denne mørke filmsjangeren hvor Dark Touch ser ut til å være hennes debut.

Terningkast

Vi reblogges!

Når en gruppe på seks gullgravere legger ut på tur på jakt etter rikdom er det helt uvitende om reisen vil koste de fleste av dem livet. Den eneste som ser ut til å ha overlevd er nemlig den noe uerfarne turlederen Alfred Packers (spilt av Trey Parker) som nå sitter bak og slå og bare venter på å bli henrettet.

Cannibal! The Musical er en munter og delvis morbid, men først og fremst en noenlunde sær komedie skrevet og produsert av Trey Parker, mannen som noen år senere ga oss den kjente og kjære tv-serien “South Park” sammen med Matt Stone som også har en finger med i denne filmen. I likhet med “South Park” har heller ikke denne filmen vært redd for å tøye grenser og lage humor rundt en del emner som kanskje ikke er spesielt tabu lenger i dag, men som var det da den kom ut for rundt 20 år siden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det faktum at filmens tittel inneholder ordet “kannibal” kan nok få samtlige til å bli noe skeptiske og lure på om dette er en film man vil se. Til dere som dette gjelder har jeg bare en ting å si – Dere kan trygt ta det med ro! Man får se et og annet som skal forestille et og annet fra menneskets indre natur, men det vi får se er ikke skrekkelig realistisk. I dag kunne denne filmen trygt vært vist på en ren barne-tv kanal, det er bare en og annen hårsår alenemor og kanskje en og annen politiker i KRF som hadde reagert…

© Bildet er tatt fra expressmilwaukee.com

Først og fremst er dette laget som en komedie fremfor noe som helst annet, så hvordan er egentlig filmens humor? Vel, den er ikke hysterisk morsom, men den er heller ikke totalt mislykket. Humoren er helt grei, for å gjøre det kort. Det er en og annen replikk som slår helt greit an, men du kommer altså neppe til å knekke ribbeina for å si det sånn. Så morsom er den ikke.

Det jeg personlig likte best ved denne filmen er sangene som er skrevet. For å si det sånn, filmen heter ikke “Cannibal! The Musical” for moro skyld. Sangene er heller ikke kjempesupergode, men de er likevel ganske så… Ja, sjansen for at du vil få en og annen på hjernen en stund etterpå er stor. Og kanskje, hvis du er heldig, så får du både lyst og mulighet til å lage en snømann etterpå?

© Bildet er tatt fra moviefancentral.com

Alt i alt er “Cannibal! The Musical” en helt ok film. Den er ikke hysterisk morsom, og du vil neppe bli sjokkert og støtt av filmens mer “grafiske” innhold eller satiriske kommentarer, men til tross for det så er altså filmen helt ok. Dersom du liker “South Park” og “Team Amerika” er dette en film du absolutt bør ta en titt på, hvis ikke…. Vel, det hadde ikke skadet å tatt en titt likevel!

Terningkast

Vi reblogges!

#treyparker #mattstone #cannibal #kannibal #cannibalthemusical #musical #musikal #kannibalisme #horror #komedie #humor #dvd #film #filmanmeldelse #southpark #teamamerica #satire #vold

Nå som vi er kommet på slutten av juni er det bare å innse, det er faen meg ikke lenge igjen til jul(i). Jeg har allerede i dag startet forberedelsene ved å se noe så sært som en norsk juleslasher hvor nesten alle snakker møring.

Filmen åpner ganske nådeløst med en brutal sekvens hvor en mentalt forstyrret mann litt opp i årene terroriserer en hel familie på verst tenkelig måte. Uten å komme med noe særlig til avsløringer kan jeg likevel si at filmen ikke venter med å prøve å sjokkere deg. Nå er jeg så godt som immun på den fronten så JEG reagerte ikke noe særlig på noe, men så er vel ikke jeg representativ lengre heller.

Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at mange av dere mer vanlige, dødelige sjeler der ute kommer til å bli både provosert og faktisk også litt sjokkert. Særlig med tanke på at dette er en norskprodusert film.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

© Raymond Volle

© Foto: Raymond Volle

Når vi først får servert de scenen som gjør O’Hellige Jul til en slasher, ja så har man virkelig ikke holdt igjen. Et av de mest irriterende problemene med norske skrekk-produsenter og regissører synes jeg er det faktum at man lenge har vært redd for å gå for langt. Det er derimot ikke noe Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll har hatt problemer med, tvert om. For min del er det det som trekker denne filmen lengst opp.

O’Hellige Jul har ingen problemer med å sjokkere folk, og drar det hele litt lengre enn selv en del amerikanske filmer jeg har sett da det blant annet er en sekvens i denne filmen som inneholder en baby som nok enkelte vil reagere på. Så tommel opp at produsentene ikke har vært redd for å lage det for “drøyt”.

Ikke bare har filmen noen drøye sekvenser, men den skal også ha skryt for samtlige av effektene som er blitt laget. Kroppsdelene, gørret og blodet vi får servert ser rett og slett veldig kult ut, og det uavhengig av om den hadde vært norsk eller ikke. For å si det sånn, jeg tror en del gore-hunder der ute kommer til å bli tilfredsstilt!

© Foto: Raymond Volle

© Foto: Raymond Volle

Men det er ikke bare positive ord jeg har å si på denne filmen. Før jeg sier noe mer bør det nevnes at denne filmen er en amatørfilm med et ikke alt for tykt budsjett. Til å være en amatørfilm er ikke O’Hellige Jul så verst egentlig. Men… Det er enkelte ting man godt kunne spart oss før. Det som trekker filmen aller mest ned er det faktum at den har et par scener som jeg ikke finner særlig nødvendige og som godt kunne vært klippet helt ut.

Filmen har dessverre også en del scener som ikke nødvendigvis hadde trengtes å klippes helt bort, men som man godt kunne klippet noe ned. For min del føles denne filmen noe lengre enn den er, og etterhvert ble det en lei vane at jeg så på klokken litt for ofte og lurte på når filmen skulle ta slutt.

Filmen er ikke lengre enn 90 minutter, men det føltes lengre. Personlig synes jeg det hadde vært nok om denne filmen ikke var lengre enn 50 minutter, da hadde det kanskje føltes ut som om den var på 90, og det hadde vært greit.

© Foto: Raymond Volle

© Foto: Raymond Volle

En annen ting som irriterte meg litt var samtlige av sekvensene hvor vi skal bli bedre kjent med filmens psykopat. Her har man ikke bare en gang, men flere ganger valgt å klippe filmen på en måte produsentene kanskje tenkte er en mer nytenkende, hipp og kul måte å lage film på… Men dessverre ender det hele opp med forvirring og jeg føler jeg må konsentrere meg ekstra mye for å være i stand til å følge med på hva karakterene prater om. Det er vanskelig nok med å henge med på møredialekten til tider om ikke klipperen skal lide av adhd i tillegg.

© Foto: Raymond Volle

Alt i alt synes jeg O’Hellige Jul er en helt ok film. Den er ikke en film jeg vil mase på folk om å se, men den er heller ikke en film jeg vil advare folk mot å ikke se. Den har absolutt sine sider. Det er flere scener som fikk meg til å trekke på smilebåndet på en positiv måte, men dessverre, den er for lang og enkelte av de snillere scenene med filmens psykopat er klippet på en såpass irriterende og unødvendig måte at jeg ikke klarer å like filmen mer enn midt på treet.

Terningkast

Vi reblogges!

Har du noen gang lurt på hvor sært det hadde vært dersom.. La oss si… Hvis Mary Shelleys “Frankenstein” bare hadde vært en kvinnelig prostituert? Nei, ikke jeg heller, og nå trenger jeg uansett ikke lure på det fordi jeg har kinda sett resultatet. Jeg har akkurat sett den veldig lite selvhøytidelige horror-komedien “Frankenhooker” av Frank Henenlotter.

Når den ganske så oppfinnsomme vitenskapstudenten Jeffrey Franken får sin vakre kjæreste Elisabeth Shelley (“lurer på hvordan de fant på det navnet”) brutalt drept av en gressklipper blir hans liv naturligvis svært forandret. Han blir besatt på å bringe henne tilbake i live, men med tanke på hvor opphakket hennes kropp ble under ulykken er det enklere sagt enn gjort.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe (sa reven). Han har fremdeles hennes hode, og nå har han tross alt muligheten til å gjøre kroppen hennes helt perfekt ved å velge og plukke kroppsdeler fra andre kvinner. Nærmere bestemt prostituerte. Han er rask med å oppsøke byens verste horestrøk og får plukket opp en liten gjeng som ikke akkurat er ubehagelig å hvile øynene på.

© Bildet er tatt fra blu-ray.com

Jeffrey studerer hver eneste kroppsdel på hver eneste av de svært nøye før han bestemmer seg for hvem han skal plukke hva fra. Tross alt, når han skal sette sammen sin nye Elisabeth er det jo viktig at alt blir perfekt. Vel, uten å røpe for mye kan jeg avsløre at ikke alt blir heeeeelt slik som han hadde tenkt seg. *kremt, kremt, nei jeg har ikke satt noe i halsen!*

© Bildet er tatt fra blu-ray.com

Jeg sjokkerer vel neppe noen når jeg sier at “Frankenhooker” er en rimelig spesiell og sær film for de spesielt interesserte. Bare tittelen i seg selv stinker mangel på selvhøytidelighet og forsåvidt en god del andre ting. Når det er sagt så er det mye nettopp på grunn av at den er så sær og på en del fronter ganske elendig at den faktisk er såpass bra som jeg syns den er.

© Bildet er tatt fra blu-ray.com 

Det er egentlig ingenting ved denne filmen som egentlig er spesielt bra laget. Skuespillet stiller ganske likt med det man kan se i en del pornofilmer, effektene ser ut som noe noen kunne ha laget på videregående og, ja, “Frankenhooker” er på mange måter en ikke skrekkelig godt laget film. Men igjen, det er nettopp derfor den også er såpass underholdende og bra som den er i mine øyne (som etter det jeg vet er mine egne).

© Bildet er tatt fra blu-ray.com

“Frankenhooker” er litt som å miste jomfrudommen, det kan ikke beskrives, det må oppleves!

Terningkast 

Vi reblogges!