“Who you gonna call?”, “I ain’t afraid of no ghost”..

© Bildet er tatt fra fan-de-cinema.com

Spøkelser? Næh… Overtro!
Mike Enslin (spilt av John Cusack – “Being John Malkovich”, “High Fidelity”, “2012”) er forfatteren som jobber med å besøke såkalte hjemsøkte steder forså å fortelle verden hvor ufarlige de skulle vise seg å være. Han er blant de som mener at alt har en logisk grunn og lar seg heller ikke skremme når han får høre om de grusomme hendelsene som har foregått på Dolphin Hotel, rom 1408.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når han en dag bestemmer seg for å sjekke inn på det lite populære rommet møter han en sterk motstand fra hotellets ansatte. Men sta som han er ignorerer han advarsel etter advarsel. Han skal utforske dette rommet, koste hva det koste vil.

Han får til slutt viljen sin og tar sine første steg inn i det som ganske snart skal vise seg å være et skikkelig helvete. Ved første øyekast virker 1408 som et helt vanlig rom. Det hele må være en dårlig spøk, tenker han mens han spaserer rundt og forteller en lydopptaker han har med seg hva han ser, tenker og hører.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Men plutselig, ganske så brått begynner ting å skje.. Okei, det er helt sikkert bare noen som tuller med han, kan det være hotellsjefen Gerald Olin (spilt av Samuel L. Jackson – “Pulp Fiction”, “Star Wars”-episode 1, 2 og 3, “Django Unchained”) som spiller han et puss, mannen han akkurat har hatt en lengre samtale med? Mannen som ved flere anledninger sterkt frarådet han å sjekke inn?

Til slutt innser han at han ikke er blitt lurt. Hver eneste advarsel han har fått burde han ha tatt en del hakk mer alvorlig. Den neste timen blir et mareritt som han i likhet med barna fra Elm Street ikke er sikker på at han vil overleve… Men en ting er sikkert – Dersom han overlever, vil neste bok bli en garantert suksess!

Ondskapens Hotell 2
På mange måter minner denne filmen meg om den kjente, og for veldig mange, den kjære klassikeren “The Shining” (Ondskapens Hotell). Man skulle neste tro at dette var en film basert på en eller annen historie skrevet av Stephen King… Hmm.. Hold on the horses… Filmen ER jo basert på en historie av Stephen King.

Det er mange der ute som sier at toeren alltid er en dårligere enn den første (homofobi?), men personlig liker jeg denne filmen bedre enn den første “Ondskapens Hotell”. Vel, nå er egentlig ikke “1408” en oppfølger av noe som helst, men det kunne den ha vært som de sier oppi Nydalen.. Jeg tror nok de aller fleste av dere foretrekker “The Shining” fremfor denne, men jeg er igjen ikke en av “de fleste”.

Så.. Hvorfor liker jeg “1408” bedre enn “The Shining”. Først og fremst er ikke denne filmen så uutholdelig lang. Man må ikke vente en drøy halvannen time før det endelig begynner å skje ting. Man slipper denne gang å kjede seg før showet starter.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Likevel, det er ikke alt i “1408” som slår “The Shining”. Først og fremst er det neppe noen replikker, ord og utrykk som vil være like uforglemmelig i generasjon etter generasjon her som “The Shining” hadde å komme med. På en annen side, hvor rettferdig er denne sammenhengen? Jeg mener, folk flest hadde ikke sett like mye film på begynnelsen av 80-tallet som folk gjør i dag. Nå skal det mer til for at ting skal bli “uforglemmelig”.

Som en 1980-film “The Shining” udiskutabelt bedre enn hva “1408” er som en 2007-film. Likevel, denne anmeldelsen ble ikke skrevet på 80-tallet, men i 2014. Hadde “The Shining” og “1408” kommet ut samtidig og vært de samme filmene med de samme skuespillerne, de samme replikkene, de samme effektene, den samme regien, de samme bildene, de samme lydene etc… Ja, da er jeg ikke i tvil om at dere hadde vært enig i at “1408” hadde vunnet.

Sånn, da er jeg ferdig med å sammenligne. Jeg innser at dette kanskje ikke er den mest saklige og beste anmeldelsen jeg har skrevet, at jeg denne gangen har skrevet mer om en annen film enn den denne anmeldelsen egentlig handler om. Særlig hvis du ikke har sett “The Shining” så vil neppe denne anmeldelsen si deg alt for mye. Men, jeg går utifra at de fleste som leser min blogg er folk som har noenlunde respekt for seg selv og skrekkfilmer, derfor har de fleste av dere sikkert også sett “The Shining”.

Så veldig kort og enkelt oppsummert. Liker du “The Shining” vil du mest sannsynlig like “1408” enda bedre – med mindre du er et spøkelse fra fortiden.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Helt til slutt. Det er et spørsmål dere sikkert sitter med som jeg burde ha besvart. Et spørsmål som er ganske vesentlig å stille når det kommer til skrekkfilmer. Er “1408” skummel? Nei, jeg syns ikke det, men som nevnt før – Jeg finnes ikke særlig representativ lengre når det kommer til å bedømme noe som skummelt eller ikke da jeg er blitt nærmest immun.

Terningkast 

Vi reblogges!

“Mamma liker meg sikkert ikke… Derfor liker ikke jeg henne heller”
Den unge skjønnheten Susan (spilt av Andrea Roth) kan ved første øyekast virke som en ganske alminnelig jente. Hun er hjelpsom, omtenksom og snill, kort fortalt ei jente som vil det aller beste for alt og alle. Vel.. Det er i hvertfall det inntrykket hun vil at folk skal ha.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Da Susan ble født valgte moren å adoptere henne bort. Susan har bodd på diverse institusjoner og fosterhjem og alltid levd i troen om at hun var uønsket. Gjennom de siste årene har hennes sinne og hat fått vokst betraktelig og hun har stadig blitt mer besatt av tanken på hevn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hun har funnet ut at moren Maggie (spilt av Cindy Pickett) holder til på en gård sammen med ektemann, og to voksne barn. Når Susan en dag dukker opp og later som hun har hatt et uhell med bilen finner hun raskt godtonen med de fleste på stedet. Det er kun hennes søster Linda (spilt av Lisa Dean Ryan) som ser ut til å være mistenksom ovenfor familiens gjest og etter kort tid.. “Venn”.

Uansett hvor godt inntrykk de andre har av Susan klarer ikke Linda å bli like begeistret. Hun er sikker på at det er noe som skurrer. Hun får overtalt en kompis av henne i politiet til å gjøre research, men uten hell. Så spørs det… Klarer noen å gjennomskue Susan før hun rekker å fullføre sin ondskapsfulle hevn? Vil Karen Mills noen gang bli avslørt?

Vil så gjerne, men…
Det første jeg tenkte når jeg startet å se denne filmen var at dette kunne bli en spennende film jeg skulle komme til å like, en film med en spektakulær slutt. Dette var tanker jeg hadde fått etter at jeg hadde sett noen minutter. For det må jeg få sagt, filmen starter helt allright.

Og ja, The Stepdaughter er innimellom en noe spennende film. Men dessverre, etter som tiden går blir den stadig mer og mer uforutsigbar. Vel, selv om det ved flere anledninger viser seg at jeg har rett fortsetter jeg likevel å være noe lunde spent på hvordan hele historien ender. Midtveis slår det meg at… Hvordan vil jeg egentlig at det hele skal slutte?

Dessverre går det fort opp at jeg ikke bryr meg. Aller mest er jeg mest spent på å se hvordan det går.. Bare for å se hvordan det går. Om Susan til slutt får sin hevn eller om hun blir stoppet… Samma det.

© Bildet er tatt fra skymovies.sky.com

Ok, la oss avslutte det hele og bare komme oss hjem!
Som alle gode og dårlige filmer har også The Stepdaughter en slutt. Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre hvordan det hele ender, men jeg kan si en ting. Slutten viste seg for min del å være uforutsigbar… Uforutsigbar kjip. Og da kjip som i kjedelig, umotiverende og brå.

De mest spennende øyeblikkene og de mest minneverdige scenene (om man kan si det) finner man nemlig midtveis i denne historien, mens filmens slutt….. Det virker nesten som om regissør Peter Liapis (som også har jobbet med filmer som “Ghoulies” og “Captured”) har gått lei etter en stund og på et tidspunkt blitt mest keen på å bare avslutte det hele så fort som mulig uten å legge særlig mer sjel i det.

Til tross for at jeg etterhvert begynte å føle meg mer likegyldig til ting må jeg også si at jeg syns det er synd at filmen har en såpass dårlig avslutning. For det hele kunne blitt en veldig nervepirrende og spektakulær film. Filmen startet som en av de mer realistiske spenningsfilmene jeg har sett, men så døde filmen bare mer og mer etter hvert som tiden gikk.

Så, hva er sluttkonklusjonen? Som dere sikkert skjønner blir det ingen toppkarakter fra min side. Når det er sagt, jeg synes ikke at filmen er ræva heller. Jeg har vurdert å gi den en sterk terningkast 2…

Men under tvil ender jeg opp med å gi filmen en svak terningkast 

Vi reblogges!

Når syv forskjellige mennesker våkner opp i en enorm kube full av dødelige feller hvor ting i begynnelsen ser ut til å være tilfeldig er det ikke rart at man får en del spørsmål om hva, hvordan og hvorfor.

© Bildet er tatt fra skylineindiefilmfest.org

Til tross for at de har havnet i en svært fortvilet situasjon stopper det dem ikke fra å tenke og de innser raskt at ting kanskje ikke er så tilfeldig som man skulle tro likevel. Blant annet viser det seg at alle syv har ganske så forskjellige personligheter, for ikke å snakke om evner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blant kubens ofre finner vi en purk, en lege, to matte-genier, en rømningsekspert, en av de viser seg å ha tegnet skisser som kuben er bygget på, mens den siste får vi aldri helt vite noe om… Klarer disse forskjellige hodene å tenke seg ut av denne enorme labyrinten? Finnes det i hele tatt en utvei?

© Bildet er tatt fra theredlist.com

Jeg har sett MANGE skrekkfilmer i løpet av mitt liv. Vel, nå er ikke “Cube” akkurat en skrekkfilm i klassisk forstand da den også er innom science fiction og thriller-sjangeren. Poenget mitt er at jeg har sett mange forskjellige skrekkfilmer hvor de fleste ikke har vært alt for intelligente.. “Cube” derimot er et av de mest geniale filmene jeg har sett på lenge.. Uavhengig av hvilken sjanger vi snakker.

Selv om jeg personlig ikke fikk noe særlig forhold til noen av karakterene innså jeg likevel tidlig at filmens karaktergalleri er nøye gjennomtenkt. Okei, jeg er litt usikker på hvorfor han ene vi ikke får vite noe om er med, men de seks andre er i hvertfall med for en grunn.

Stemningen er det også lite å si på. Til tider er den psykologiske delen ganske intens, og det gir en klar stjerne i boka. Uten å røpe for masse kan jeg likevel avsløre at det er enkelte scener som nok kommer til å irritere litt og kanskje også provosere, men på en god måte.

Og la meg skrive litt om soundtracket som her er komponert av Mark Korven. Musikken i “Cube” er som filmen ellers… Ja, jeg har skrevet ordet før og ordet jeg tenker på er selvfølgelig “GENIALT”. Soundtracket er moderne, det er ulikt mye av det vi har hørt før og det står absolutt i stil med filmens atmosfære.

Skal jeg likevel være kritisk for et øyeblikk så går det dog an da ikke alt er helt perfekt. Det er spesielt en ting som kunne vært bedre og det er skuespillerprestasjonene til Maurice Dean Wint som spiller den psykisk ustabile og voldelige politimannen Quentin. Problemet er rett og slett at fyren overspiller, noe som er umulig å ikke legge merke til med mindre man er dum, blind eller døv. Eller alt på en gang… Når det er sagt, det er langt i fra det verste jeg har sett, men heller ikke det beste.

© Bildet er tatt fra theredlist.com

© Bildet er tatt fra theredlist.com

Alt i alt er “Cube” en film man absolutt burde få meg seg uavhengig hva slags forhold man har eller ikke har til skrekkfilmer, thrillere eller science fiction. Vel, ihvertfall så lenge man ikke er plaget av ekstrem klaustrofobi og ikke er alt for sensitiv for synet av levende mennesker som blir partert, noe som er tilfelle fra tid til annen i dette mesterverket. Likevel. De fleste partering-scenene skal sies å være ganske så uskyldige sammenlignet med mye av det som har blitt laget både før og etter. Sammenlignet med foreksempel “Saw”, “Texas Chain Saw Massacre”, “Final Destination” og “Friday the 13th” er “Cube” førskolemat.

“Cube” er en film man fint kan tillate seg å se mer enn bare én gang. Det er også en film man vil huske. Ikke fordi den har noen spesielt grafisk utfordrende sekvenser (noe den ikke har), ikke fordi den er særlig skummel (noe den ikke er) og heller ikke fordi den er så veldig spennende (noe den heller ikke er), men først og fremst fordi plottet, storyen, soundtracket og karaktergalleriet er såpass unikt og genialt, og i en viss grad også forbløffende.

Terningkast

Vi reblogges!

Når fem forskjellige mennesker blir stengt inne i en og samme heis er helvete i gang. Først ser det ut som et mer vanlig strømbrudd, men sannheten er verre enn som så. En av de fem er nemlig Djevelen i egen person. Men å finne ut hvem det er skal vise seg å være lettere sagt enn gjort da alle har et og annet grums på samvittigheten.

© Bildet er tatt fra geektyrant.com

Etterhvert som tiden går synker stemningen på et stadig lavere plan, mens paranoiaen vokser. Bedre blir det ikke av at lyset kommer og går, og det er når det først blir helt mørkt at mystiske ting skjer. Når lyset så er på igjen viser det seg gjerne at noen har blitt berørt, eller verre… Drept. Kan noen gjennomskue Djevelen i tide, og finnes det noen måte å bekjempe den på?

“Devil” er en film av M. Night Shyamalan, mannen som i sin tid ga oss “The Sixth Sense” og “Signs”. Nok en gang har han klart å skape en historie som engasjerer. Jepp,”Devil” har nemlig flere gode sider, til tross for sin mer tvilsomme tittel. Filmen er til tider noe uforutsigbar, man vet aldri helt sikkert HVA som vil skje, i hvertfall ikke med HVEM. Det mest uforutsigbare for min del var da det viste seg hvem av de fem menneskene som faktisk er Djevelen.

Når det kommer til regien er det heller ikke mye å si på. Det aller meste er så djevelsk godt gjort at man nesten kan begynne å lure på filmen er regissert av Satan selv. Man kjøper historien man får fortalt, men uten at man gidder å ofre sjela for det.

© Bildet er tatt fra x264-bb.com

© Bildet er tatt fra alldownloads4u.com

Alt i alt er “Devil” en helt grei film. Den har flere gode sider, men det er også noe som skurrer. Som de aller fleste filmer som blir laget i dag så er heller ikke “Devil” en nevneverdig skummel film. Så som skrekkfilm stiller den dessverre noe svakere enn om man hadde gått god for å heller kalle den en thriller.

Likevel, skrekk eller ei. Filmen er underholdende, historien er god-ond, og dersom man kaller det for en thriller stiller den faktisk ganske godt.

Terningkast 

Vi reblogges!

Da har jeg akkurat sett Dark Touch som nå har ligget i sofaen min et par dager urørt. Hadde jeg bare visst hvilken opplevelse av en film dette er så hadde jeg sett den umiddelbart. Men nå er det i hvertfall gjort, og hvilken fornøyelse!

Vi blir i starten av filmen presentert for den 11 år gamle jenta Neve som ikke akkurat har blitt tildelt de beste foreldrene hun kan få i livet. Foreldrene er ikke snille med henne for å si det pent noe som gjør at Neves sinn stadig fylles med frykt, hat og sinne. En natt har hun fått nok og uten at hun er klar over det selv myrder hun både foreldrene sine, samt hennes lillebror.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når politiet ankommer huset slår de raskt fast ved at det må ha vært brutale innbruddstyver på åstedet, og Neves forklaring om at huset har gått amok blir totalt ignorert. Neve blir overlatt til noen venner av familien som gjør det de kan for å ta så godt vare på henne som mulig. Men Neve sliter med å føle seg til rette. Hun har store problemer med å stole på folk og når noen prøver å gi henne en klem eller på andre måter røre henne fysisk blir hun redd og gjør det hun kan for å trekke seg unna.

© Bildet er tatt fra cinedor.es

På skolen trives hun heller ikke spesielt godt. De andre jentene stirrer rart på henne og oppfører seg ikke spesielt vennlige. Etter som tiden går begynner Neve å forstå at hun bærer på noen overnaturlige evner som slår til når hun er lei seg eller redd. Når hun en dag er blitt bedt i bursdagsselskap hos en av sine medelever får hun nok og all ondskapen hun lenge har opplevd, vært redd for og følt fysisk og psykisk har hun nå selv blitt til.

Dark Touch minner på flere måter om gullperler som Carrie, Orphan og The Exorcist, men er likevel ganske så original, særlig når man har kommet til filmens andre del. Slik jeg ser det er nemlig denne filmen delt opp i to biter. Den første delen av filmen fokuserer mye på de smertene et barn kan ha etter å ha opplevd svært fæle ting, samt all den sorgen og frykten hun konstant bærer, mens i filmens andre del slår hun seg totalt løs og er blitt alt hun en gang var redd for, pluss litt til…

© Bildet er tatt fra cinedor.es

© Bildet er tatt fra cinedor.es

Vel, jeg har siden forrige linje i denne anmeldelsen akkurat tatt meg en liten pause i dusjen da jeg plutselig fikk en stemme i hode som sa noe som ikke kunne kommet på et bedre tidspunkt. Før jeg går videre vil jeg gjerne sitere den ikke helt ukjente stemmen:

«Fear is the path to the dark side. Fear leads to anger. Anger leads to hate. Hate leads to suffering»
(Fra “Star Wars – The Phantom Menace”)

Vel, kloke ord det der mester Yoda, men nå, tilbake til Dark Touch:
Dersom du er et menneske som fremdeles har en viss sjel vil denne filmen gripe fatt i deg allerede fra første scene forså å holde deg godt fast helt til det hele er over. Dette er en film som lar deg bli revet med i hver eneste ledd du har i kroppen.

© Bildet er tatt fra cinedor.es

Ok, filmen er ikke 100% perfekt da den til tider er litt forutsigbar, men likevel er den tvers gjennom fantastisk. En større del av filmens karakterer er barn, spilt av barn, barn som her har gjort en fantastisk, overbevisende jobb. Særlig skal unge Missy Keating ha cred her for den overlegne gode jobben hun har gjort ved å tre inn i under huden til filmens hovedrolle, altså Neve. Jenta er bare 13 eller 14 år gammel i dag og det er nesten litt sykt å tenke på når man ser hvilken innsats hun har gjort denne rollen. Jeg er motherfuckingsimponert!

Filmen er skrevet og produsert av den franske skjønnheten Marina de Van, en kvinne som ikke er spesielt kjent foreløpig, men som jeg håper vi vil få se mer fra i fremtiden når det kommer til denne mørke filmsjangeren hvor Dark Touch ser ut til å være hennes debut.

Terningkast

Vi reblogges!

Når en gruppe på seks gullgravere legger ut på tur på jakt etter rikdom er det helt uvitende om reisen vil koste de fleste av dem livet. Den eneste som ser ut til å ha overlevd er nemlig den noe uerfarne turlederen Alfred Packers (spilt av Trey Parker) som nå sitter bak og slå og bare venter på å bli henrettet.

Cannibal! The Musical er en munter og delvis morbid, men først og fremst en noenlunde sær komedie skrevet og produsert av Trey Parker, mannen som noen år senere ga oss den kjente og kjære tv-serien “South Park” sammen med Matt Stone som også har en finger med i denne filmen. I likhet med “South Park” har heller ikke denne filmen vært redd for å tøye grenser og lage humor rundt en del emner som kanskje ikke er spesielt tabu lenger i dag, men som var det da den kom ut for rundt 20 år siden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det faktum at filmens tittel inneholder ordet “kannibal” kan nok få samtlige til å bli noe skeptiske og lure på om dette er en film man vil se. Til dere som dette gjelder har jeg bare en ting å si – Dere kan trygt ta det med ro! Man får se et og annet som skal forestille et og annet fra menneskets indre natur, men det vi får se er ikke skrekkelig realistisk. I dag kunne denne filmen trygt vært vist på en ren barne-tv kanal, det er bare en og annen hårsår alenemor og kanskje en og annen politiker i KRF som hadde reagert…

© Bildet er tatt fra expressmilwaukee.com

Først og fremst er dette laget som en komedie fremfor noe som helst annet, så hvordan er egentlig filmens humor? Vel, den er ikke hysterisk morsom, men den er heller ikke totalt mislykket. Humoren er helt grei, for å gjøre det kort. Det er en og annen replikk som slår helt greit an, men du kommer altså neppe til å knekke ribbeina for å si det sånn. Så morsom er den ikke.

Det jeg personlig likte best ved denne filmen er sangene som er skrevet. For å si det sånn, filmen heter ikke “Cannibal! The Musical” for moro skyld. Sangene er heller ikke kjempesupergode, men de er likevel ganske så… Ja, sjansen for at du vil få en og annen på hjernen en stund etterpå er stor. Og kanskje, hvis du er heldig, så får du både lyst og mulighet til å lage en snømann etterpå?

© Bildet er tatt fra moviefancentral.com

Alt i alt er “Cannibal! The Musical” en helt ok film. Den er ikke hysterisk morsom, og du vil neppe bli sjokkert og støtt av filmens mer “grafiske” innhold eller satiriske kommentarer, men til tross for det så er altså filmen helt ok. Dersom du liker “South Park” og “Team Amerika” er dette en film du absolutt bør ta en titt på, hvis ikke…. Vel, det hadde ikke skadet å tatt en titt likevel!

Terningkast

Vi reblogges!

#treyparker #mattstone #cannibal #kannibal #cannibalthemusical #musical #musikal #kannibalisme #horror #komedie #humor #dvd #film #filmanmeldelse #southpark #teamamerica #satire #vold

Nå som vi er kommet på slutten av juni er det bare å innse, det er faen meg ikke lenge igjen til jul(i). Jeg har allerede i dag startet forberedelsene ved å se noe så sært som en norsk juleslasher hvor nesten alle snakker møring.

Filmen åpner ganske nådeløst med en brutal sekvens hvor en mentalt forstyrret mann litt opp i årene terroriserer en hel familie på verst tenkelig måte. Uten å komme med noe særlig til avsløringer kan jeg likevel si at filmen ikke venter med å prøve å sjokkere deg. Nå er jeg så godt som immun på den fronten så JEG reagerte ikke noe særlig på noe, men så er vel ikke jeg representativ lengre heller.

Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at mange av dere mer vanlige, dødelige sjeler der ute kommer til å bli både provosert og faktisk også litt sjokkert. Særlig med tanke på at dette er en norskprodusert film.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

© Raymond Volle

© Foto: Raymond Volle

Når vi først får servert de scenen som gjør O’Hellige Jul til en slasher, ja så har man virkelig ikke holdt igjen. Et av de mest irriterende problemene med norske skrekk-produsenter og regissører synes jeg er det faktum at man lenge har vært redd for å gå for langt. Det er derimot ikke noe Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll har hatt problemer med, tvert om. For min del er det det som trekker denne filmen lengst opp.

O’Hellige Jul har ingen problemer med å sjokkere folk, og drar det hele litt lengre enn selv en del amerikanske filmer jeg har sett da det blant annet er en sekvens i denne filmen som inneholder en baby som nok enkelte vil reagere på. Så tommel opp at produsentene ikke har vært redd for å lage det for “drøyt”.

Ikke bare har filmen noen drøye sekvenser, men den skal også ha skryt for samtlige av effektene som er blitt laget. Kroppsdelene, gørret og blodet vi får servert ser rett og slett veldig kult ut, og det uavhengig av om den hadde vært norsk eller ikke. For å si det sånn, jeg tror en del gore-hunder der ute kommer til å bli tilfredsstilt!

© Foto: Raymond Volle

© Foto: Raymond Volle

Men det er ikke bare positive ord jeg har å si på denne filmen. Før jeg sier noe mer bør det nevnes at denne filmen er en amatørfilm med et ikke alt for tykt budsjett. Til å være en amatørfilm er ikke O’Hellige Jul så verst egentlig. Men… Det er enkelte ting man godt kunne spart oss før. Det som trekker filmen aller mest ned er det faktum at den har et par scener som jeg ikke finner særlig nødvendige og som godt kunne vært klippet helt ut.

Filmen har dessverre også en del scener som ikke nødvendigvis hadde trengtes å klippes helt bort, men som man godt kunne klippet noe ned. For min del føles denne filmen noe lengre enn den er, og etterhvert ble det en lei vane at jeg så på klokken litt for ofte og lurte på når filmen skulle ta slutt.

Filmen er ikke lengre enn 90 minutter, men det føltes lengre. Personlig synes jeg det hadde vært nok om denne filmen ikke var lengre enn 50 minutter, da hadde det kanskje føltes ut som om den var på 90, og det hadde vært greit.

© Foto: Raymond Volle

© Foto: Raymond Volle

En annen ting som irriterte meg litt var samtlige av sekvensene hvor vi skal bli bedre kjent med filmens psykopat. Her har man ikke bare en gang, men flere ganger valgt å klippe filmen på en måte produsentene kanskje tenkte er en mer nytenkende, hipp og kul måte å lage film på… Men dessverre ender det hele opp med forvirring og jeg føler jeg må konsentrere meg ekstra mye for å være i stand til å følge med på hva karakterene prater om. Det er vanskelig nok med å henge med på møredialekten til tider om ikke klipperen skal lide av adhd i tillegg.

© Foto: Raymond Volle

Alt i alt synes jeg O’Hellige Jul er en helt ok film. Den er ikke en film jeg vil mase på folk om å se, men den er heller ikke en film jeg vil advare folk mot å ikke se. Den har absolutt sine sider. Det er flere scener som fikk meg til å trekke på smilebåndet på en positiv måte, men dessverre, den er for lang og enkelte av de snillere scenene med filmens psykopat er klippet på en såpass irriterende og unødvendig måte at jeg ikke klarer å like filmen mer enn midt på treet.

Terningkast

Vi reblogges!

Har du noen gang lurt på hvor sært det hadde vært dersom.. La oss si… Hvis Mary Shelleys “Frankenstein” bare hadde vært en kvinnelig prostituert? Nei, ikke jeg heller, og nå trenger jeg uansett ikke lure på det fordi jeg har kinda sett resultatet. Jeg har akkurat sett den veldig lite selvhøytidelige horror-komedien “Frankenhooker” av Frank Henenlotter.

Når den ganske så oppfinnsomme vitenskapstudenten Jeffrey Franken får sin vakre kjæreste Elisabeth Shelley (“lurer på hvordan de fant på det navnet”) brutalt drept av en gressklipper blir hans liv naturligvis svært forandret. Han blir besatt på å bringe henne tilbake i live, men med tanke på hvor opphakket hennes kropp ble under ulykken er det enklere sagt enn gjort.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe (sa reven). Han har fremdeles hennes hode, og nå har han tross alt muligheten til å gjøre kroppen hennes helt perfekt ved å velge og plukke kroppsdeler fra andre kvinner. Nærmere bestemt prostituerte. Han er rask med å oppsøke byens verste horestrøk og får plukket opp en liten gjeng som ikke akkurat er ubehagelig å hvile øynene på.

© Bildet er tatt fra blu-ray.com

Jeffrey studerer hver eneste kroppsdel på hver eneste av de svært nøye før han bestemmer seg for hvem han skal plukke hva fra. Tross alt, når han skal sette sammen sin nye Elisabeth er det jo viktig at alt blir perfekt. Vel, uten å røpe for mye kan jeg avsløre at ikke alt blir heeeeelt slik som han hadde tenkt seg. *kremt, kremt, nei jeg har ikke satt noe i halsen!*

© Bildet er tatt fra blu-ray.com

Jeg sjokkerer vel neppe noen når jeg sier at “Frankenhooker” er en rimelig spesiell og sær film for de spesielt interesserte. Bare tittelen i seg selv stinker mangel på selvhøytidelighet og forsåvidt en god del andre ting. Når det er sagt så er det mye nettopp på grunn av at den er så sær og på en del fronter ganske elendig at den faktisk er såpass bra som jeg syns den er.

© Bildet er tatt fra blu-ray.com 

Det er egentlig ingenting ved denne filmen som egentlig er spesielt bra laget. Skuespillet stiller ganske likt med det man kan se i en del pornofilmer, effektene ser ut som noe noen kunne ha laget på videregående og, ja, “Frankenhooker” er på mange måter en ikke skrekkelig godt laget film. Men igjen, det er nettopp derfor den også er såpass underholdende og bra som den er i mine øyne (som etter det jeg vet er mine egne).

© Bildet er tatt fra blu-ray.com

“Frankenhooker” er litt som å miste jomfrudommen, det kan ikke beskrives, det må oppleves!

Terningkast 

Vi reblogges!

Familiegjenforening. For noen er det et ord som er positivt ladet. Men for noen familier er det et ord som får det ene familiemedlemmet etter det andre til å hagle. Under det som skulle vært en hyggelig middag på foreldrenes bryllupsdag går brødrene i familien i verbalt angrep på hverandre. Idyllen får derimot sin siste spiker i kisten når det bokstavelig talt begynner å fly piler inn i rommet.

Familien gjør det de kan for å overleve angrepet. Det vil si, noen er selvfølgelig mer i sjokk enn andre og derfor ikke i stand til å tenke like klart. Derimot så er det én som klarer å overraske med ganske så uante talenter og som ganske tydelig har lært et og annet om å overleve når det står på som verst. Men holder det til å holde de siste gjenlevende i huset i live?

“You’re Next” er en film som på flere måter har overrasket meg svært positivt. Først og fremst skal det sies at jeg ikke hadde de aller mest høye forventningene til denne filmen, men det skyldes ene og alene at jeg ikke har lest noe særlig om filmen på forhånd, enda jeg ser nå at det er mange troverdige anmeldere verden rundt som har gitt den veldig god kritikker, og det er ikke uten grunn!

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Dette er en film som man bare må se om man har sans for horror. I tillegg til at den er til tider ganske voldelig og blodig som jeg personlig liker ganske godt så er filmen også temmelig intelligent, og det er det ærlig talt ikke mange filmer innen denne sjangeren jeg føler at jeg kan si det samme om. Den byr på det ene overraskelsesmomentet etter det andre, noen av de klarer man kanskje å gjette seg til, mens andre sekvenser kommer heller brått på.

I tillegg er filmen jevnt over veldig spennende. Den kan kunsten å få adrenalinet til å gå løpsk, og det føles for å si det rett ut, jævlig deilig. Filmen skal også ha for soundtracket som er med på å løfte stemningen opp et ekstra hakk gjennom taket.

© Bildet er tatt fra filmweb.no

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Hvis jeg i hele tatt skal nevne en eneste ting som er med på å trekke denne filmen litt ned så er det at man kunne jobbet litt mer for å få de få overraskelsesekvensene som ikke er like vanskelige å forutse til å nettopp være litt mer uforutsigbare. Men når det er sagt, så har jeg faktisk ikke mer å pirke på hos denne morbide familiemassakeren som må være en av de beste skrekkfilmene som noen sinne er produsert de siste 20 årene. Se den!!!

Terningkast 

Vi reblogges!

Marion Cobretti (Sylvester Stallone), bedre kjent under kallenavnet Cobra er den hensynsløse politimannen som straffer kriminelle på sin egen måte. Han er av den holdningen at dersom man skal vinne over byens grusomme mennesker så kan man ikke alltid følge loven til punkt og prikke, for da har man alt tapt.

© Bildet er tatt fra filmforager.com

“Cobra” er på mange måter en katt og mus-historie. En dag får han i oppdrag fra høyeste hold om å finne en grusom seriemorder som herjer i byen. En seriemorder som vel og merke ikke handler på egen hånd. Dette vil på ingen måte bli pent.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skal med en gang innrømme at jeg likte denne filmen. Men den har flere svakheter i seg. Først og fremst er ikke plottet det tykkeste og mest vanntette jeg har fått servert. Actionsekvensene i filmen er mørke og til tider voldsomme, akkurat som man forventer av en Stallone-film. Dessverre føler jeg i alt for stor grad at jeg har sett det meste før, og det er ingenting i denne filmen jeg finner spesielt originalt. Også må det sies at den dessverre har gått litt ut på dato…

Dette er først og fremst en film for de som liker filmer med en god dose, god gammeldags VOLD. Hvis man liker det, og samtidig er en noen lunde eller ganske stor fan av Sylvester Stallone, så er dette en film jeg vil anbefale. Men er du heller ute etter en viss historie, er det like greit å se noe annet.

© Bildet er tatt fra ulozto.net

© Bildet er tatt fra imcdb.org

For mitt vedkommende som er blant de som liker Sylvester Stallone ganske godt og i tillegg er en stor fan av mørke voldscener så er dette en helt grei film. Ikke like bra foreksempel Rambo-filmene, men… Ja, som jeg allerede har skrevet, den er grei nok.

Helt til slutt vil jeg legge til at i denne filmen spilte Stallone mot det som skulle bli hans kommende kone, den danske skjønnheten Brigitte Nielsen, som han hadde et ekteskap med frem til de ble skilt i 1987.

Terningkast

Vi reblogges!