Vi reblogges!
Right in tha face! (Nye tarantell-bilder)
Sånn da er det natta for det lille nurket mitt! ^^
Jeg får eventuelt sove på sofaen i natt, hehe..
Vi reblogges!
From Soska With Love
Noen husker kanskje at jeg for en tid tilbake skrev et lengre blogginnlegg om horror-tvillingene Jen og Sylvia Soska. I slutten av mai skrev jeg en mail til de hvor jeg spurte om muligheten for å få tilsendt en personlig hilsen i posten. Som jeg har skrevet før ble jeg tidlig frelst av disse herlighetene etter at jeg så American Mary for første gang, en fantastisk film etter mitt horror-hjerte. Jeg fikk svar cirka i midten av juni om at det skulle de mer enn gjerne gjøre. Og siden har tiden gått, det har blitt oktober, snart november, men i dag kom det omsider. Jeg er så glad 🙂
I tillegg til tre bilder med personlig hilsen fra dem begge har de også lagt til en liten overraskelse. Nemlig en autograf fra Tristan Risk som også medvirker i filmen. Herlige kvinner jeg forguder alle sammen! 🙂
Måtte selvfølgelig henge opp på veggen, særlig siden jeg alt har en ramme til overs! 🙂
Og her er autografen fra Tristan Risk. Vel og merke ikke med personlig hilsen, men jævlig kult uansett bare å tenke at hun mest sannsynlig har tatt i samme bilde som jeg nå eier! Dere kan godt ta og google henne forresten i bildearkivet, hun ser nemlig ikke helt sånn i virkeligheten som i filmen “American Mary” som da dette bildet er fra.
Jeg er horribelt fornøyd!
Vi reblogges!
Et nytt og litt større rottebur!
Har vært på posthuset i dag og hentet et nytt og litt større bur til rottene enn det de hadde fra før av. ^^ Fire etasjer. Skal nok fylle de øvrige etasjene med noe litt senere.
Vi reblogges!
Hatchet II (2011)
Det er ingen hemmelighet, jeg elsker slashere og jeg har voldsom respekt for Kane Hooder. Og mellom oss, det er litt rart at jeg ikke før nå har sett Hatchet II. Desto mer tragisk er det at jeg enda ikke har sett den første filmen i serien. Sånn, da var det sagt!
I Hatchet II møter vi på den skrekkslagne Marybeth som er en av få som har møtt og overlevd den grufulle skikkelsen Victor Crowley som har drept både hennes far og bror. Hun kommer seg helskinnet hjem igjen og får overtalt den tvilsomme voodoo-presten Reverend Zombie til å bli med henne tilbake slik at hun får hentet faren og broren. Men egentlig er hun mest ute etter å plante en øks i hodet på Crowley, en gang for alle.
© Bildet er tatt fra flix66.com
Mr. Zombie får overtalt en gjeng bygdetullinger til å bli med på jakten, mot at den som flår Crowley får utbetalt 5000 dollar i kontanter. I og med at folk flest tror historien om Crowley bare er noe overtroisk piss er det ingen som er spesielt vanskelig å overtale. Sammen ender de opp med å reise til Honey Island, uvitende om at de aller fleste snart vil omkomme en svært brutal og makaber død.
La det være sagt. Det er lite ved Hatchet II som skiller seg ut fra andre slasher-filmere jeg har sett oppgjennom årene. Og man trenger heller ikke å ha sett så mange av de for å se at Hatchet II i bunn og grunn har lite originalitet i blodet. Likevel har det ikke så mye å si. Når man er så glad i sjangeren som det jeg er er dette uansett en ganske underholdende og god film. Altså en god film innen sjangeren.
© Bildet er tatt fra kinokalender.com
© Bildet er tatt fra chud.com
Jeg skal ikke benekte det faktum at skuespillet KUNNE vært noe mer troverdige, effektene KUNNE vært noe mer realistiske, og historien KUNNE hatt litt mer kjøtt på bena. Men samtidig så mener jeg at disse “manglene” (et ord jeg forsåvidt egentlig ikke vil bruke) er mye av sjarmen med denne mindre selvhøytidelige sjangeren som nettopp jeg forguder. Nettopp fordi mange av disse filmene er slik som de er.
Det er Kane Hooder som spiller monstermorderen Victor Crowley. Kane Hooder burde egentlig ikke trenge noen introduksjon, men siden jeg vet at mange av dere her inne er noe uvitende av dere kan jeg legge til at noe av det Hooder er mest kjent for er at han har spilt Jason Voorhees i intet mer enn fire av “Friday the 13th”-filmene.
© Bildet er tatt fra vip.usaweekend.com
I rollen som Reverend Zombie finner vi den legendariske Tony Todd som har medvirket i filmer som “Candyman” (1992), “The Rock” (1996) og samtlige av “Final Destination”-filmene. Og sist, men ikke minst er det Danielle Harris fra filmer som “Halloween IV” (1988) og “Halloween 5” (1989) som denne gang har den kvinnelige hovedrollen som Marybeth (som i den første filmen ble spilt av Tamara Feldman).
Når jeg nå skal rulle terning har jeg først og fremst valgt å dømme den utifra den sjangeren den er innenfor. Den sjangeren som jeg igjen må gjenta at jeg ELSKER! Kort fortalt mener jeg at Hatchet II er en sadistisk god slasher-film, og derfor fortjener den nå den dommen jeg har bestemt meg for å gi.
Terningkast 
Vi reblogges!
Voldtekt – Hvem har ansvaret?
Voldtekt er et tema som har vært svært jevnt skrevet og snakket om de siste årene. Det siste jeg leste var en sak hvor Solveig Horne fra FRP har uttalt at jenter har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i. Hun har også lagt til at gutter har også et ansvar for å respektere et nei. Dette er en uttalelse som har frustrert og provosert enkelte, blant annet Mia Gundersen som skal ha blitt brutalt voldtatt på en fest som 22-åring.
© Bildet er tatt fra dagsavisen.no
I et blogginnlegg på kjentfolk.no skriver Mia Gundersen blant annet dette:
«– La oss ha det klart at en voldtekt er et alvorlig voldsbrudd på et annet menneske og et nei betyr nei uansett. Venne og festvoldtekter er det en alvorlig og trist økning av. Det er tegn som peker mot at flere unge mennesker får et forkvaklet syn på sex.»
Jeg er selvfølgelig enig i det Mia Gundersen har skrevet her. Samtidig vil jeg si det er en forskjell på å si at man har SKYLD for en voldtekt, og det at man har ANSVAR for å forhindre en. Hvilket betyr at jeg er enig i uttalelsen til Solveig Horne om at jenter har et viss ANSVAR de også, samtidig som jeg mener at de ikke har SKYLDEN dersom en voldekt skulle skje.
Dersom noen skulle være i tvil om hva jeg mener nå så skal jeg selvfølgelig være litt mer konkret. Jenter har et viss ansvar for hvor de går, et ansvar for at de helst har med seg en eller flere i nærheten som de kjenner og stoler på, de har et ansvar for å IKKE ta imot noe fra ukjente eller folk de så vidt har møtt… Også videre. Men dersom et overgrep skulle skje er det likevel ene og alene OVERGRIPERENS SKYLD! Ikke offeret!
Og akkurat nå skal jeg komme til en ting jeg tror kan virke litt forvirrende med tanke på det jeg har skrevet hittil. Dersom en jente sier ja i en beruset tilstand mener jeg det likevel er voldtekt hvis “overgriperen” er så og si edru.
Selvfølgelig, de samme tingene gjelder også i tilfeller hvor gutter er offeret, da jeg er klar over at det ikke bare er jenter som blir voldtatt. Men jeg har valgt å bruke ordet “jenta” i overdelen rett og slett av den enkle grunn at det er helst jenter vi hører om.
For å oppsummere; jenter og gutter har like mye ansvar for å forhindre en eventuell voldtekt, men skulle det skje ligger SKYLDEN ene og alene hos overgriperen. Et nei betyr aldri ja. Og er “offeret” beruset har det ingen betydning om man har sagt ja eller ei, hvis overgriperen altså er mindre beruset enn offeret.
Og en siste ting: Uansett hvor lettkledd man er, har det ingenting å si! Om en jente (eller gutt) har veldig lite klær er det INGEN unnskyldning overhode for å forgripe seg på vedkommende. Folk som mener det er en unnskyldning burde vært lagt inn over lengre tid, bare for å mene det!
Vi reblogges!
Curse Of Chucky (2013)
Det har snart gått ti år siden sist, og da nyheten om en ny Childs Play-film ble kjent er det klart at mange ble noe skeptisk. Til alle skeptikere har jeg nå en ting å si; Curse Of Chucky er uten tvil en av de bedre oppfølgerne som man ikke blir skuffet av. I alle fall ikke mye.
Dette er film nummer seks i serien og det er naturlig å tenke at handlingen foregår etter “Seed Of Chucky” (2004) noe som denne gang ikke er tilfelle. Plottet i Curse Of Chucky foregår nemlig en stund etter Childs Play 3. Med andre ord; De som har forventninger om å igjen se (eller i det minste høre) Jennifer Tilly som Tiffany vil nok litt skuffet. Hun er knapt med denne gang da hun så vidt har noen sekunder på slutten.
Filmen åpner med at en pakke blir levert på døren til den unge rullestolbrukeren Nica. Pakken viser seg å være til hennes mor Sarah som ikke er helt begeistret for det som viser seg å være i. Det viser seg (ikke overraskende) å være en Good Guy-dukke. Sarah ender opp med å kaste den i søpla noe som skal koste henne dyrt da hun blir funnet av datteren like etterpå, drept. Og ja, selvfølgelig er det Chucky som står bak.
© Bildet er tatt fra static.squarespace.com
© Bildet er tatt fra horrorhounds.net
Kort tid etter at politiet har vært til stede ankommer Nicas søster Barb(ie) sammen med datteren Alice og kjæresten Ian. I tillegg blir vi også introdusert for barnevakten Jill og presten Frank. Barb foreslår raskt at huset som moren har testamentert til Nica og henne selv skal gå for salg. Til tross for at Nica er sterkt uenig i dette og gjerne vil fortsette å bo der fortsetter den egoistiske søsteren med sitt, og legger til at hun ikke vet hva som er best for seg selv for øyeblikket.
Når lille Alice plutselig spør hva det blir til middag reiser Barb seg for å lage mat, men Nica insisterer på at hun skal gjøre det, med litt assistanse fra Alice. Under middagen begynner presten å føle seg dårlig og ser seg nødt til å gå. Ikke lenge etterpå blir han funnet svært så død.
Leken har nettopp begynt og Chucky nøyer seg som vanlig ikke med bare to liv på samvittigheten. Som vanlig lar han ingen slippe unna. Etter min mening er Chucky blitt nifsere enn noen gang. Ja, det er noen scener hvor man udiskutabelt kan se at han er data-animert, men til tross for det må jeg gjenta meg selv: Han har aldri vært skumlere!
© Bildet er tatt fra best-horror-movies.com
Med tanke på at jeg likte de to siste filmene bedre enn de tre første mye på grunn av humoren, er det nesten så jeg er litt overrasket over meg selv over at Curse Of Chucky nå har blitt min favoritt av alle seks filmene. For det er ikke like mye humor og heller ikke like mange blodige drap denne gangen som i “Bride Of Chucky” og “Seed Of Chucky”. Men når det er sagt så må jeg si det igjen; denne filmen er skumlere enn noen gang! Sånn, to ganger får være nok.
Det er faktisk kun to bagateller jeg har å pirke på denne gang og det er enkelte av de animerte scenene, samt det faktum at Chucky er litt lite med den første delen av filmen. Men disse tingene er så små bagateller at de for min del nesten ikke er verdt å nevne, når man ser på den store helheten av et mesterverk Curse Of Chucky ellers er.
Jeg elsker at filmer har en kul kjenningsmelodi. Etter min mening er det ikke mange horror-filmer de siste årene som har hatt et veldig huskbart soundtrack. Derfor var det med en stor begeistring jeg i kveld fikk høre kjenningslåten til denne filmen for første gang, den beste kjenningslåten jeg har hørt i en film siden den aller første Saw-filmen.
© Bildet er tatt fra jarviscity.com
Ellers skal denne filmen også ha litt ekstra skryt for måten den er regissert og filmet på. Kameravinklene er profesjonelt planlagt og gjennomført, og sammen med udødelige bakgrunnsmusikken blir man forført i en film som man utenom få unntak faktisk kan glemme er en film.
Før jeg avslutter denne anmeldelsen må jeg ikke glemme å legge til at den kvinnelige hovedrollen Nice er spilt av Fiona Dourif, datteren til Brad Dourif som altså her har lånt bort stemmen sin til Chucky for sjette gang. Og la det være sagt, det er tydelig at Fiona er datter av sin far.
Er noen litt usikker på hvordan Brad Dourif ser ut, fortvil ikke. Man får nemlig SE (og ikke bare høre) han også i løpet av filmen da det dukker opp noen flashback fra livet til den avdøde seriemorderen Charles Lee Ray før han bare ble “Chucky”. Det skal blant annet vise seg at Charles/Chucky hadde noe å gjøre med moren til Nice i sin tid, og også noe med å gjøre at Nice er lam fra under beltestedet.
Curse of Chucky er etter min mening ikke bare den beste filmen om Chucky, men også en av de absolutt beste skrekkfilmene de siste 40 åra. Chucky er og blir min venn til det helt siste.
Terningkast
Vi reblogges!
Bekreftelsen
Stor man føler seg stadig ganske liten.
Usikker på seg selv, usikker på de rundt.
Er jeg bra nok, tenker han stadig.
Ofte veldig alene.
Ofte veldig ensom.
Han vil bli sett, han vil bli hørt.
Sliten av å anstrenge seg.
Lei av ikke kunne strekke til.
Ofte noe trist.
Ofte noe lei.
Støtt fra seg mange på livets veg.
Gjort så mye han angrer på.
Var det verdt det, spør han seg selv.
Ofte litt misforstått
Ofte litt bitter
Alt han nå ønsker er sjelefred.
Noen venner som kan vare livet ut.
Og en bekreftelse, på at han er bra nok.
Mirrors 2 (2010)
Det skal igjen handle om speil når jeg nå skal anmelde “Mirrors 2”. Konseptet er i stor grad det samme som i “Mirrors”, som jeg anmeldte i helga.
I starten av denne filmen tenkte jeg at den er mer laget for pengenes skyld. De første minuttene byr på en rekke morbide og ganske voldelige scener, selvfølgelig med en del blod. Og innvoller. Uten å ha tenkt så nøye på det tror jeg det er mer innvoller og flere dødsscener i denne, enn den fra 2008.
Men etterhvert som filmen går begynner det også å bygge seg opp en historie. Det skal sies, for mange av dere mer kresne der ute er nok dette nok en film med et ikke tykt nok plot. Uansett, plottet er ikke det tykkeste jeg har sett heller, men for min del holder filmens historie som vi blir mer og mer satt inn i, etterhvert.
© Bildet er tatt fra collider.com
© Bildet er tatt fra dreadcentral.com
For min del var den største skuffelsen med denne at Kiefer Sutherland ikke er med, som altså hadde hovedrollen i film èn. Når det er sagt er ikke Nick Stahl så ille han eller, her i rollen som Max.
Filmen åpner med en skjebnesvangert bilulykke som ender med at Max mister sin forlovede og så vidt klarer å overleve selv. Etter at legene har klart å vekke han til live er ting ikke lenger helt de samme. I tillegg til at han har mistet sin forlovede har han samtidig fått en helt ny evne til å se ting folk flest ikke ser. Da særlig ting i speil og lignende elementer som reflekterer lys.
Hans far ønsker gjerne at sønnen skal begynne å jobbe som nattvakt på et kjøpesenter da det kan være godt for han å komme seg i arbeid igjen etter den tragiske hendelsen. Max tar jobben, men finner tidlig ut at han kanskje kunne jobbet på et annet sted. Etterhvert får han stadig se speilbilder av en kvinne som er meldt savnet, noe som gjør at han tar kontakt med den savnede sin søster.
© Bildet er tatt fra dvdtalk.com
© Bildet er tatt fra virtualborderland.files.wordpress.com
De finner etter en stund en vennlig tone til tross for at hun i starten virker litt kald og vanskelig å komme inn på. Sammen klarer de å finne ut ting politiet ikke har klart og kommer stadig nærmere en sannhet.
Til tross for at jeg personlig ikke likte denne like godt som den første så mener jeg likevel at dette også er en ganske bra film. Jeg elsker effektene denne filmen har å by på, og dødsscenene er rett og slett kule. Særlig liker jeg scenen hvor en kvinne får skilt hodet fra resten av kroppen av et glass som faller mot henne i dusjen. Skuespillerne har heller ikke slurvet nevneverdig med jobben sin, og til slutt skal soundtracket ha ros for å være både emosjonelt og episk på samme tid.
Terningkast 
Vi reblogges!
Vantina Andreassen – Kvinnen bak “Veslemøy”
Jeg har alltid likt tegneserier. Som barn gikk det helst i Donald og Fantomet. Ja, også “Superheltene” da, serien jeg laget selv i en lengre periode på fire år. Den gang var det mest om å gjøre at seriene hadde mest mulig humor, spenning og om det i tillegg var noe action, blod og gørr var det ikke et minus for å si det sånn.
Det er rart hvordan man forandrer seg. I dag kan jeg ikke akkurat si at det går så mye i tegneserier som det en gang gjorde. Jeg leser nesten ikke serier lenger, og min egen avsluttet jeg sommeren 2006.
Men, det er noe det går i nå også. Men nå er Donald og Fantomet byttet ut med to norske serier. Nemlig Nemi og Veslemøy, to serier jeg går utifra at de fleste kjenner til på en eller annen måte. Og det er sistnevnte dette innlegget skal handle om.
Da jeg for første gang ble presentert for Veslemøy gjennom Side2.no ble det så og si kjærlighet ved første blikk. Jeg har siden da fulgt med denne serien støtt, og er av seriens flere tilhengere på Veslemøys facebook-side.
Uttrykket vil ha det til at “bak enhver mann står en sterk kvinne”. Men jeg vil også legge til at “bak enkelte sterke kvinner står det også en annen sterk kvinne”. I dette tilfellet heter den andre sterke kvinnen Vantina Andreassen, hjernen bak Veslemøy. Hun har jeg gjort et intervju med.
© Tegnet av Vantina Andreassen.
Helt i starten, veldig hyggelig at du vil stille opp på dette intervjuet. Hvordan går det med Vantina for tiden?
– Bare hyggelig! Det går stort sett greit med meg. Litt stresset på grunn av Veslemøyboken, men ellers bra.
Du har helt klart din egen tegnestil når det kommer til Veslemøy. Hvor lenge har du tegnet sånn rent generelt?
– Jeg har tegnet hele livet med noen kortere opphold nå og da
Hvor henter du inspirasjonen til ideer fra?
– Inspirasjon kommer fra alle kanter egentlig… En god film, en god samtale, generelt tanker som svirrer rundt i hodet og plutselig manifisterer seg som en ide til en stripe. Det er helt sprøtt hvordan hjernen trener seg opp til å finne frem til ideer. Det har bare blitt lettere med årene!
Hvem er dine største forbilder? Hvilke type mennesker ser du mest opp til?
– Akkurat nå beundrer jeg nok Edward Snowden og Chelsea Manning mest. Jeg beundrer mennesker som er i stand til å ofre sin egen velvære for å gjøre noe verdifullt. Noe som er større enn dem selv.
Hvilke saker engasjerer deg mest? Har du en favorittsak?
– Jeg er engasjert i planeten. Jeg er engasjert i mennesker. Jeg er interessert i hvorfor ting er som de er, hva som egentlig ligger bak det vi ser. Jeg kan bli veldig oppgitt og trist over hvor skjevt ressursene er fordelt og virkningen det har på oss alle. Jeg vil ikke binde meg opp mot en sak. Det er så mye som er verdt å kjempe for.
Hva er de største forskjellene på deg og Veslemøy? En ting jeg er ekstra nysgjerrig på er det faktum at Veslemøy i likhet med meg selv heller vil tilbringe helgene mer rolig hjemme med en god film fremfor å være på fest, pub, etc. Er du også slik?
– Veslemøy er et speilbilde av meg. Å lese Veslemøy er på en måte å lese tankene mine. Men hva man tenker om ting forandrer seg forhåpentligvis en del gjennom livet, og mange temaer jeg tar opp belyses fra ulike vinkler ettersom årene går.
Det er striper jeg laget for 3 år siden som jeg ikke nødvendigvis er så enig i lenger. Jeg prøver å fange tanker og poenger som virker sanne der og da. Det er ikke alltid jeg treffer eller får frem det jeg vil si. Og det er vanskelig å belyse temaer fra flere sider på en stripe. Da kan man fremstå som noe trangsynt til tider, men sånn må det nesten bli innenfor en begrenset rute.
Veslemøy liker seg best hjemme med en god film eller i sofaen med en god bok fordi jeg også liker det best.
Hvem tror du hadde vunnet dersom dere hadde arrangert paintball-krig mot hverandre?
– Jeg tror jeg bare hadde lent meg tilbake og tenkt på England.
Veldig mange tegnefigurer blir aldri eldre uansett hvor lenge de lever. Kommer du til å gjøre noen forandringer med Veslemøy sin alderdom i løpet av fremtiden?
– Veslemøy opptrer allerede i mange ulike aldre i serien. Det finnes ingen begrensning på hvor gammel eller ung hun kan være. Så hun er eldgammel og ung på samme tid. Litt som jeg føler meg selv.
© Tegning: Vantina Andreassen.
En del tegneserier har der og da “limt inn” virkelige bilder i tegningene. Selv Nemi mener jeg å huske en gang brukte et virkelig bilde av Bondeviks hode i en av stripene? Har du noen gang vært fristet til å gjøre slik selv?
– Jeg har gjort det i et par striper, men da har det vært bilder til Veslemøys tv eller pc-skjerm.
Etter at man har holdt på en stund med noe har man gjerne fått utdelt både litt ros og kjeft. Hva har du fått mest negativ tilbakemelding på, og hvordan takler du som tegneserieskaper “kjeft”?
– I starten fikk jeg mest kjeft og lite ros, men nå er det mest positive tilbakemeldinger. Når man produserer noe fra eget hode er det veldig sårbart. Samtidig må du tåle at folk reagerer når du stikker hodet ditt frem. Jeg holder meg bevisst unna å lese tilfeldige kommentarer om serien på nettet. Folk må få mene hva de vil om serien, men jeg orker ikke å forholde meg til usaklig og negativ kritikk. Jeg er likevel glad for at serien vekker følelser. Hadde ingen blitt provosert hadde jeg ikke gjort jobben min!
Har du blitt stoppet på gata noen gang av folk som kjenner til arbeidet ditt? Skrevet noen autografer?
– Jeg blir heldigvis ikke gjenkjent uten videre og skal jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trivdes så godt med det. Jeg liker å være anonym. Men når jeg møter nye mennesker, er det en del som har hørt om eller lest Veslemøy, og det er sprøtt! Men det er deilig også- man slipper lettere unna kjedelig småprat.
Har du noen gang i ettertid angret noe på en stripe du har gjort offentlig? Isåfall hvilken/hvilke, og hvorfor?
– Det var høsten 2012, og jeg hadde sagt ja til å tegneblogge for Amnesty om ytringsfrihet i forbindelse med tv-aksjonen. Etter en del grubling kom jeg frem til teksten: “Ytringsfrihet handler om å gi ordet til folk du er totalt uenig med”. Jeg tegnet Veslemøy som sitter i fengsel og snakker med Breivik. Jeg ville lage en stripe som virkelig tok stilling til begrepet ytringsfrihet og hva det faktisk innebærer. Jeg er 100% for ytringsfrihet, men det er viktig å forstå hva det vil si. Du må støtte at alle har rett til å si det de mener, enten du er enig eller ei!
I alle fall, denne stripen fikk jeg ikke bruke. Jeg ble sensurert av Amnesty i forbindelse med en tv-aksjon om ytringsfrihet. Det ble så ironisk! Noen dager senere blogget Rune Gerhardsen også for Amnesty om ytringsfrihet. Han skrev: “I disse dager diskuteres også om monsteret fra 22. juli skal få anledning til å utbre sine tanker til sine tilhengere og nettverk, hvor de nå finnes. Fri og bevare oss, vil de fleste si. Jeg også. Men på den annen side; gir det mening å ha en ytringsfrihet som ikke er absolutt?”.
Han bruker altså nøyaktig det samme poenget som jeg illustrerte i min stripe. Da jeg forhørte meg om hvorfor det ble sånn, fikk jeg til svar at bilder er sterkere enn ord. Jeg endte opp med å lage en stripe for Amnesty likevel. Den er så dårlig at det vrir seg litt i magen når jeg leser den. Så akkurat den stripen angrer jeg på. Jeg hadde ikke trengt å gi dem en dårlig stripe når de sensurerte en stripe jeg mener var bra.
Link: http://www.forlagsliv.no/blog/tag/tv-aksjonen-2/
© Foto: Kira Hellsten.
Hva er den flotteste tilbakemeldingen du har fått?
– Det er vanskelig å svare på. Jeg er utrolig heldig og har fått veldig mange flotte tilbakemeldinger. Det er vanskelig å plukke ut DEN flotteste. Men jeg blir veldig glad når folk skriver at Veslemøy får dem til å føle seg mindre alene. At det har fått dem til å tenke over noe på en ny måte, eller åpnet øynene deres for noe. Det er det aller fineste jeg får høre.
Dersom noen en gang hadde vært interessert i å kjøpe rettigheter til å “kaste” Veslemøy inn i tegnefilmens verden, hadde du gått med på det? Hvem hadde du isåfall helst sett hadde kjøpt de rettighetene? Og, har du noen mening om hvem du ville foreslått som Veslemøys stemme?
– Hmm… Jeg elsker tegnefilm. Et slikt prosjekt hadde vært veldig spennende. Men det er mye luft og tomme ord der ute, så det viktigste måtte være å finne noen som var seriøse og som virkelig skjønte hva Veslemøy handler om. Aner ikke hvem som burde hatt stemmen, men det kunne ikke vært en lys stemme. Den måtte vært ganske mørk.
Hvor lenge ser du for deg at du kommer til å fortsette å tegne Veslemøy?
– Aner ikke. Det er andre ting jeg også drømmer om å gjøre. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive bøker, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Jeg hadde slitt veldig med å legge Veslemøy helt vekk. Kanskje jeg kommer til å trappe ned antall striper noe, men jeg håper på å kunne fortsette i mange år til!
Helt til slutt, liker du de røde eller grønne eplene best?
– Det spørsmålet kvalifiserer som småprat, og det er jeg svært allergisk mot, så jeg tror jeg må unngå å svare på det.
Vi reblogges!