Ganske lenge siden jeg skrev og delte noveller, eller andre fiktive skriverier med dere nå. 😶 Hatt lyst til skrive noe lenge, men har stadig ikke fått den berømte fingeren ut.. på noen år.
Men her har dere omsider min første novelle på syv og førti evigheter. «Vi – jeg, meg og de andre» er barnets navn, og jeg har ikke så fryktelig lyst til å gå inn på hvor jeg vil med den, da det fort ville ført til at historien.. “døde”.
«VI – jeg, meg og de andre»
Jeg husker ikke hvordan det skjedde. Eller når det skjedde. Men det må ha skjedd en gang. For jeg husker at jeg var blant de levende. En gang i tiden. Jeg skulle likt å si at jeg lever på minnene, men det ville vært en løgn. For jeg har vært død ganske så lenge nå.
Sovnet jeg stille inn i min sofa? Jeg husker ikke. Kan det være at jeg ligger begravd i flere deler av landet? Jeg vet ikke. Sørger familien over meg. Trolig, men igjen.. Jeg vet ikke.
Forgjeves har jeg forsøkt å finne navnet mitt i dødsannonser og blant gravsteiner rundt om i det ganske land. Forgjeves har jeg forsøkt å ta kontakt med de som en gang sto meg nær i håp om å få et svar på de alt for mange spørsmål jeg stadig går og haler rundt på. Det er ikke det at de ikke har svart meg. Eller jo, det er jo det. Men hvordan besvarer man spørsmål man aldri har mottatt?
Det kan være jeg aldri får svaret på når B. Tubenes Jr. gikk bort. Det er til å bli sprø av, men i det minste har jeg sluttet å gå på veggen. Og sakte, men sikkert har jeg blitt flinkere til å akseptere situasjonen. Tiden legger ikke alle sår. Tidvis sår den bare mer tvil. Men i lyset av det lille jeg vet, i dag.. så ser jeg ikke like mørkt på det som da jeg akkurat hadde stupt inn i mørket.
Akkurat nå sitter jeg på en benk. Alene. Tre meter til høyre sitter et par. Jens og Jenny. For et år siden var de det søteste paret i hele nabolaget. De holdt hender. Kysset. Klemte. De sang sammen.. spilte spill sammen.. men i dag sitter de bare på den samme, stadig mer nedslitte benken. Og for meg virker det som de ikke kunne sittet lengre vekk fra hverandre. Han glaner litt til høyre, mens hun.. jeg vet ikke. Det virker ikke som hun egentlig sitter der i hele tatt.
De har sittet der en tre kvarters tid. Alt jeg har hørt dem si er “her?”. Ja, det var forresten henne, før hun fem lange sekunder senere fikk til svar: “mm”.
Tre meter foran meg sitter en gammel mann. Helt alene. På alle tenkelige vis. Og det er ikke meningen å virke innbilsk, men hadde det ikke vært for at jeg vet bedre skulle jeg tro at han fulgte etter meg. Hvor enn jeg måtte bevege meg er også han. Alltid noen meter foran meg, vel og merke. Sånn sett skulle man tro det var jeg som var stalkeren her. Men jeg håper og tror at det ikke er tilfelle. For hvorfor skulle det det?
Jeg burde vel sette pris på friheten ved å.. “leve” sånn.. noen ganger gjør jeg jo det. Men sånn som nå føles det bare veldig meningsløst.
Nei.. på tide å vandre hjem igjen. Hvor enn “hjem” er. Og se det. I det jeg reiser meg for å fare videre så gjør gamle Are Vidd Knutsen det samme. Nok en gang er det som vi følger hverandre hjem til vårt. Med noen få meters avstand. Det er som han vet at jeg er der. Samtidig som han umulig kan vite noe som helst.
For jeg mener – hvorfor skulle han det?
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Youtube: Aylar Kuklinski