Vi reblogges!
Nok en gang har en av mine forlatt meg. R.I.P…
Enda en av rottejentene mine er nå død
I desember tapte en av rottejentene mine kampen mot kreften og nå i natt har tragedien gjentatt seg. Jeg vet ikke når eksakt det skjedde, men det må ha skjedd nå nettopp siden det var liv i alle tre for en liten time siden. Etter jeg hadde tatt oppvasken nå og var på vei med kluten jeg hadde brukt så jeg henne ligger der rett ut, helt livløs.
Trist, men sånn er en gang livet… Men med tanke på at hun har gått rundt på en klump en stund nå så var nok dette det beste for henne som med søsteren som altså gikk bort like før jul av samme årsak. Nok en gang har jeg valgt å ikke operere bort kreftkulen med tanke på hennes alder, og heller bestemt meg for å gå å få henne avlivet dersom kulen hadde vokst og blitt verre slik at den hadde vært i veien for henne… Nok en gang ble det ikke nødvendig med noe avlivning…
R.I.P.
Vært på kino i kveld – Død Snø 2
Har forresten ikke bare vært en trist dag det siste døgnet. I kveld har jeg nemlig vært på kino og sett Død Snø 2, en film som etter min mening slo den opprinnelige filmen langt ned i snøfteskaftene, eller hva man pleier å kalle det. Den filmen er så ulovlig rå at det finnes ikke måte på. Anbefaler alle som ikke har sett den å se den! Beste norske filmen ever, og muligens også den beste zombie-filmen jeg har sett. Og jeg har sett MANGE. Mulig jeg kommer tilbake med en filmanmeldelse på den litt senere.
Har dere forresten lest den tåpelige VG-anmeldelsen av han derre Jon Selås. Fyren liker ikke sjangeren en gang, så hvorfor setter de da slike folk til å anmelde slike filmer??? Fjotten er en uvitende kødd! Død Snø 2 er SÅ mye bedre enn en simpel 3`er…
© Bildet er tatt fra filmweb.no
Haha, syntes synd på Kristoffer Joner bigtime i denne filmen, mange ganger på rad! ^^
God natt alle sammen.
Vi reblogges!
Litt sånn på (senge)kanten..
Premutos – Lord of the living dead (1997)
Når faren til den unge Mathias en dag finner en nedgravd, gammel bok og en gulaktig “drikke” i hagen på hans egen bursdag blir han svært ivrig og kry. Lite vet han at boken tilhører den falne engelen Premutos, den eldste av dem alle. Boken har siden 1943 ligget nedgravd etter at en bonde feilaktig forsøkte å gjenopplive sin kone. Sønnen Mathias er en klums uten like og når han klarer å søle den gule gugga over seg selv forvandles han brått om til et monster og bringer en hær av zombier til stedet.
Det som startet som et ganske mislykket og elendig fødselselskap er senere utpå kvelden blitt en blodig kamp på liv og død. Men elendig bursdag eller ikke, Mathias sin våpenglade og stolte far nekter å la en haug av zombier ødelegge.
“Premutos – Lord of the living dead” er laget av den tyske regissøren Olaf Ittenbach som også står bak mer eller mindre kjente horrorfilmer som “Legion of the dead”, “Beyond the Limits” og “Chain Reaction”. Av de nevnte er det kun “Legion of the dead” jeg har sett fra før av, og jeg må si at i likhet med den er historien om Premutos også for de mer spesielt interesserte. Som meg selv.
© Bildet er tatt fra klubkrik.ru
Dette er unektelig en film med en rekke scener man gjerne husker, enten det er snakk om de litt tvilsomme effektene, den billige humoren eller rett og slett all den meningsløse og samtidig underholdende volden. Filmen har en rekke mindre og større rollekarakterer av begge kjønn. Dessverre er det likevel lite å feste blikket til på den fronten da ingen av de vi “møter” er verken nevneverdig kjekk, pen eller deilig. Ikke at det har mye å si, bare følte for å nevne det.
Filmens lyd er heller ikke det beste jeg har vært borti. Jeg mistenker sterkt at filmen er dubbet, samtidig som de aller fleste lydene ellers også er pålagt i ettertid. Når det derimot kommer til musikken er det i hvertfall litt mer å heise flagget for. Musikken er kanskje heller ikke av det beste jeg har hørt, men den er i hvertfall veldig episk og matcher filmens ellers nokså sære univers.
© Bildet er tatt fra klubkrik.ru
© Bildet er tatt fra klubkrik.ru
Det sterkeste leddet med denne filmen må dog være at til tross for at den på en del måter er noe tvilsom så er den likevel ganske så underholdende. Den tar seg ikke selvhøytidelig et sekund og den prøver ikke å være noe mer enn hva den faktisk er. Det skal også sies at den har en ganske grei historie og dersom du er sulten etter tonnevis av død, blod, innvoller, slakt og faenskap, ja så vil du ikke bli skuffet for å si det sånn.
Terningkast 
Vi reblogges!
Little Deaths (2011)
Liker du korte historier fylt av sex, nakenhet, mørke og morbiditet? Ja, da er mulig Little Deahts noe for deg. I denne filmen får vi ikke bare servert én historie, men tre historier som ikke har noe med hverandre å gjøre annet enn at de alle har en viss rød tråd.
House and Home – Regissert av Sean Hogan
© Bildet er tatt fra cinehouseuk.blogspot.no
I den første historien møter vi et kynisk, manipulerende og egoistisk par som inviterer hjemløse hjem til middag. De utgir seg for å være troende og gir et uttrykk for at de gjør det de kan for å hjelpe de som har havnet på gata. Men egentlig blir de lurt og utnyttet. For sannheten er at paret er mer opptatt av å tilfredstille sine egne perverse behov, enn å hjelpe andre med noe som helst.
Likevel, alt har sin ende. En dag ender de opp med å lure feil jente. Feiltagelsen blir for å si det pent, svært voldsom.
Mutant Tool – Regissert av Andrew Parkinson
© Bildet er tatt fra richonfilm.com
I den andre historien møter vi en tidligere prostituert og stoffavhengig kvinne. Etter at hun har fått seg kjæreste har hun kuttet ut den tidligere jobben, og går for tiden på tabletter som skal forhindre henne i å falle tilbake til stoffavhengigheten. Det hun ikke vet er at det er noe muffens med pillene. Pillene er nemlig laget av sæden til et Frankenstein-lignende kryp.
Hun får raskt en del bivirkninger, blant annet har hun nå blitt nymfoman så og si over natta. I tillegg kan hun både føle og se det samme som “monsteret” hun uvitende svelger sæd fra hver dag gjør.
Bitch – Regissert av Simon Rumley
© Bildet er tatt fra wreckhousemagazine.com
I den siste historien blir vi kjent med et par som har et slave og dominatrix-forhold. Her er det kvinnen i forholdet som er sjefen, og mannen har ikke noe han skal ha sagt i det hele tatt. Det er ganske tydelig at for henne handler det ikke om dem, men ene og alene om henne selv.
Det er tydelig at mannen sliter og at han mistrives. Når hun en kveld har seg lidenskapelig med en annen mann i deres egen seng er grensen nådd. Han bestemmer seg for å gi henne det hun fortjener. Hun er nemlig livredd for hunder, og det skal nå utnyttes.
Etter min personlige mening er den siste historien den beste. I motsetning til de to andre så kunne denne historien vært sann. Samtidig følte jeg veldig med den mannlige hovedpersonen i “Bitch”. Jeg har selv aldri vært i noe forhold, og slettes ikke i noe bdsm/ slave og dominatrix-forhold, men jeg har likevel ingen problemer med å sette meg inn i hans frustrasjon, sjalusi og følelse av å ikke bli hørt og sett av den han elsker.
Ikke misforstå, bdsm og dominerte-forhold kan være vel og bra for de som liker det, men greia er at hun han er sammen med overhode ikke bryr seg om hva han mener i hele tatt. Og selv om hans hevn mot slutten er noe ekstrem og kald så føltes det i hvertfall som hun kun fikk som fortjent når jeg så den.
I den store helheten likte jeg alle historiene. De er alle ganske syke på hver sin måte. De er alle ganske så mørk og har alle en veldig random avslutning. Jeg liker måten de er regissert på og i hele tatt så er det gjort en ganske god jobb på de fleste punkter.
Likevel er det enkelte ting som kunne vært gjort bedre. Det største minuset ved filmen for min del må være det faktum at jeg ikke helt forsto “Mutant Tool”. Eller jeg forsto historien, men jeg forsto ikke helt vitsen med den. Etter min mening er “Mutant Tool” det svakeste leddet ved denne filmen.
(Følte for å legge til avslutnings-soundtracket som jeg likte ganske bra. Dessverre i litt dårlig kvalitet, men..)
Det er også et par ting man kunne gjort annerledes med “House and Home”, men den er likevel ikke like “ille”. Nå synes jeg forsåvidt ingen av disse historiene er ille, men jeg brukte nå kun det ordet ene og alene i mangel for et annet ord jeg ikke gidder å tenke ut hva er, her og nå.
Uansett. Til syvende og sist, jeg liker Little Deaths.
Terningkast 
Vi reblogges!
Would You Rather? #2
Lost in space – Angst
Alt jeg kan tenke på
Som menn flest er det særlig én ting jeg også stort sett tenker på… Men hva er egentlig det?
OBS: Advarer mot at den korte videoen KAN virke støtende på enkelte…
Vi reblogges!
The Presence (2010)
En ensom kvinne bestemmer seg for å tilbringe litt tid alene på en isolert hytte. Men det viser seg tidlig at hun aldri vil bli helt alene der. Fra før av befinner det seg nemlig noen gjenferd som følger med på henne. Mindre alene blir hun dessuten når kjæresten hennes dukker opp helt uten forvarsel.
Vi skjønner fort at hun ikke er 100% happy med at han har dukket opp. Hun finner han masete og mener at han ikke respekterer ting som hun vil. Forholdet henger for øyeblikket ikke i den tynneste tråden, men absolutt ikke i den mest solide heller. Stort bedre blir det ikke når en av hyttas to gjenferd oppmuntrer forholdet deres til å gå og henge seg.
I begynnelsen syntes jeg The Presence var en veldig langsom og kjedelig film (noe den er). Jeg måtte ta meg en pause etter at jeg hadde sett tre kvarter av den, og jeg utsatte en stund å fortsette på den. Filmen åpner opp med en intro som er litt for lang for min del (rundt 3-5 minutter), og byr ikke på annet enn en del bilder av hav og natur. De neste minuttene ser vi et av hyttas mer gode spøkelser følge med på filmens kvinnelige hovedrolle (som forøvrig ikke har noe navn). Dessuten tar det i hele tatt 17 minutter før filmens aller første replikk, om jeg ikke husker feil.
© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org
© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org
Så ja, The Presence er først og fremst ikke laget for unge, urolige og utålmodige sjeler som meg selv. Men på en annen side, når man først har holdt ut hele filmen føles det likevel som det var verdt det (i en viss grad..). For den har et par positive sider også. Først og fremst har den et godt skrevet manus. Den har en noe unik story, uansett hvilken tidsperiode innen filmens verden man sammenligner den med. Og den får også tommel opp for skuespill og soundtrack.
Ser man The Presence og forventer en skrekkfilm vil man bli skuffet. Jeg tror absolutt ingen vil bli særlig skremt verken på den ene eller andre måten. Men tenker man på det som en dramafilm eller en thriller derimot vil det funke noe bedre.
© Bildet er tatt fra trulymovingpictures.org
Filmen er laget produsentene som i sin tid ga oss “The Blair Witch Project”, men når det er sagt er det ikke mye med The Presence som minner om Blair Witch, annet enn at den byr på en del skog. Jeg vil heller kaste meg på og si meg enig med de som har uttalt den som en moderne Hitchcock-film, altså en stort sett kjedelig, men godt skrevet film.
La meg oppsummere det hele kort. Filmen er ikke for de minst tålmodige. Den er ikke skummel. Den er heller ikke nevneverdig spennende. Likevel har den en god historie og er ganske godt skrevet, litt enkelt laget, men dog godt regissert. Jeg vil ikke anbefale den først og fremst for de yngste filmtitterne, men kan funke godt for den litt eldre garde som har passert noe rundt 35-40.
Terningkast
Vi reblogges!
To fulle menn på tomgang
Joachim Nielsen var stor i sin tid. Selv snart 15 år etter hans død den 17. oktober 2000 er han fremdeles blant de største, norske rockelegendene landet vårt noen gang har hatt. Kanskje er han den aller, aller største.
En av de siste låtene han spilte inn før han ble funnet død er Tomgang, en sang hvor det kommer tydelig frem at han visste selv at han ikke hadde særlig lenge igjen. I dag har jeg og en kompis av meg fremført vår versjon av Tomgang i form av “fyllevrøvl” på oppdalsdialekt.
Håper dere likte videoen.
Under innspillingen ble det forresten noe som skar seg, og de tingene har nå fått sin egen blooper-video:
Og sist, men absolutt ikke minst. Her har dere originalen av Joachim Nielsens “Tomgang”:
Vi reblogges!