Dette blir et sånt innlegg som egentlig ingen vil lese, og som jeg heller ikke liker å skrive. Men føler likevel for å gjøre det.
Jeg er en person med veldig mørk, morbid og kald humor. Jeg spøker om alt fra døde babyer og kreft til stringtrusa til Rune Rudberg og kosedressene til Teletubbiene.
Men når jeg forsøker meg på de mest mørke og til tider mest forkastelige vitsene mine, så føler i hvertfall jeg selv at jeg gjør det på en veldig klar måte.
Jeg spøker foreksempel ikke med ting som kan tolkes som at jeg vil dø, eller at jeg vil ta livet av meg.
En klassisk spøk fra meg med morbidt tema kan være dette: «Hvor mange babyer skal til for å male et hus? Kommer ann på hvor hard du kaster!»
Dette er veldig tydelig at det er en vits, og det er slike vitser jeg elsker aller mest som regel.
Noe jeg derimot IKKE skriver eller sier noe sted uten at det faktisk er sant er ting som:
«Å jeg føler bare for å gå syv fot under jorda nå»
«Nå føler jeg bare for å dø»
«Nå går jeg og henger en times tid»
Akkurat den første og siste kan jeg klare å skjønne folk ikke mener helt bokstavelig. Men spesielt når det blir setninger som “Feel free to kill me now”, som var en setning jeg kom over et sted i dag, så reagerer jeg. Spesielt siden det er en veldig, veldig nær venn av meg som jeg virkelig elsker (jeg misbruker ikke ordet “elske” om noen lurer) og er utrolig glad i det kom fra. Heldigvis fikk jeg et svar fra henne på sms rimelig fort om at hun ikke mente det slik jeg tolket det, så jeg bærer absolutt intet nag angående det. Absolutt ingenting.
Jeg har som kjent diagnosen aspergers syndrom. Jeg har til tider ganske problemer med å skille spøk fra alvor. Ting kan fort tolkes helt bokstavelig, og i dag hadde jeg altså en slik episode. Jeg er selv en person som spøker om mye, og jeg tenker ofte at jeg ikke burde spøke og tulle i hele tatt, siden jeg selv forstår så dårlig når andre gjør. Ofte blir jeg gjerne sittende å tenke i ettertid på hva folk egentlig mente, det er ikke alltid jeg vil innrømme det.
Uansett, ting blir fort tatt bokstavelig. Og tilbake til det jeg skrev om døden. Når jeg først skriver sånne ting selv, da er det alvorlig og jeg mener det dessverre 100%.
Igjen må jeg bruke ordet dessverre, for spesielt i det siste har jeg tenkt på å dø hver eneste dag. Noen dager mer enn andre. Det er mulig det går noen dager uten, men det er sjeldent. Hadde det ikke vært for den aller beste og mest unike personen som noen gang har vært i livet mitt, så hadde jeg kanskje ikke sittet her i dag. Slik ting er nå ser jeg for meg tre til maks fem år igjen på jorda, før jeg ikke takler det noe mer. Poenget med hele dette innlegget er altså at jeg ikke spøker med å dø, eller at jeg ikke skriver ting som kan tolkes som det, uten at jeg faktisk mener det.
Har et lite håp om at enkelte ting kan bli bedre etter hvert. Men tro derimot, det er noe annet.
I en kald kynisk verden nytter det ikke med snillisme, naivitet, godhet og tilgivelse.
Man må kunne dumpe noen på veien. Man må ofte handle noe egoistisk. Ikke bestandig ta hensyn til de rundt. Man må også tenke på seg selv. Noen hoder må rulle på veien.
Det handler ikke om å dra andre ned. Men å holde seg selv oppe.
Finne de få som virkelig gir deg noe. De veldig få fuglene som synger renest. La så de andre fly av sted, De trenger du ikke.
Fall heller ikke fullstendig for din kalde hånd. Det handler om å variere mellom varmt og kaldt. Ikke la den ene bekke over for den andre. Det gjelder begge veier.
For å kunne ende opp som jernkjempen kan man ikke velge mellom is og flammer. For å lage et sverd av stål trengs det begge deler.
Slik er livet. Det handler om erfaringer. Det handler om handlinger. Det handler om en livsviktig steinhånd, men også en ustrakt hånd, selvfølgelig for de få som fortjener den.
Strekker du armen ut til de psykiske vampyrer, ja, så fortjener du armen din kappet av. Da fortjener du din energi utsugd. Og din sjel fortapt for all tid.
Det skal lite til for at enkeltmennesker tror at man er sur. Det kan være at man svarer i en litt spesiell tone, at man svarer litt kort, eller at man svarer treigt. For meg er “er du sur?”-spørsmålet noe av det minst gjennomtenkte og nedvergende spørsmålet folk kan stille.
Det er nesten så jeg heller vil at folk skal tro jeg puler bestemora mi i stede for. Ok, ikke så ille da, men.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var bare jenter i en viss alder som stilte slike spørsmål, og det kan jeg faktisk. Det er fysisk mulig å si det, men jeg bør ikke, rett og slett fordi det er langt fra sant. En viss person i min familie som er snart midtveis i livet har fortsatt til uvane å konstantere eller spørre om folk er sur. Og det skal som sagt ikke mye til.
Ok, saken er. Jeg er sjeldent sur. Jeg er en del deprimert, det hender også jeg er sint. Jupp, hender også jeg er sur noen ganger… Gad, nå roter jeg meg bare bort. Ok, prøver igjen: Ja, det hender jeg er sur, men ikke spør om jeg er det uansett! Ok?
Det er noe av det verste folk kan spørre meg om eller si til meg! Det er helt greit å spørre om jeg er deprimert eller noe sånn, men ALDRI, og da mener jeg ALDRI spør om jeg er sur!
Folk som stiller det spørsmålet, eller kommer med en sånn påstand skulle vært bundet til en seng med rumpa bar, mens de mottar 30 saftige piskeslag der sola sjeldent skinner!
Sånn, godt å få det ut. Å få ut dette var nesten bedre enn å få ut den hvite gelèlignende gugga jeg rommer på der og da.
ADVARSEL: DENNE FILMANMELDELSEN INNEHOLDER EN REKKE AVSLØRINGER, SÅKALTE SPOILERS! DU LESER HERVED RESTEN AV TEKSTEN PÅ EGET ANSVAR!
Tenk deg at du hele livet har levd på en løgn. De du har kalt mamma og pappa viser seg å være noen som har adoptert deg bort fra din virkelige familie. Din virkelige familie er en gjeng som ikke er helt som alle andre familier. Du bestemmer deg for å reise fra de som har løyet for deg i et helt liv, og når du så er fremme får du oppleve mer dramatikk enn du har vært gjennom noen gang. Nei, det er ikke “Hotel Cæsar” dette innlegget skal handle om.
I går var jeg nemlig på kino. Da så jeg samme film som jeg også så på onsdag i forrige uke. Det er intet mer enn “Texas Chainsaw 3D” jeg snakker om, som da er film nummer sju i rekken.
Filmen starter med tilbakeblikk fra den opprinnelige “The Texas Chain Saw Massacre” fra 1974. Etter tilbakeblikkene får vi se hva som skjedde med Letherface og resten av Sawyer-familien etter at Sally Hardesty (hovedrollen i film 1) så vidt klarte å rømme fra den gale, mentalt tilbakestående mannen med motorsag. En liten flokk politifolk har ankommet stedet. Sheriff Hooper (spilt av Thom Barry) forsøker så godt han kan å overtale Sawyer-slekta til å komme ut. Dessverre er det ikke alle som er like fornuftige og tålmodige, Burt Hartman (spilt av Paul Rae) beordrer at Sawyer-familien skal utryddes en gang for alle og det ender med at huset blir satt fyr på, og den kannibalske familien blir samtidlig skutt ned en etter en.
Til tross for brannen og skytingen klarer en av kvinnene i familien å komme seg ut med sin lille baby. En av de mer tvilsomme politifolkene finner henne, tar fra henne babyen og dreper henne med et effektivt spark mot hodet. Etterpå bestemmer politifolka og “de andre sivile” menneskene at de skal ta et skrytebilde til avisen.
Etter denne scenen fortsetter filmen til vår egen tid.
Heather Miller (spilt av Alexandra Daddario) er hovedsakelig som folk flest. Hun har en jobb hun trives helt greit med. Hun har noen gode venner og hun har en kjæreste. Når hun en dag får vite at hun har arvet et hus etter en bestemor hun ikke visste at hun hadde, og i tillegg får vite av “foreldrene” at hun er adoptert bestemmer hun seg for å reise avgårde til Texas for å sjekke ut stedet hun har arvet. Til tross for at adoptivforeldrene forteller at hun kommer fra en skrapplass og at hun blir advart mot å reise, så setter det ingen stopper.
Hun får med seg vennene Nikki (spilt av Tania Raymonde) og Kenny (spilt av Keram Malicki-Sánchez), og selvfølgelig kjæresten Ryan (spilt av Trey Songz). På veien klarer de såvidt å kjøre på den litt tvilsomme Darryl (spilt av Shaun Sipos) som de så bestemmer seg for å gi haik et lite stykke.
Da vennegjengen har ankommet det som skal vise seg å bli Heathers nye hjem reageres det med positivitet. Det viser seg at det er et ganske stort og fint hus. Men idyllen skal ikke bli langvarig. Nede i kjelleren gjemmer det seg nemmelig en mørk og morbid hemmelighet. Mens de hygger og koser seg er de totalt uvitende at under dem befinner ingen andre enn nettopp Letherface seg. Og for de som lurer på om han har blitt roligere siden sist, tro om igjen! Når han finner ut at han ikke lengre er alene i huset går han amok og slakter ungdommene en etter en.
Mot slutten av filmen får Heather vite at Letherface er hennes fetter. Når Letherface selv finner ut det ved å oppdage hennes sjeldne fødselsmerke på brystet bestemmer han seg for å bli noe vennligere med henne. Mot slutten er det nemlig den tvilsomme politimannen Burt og hans sønn Carl (spilt av sønnen til Clint Eastwood, Scott Eastwood) som jakter på henne etter at hun har funnet ut hvordan politiet i 1974 valgte å avslutte tragedien som da var et faktum. Burt og Carl har bestemt seg for at hun må dø, men når Letherface og Heather nå faktisk sammerbeider så er det lov å spørre seg hvem som vinner til slutt? Det er ingen tvil om at blod er tykkere enn vann, men hvilket blod er tykkest?
Alt i alt synes jeg dette er en veldig bra film. Ikke den beste i serien, men dog god. Den er riktignok ganske forutsigbar, noen karakterer er litt stereotypiske og det at Heather og Letherface ender opp som både samboere og venner mot slutten er rimelig skrudd i hode, da med tanke på at han har slaktet både vennene og kjæresten hennes.
Uansett, filmen er morbid og brutal så det holder, og det er mye av greia når det kommer til denne sjangeren. Den er til tider litt spennende, og det er noen punkter hvor det går ann å skvette. Dette er dessuten en 3D-film, og når det gjelder 3D-effektene så var ikke de så gode og mange som jeg hadde håpet på, så det trekker dessverre litt ned sammen med det andre jeg nevnte i ste.
Jeg har igjen tredd inn i skinnet som den mer ustabile meg. Hvilke tanker, hvilket humør og hvilke følelser jeg skal ha ved morgendagen er helt umulig å spå. Det er sjeldent de er de samme som dagen før.
Har en stund følt meg ganske stabil nå. Følt meg stort sett glad, med visse unntak. Men i de siste dagene har jeg bare falt mer og mer tilbake. Det er ikke så veldig lenge siden forrige nedeperiode, for man skal ikke lengre tilbake enn til november. Men da var det i hvertfall noe spesielt som dukket opp. Nå merker jeg at selvmordstankene og all lysten til å forsvinne kommer gradvis mer tilbake, men som sagt uten at det egentlig har skjedd noe nå. Og jeg har lyst til å “straffe meg selv”, og flytte smerten mer fysisk igjen…
Helt uten grunn er det ikke. Det er ingen hemmelighet at jeg HATER tatoveringer og piercinger.. Og jeg hater hårfarging og nesten alt annet ved frisering å gjøre, alt uten streit vanlig klipp. Jeg hater disse tingene intenst fordi det er ting jeg har hatt vrangforrestillinger ved hele mitt liv. Og jeg sitter fremdeles i en alder av 21 år og lurer på hvorfor. For meg er det en helvetes big deal. Det kan ikke ignoreres. Spesielt kjenner jeg frustrasjonen knytte seg når folk sier “bare prøv å tenk på noe annet da”… Hadde folk bare visst!
Dessverre har jeg ikke funnet noe lignende noen steds. Og jeg har aldri forventet at noen skal forstå. Likevel må jeg få gjenta at det føles både provoserende og også vondt de gangene jeg merker at folk tror at jeg overdriver, eller at det egentlig ikke trenger å være så vanskelig om jeg bare prøver. For jeg har forsøkt, VIRKELIG! Jeg har forsøkt å holde meg hard i vanskelige situasjoner hvor noe ved frisør, piercing eller tatovering-relaterte ting har dukket opp. Og dette er en av mange årsaker til at jeg har så vanskelig for å få venner. Eller for å holde på de jeg får.
Dersom jeg ikke er forelsket i noen så er det mye som skal til for at jeg holder på et vennskap i lengden. Jeg er som kjent født med diagnosen aspergers syndrom som gjør at jeg sliter veldig med motivasjon innenfor ting generelt som er utenom det jeg brenner aller, aller mest for. Når jeg derimot finner noe jeg brenner for, da fokuseres det sterkt, og er det en person jeg brenner for, da er det vanskelig å ikke snakke til vedkommende. Heldigvis har jeg for øyeblikket en helt spesiell venn som jeg brenner veldig for å snakke med, som også i alle fall sier at hun liker å snakke med meg også. Så det er visstnok ikke sånn at jeg plager henne eller noe…
Men ja, tilbake til det egentlige temaet. Det er en gang sånn at det er de færreste jeg har sterke følelser for. Og dersom noen andre skulle være uheldig å nevne noe av det jeg sliter sterkt psykisk med å tenke på, da er jeg veldig rask med å kutte vennskapet. De fleste gangene jeg har kuttet kontakt med folk har det egentlig føltes alt for lett. For det skal som sagt en del til for at jeg klarer å motivere meg til å holde kontakt med noen, med mindre det ikke er noe veldig spesielt. Og er det verken noen jeg er betatt av, eller som jeg deler nok interesser med… Da blir det gjerne så vi ikke snakker sammen i hele tatt, eller bare 1-2 ganger i måneden.
Noe jeg blir mer og mer bevisst på er at jeg kommer til å dø alene. Jeg har ikke en gang troen på at jeg klarer å beholde NOEN av de jeg har kontakt med nå, i mer enn kanskje 5 år til om jeg er heldig. Jeg har alltid hatt problemer med å holde på folk i lengden. Enten vokser vi fra hverandre i den forstand at fellesinteressene vi en gang har hatt blir færre og færre… Eller så finner en av partene ut at det er best å avslutte kontakten mens leken enda er god, da tenker jeg på at jeg er veldig sjalu, spesielt ovenfor de jeg skulle ha følelser for…
Om en måneds tid skal jeg for første gang reise utenfor Oppdal. Da skal jeg ta både buss og tog, alene. Jeg gruer meg egentlig ikke så veldig til selve reisen lenger, ikke sånn som før. Derimot er jeg VELDIG nervøs for mye annet. Hun jeg skal besøke er veldig klar over min tilstand og hun vet at jeg sliter på de områdene jeg sliter med. Hun er heller ingen slem person på noen måte som gjør ting med vilje. Men uansett så er jeg så redd for “tenk om” og “hvis” noe skulle skje. De felles vennene vi har vet også om ting… Men igjen, mine vrangforrestillinger imot piercing, tatovering og frisør-ting er så sjeldne at det er ikke noe folk er vant til å tenke over. Jeg er så veldig redd for at noen skal glemme seg, og jeg vurderer rett og slett bare å bli hjemme… Billettene er riktignok bestilt. Og de tankene jeg har nå om å ikke reise kommer nok ikke til å bli noe annet enn bare tanker…
Hvor mye dette plager meg er umulig å forklare dere. Det som skjer hvis noen av de tingene dukker opp er at jeg forsvinner mer og mer inn i meg selv, jeg begynner å se mer og mer uklart, til slutt er det eneste jeg ser bare et grått lys med masse stjerneaktige prikker. Jeg må eventuelt føle meg fram for å bevege meg. Jeg hører en sterk suselyd, og lyden av gjenstander og folk rundt meg forsvinner mer og mer. Og til slutt blir alt helt sort og jeg svimer av i verste fall. Det skal ikke mer til enn at noen i rommet har farge i håret. Man trenger ikke snakke om hårfarving en gang, man trenger heller ikke farve det. Det holder at jeg ser en person som er noen meter unna meg som fremdeles har farge igjen i håret; og vips så går jeg over til Total Blackout i et kjempetempo.
Når jeg skrev over at det ikke har skjedd noe spesielt de siste dagene, så er det fremdeles sant. Årsaken til at jeg nå har et kjempeproblem med å fokusere på andre ting er at det uheldigvis dukket opp i en bisetning over Skype. Og nå har jeg låst meg helt i en bås som gjør at jeg ikke helt er i stand til å gjøre noe spesielt. Jeg KAN gjøre ting, men da blir de tingene jeg gjør så utrolig halvveis gjort bare. Og da tenker jeg spesielt på å ta oppvaska, støvsuge eller andre effektive ting som til slutt skal ende opp med et resultat. Jeg er til syvende og sist veldig ubrukelig akkurat nå. Jeg har bare lyst til å forsvinne for godt. Ikke plage noen med å eksistere lengre, ikke la det komme flere lyder fra meg… Og rett og slett bare forsvinne!
Men jeg kjenner meg selv… Det kommer ikke til å skje. Alt er bare tanker. Noen jævla vonde, slitsomme og tunge tanker. Og jeg ber, ikke kom med kommentarer som på noen måte bagatelliserer dette! Jeg har vurdert å stenge muligheten for kommentarer ved dette innlegget, først og fremst er denne teksten skrevet for å få ut litt tanker… Så det er IKKE “nødvendig” å kommentere denne gangen.
Ryktene forteller meg at Justin Bieber har begynt å røyke hasj. Belieberne har begynt å kutte seg. Yippee ki kay!!!
Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mer. Likevel så har jeg tenkt litt over saken, har som kjent en del fritid. Jeg har faktisk klart å funnet noe positivt i dette. For år etter år har mørke og heavye rockeartister som Marilyn Manson, Ozzy Osbourne, Alice Cooper og Rob Zombie fått skylden for selvmord, selvskading, massemord, osv. Endelig skal lyttere av pop-musikk også få kjenne hvordan det er å få “emo”-stempelet kastet etter seg. For dere som lurer, “emo” er kun en forkortelse for å være emosjonell. Emosjonell er å foreksempel kle seg etter følsene sine, så med andre ord er svært mange flere “emo”, enn hva folk tror!
Ok, så til den sorte siden av denne “Cut for Bieber”-trenden. Det som gjør meg noe arg er at denne tilbakestående trenden gjør vondt verre for de menneskene der ute som virkelig har problemer. Jeg snakker om de som kutter seg fordi de har en alvorlig psykisk lidelse som de vil dempe ved å gjøre lidelsen mer fysisk i stede. For de som virkelig har problemer så har dere tilbakestående sauer av noen Belibere klart å gjøre vondt verre. Jeg kjenner flere som har, eller har hatt virkelig alvorlige problemer med selvskading. Og jeg unner de virkelig ikke den forverrelsen som dere er med på å skape nå.
Til syvende og sist… At dere kutter dere vil virkelig ikke forandre noe annet enn at dere vil få noen arr som ikke går bort. Og en haug med spørsmål om hvorfor.
Så på tampen av dette innlegget. Når Justin Bieber mot all formodning returnerer til Norge i år. Løp det dere kan mot veiene, så skal jeg krysse fingrene for at Gud er med meg for en gang skyld og rydder litt i en rothaug som burde vært gjort noe med for en stund siden.
Selvskading er ingen kul ting. Det er verken kult om man gjør det av psykiske problemer eller for en kjendis… Men en ting kan jeg si, dersom en person med psykiske problemer kutter feil og omkommer som følge av kuttet, da får personen mine medfølelser. Det får IKKE de som kutter seg av en så tåpelig grunn at en annen person man mest sannsynlig ikke en gang har møtt engang plutselig har begynt å hasjrøyke!
Så Beliebere; ha LITT respekt for de som virkelig sliter! Og Justin: Takk for at du har flyttet “emo”-fokusen på en litt annen sjanger. Det er det eneste positive med denne tragedien..
Kald og like blid(ikke “lik” som i en død kropp) Hvem faen er det som leser hverdagsinnlegg som jeg måtte finne på å skrive lengre egentlig? Vel, ikke jeg. Men jeg kan jo skrive dem for det. Ikke at jeg har tenkt å få det som en vane å gjøre det ofte igjen, men nå kjeder jeg meg uansett.
Så, hva skjer i mitt superduper interessange liv? Jo, jeg kjenner at hendene mine er noe kalde. En god grunn til å la de røre på seg ved å trykke litt på tastaturet. For hva står graderstokken på? Rundt -20. Gjort det i hele dag. Da jeg sto opp i 07-tiden i dag(tidlig) så sto den på -22 for å være konkret. Jaja, skal ikke klage, hos ei venninne i meg har det vært – 30 i dag, PÅ DAGTID!
Varmepumpa står på, og jeg har også sørget for å ha fyr i ovnen gjennom hele dagen. Altså ikke en fyr, men jeg snakker om “fyr” som i ild. Bare hvis noen skulle lure…
Opprettet ny Youtube-profil Så kan jeg bevege meg til noe dere kanskje vil ha litt mer ut av å få med dere. I hvertfall kan det være en fordel for meg å dele det også med dere som leser bloggen. Jeg har i årevis hatt en Youtube-kanal som dere kan finne ved å klikke her! (ABONNER ellers finner jeg ut hvor morra di bor!!!)
For to dager siden bestemte jeg meg for å opprette enda en profil. Så det har jeg nå gjort. Den nye profilen min vil ene og alene bli brukt når jeg skal ha live-sendinger. Det vil si at dere kan se og høre meg direkte, samtidlig som dere kan skrive til meg og mest sannsynlig få svar av meg muntlig på det dere måtte lure på, eller bare dele med meg random. Har hatt to livesendinger på min vanlige Youtube-profil, men så fant jeg ut at live-videoer skiller seg såpass utifra det andre jeg legger ut, så DERFOR har jeg nå to kanaler. Den nye, liveprofilen min kan dere abonnere på og finne her!
Det blir ikke alltid jeg som skal være med på sendingene, innimellom vil jeg også ha med gjester. Hvis du gjerne vil være med en gang så gjerne det! Men da må du selvfølgelig ha kamera (med lyd). Du bør helst ha noen lunde godt nett, og helst være over 18 år. Skulle du ha lyst til å være med på en av mine sendinger er det bare å ta kontakt. Ja, også må man ha google+-konto, noe som er helt gratis, og veldig lettvint ^^
Kino igjen torsdag? Sitter i skrivende stund å vurderer om jeg skal til kulturhuset i morgen for å kjøpe kinobillett. “Texas Chainsaw 3D” vises nemlig i storsalen igjen torsdag. Den vises flere ganger igjen får det, men da i kinosalen. Liker best storsalen. Jeg var riktignok der å så den på onsdag, men den var så forkastelig bra at jeg bare må se den en gang til på det store lerrettet før den går over til Blu Ray, og DVD. Jeg liker virkelig ikke egentlig kino, men den var så utrolig bra, at kinohatet mitt ble ignorert da! ^^
Er stort sett film det går i for tiden, spesielt på 1channel.ch. Begynt å se mer og mer på nett. Da unngår man lettere å kjøpe filmer som er dårlige som da bare blir liggende å ta plass, eventuelt kjøpe de virkelige gode filmene man finner der ^^
Følte bare for å legge til et random rottebilde, siden jeg liker å ha med litt bilder når jeg skriver så kjedelige innlegg..
Og til slutt må jeg bare legge til at jeg godt mulig kjøper noen andre billetter i morgen også, nemlig togbilletter, men må høre litt med noen om noe småsaker før det eventuelt.
Den gule, flytende tingen han ikke en gang ante om var gul. Han plystret på en lett melodi. Han hadde plystret den samme låta så mange ganger at den satt like godt fast til hjernen som en våt deilig pannekake som noen hadde kastet i taket.
Snart var tiden inne. Han stirret som en åpnet laks mot ovnen.
“Neimen, hva er det her?”, brøt han ut. Han hadde satt seg på leverposteiskiva fra i går mårres. Han tørket det forsiktig bort med et rent og tørket bananskall. Nå var han like fin igjen. Nesten.
Klokken tikket fortere enn en rullende bruskorsk. Nå ja, snart nå. Han tok litt på en pølse mens han klødde på en gammel loff han kjøpte forrige uke.
Pling. Nå var tiden inne. Begeistret åpnet han ovnen! Men hva var dette? Ovnen var tom? Skuffet innså han hva som var galt. Han hadde aldri satt gratengen inn. Nå måtte han vente i 40 minutter til.
Og det syntes han var minst like ille, som at mange bitre seigmenn nå undret seg hvorfor de hadde sett på denne råtne osten av en videokneip!
Tenk deg det tristeste som finnes. Når du så har bestemt deg for hva det er, tenk deg så noe enda tristere. Livet sies å være en gave, men det er mottakerens handlinger som avgjør om det blir det, eller om det blir en byrde.
Jeg kan se et ungt menneske fastlåst i egne vrangforrestillinger, følelser og uvaner. Togene bare passerer. For hvert sekund, hver eneste dag kommer det et tog. Hvert eneste et vil drive han til forskjellige nivå på livets linje. Han forsøker å ikke bestemme seg impulsivt. Han forsøker å ende på de rette skinnene.
I frykt for å havne på feil sted lar han alle togene kjøre forbi. Tiden har plutselig frosset fast som en tunge mot en stolpe i -20. Å rive seg løs fra uvanen etter så lang tid vil han nok kjenne. Men han rykker seg tilbake, han kjenner det gjør vondt etter alle disse år, men nå må han videre. Hvilket tog skal han ta? Hvor i livet ville det føre han hen?
Skulle han bare gå tilbake til å ikke ta noe valg. Skulle han simpelthen fortsette med valget om å la alle de andre valgene passere? Skulle han være modig og satse på å komme seg videre? Eller skulle han bare gå saktere under jorda ved å fortsette å stå stille på livets stasjon, ensom og patetisk hjelpeløs?
