Hva er egentlig ord? Jeg aner ikke hvor tanken kom fra. Jeg har nylig stått opp klokken er fire minutter på fire, jeg sitter i sokker, en boxer og t-skjorte, enda ingen bukse. Så kom jeg på en tanke, en fjeeeeeern tanke. Hva er egentlig ord? Ord er bokstaver som er satt sammen! Er det så enkelt. Faktisk, både ja og nei!
Ord er det som fører folk sammen. Ord er det som gjør at folk skiller lag. Ord er de tingene som gjør folk glade, men også det som kan gjøre folk deprimert. Ord kan redde liv, ord er også så motbydelig at de kan ta liv.
Ord er det folk forstår fordi de snakker samme språk som deg selv. Joda, også er ord det som ikke blir forstått i hele tatt, fordi at de ikke snakker samme språk.
Ord er puslebiter i spill, ord er puslebiter i forhandlinger. Ord er fremdeles ord selv om du leser det baklengs, da får du et nytt ord, med mindre ordet du leser ikke er "reser" eller "kok". Ord er like muntlig som skriftlig, og dette innlegget kunne fortsatte i en uendelig ordrekke med setninger, utropstegn og punktum, men vet dere hva? Nå har dette innlegget nådd sin bunn.
For å oppsummere det, veldig enkelt, ord er ord! Hva er ord for deg?
Vikarinnens eksamen Det var en gang en ung kvinne ved navn Hilde Kristine Beish. Hilde Kristine var nylig ferdig på lærerskolen og hadde så smått begynt som vikar på en barneskole ved navn Pompilten Barneskole. Hilde Kristine var i begynnelsen av 20-årene og en kvinne som egentlig ikke skilte seg mer eller mindre ut enn gjennomsnittet. Hun var 160 høy, ofte kledd i brunt, og hadde et middelslangt, rødt hår som hun farget på nytt der og da.
Det var mandag og klar for en ny uke. Klokken var litt over sju og hun var på vei ut av den litt enkle leiligheten sin, på vei til skolen. Skolen startet ikke før halv ni, men det var noe småtterier hun måtte rekke først. Hun satte seg i bilen og så seg selv i speilet en siste gang før hun startet opp bilen og kjørte avgårde - Joda, håret var på plass det!
Da hun kom frem til skolen, og hadde fått låst bilen, spasserte hun inn mot skoleporten. Dette var hennes tredje uke som vikar, og det var med noe blandede følelser. Forrige uke endte nemlig ikke helt som den skulle ha gjort. Klassen hun vikarerte hadde nemlig et sort fårr. I klassen var det en jente som skilte seg ut, Marry Maid, en spinkel, småhyper og til tider aggresiv jente som dessuten hadde et grovere språkbruk og dårligere oppførsel enn resten av klassen. Senest forrige torsdag hadde Hilde sagt at hun var like facinert og glad i alle elevene i klassen hun vikarerte, heldigvis for henne var hun ingen tredukke, så ingen da se noen nese som vokste.
For var det en elev hun ikke hadde like mye til overs med så var det nettopp Marry Maid! Fredagen som gikk hadde Marry Maid fått ett raserianfall som endte med at hun hadde kastet ett brett med fulle melkekartonger mot to andre jenter i klassen, som da ble søkkvåte og også fikk sine lyserosa kjoler ødelagt.
I helgen hadde Hilde gått så langt at hun tenkte at Marry Maid måtte være djevelens datter, og at hun måtte komme fra helvete. Ingen normale barn på den alderen var så mørkt kledd, ingen barn på den alderen var så lat, sur, sint, voldelig og nedlatende som Marry Maid! Hun måtte være Satans eget barn! Til tross for at alle de andre barna i klasserommet holdt seg unna Marry Maid, og til tross for at hun ikke hadde noen venner, hadde Hilde nesten vanskelig for å synes synd i henne. Hun hadde stelt i stand situasjonen sin selv, mente Hilde i det hun trakk nøkkelkortet sitt ned, åpnet en dør og spasserte videre inn i skolens bygg.
Da skoleklokka omsider ringte inn den dagen kjente hun at hun grudde seg. Før hun ante ordet av det rant det inn med elever som hun skulle vikarere. Fire stykker, åtte stykker, eleve stykker, tretten stykker... Hilde telte elevene mens de nærmest løp inn døra. Til tross for en uheldig avslutning på forrige uke var alle elevene fulle av energi og glede. Til slutt kom tellingen opp i nitten stykker, alle var kommet.
Marry Maid satt bakerst i klasserommet og oppførte seg akkurat som hun hadde gjort alle de andre dagene. Likegyldig! Denne skoledagen gikk som de fleste andre dagene Hilde hadde vært vikar. Da skoledagen var over ba hun Marry om hun ikke kunne få noen ord med henne over fire øyne, Marry virket ikke som hun hadde den helt enorme lysten, og virket noe kranglete, men Heidi hadde likevel klart å overtale henne. Da skoledagen var over satt de to alene sammen i klasserommet. Marry Maid satt i sin dødssorte klesstil med nesen rakt opp i taket. Hilde forsøkte å få kontakt med henne, men det skulle ikke virke så lett. Hilde kjente hun ble irritert og begynte å heve stemmen sin, og var nesten på vei til å kjefte. Marry Maid merket at Hilde hadde lyst til det, men hadde fortsatt nesen ignorant rett opp!
Til slutt ga Hilde opp, og lot henne få gå hjem. Hun hadde egentlig ikke tid til dette. En så umulig unge var det ikke mye vits i å snakke til fornuft. Hun satte seg dermed ned for å rette opp noen prøver fra dagen som var. Hun smilte med et godt smil hele veien mens hun rettet. De fleste prøvene var så og si feilfri, helt til hun kom til Marry Maid. Marry Maid hadde forsåvidt en noe bedre håndskrift enn de andre i klassen, men det andre var ikke mye å skryte av. Hilde hadde nesten lyst til å markere hele prøven hennes med en stor rød strek, men det hadde vært for lettvindt. Hun følte seg noe slem der hun satt, men hun klarte ikke la være å le der hun satt å rettet Marrys norskprøve. Da hun var ferdig, låste hun alle prøvene inn under en skuff, og kjørte hjem igjen.
Senere på kvelden, like før hun var i ferd med å legge seg ringte mobilen hennes. Det var klassens egentlige lærerinne som ringte, hun som hun var vikar for. - God kveld, sa Hilde i det hun tok telefonen. - Hei du, beklager at jeg ringer så sent. Men det er noe jeg skulle fortalt deg som jeg har en dårlig følelse på at ingen andre har fortalt deg enda, svarte det i andre enden. - Jaha?, kremtet Hilde. - Jeg ringer egentlig bare for å fortelle noe angående Marry Maid, jeg vet ikke om du har hørt om faren hennes? - Nei? Hva med han? - For to år siden skjedde det noe helt forferdelig... Ken Maid, Marrys far var en veldig oppegående, frisk, snill mann. Han og Marry sto veldig nært hverandre. Siden Marrys mor er såpass privat av seg går jeg utifra at hun ikke har fortalt noe om Marrys far? - Nei..., gjespet Hilde. - For et år siden fikk han kreft... Kreften ble oppdaget alt for sent, det var ingen ting legene kunne gjøre annet enn å dempe smertene hans...
Hilde kjente brått en kald følelse renne nedover ryggen. Der og da var det akkurat som om hun skulle falle, hun måtte sette seg ned, hun gikk og satte seg i sofaen før hun sa noe som helst.
- Hallo?, hørte hun plutselig. - Beklager.. Jeg ble litt borte, noe så forferdelig.. Jeg.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, sa hun. - Jeg forstår.. Jeg hadde en dårlig følelse på at ingen hadde fortalt deg dette. Mange av de andre på skolen er litt dårlig på sånn. Utenom skolens rektor, samt noen av de andre lærerne er det ingen som egentlig vet noe om Marry sin hjemmesituasjon. Faren døde så og si fra henne helt uventet. Du skulle sett de sammen i barnehagen, jeg var tilfeldigvis Marrys barnehagetante også... De var så utrolig flotte å se på, de sto hverandre så sterkt. Marry var en utrolig flink og flott jente. Hun var best i klassen helt til... Ja, du forstår?. - Ja... Huff, beklager... Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg.
Og mye mer ble heller ikke sagt den kvelden, etter at hun hadde snakket ferdig med klassens egentlige lærerinne, lå hun seg i sengen og brøt sammen i gråt. Hun skammet seg så forferdelig over hvordan hun hadde dømt Marry Maid. Rett etter skoleslutt hadde hun snakket til henne med den mest anstrengte tonen hun har brukt på fem år. Hvordan kunne hun en gang tenke så fæle tanker om Marry som hun hadde gjort, inntil nå? Den følgende natten ble en lang og vond natt i Hildes liv. Hun følte plutselig så synd i den jenta hun tidligere hadde tenkt på som Satans datter. Hun måtte gjøre noe, hun orket ikke tanken på at Marry skulle gå gjennom resten av skolegangen helt alene.
Da det ble dag igjen sto hun opp tidligere enn vanlig. Hun kjørte avgårde til skolen for å gjøre om på noe av det hun hadde skrevet mens hun dagen før rettet opp Marrys prøve. Saken var nemlig at hun hadde skrevet en kommentar til Marry som hun nå skjønte fort kunne oppfattes som litt i overkant streng, og ikke spessielt oppmuntrende for en liten tredjeklassing.
Bare tyve minutter etter at Hilde sto opp den grytidlige morgenen var hun fremme ved skolens område. Hun låste seg inne i klassens klasserom, og låste opp skuffen med alle prøvene. Siden Marry Maid sin prøve var den hun hadde rettet sist var det nå den som lå øverst i bunken. Hun skyndet seg nesten stressende med å fjerne det hun hadde skrevet som kommentar dagen før, og skrev en ny, saklig, men likevel mer oppmuntrende kommentar, og dette skulle hun merke at hun ikke skulle angre på! Klokken var omsider blitt halv ni og en ny skoledag var i gang. Skoledagen ble startet med at hun leverte tilbake prøvene fra gårsdagen. Den første hun ga igjen prøven til var Marry Maid. Marry Maid så likegyldig ut som vanlig, og tittet ikke en gang ned på prøven sin. Da klokken nærmet seg ti, og det snart var friminutt kastet Hilde et lite øye mot Marry Maid. Hun satt i samme posisjon som alltid, og hadde enda ikke ofret et blikk mot prøven... Men så, omsider peket Marry nesen noen grader ned mot pulten, leste så vidt litt av det Hilde hadde skrevet. Mens Hilde sto og bablet om adjektiv og substantiv la hun merke til at Marry hadde begynt å lese kommentaren hun hadde skrevet rett før skolestart.
Marry Maids rolige lesetempo økte raskt. Og for første gang ofret Marry Maid omsider det første smilet Hilde hadde sett fra henne. De neste dagene ble ikke helt som de som hadde vært før. Marry var fortsatt noe aggresiv, deprimert, irritert og amper, men de negative sidene sank likevel mer og mer for hver dag. Ettersom Hilde tok Marry mer og mer på alvor, klarte hun å se mer og mer fremgang og håp i Marrys liv.
En måned senere ringte det på døren til Hilde rett etter at en skoleuke hadde tatt slutt. Hun åpnet døren og fikk seg en overaskelse. I døren sto den lille, spinkle, mørkkledde, sortsminkede tredjeklassingen med en liten plastpose i den ene hånda. Marry Maid så litt sjenert ned mot bakken, og sa ingen ting.
- Hei, har du lyst til å komme inn?, spurte en noe overasket Hilde. Marry Maid svarte med å gå rett inn, uten et ord. Da Hilde lukket døren rakte Marry frem plastposen og sa: - Her, denne er til deg! - Til meg?, Hilde kjente at hun ikke helt visste hvor hun skulle gjøre av seg.
Hun tok høffelig i mot den litt skitne bæreposen fra Kiwi, og så hva som var nede i den. Nede i posen lå det en porselendukke.
- Pappa laget den til meg da jeg var 4 år... Det var den siste han laget før han ble syk... Jeg vil at du skal ha den, kom det omsider fra Marry.
Hilde ante ikke hva hun skulle si, hun kunne ikke ta i mot denne dukken. Det var den flotteste porselensdukken hun hadde sett, den var utrolig godt gjennomført og det var slettes ikke laget av en hvem som helst.
- Liker du den ikke? - Kjære Marry, den er helt fantasisk, men jeg kan ikke ta den i mot. Den skal du ha selv. Hvorfor vil du egentlig gi den bort, hvorfor til meg? - Fordi du er den snilleste læreren jeg har hatt noen sinne, og jeg vil veldig gjerne du skal vite at jeg har blitt glad i deg før du slutter, og før Siri kommer tilbake.
Siri var altså den egentlige lærerinnen til klassen som hadde ringt Hilde den kvelden Hilde fant ut om Marry Maids triste historie. Hilde kjente at kinnene skalv, hjertet banket, og hun var virkelig også blitt glad i Marry Maid også, spessielt den siste måneden etter hun fikk høre om hennes historie.
Til slutt klarte hun endelig å få frem noen ord til den lille, spinkle jenta. - Vet du hva, jeg synes fortsatt du skal beholde den selv jeg. Det er tross alt den siste dukken faren din lagde til deg.
Hilde satte seg ned på kne før hun fortsatte. - Og vet du hva, jeg er blitt glad i deg også. Og jeg beklager hvis jeg har virket litt streng. - Det gjør ikke noe. For nå er du bare den snilleste læreren jeg har. Ingen av de andre lærerne har trodd mye på meg, tusen takk. - Vet du hva, det er jeg som skal takke meg. Takket være at jeg har vært så heldig å få møtt deg, så har jeg lært mye mer på to måneder enn hva jeg ellers kunne lært på to år. Du er en fantastisk liten jente... Faktisk så fantastisk at jeg godt kan tenke meg å være læreren din i mange, mange år til.
Hilde la en arm rundt lille Marry Maid før hun bestemte seg for å fortelle noe som hun ikke har fortalt resten av klassen enda. - Du skjønner... Siri har nettopp fått seg en kjæreste som ikke bor her vi bor. Så derfor har hun nå fått jobb på en annen skole. Og for en uke siden lurte hun på om jeg ville ta over, og bli kontaktlæreren deres på ordentlig. Så hvis du vil kan jeg godt være lærerinna di i flere år fremover.
Nå var det ikke bare kinnene til Hilde som det rakte i lenger. Marry Maid ble så glad for å høre dette at hun omfavnet Hilde med tidenes store klem.
20 år senere hadde Marry Maid funnet seg en kjæreste, og født sitt første barn. Til tross for at Marry Maid ikke lenger gikk på barneskolen, og ikke lenger hadde Hilde som lærer var de fortsatt gode venninner, faktisk var de nå blitt så gode venninner at dere kanskje kan gjette hvem som ble Marry Maids forlover?
Historien om Marry Maid ble skrevet av Aylar Von Kuklinski (meg/undertegnende) den 19. mai 2012, og er delvis inspirert fra En Ung Lærers Erkjennelse, som jeg leste for første gang på denne linken i kveld. Ønsker alle sammen en god helg! Vi reblogges!
Det er noe jeg må få ut av det susete hodet mitt mens jeg enda husker på å skrive om det i kveld. Dette er noe jeg tror gjelder spessielt noen av de yngre bloggerne, og jeg skal ikke henge meg opp i kjønn. For det finnes både gutter og jenter som har en litt snodig innstilling angående det jeg nå skal ta opp.
Å opprette facebook-sider for bloggene sine blir mer og mer vanlig, jeg er en av de som har en facebook-side. For alle som måtte være i tvil, jeg liker kun det jeg liker når jeg liker noe, enten det er på facebook eller andre steder.
Saken er nemlig at det virker som om enkelte forventer at siden de leser bloggen min og liker den på facebook så skal jeg gjøre det samme tilbake... Jeg synes det er hyggelig at folk liker bloggen min på facebook, og at folk leser den. Men jeg kan aldri huske at jeg har lovet å like alle de bloggerne på facebook som liker min sin. Det er ikke slik det fungerer, det burde i alle fall ikke det.
"Men hver så snill da, kan du ikke bare trykke liker?"... Jo, jeg KAN trykke på Liker-knappen - HVIS jeg faktisk leser bloggen din - Og HVIS jeg skal lese bloggen din så MÅ den være interesang for meg! Og kjære lille søte du som nå leser dette innlegget, bloggen din er ikke nødvendigvis dårlig bare fordi jeg ikke gidder å lese den, kommentere på den eller følge den over Twitter eller Facebook. Men den er bare ikke noe for meg.
Jeg gir nesten alle en sjanse, jeg kan alltids titte innom og se litt. Men dersom jeg ikke finner bloggen din interesang nok, så blir det gjerne bare med at jeg titter innom en gang, og det er det.
Jeg er nok blitt en mer og mer kresen person, og det synes jeg at flere her burde bli. Ikke les alle sine blogger for at de skal lese din tilbake, ikke kommenter bare for at andre skal kommentere tilbake. Jeg vet ikke hva slags fortellinger foreldrene dine fortalte deg som barn, men vi lever faktisk ikke i en eventyrverden hvor du er udødelig. Du skal faktisk dø en gang, og vil du virkelig bruke levetiden din på å kommentere ting du kanskje innerst ikke bryr deg om, kun for å få noe tilbake? Og det er greit, du elsker kanskje bloggen din akkurat nå... Men tro meg, ALT kan virkelig forandre seg... Plutselig en dag vil du mest sannsynlig gå mer eller mindre lei en gang, og kanskje du til og med bestemmer deg for å slette bloggen en dag også.
Apropo ego: Hva passer vel ikke bedre i et innlegg om egoisme, enn et egoistisk selvportrett? :-P
Jeg mener ikke å være negativ, men jeg vil stille noen spørsmål. Få enkelte individer der ute til å tenke. Jeg er for at folk skal blogge om det som opptar èn. Omså det er en fanblogg for favorittartisten din, tv-serien din, omså det er om hår og mote, deg selv, familien din, troa di.. Blogg om hva du vil. Skriv om det som opptar deg, uansett hva det måtte være. Men hver så snill, spar deg selv for å kommentere andres blogger kun for å få noe tilbake, dersom du egentlig ikke synes de bloggene du kommenterer egentlig fenger deg.
Kjære alle sammen, kort og enkelt. Jeg liker ALDRI andres blogger på facebook av det prinsippet at de liker min. Jeg leser IKKE andre sine blogger for at de leser min. Også videre. Leser jeg en blogg, så er det ene og alene fordi at det som ligger på bloggen er noe jeg liker av personlige årsaker, og de personlige årsakene er altså ikke for å få noe tilbake! Inn med t-skje! Hehe.. En siste ting, omså du er en veldig nær og god venn av meg, eller innbiller deg det: Det får ikke hjelpe. Uansett hvor nære eller fjerne venner vi er, jeg liker KUN bloggen din, og jeg leser den bare om den faktisk faller meg interesang eller god. Alt annet kan dere bare glemme like godt som at paven kommer til å runke i offentligheten!
80 TALLET!!!!!!!! Vel, egentlig hadde det vært mer naturlig for meg å heller skrive om 90 eller 00-tallet, siden jeg strengt talt ble født i 91, og ikke har opplevd 80-tallets power, men det at jeg ikke var født på den tiden er som hakka møkk. Det skal vel gå på et vis, likevel.
Kasseter var en hit på 80-tallet! Bilde tatt fra: smukt.no
Jeg bare advarer; For dere som fort blir litt forvirret og kan få hodepine dersom ting kommer hulter til bulter, rygg unna! Dette er en fullstendigkaos-blogg, og her er det ikke plass til orden i rekkene hele tiden. Så at ikke alt kommer i riktig rekkefølge skal dere bare ta og skuffe møkka deres i!
Under googlinga av "80-tallet" klarte jeg å finne et tysk speed/power metalband kalt "Helloween", jeg har kanskje ikke hørt om det før, så for meg kan det hende det var noe nytt, aner ikke. "Helloween" ble dannet, tatt ut av bolleovnen og født i 1984 av bandets vokalist og apekatt Kai Hansen! I følge Wikipedia regnes "Helloween" som et av de første powermetal-bandene som kom i midten av 80-tallet. De glupe apekattene fant fort ut at de skulle døpe bandet sitt for "Helloween" ISTEDEFOR "Halloween" FORDI at "Helloween" inneholder både "Hell" og "Hello" - Kort sagt et høffelig ord og et brennhet stedsnavn i Trøndelag?
Alerede nå ser dere nok at dette innlegget ikke skal rulle og gå i helt konkret rekkefølge. For nå skal vi sette inn kasseten i den lillarosa kassetspilleren, og spole bakover; fra 1984 til 1981! Hva skjedde i 1981? For det første... I 1981 var det nøyaktig 10 år til JEG skulle tvinges ut i verden, og 10 år til kong Olav skulle falle av trona si og rulle ned i en kiste.. Ja, men så var det noe som skjedde i 1981 også. Ja, masse forsåvidt, men det var en tv-kanal som så sitt første glamorøse lys der og da! 1. august 1981 ble amerika nemlig presentert for MTV! En kanal som ruller, surrer og går en dag i dag! Takk 80-tallsdemonene for MTV! Michael Jackson var blandt de aller første mørkhudede som fikk sine musikkvideoer smurt inn i kanalen, og han ble aldeles ikke den siste.
Men, verden var også under trussler og alvor, selv i dette tiåret. Langt puddelhår, bulagensere, skinny jeans (gjerne slitte og bleke), masse sminke, skjerf i håret og gigantiske hårstrikker var med på å true troverdigheten til et helt folkeslag. Men det fantes også verre ting, sett bortifra at Rune Rudberg deltok i Melodi Grand Prix.. For verden var på denne tiden veldig opptatt av atomvåpen, som også da var en internasjonal trussel, som selvfølgelig mange demonstrerte mot. Hadde jeg vært født på riktig sted i riktig tid skal man ikke se bort i fra at jeg hadde vært blant demonstrantene, for ikke fantes blogg.no enda der og da. Det var ikke bare atomvåpen som var av alvorlige saker på den tiden. Den 8. desember 1980 vendte en stor stjerne hjemover uvitende om at han snart skulle helt hjem, lengre hjem enn hjemmet sitt. Ikke alle fans er de man ønsker seg mest, Mark David Chapman var en sinnsforvirred fan som mange kjendiser kanskje ikke helt ønsker å ha på listen. Det fikk nemlig John Lennon fra The Beatles erfare den skjebnesvangerte natten da han ble skutt, og senere døde. Etter at Mark David skjøt Lennon satte han seg rolig ned og leste i J.D Salingers roman The Cather In The Rye, inntil han ble tatt. Totalt fem skudd ble avfyrt, for ett av skuddene var et bomskudd.
Og Samantha Fox.. Fy fazan som jeg digger den dama. Hun er riktignok født i 1963 og nesten året eldre enn Johnny Depp, men HALLO! Jeg gir f i h i at hun kunne vært morra mi, faktisk syns jeg det er en veldig snasen tanke, på en ekkel måte, som likevel er noe tiltrekkende. Vel, Samantha Fox var en stor hit på 80-tallet, og jeg sikter ikke nå til puppene. Jooo, det også, men hun er i min verden en av få modeller som faktisk kan synge. Hvem har vel ikke hørt sanger som Touch Me, I Only Wanna Be With You, Nothing`s Gonna Stop Me Now og Naughty Girls (Need Love Too). Dessverre for meg så er hun fra et annet land, fra en annen tid, og fra en annen galaxe når det gjelder legning. Til tross for hvor mange liter guttesperm som har gått "tapt" til ære for denne kvinnen på 80-tallet og i ettertid, Sam Fox liker girls, girls, girls. Så det har vi i alle fall noe til felles: girls, girls, girls.
Nå skal vi ta en titt på en film som strengt talt ble laget på slutten av 70-tallet (79), men som likevel har størst rot til 80-tallet. "Life Of Brian" ble den 12. januar 1980 forbudt av Statens filmkontroll, fordi den ble ansett som blasfemisk. Folk demonstrerte og likte ikke at den "tullet med kristendommen" også videre. Filmen hadde store stjerner som blant annet John Cleese og Terry Jones i hovedrollene, og filmen kan vel strengt talt regnes som Monty Pythons største hit! I dag er filmen selvfølgelig fult lovlig å vise igjen, og det skulle egentlig bare mangle.
Og det går heller ikke ann å utelate Alexander Kielland-ulykken. 27. mars 1980. En boligplattform ved navn Alexander Kielland (døpt opp etter forfatteren) tipper over, og av 212 mennesker som da var ombord mistet 123 mennesker livet, blant annet 27 amerikanere og 2 engelskmenn. Ulykken var da den verste i Nordsjøen på norsk område siden andre verdenskrig. Ulykken førte selvfølgelig til en del endringer i regler og krav til konstruksjon, utprøving og sikkerhetsutstyr på plattformer rundt omkring.
Det er veldig fristende å bare fortsette og fortsette. Men noe vil alltids ikke få plass i et blogginnlegg, og det er også begrenset hvor mye enkelte gidder å lese. Jeg kunne foreksempel skrevet mer om Twisted Sisters, Top Gun, Anne Cath Vestly, Kaptein Sabeltanns fødsel, The Evil Dead-filmene, MADONNA, Norges boikott av Moskva OL, Alice Cooper, David Bowie, Ozzy Osbourne og Black Sabbath, også videre. Men nå skal jeg se film, og spise middag, så jeg håper at dere er fornøyd, og ikke henretter meg. I alle fall ikke før etter jeg har spist middag.
Engelen Sara Med en enkel bagasje satte du dine føtter i den lille bygda mi. Bak noen stilfulle solbriller skjulte det seg noen trette øyne. Vi hilste for første gang, og du ga meg en sjelden klem.
Avgårde mot mitt lille hjem, vi ferden tok. Du satte fra deg bagasjen, luften ute kalte. Vi satte oss ned et sted, du måtte på do. Første toalett var griskt, så vi gikk videre.
Til tross for din lange reise, du slukte ikke. Din elektrisitet varte dagen ut, og satte idyllen inn. Du kravlet mer og mer i mitt hjerte, min vakre skapning. Selv i tretthetens navn strålte du, som ingen andre enn deg selv. En stor en vi spiste til middag, vi delte den store.
Om natten ville du komme meg tettere. Jeg var litt redd, alt var så nytt. Din trygghet lot meg likevel komme inntil. En koselig dag fortsatte med en trygg natt. Du passet på meg, jeg følte meg så trygg.
Så ensom jeg lenge har følt meg. Du kastet ensomheten på dør. Du sa at jeg ikke trengte være redd. At jeg ikke trengte å trekke meg tilbake, men fram. Nattetimene flakset, mens fuglene sang utenfor.
Så ble det igjen ny dag, og din sjarm fortsatte å puste. Den andre dagen brøt du en ny arena. Du presenterte meg for ditt sanne du, du kalte meg din venn. Etter renhetens dusj hadde du ingen maske. Ditt ansikt var sminkefri, jeg fikk omsider se deg på ordentlig. Stoltheten i meg vokste, ditt mot ga meg respekt. Stoltheten i meg krydret seg som blanda macaroni. Øyeblikket smakte godt, og jeg tok sannhetens time som gull.
Et strålende ansikt uten forfengelighet du viste. Et ansikt fullt av skjønnet, sjørhet og vennlighet. Sara min vakre engel, må du for evig forbli i mitt hjerte.
Senere på kveld to vi skulle besøke underholdningens ravn. På kino vi gikk, jeg ville ta et bilde, du ville helst la være. Jeg respekterte det, og vi gikk videre sammen til kinoens land. Halvannen time ble brått blåst bort, og vi hadde det gøy. Da vi gikk hjem igjen tok du tak rundt min ensomme arm. Vi gikk hjem mens solen gikk ned, arm i arm.
Da nattemørket la seg, kom min tristhet til syne. Jeg ville ikke du skulle se min svakhet og frykt. Tårene kjente jeg komme, men jeg klarte å holde dem i sjakk. For dagen etter denne natten skulle du igjen fraktes vekk. Jeg grudde meg sånn, og sleit med å holde meg rolig. Tårene ville bryte meg sammen, men jeg var fremdeles oppe.
Den siste natt holdt du godt rundt meg, helt inntil meg. Du ville ikke jeg skulle være trist og lei, din godhet må alltid få leve. Denne siste natten forstå jeg virkelig hva kjærlighet er.
Et vennskapsbånd, med en knyte så sterk. Dagen kom igjen til syne, og vi måtte dra. Bare jeg skulle gå hjem igjen, alene. På en benk vi satte og ventet på toget. Ordene i meg var ikke like lett å fremheve da. Tårene konkurrerte mot ordene i meg. Fy faen som jeg hatet denne avskjedstimen. Vi reiste oss og du ville slettes ikke se meg trist. Dine armer holdt forsiktig om min skjelvende kropp. Du holdt rundt meg, alt føltes så trygt. Plutselig kom toget og kjørte deg avgårde.
Du var ikke lenger hos meg, du var på toget.. Jeg snudde meg, og gikk. Tårene kom nå til syne, jeg klarte ikke spille lenger. Du så meg ikke gråte da, for jeg snudde ryggen til. 48 timer var nå over, to døgn som betydde alt for meg. Igjen jeg kjenner min hals bygge seg en klump. Du er ikke her, du er der du er, ikke her.
Jeg kjente meg igjen så mutters alene. Jeg savner dine varme hender, dine snille øyne. Jeg savner din unike trygghet, ditt vennlige smil. Halvannet døgn har nå gått siden vi tok adjø. Savnet sitter i meg, det er nesten så jeg vil dø. Men dør jeg kan jeg ikke få møte min engel igjen.
Må tidevannet gå fort, for jeg savner deg sterkt. Lille meg er så utrolig liten uten din enorme varme. Kjære Sara, jeg elsker deg så sterkt måtte ditt lys aldri slukke. (Aylar Von Kuklinski, 18. mai 2012)
Noreg, Norge, Norway - Kall det hva pokker dere vil! Uansett, det norske landet har "bursdag" i dag. Og de ikke-eksisterende gudene har sin humor ved å pisse på feiringen vår i år. Eller vår og vår, jeg har ikke feiret 17 mai. Jeg sto nemlig opp i 15-16-tiden, Og gikk ut av døra først litt før klokken 18.00. Jeg personlig gir en lang marsj i hele nasjonaldag-konseptet. Jeg er glad jeg bor i Norge, det er ikke det, bare at jeg gidder ikke kle meg ut som en jævla klovn med flagg og fløyte av den grunn.
Ville mye heller bruke energien min på å ferdiggjøre intervjuet med min nye venninne Lillith Doll, som dere kan se her! Men, joda, jeg har vært ute som sagt. Så vidt, bare trasket rundt i gudenes piss og tatt bilde av det beskjedne lille som var å ta bilde av. Egentlig var det jo ikke noe. Noen norske kristenmanns flagg, forlatte russebiler og kort regnes ikke for meg som noe.
Før jeg spammer nettet med noen bilder fra dagen, vil jeg komme med en nyhet. Jeg skal KANSKJE flytte i løpet av juli/august!!! Søskenbarnet mitt og typen skal flytte ut der de bor fortest mulig, og da jeg skrev en annonse på Oppdals "Salg og kjøp"-side på facebook, var hun rask i å ta kontakt. Jeg har selvfølgelig ikke sagt ja enda, jeg må jo se hvordan det ser ut først. Prisen har jeg alt fått oppgitt, og jeg tror det skal gå bra dersom jeg får slikket lit fitte på rådhuset slik at bostøtten min vokser noen lapper mer i måneden enn hva den er på i dag.
Ja, så var det bildene fra i dag/kveld, ikke giddet å vært ute mens folk flest har vært ute, så det ble litt sentatte bilder:
Flagget ved Oppdal videregående skole.
Flaggtegninger klistret på innsiden av vinduene ved Aune barneskole.
Push push ^^
Russekort, blant annet et av søskenbarnet mitt som jeg kanskje skal flytte inn hos når hun og typen flytter ut ^^
Også oldingenes hule har fått flagg :-p
Nå skal jeg dusje, og spise litt. Ikke spist noe enda i dag. Vi reblogges!
Dukker blir skremmende lett forbunnet med barn. De fleste dukkene den kjipe mannen på gata har sett er som regel søt, snill, vennlig, trygg........ Zzzzzzzz... Ops, der kom jeg visst over en sovedukke!
I verden finnes det helvetes mange dukker, og tro det eller ei, men noen av de kommer også fra helvete. For en stund siden kom jeg i kontakt med den makabre, skrekkelige og sadistiske Lillith Doll, en kvinne som jobber med å lage nettopp dukker. Glem det du har sett av dukker hittil i ditt patetiske liv, for nå skal vi bli kjent med noen dukker som representerer dukker slik de i utgangspunktet er ment to be! Lillith har en egen side på facebook som går under navnet Devil Dolls, en side hvor man kan finne mye av verkene hun har skapt til denne gråe kloden. Klikk her for å besøke Devil Dolls på facebook! I tillegg vil jeg også linke dere til Horror Shop (klikk her for å sjekke ut det), en butikk i Finland som promoterer og selger Lillith sine dukker nå og i fremtiden. Dukkene er for de som har råd da de absolutt billigste blir laget og solgt for 666 norske kroner, hittil dyreste er blitt solgt for 4500 kroner. Så lommeboken må brennes litt, og det skal det være verdt å!
Hva slags skapning er du, hvem er du for noen? - Villkatt!... Kort og greit.
Hvordan startet ideen om å lage de dukkeproduktene du jobber med i dag? - Jeg har alltid elsket horrorfilmer, horrorfigurer, horrorkunst... Temaet er så mye større enn man tror, jeg ser og treffer ting og mennesker på min vei som inspirerer meg til å utrykke meg gjennom det jeg elsker!... And after all, ingenting er bedre enn å jobbe med noe man ELSKER!
Hva inspirerer deg mest? - HORROR!
Har du fått mange reaksjoner oppover åra, fra foreksempel kristent hold, med tanke på at mye av det du lager kan virke litt i overkant grotesk for en vanlig, kjedelig kukksuger i gata? - Klart jeg har! Alt fra pr/reklame som salg i New York og Finland (Devilstars & Horror-Shop), forespørsel om å bli med på en TvNorge-serie som kommer til høsten med et 5 minutters innslag.. En serie som handler om kunst, salg og kjøp, har dog ikke bestemt meg ennå.. Av mange grunner som jeg ikke gidder gå dypere inn på nå...
+ Jobbtilbud som creepycollection prop maker i Illionois.. Veldig fornøyd så langt, med tanke på jeg har bare holdt på aktivt i 4 år nå. Ellers har vi disse som synes det er ille med "barn" som har avkappet arm/hode/bein også videre og ikke forstår seg på kunst av den makabre sort. Jeg liker å provosere og å skape sterke reaksjoner hos folk - så slike reaksjoner som avsky og redsel er bare moro! Hehe!!
Hva er det du er mest fornøyd med av ting du har laget oppover åra? - Det varierer jo veldig fra tid til annen. Men jeg, som alle andre kunstnere, utvikles og edles hele tiden, og blir bare sterkere med årene.. Men jo større figurene er, desto mer tid er lagt i dem.. Og dess mer tid jeg legger i dem, dess mer kry kan jeg føle meg. Jeg kjører et veldig vidt aspekter på hva jeg lager; alt fra små porselens dukker til store lifesize kropper! Jeg elsker utfordringer og tar derfor også imot konkrete ønske-liste bestillinger.
Det kommer stadig nye zombie og vampyrfilmer. Hvem foretrekker du og hvorfor, zombiene eller vampyrene? - I LOVE zombies! Alltid vært svært fascinert av tanken på at våre døde våkner til live igjen, som levende døde og føder på menneske-hjerner. Eat Brains! Et stort antall folk tror jo forøvrig på zombie-acopalypse.. Med de rette tekniske forskere så KAN faktisk dette skje! Hehe... Forresten så mener jeg The Walking Dead hittil er den beste zombie-historien siden The Beyond...! Gleder meg til høsten og forsettelsen på sesong 2!
Hva mener du om dagens vampyrprestasjoner der vampyrer blant annet kan finne på å glitre i solskinn? - Vet jeg absolutt over hodet ingenting om! UHØRT!!
La oss flytte oss litt i det politiske hjørne. Hva er det beste med Norge i dag, og hva er verst? - Det beste med Norge er uten tvil naturen vår. Men endog jeg nyter skogsvandring i norske daler og fjell, er jeg for urban til å forholde meg til det på fulltid. Jeg har store flytteplaner til staten Illionois i NY, hvorpå arbeidet virkelig skal få utviklet seg. Heldige kontakter jeg har jobbet meg opp til!
Verste med Norge? Norges dyreste land?? Faen ta meg 200 spenn for en pakke tobakk, er til å skamme seg over...!
Hva hører du på av musikk? - Blackmetal, ambient, hardcore, horrorpunk, punkrock, electronica, industrial, doom, metal og ellers alt annet med dybde og tyngde i!
Dødsstraff er noe mange har ulike meninger om. Hva er ditt synspunkt på dødstraff? - Kommer an på hva vedkommende har gjort. Hva er den ultimate dødsstraff?
Hvis du har noen spessielle fobier i dag, hva frykter du mest av absolutt ALT i hele verden? - Man skal ikke frykte annet enn frykten selv...
Hvis du kunne vært gudinne for en hel dag, hva hadde du gjort da? - Utslettet menneske rasen.
Hvem er den mest irriterende kjente personen som har satt sine føtter på menneskenes jord? - Jeg gidder ikke bruke tid/kaste bort energi på irriterende individer.
Hvor ser du deg selv om 20 år? - In a Zombie Acopalypse! ;D
11 og en halv time er nå gått siden jeg tok en vanskelig og vond farvel med min kjære Sara ved togstasjonen i 10-tiden i dag. Jeg har brukt store deler på å fokusere på positive ting, ting som det faktum at hun faktisk er i live og ikke død også videre. Men fy faen... Jeg savner henne sånn uansett. Jeg glemte å vise dere en ting i det tidligere blogginnlegget mitt i dag. I fjor en gang tegnet hun Marilyn Manson, for dere som følger bloggen hennes så kan det hende dere alerede har sett tegningen. Uansett, tegningen tok hun med seg når hun besøkte meg fra mandag kl.10.00 til onsdag (i dag) kl 10.00, og jeg er så utrolig stolt av tegningen hun har laget at jeg bare må vise dere den. Nå ser jeg uansett ikke så jævlig ut i tryne som jeg gjorde en stund etter hun dro heller, var da så tårevåt og rød at det var ikke verdt å ta bilder da..
Du er så sykt, sykt flink Sara. Du er en så utrolig begavet og god venninne, jeg vet jeg sa en del masse i natt til deg, men jeg får aldri utrykket for utrolig dypt inn i hjertet mitt jeg elsker deg <3 Du er en engel som jeg unner det bredeste og beste smilet livet kan gi deg ^^ Det må aldri i verden få lov til å skje deg noe vondt!!!
Apropo Marilyn Manson ^^ Min gode venninne Dravsk Alaya gjorde det genistreket å blogge igjen for litt siden. Takket være DETTE INNLEGGET hennes så fikk jeg med meg at Marilyn Manson har stor oppmerksomhet i nye utgavet av bladet/magasinet Hammer. Narvesen er i Oppdal den eneste butikken jeg vet som kunne være aktuell for å ha dette bladet, så hadde det ikke vært for Dravsk så hadde jeg ikke visst om dette nummeret, og heller ikke vært på Narvesen i kveld og skaffet det, samt noe trøstekos til i kveld, nå som Sara ikke er her lenger :-(
Marilyn Manson har sin Lunch Box, Gummy Zone har sin Lunch Bag ^^
Monster rehabilisering ^^
Nå skal jeg se de tre nyeste Hotel Cæsar-episodene jeg har gått klipp av, så reblogges vi..
Er nå noen dager siden jeg har blogget sist, og det har vært med god grunn. Mandag, klokken 10.00 på formiddagen møtte jeg nemlig Sara (besøk bloggen hennes ved å trykke her), her i Oppdal. Min andre bestevenninne som jeg aldri har møtt utenfor nettet før. Var på forhånd veldig spent på hvordan de to dagene skulle bli, var smånervøs for at alt ikke skulle bli perfekt og sånn. For Sara er virkelig ei veldig, veldig god venninne som jeg elsker utrolig høyt.
Vel, en liten oppdatering på hvordan de to siste døgnene mine har vært. De har vært helt fantastiske, de to dagene jeg har hatt har vært de to beste i livet mitt. Jeg har fått vært i lag med Sara i 48 timer, og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få være så heldig å gjøre. Nesten 48 timer i strekk. For hun kom hit med toget klokken 10.00 mandag, og dro igjen klokken 10.00 i dag... Jeg har sovet ganske lite i natt for jeg har mildt sagt grudd meg masse til hun skulle dra tilbake til Svelgen igjen, og det er et godt stykke fra Svelgen til Oppdal... Hvordan jeg taklet det etter hun dro kan dere se lengre ned i dette innlegget...
Da hun ankom mandag var hun noe sliten og trett for hun hadde så vidt sovet i en times tid, tatt både ferje, buss og tog. Til tross for at hun ikke hadde sovet noe natten før, så klarte både hun og jeg å være opp helt til natta kom. Vi startet med å gå opp til meg sånn at hun fikk levere fra seg koffert-dingsen sin, og deretter dro vi rett ut igjen med en gang. Vi startet med å sette oss i andre etasjen på Aunasenteret, forså å se på utsikten derifra. Men da hun omsider fant ut at hun måtte på do, måtte vi forflytte oss fra Aunasenteret til Domus, fordi man må betale for å gå på do på Aunasenteret..
Hehe, jeg var litt smårastløs mens jeg sto og ventet utenfor toalettdørene, mens Sara var på do, så jeg knipset like så godt et bilde av noen utstillingsdukker mens jeg ventet på at hun skulle komme ut.
Ogsåååå tok jeg likegjerne noen bilder av toalettdørene mens jeg ventet hun skulle komme ut :-)
Etter hun kom ut fra toalettet satt vi oss ned og pratet en stund før vi gikk inn på butikken på Domus og handlet frokost. Mens jeg valgte å handle med meg en pose rosinboller og en pakke med fire donuts til meg selv, kjøpte hun kun en muffins. Jeg forstår ikke at man kan bli mett på bare en muffins. Hehe. Vi strevde med å finne et sted å sette oss ned på etter vi hadde kjøpt oss mat, ved alle benkene som var ute blåste det så kraftig da at vi ikke helt ville sitte ute, så vi gikk i stedenfor opp til meg og spiste. Hun sin muffins, og jeg noen rosinboller. Vi ble sittende i sofaen min en stund mens jeg viste henne noen småscener fra "Ken og Morten"-filmene. "Ken og Morten" er en filmserie som tar over 3 døgn å se sammenhengende, en filmserie som jeg oppfant for snart 6 år siden, amatørfilmet laget av meg, sammen med venner og bekjente. Senere spilte vi også litt "Scene it", et Xbox 360-spill hvor det er om å gjøre å kunne mest mulig om film og sånn, mye av spillet går egentlig på flaks også. Hehe. Etter vi spilte det gikk vi over til musikk-versionen av spillet "Buzz" på Play Station 3. Dette var et spill Sara likte veldig godt og ville spille flere ganger, vi spilte to ganger, mener jeg å huske.
En noe småtrett Sara var ikke så keen på fotografering i dette øyeblikket på mandag, mens vi satt og spilte spill, hehe.
Senere på kvelden gikk vi litt rundt omkring i bygda. Og det ble kort sagt en veldig koselig dag. Jeg var litt usikker på hvor vi skulle gå, og hva hun hadde interesse av å se og ikke se, så det ble litt tilfeldig hvor føttene førte oss frem. I tillegg til at vi gikk litt rundt i Oppdal sentrum så gikk vi også en del i skogområder som kåsenhuset eller hva det enn heter.
Er ikke skyggene våre veldig søte sammen?
Dette bildet er fortsatt fra mandagen, og Sara var ikke spessielt keen på at jeg plutselig tok opp kamera og prøvde å ta bilde uten forvarsel, hihi.
Og dette er et bilde som jeg fikk Sara til å ta av meg mandag. Såkalt egoportrett!
Sara har på veien hjem til meg igjen mandagskveld fått stein i skoa, og jeg ser mitt snitt i å paparazzi-fotografere hendelsen. <3
Til middag mandag spiste vi en deilig Big One Classic-pizza, og på kvelden etter vi hadde gått tur, eller TOUR så valgte vi å se en film før vi skulle legge oss. Vi så "Don`t be afraid of the dark", en film som hun nok synes var noe skummel der og da siden den ble snakket om litt både den første natta og den andre natta, og også på dagene ble spessielt de små "gamle ape"-lignende monsterne i filmen nevnt en del.
Etter vi så den filmen mener jeg å huske at vi gikk på badet, pusset tennene og la oss. Det ble en veldig koselig natt, for jeg har ikke sovet i samme seng som noen før, og det var utrolig koselig. Og nei, det skjedde ikke noe sånn som noen kanskje tenker nå :-p Vi lå helt inntil hverandre etterhvert og det var det :-)
Sara er veldig glad i å ligge tett inn til folk når hun sover, noe jeg også er. Så jeg husker at det var noe vi snakket om en del denne natten, at jeg ikke var så klengete og klemmete som hun hadde fått for seg mens vi har snakket på Skype og slik. For jeg har snakket mye om klemming og slik på facebook, msn og Skype, men jeg er redd for å virke for klengete når det er face2face. En redsel jeg har som Sara mener at jeg absolutt ikke trenge ha, hvertfall ikke for henne. Så det tok meg litt tid, men det ble litt mer klemming tirsdag og i dag, enn jeg turte mandag, foreksempel. Natt til tirsdag ble utrolig koselig som sagt, i utgangspunktet hadde jeg fikset hver vår dyne. Kun Sara sin var det dyne i dynetrekket på, og det koseligste ble da vi omsider lå under den samme dyna helt inntil hverandre, begge to. Det var den flotteste natta i hele mitt liv, hittil.
Det er blitt tirsdag, klokken er rundt 11. Og Sara vet null og niks om at jeg igjen leker paparazzi.
Da tirsdagen kom startet dagen med at Sara gikk i dusjen etter å ha stått opp, mens jeg satt i sofaen og spilte litt. Da hun kom ut av dusjen, spilte vi litt Lego Star Wars i lag på Xboxen min, før vi deretter gikk ut og kjøpte noe å spise. Jeg har brødskiver, men vi ville heller kjøpe noe annet tirsdag som mandag. Også i går kjøpte hun seg en muffins, hehe. Sara liker muffins, det er alltid noe muffins med Sara i nærheten, hehe.
Tirsdagen gikk mye i å gå rundt i Oppdal, sitte på en benk eller i en sofa og snakke sammen. Til middag tirsdag handlet jeg inn Grillede Lårstykker Av Kylling, sammen med ris og noe Wok grønnsaker. Mens vi spiste startet vi på å se filmen "Kill Buljo". Mens vi spiste og så "Kill Buljo" oppdaget Sara noe som jeg aldri har sett selv før. Plutselig hadde Belle klatret opp på veggen i buret sitt, og det måtte fotograferes!!!
Dette siste bildet fikk jeg Sara til å ta :-)
Etter at jeg hadde studert Belles klatre-på-veggen-ferdigheter for første gang i mitt liv gikk vi tilbake til sofaen og så mer av "Kill Buljo", vi rakk ikke se ferdig hele der og da fordi vi skulle være ned til kulturhuset til klokken 21, fordi da skulle vi se en annen film i storsalkinoen, nemlig "The Dictator" med Sacha Baron Cohen. Vi ble begge var enig om at den var bra, men ikke like bra som "Borat"! Pappa var forresten kinovakt der og da. Fikk bare lyst til å skrive det ned også, helt random.
På veien hjem til meg igjen gikk vi hånd i hånd, eller arm i arm om jeg skal være mer nøyaktig. Og det var så koselig at jeg gikk en omvei for at det skulle ta lengre tid å gå hjem til meg igjen, mens vi gikk. Bare helt plutselig tok hun den ene arma si rundt min arm, og det var utrolig fint og hyggelig.
Dette bildet tok jeg mens vi gikk TIL kinoen.
... og som sagt er ikke Sara så veldig glad i bilder, men her viste hun i alle fall om det da jeg faktisk spurte først. <3
Vel, etter at vi omsider kom hjem igjen så vi ferdig "Kill Buljo", og deretter startet vi på å se den første Die Hard-filmen, blant annet for Sara har ikke sett den før, og det er Alan Rickman som spiller hovedskurken i den, en mann Sara har veldig sansen for. Til tross for Alan Rickman så så vi ikke ferdig Die Hard-filmen det var sent på natt, og før vi startet på filmen satt vi forresten i sofaen forran pcen og så blant annet på tumblr-siden hennes. Og noen videoer hun ville vise meg på Youtube, som jeg er glad for at hun viste, da det var noen veldig kule sminkevideoer, og da snakker vi ikke hverdags-makeup-filmer, men mer make up innen halloween og den slags.
Etter vi hadde sett 1 time Die Hard pusset vi tennene og la oss. Dette ble også en spessiell natt. Blant annet fordi det var så mye jeg ville si henne, men som jeg ikke klarte fordi jeg var redd for å gråte. Tingene jeg ville si til henne i natt var at jeg er veldig glad i henne, at jeg har satt stor pris på de to dagene hun har vært her, og hvor mye de to dagene hun har satt av for meg, har betydd for meg. I natt lå vi ikke bare tett inntil hverandre, men vi holdte også rundt hverandre, noe som aldri jeg aldri har gjort før med noen. Jeg har aldri vært så tett en annen venn på de måtene jeg har vært de to siste døgnene, og... Ja, jeg vet ikke hva jeg skal skrive nå, fordi jeg igjen kjenner tårene kjempe... Da det ble dag i dag, og Sara gikk på badet for å skifte og slik til hun skulle dra, dro jeg meg helt under dyna og tørket tårer jeg ikke ville hun skulle se da.. Vi gikk ut herifra cirka 9.15 i dag tidlig, og satt på en benk på stasjonen i kanskje 15-20 minutter. Jeg HATET avskjeden. Jeg gråt ikke da heller helt enda, men det var like før. Vi holdt rundt hverandre og ga hverandre en klem på nesten ett minutt....
Og til slutt kom toget.........:
Jeg fikk gitt Sara en absolutt siste klem. Og sa hade. Med en gang jeg snudde og gikk hjemover, kom helvete... Jeg klarte ikke holde meg lenger, og med en gang jeg snudde meg, begynte jeg å gråte, jeg prøvde å gå mest mulig normalt hjemover, men det ble et helvete... Jeg er så vant til å være ensom og alene hver eneste dag... Dag etter dag. Så får jeg omsider overnattingsbesøk, i 2 dager. Overnattingsbesøk i 2 dager av ei venninne jeg er så glad i at jeg kan ikke beskrive det. Vi henger sammen i 48 timer, og vips er hun borte igjen, når hun må reise tilbake til Svelgen for å være hjemme igjen til 17 mai... Saken er.. Jeg er redd for at det kan bli en god stund til neste gang. For egentlig hadde hun ikke lov til å være her av moren sin. Hun har vært til mormoren et annet sted i Norge før hun reiste videre til meg. Så vist jeg skal besøke Sara så må jeg bo på hotell i og med at hun bor hos moren sin enda, som ikke vet hvem jeg er og sånt. Så det var bare flaks at hun kunne dra til meg disse 2 dagene.
Med en gang jeg kom hjem gikk jeg fra å være gråtende, til å bryte helt sammen mot en eller annen vegg eller et skap. Jeg klarte ikke holde meg lenger, og jeg brøt totalt sammen da jeg kom hjem igjen. For de to dagene som har vært, har vært de to beste i hele mitt liv. Jeg har ikke vært alene, jeg har fått være i lag med den bestevenninna mi (har to bestevenninner) i 48 timer. Vi har snakket sammen, koset sammen, sett film, gått tur, sovet sammen, klemmet, ledd, spist... Jeg savner henne, og det er en grunn til at det har tatt meg cirka 5 timer etter at hun dro, til jeg klarte å starte på dette innlegget. Det er veldig sterkt for meg nå, og jeg sitter også nå, 7 timer senere, og kjemper mot tårene. Men det går ikke. Nå er jeg alene igjen, som alltid, og klarer ikke la vær å gråte, fordi jeg savner Sara så jævlig.
Jeg forsøkte å spille inn en videohilsning til Sara da jeg kom hjem i dag i 10-tiden... Men det gikk ikke bedre enn dette her:
Så... Her prøvde jeg å få sagt noen ting som jeg ville si i natt... At jeg er utrolig glad i henne, at jeg setter ubeskrivelig stor pris på besøket og tiden hun har ville delt med meg.. Og, ja... Dere skjønner? Jeg klarte det ikke så godt da jeg var alene heller som dere ser... Og jeg har aldri hatt det sånn som nå.... Aldri, jeg kommer til å savne deg så mye hver eneste dag fremover Sara, du er min absolutt beste venn. Og jeg elsker deg for akkurat den personen du er <3 Tusen takk for de 2 beste dagene i hele mitt liv. Du er en utrolig sjelden og god venn, som jeg ikke fortjener, fordi du er så utrolig god og snill. Og jeg savner deg så sterkt at tårene bare kommer nå... Jeg elsker deg <3
Tankene på at det nesten kan gå et år til neste gang er helt forjævlig. For jeg vet hvor dårlig jeg selv er til å spare.. Og det å bo på et campingsted, hyttested eller hotell er noe jeg vet jeg kommer til å slite med å spare opp til, siden jeg er så sykt dårlig på å spare når jeg får penger mellom hendene. Jeg gleder meg til du blir 18 år om et års tid, og håper vi kan møtes oftere i alle fall da på et vis. Igjen, jeg elsker deg, og jeg har ikke grått så mye som nå, siden farfar, min første bestevenn og fra 1991-2002 min eneste venn, døde i 2002. Jeg vet du ikke er død, men jeg savner deg så utrolig sterkt, og det bør du ta som et komplemang fra en som virkelig ikke gråter noe særlig ellers... Jeg elsker deg..
En stund siden forrige gang jeg lot noen få bli intervjuet her inne nå. Jeg bladde i dag gjennom mine gamle mailer her på blogg.no, og fant en melding som ble skrevet av bloggerinnen bak hylja.blogg.no for godt over en måned siden, og vel så det. Hun lurte da på om det lot seg gjøre at jeg kunne intervjue henne også, og bedre sent enn aldri, nå er det i alle fall gjort.
Skjønnheten bak denne fantasipregede bloggen er en skapning som fortjente de beste spørsmålene jeg kunne banke ut av skolten på meg, og vi skal nå komme litt nærmere innpå henne. Kan dere føle den samme varmen som jeg gjør?
Først og fremst, hvordan har du det for tiden? - Jo, det kan jeg fortelle deg! Jeg har det faktisk utrolig bra! Jeg har fått meg en utrolig artig jobb som servitør, noe som tillater meg å være litt småforfengelig og omgås spennende gjester. I tillegg føler jeg meg (klissete som det enn høres ut) nyforelsket igjen. Jo, jeg og Mr.X har vært sammen i nesten 5 år, men likevel? Livet er flott!
Bloggen din er utvilsomt fantasipreget. Hvor lenge har du hatt de interessene for fantasy og eventyr som du har i dag? Hvordan begynte det? - Jeg har vel egentlig alltid vært glad i eventyr og sagn, men jeg antar at det var Harry Potter-bøkene som gav meg det sparket i rumpa som jeg behøvde. Da var jeg vel 12 år, og Ringenes Herre kom også på kino det året.
Blogg.no legger plutselig ned bloggen din uten før eller etter-varsel. Hvordan reagerer du? - Jeg hadde blitt kvalm og lei meg. Videre hadde jeg blitt sittende og lure på hva jeg hadde gjort galt. Har noen spredd løgner om meg? Deretter hadde jeg blitt sint, og formulert ett rimelig passivt, aggressivt brev til blogg.no, hvor jeg hadde forsøkt å lyde saklig, men sannsynligvis mislyktes fordi jeg hadde vært så sint.
4. Hvis du skulle hatt en helt spesiell evne som mennesker ikke kan, eller er skapt med. Du kan velge fra øverste hylle, og kun din fantasi setter grenser, men du får bare finne på eller velge èn ting. Hva ville du valgt, og hvilke fordeler og eventuelt bakdeler ser du med å være den eneste i verden med akkurat den evnen? - Åh, den der er vanskelig! Kan jeg ikke bare være allmektig? Det er da en evne? Fordelene er jo at jeg kan sette ned foten og si at jeg er sjefen! Ulempen er naturligvis alt ansvaret. Det er tross alt 7 milliarder mennesker på denne planeten å holde styr på. Som allmektighet tror jeg likevel at jeg ville ha vært mer tilstedeværende enn de mange gudene folk liker å tilbe, så kanskje de hadde hørt på meg. Og når jeg er allmektig er jeg også udødelig, så de kan ikke pepre meg full av geværkuler heller. Og da hadde jeg fikset på en del lovverk rundt om i verden. Jeg tror verden hadde blitt en bra plass om jeg var allmektig, uansett hvor blasfemisk dette må lyde for de som faktisk tror på en gud/gudinne.
Hadde du turt å overgitt bloggen din til meg en hel uke, og latt meg fått gjøre og skrive hva jeg ville? - Ah, det var derfor blogg.no hadde stengt ned bloggen min?? Hehehe. Jeg hadde ikke overlatt bloggen min til noen som helst, ikke engang til kjæresten min eller mammaen min. Jeg vil kunne stå for det som står der inne.
Fobier og frykter har så og si alle, sies det. Hva er det som bekymrer eller plager deg mest i hele universet? (kan være både fysisk og psykisk) - I heeele universet? Gurimalla, det var stort? Jeg er en stolt person. Stolt og veldig følsom. Jeg tror at en av de tingene jeg ikke ville ha greid å leve med er å ha blitt overfalt av x antall menn som hadde tatt for seg av meg. Det er noe så enkelt og primitivt som å bli voldtatt. Av alle ting som kanskje streifer tankene mine en gang i blant, tror jeg at dette er det mest? dagsaktuelle. Jeg tror ikke at det blir en 3.verdenskrig enda. Eller at ondsinnede romvesener kommer og bomber oss tilbake til steinalderen.
Du skal kjøpe deg et levende fabeldyr, igjen kan du velge fra en øverste hylle hvor kun din egen fantasi setter grensene. Hvilket dyr ville du gått for, og hvorfor. Du kan også finne på ditt eget dyr, men det må ha et rasenavn. - Føniks, drage eller hippogriff?. Njææh, drager er gjerne noe ondsinnede. Stryk dem. Føniks eller hippogriff? Vel, fønikser kan lege alle sår med tårene sine. Og man kan jo fly på disse også, i likhet med hippogriffer. Er alver fabeldyr?? Alver á la Legolas? For da hadde jeg kjøpt en alv og kastet ut kjæresten. Ok, vi sier at alver ikke er fabeldyr. Tror jeg tar en føniks. De er fascinerende dyr.
Hvis du skulle flyttet ut av Norge, hvor hadde du endt opp da om alt var opp til deg? - På en fin, moderne ranch i villmarka? I Utah eller Arizona. Den skulle ha vært mest mulig miljøvennlig og økologisk, hatt stråtak og vegger bestående av skifer og store vinduer. Det er faktisk drømmen til kjæresten og jeg.
Dette vet jeg ikke, men er bare en fiks ide jeg har. Jeg kan se for meg at mange fantasyelskere har en noe spessielle fetisher og drømmer som innebærer eventyrland. Har du hatt noen elskere i drømmeland, og noen sære drømmer innen for det seksuelle som du tørr å fortelle om, i det minste hinte til? - Hehehehhehe. De fleste som har lest bloggen min jevnlig har nok fått med seg at jeg har en greie for halvalven Ravn, som jeg selv har diktet opp.
Hva er det flotteste du eier og har akkurat nå? - Der ja? Det er slike spørsmål som får èn til å virkelig måtte tenke seg om. Vi lever i en materialistisk verden, og glemmer de tingene som betyr mest for en. Jeg tror det må være diamantringen jeg fikk etter min kjære Mormor. Mister jeg den, blir jeg knust. Ikke fordi det er en diamantring, men fordi den var en gave fra mormor. (Ok, litt fordi det er en diamantring også. Den har både affeksjonsverdi og pengeverdi.)
Politiet setter deg motvillig inn i en større politibil, hva i all verden har du gjort? - Klabbet til en idiot på byen med stiletthælene mine.
Alkohol og rusmiddel blir stadig mer og mer populært, hvordan stiller du deg til temaene? - Jeg drikker alkohol en gang i blant. Faktisk begynner det å bli noen uker siden? Vent, jeg drakk to øl forrige fredag. Jepp. To øl. Jeg hater å bli full, og jeg liker ikke fulle mennesker heller. Særlig de som blir aggressive og frekke. Hvis man kan oppføre seg når man drikker, så drikk i vei. Jeg selv drikker ikke så mye fordi jeg liker å ha kontroll på handlingene mine. Impulskontroll er nemlig noe jeg sliter med selv i edru tilstand.
Hva er det mest kreative du har gjort/laget? - Egentlig vil jeg påstå at hele fantasyopplegget mitt er det mest kreative jeg har laget. Det er jo ikke halvferdig engang, og det blir stadig flere innviklede kreative krumspring.
Fortell om den beste boka du har lest? - Men jeg har lest så mange gode bøker?! Antakelig ville det nok ha vært forventet at jeg begynte å fortelle om Ringenes Herre, men jeg går ut ifra at de fleste vet hva den handler om. Kanskje jeg skal fortelle om boka Mørkets Skygge av Katharine Kerr. Det er bok nr. 2 i en bokserie som på norsk går under tittelen Legenden Om Deverry. Det er litt lenge siden jeg har lest denne serien nå, men den har inspirert meg veldig i min egen skriveprosess. Derfor skriver jeg bare ned det som står på baksiden av boka:
Kongedømmet Deverry er en keltisk fantasiverden full av trolldom, stor dramatikk, heftig kjærlighet og død. I den første boken, Sølvdolkens skygge, ble tre sjeler og skjebner uløselig knyttet til hverandre med et bånd som strekker seg igjennom flere inkarnasjoner og tre tidsaldere. En prins blir ved et feilgrep skyld i to unge elskendes død, og inntil han får gjort bot er han fanget av sin fortid. I nye inkarnasjoner møter han også igjen den unge kvinnen han en gang elsket, men forlot. Nå er han inkarnert som trollmannen Nevyn, og er den eneste som kan redde Deverry. Han får hjelp av den tøffe unge kvinnen Jill, datter av en leiesoldat, og med store magiske evner, og den landsforviste halv-alven Rhodry.
Leser du fullstendigkaos.blogg.no, i så fall, hva er dine meninger om bloggen min? - Klart jeg gjør! Hvor hyklersk hadde det ikke vært å melde seg på til dette intervjuet uten å ha interesse av DIN blogg? Fullstendigkaos.blogg.no lever opp til navnet sitt, og det er en fascinerende blogg som tidvis får meg til å trykke på det røde krysset øverst til høyre fordi ting kan bli litt for makabert for min smak. Although, den er faktisk litt lærerik. Dessuten er herremannen bak den rimelig intelligent og greier å vinkle ting på de mest utrolige og reflekterte måter.
