hits


0
20.09.2018, 20:44


Bildet er tatt fra: iselinrenee.blogg.no

Jeg liker kontraster. Jeg har ikke så alt for mye imot femti grå lag heller, men må det ene nødvendigvis utelate det andre? Vel, i en GRÅ, GRÅ verden så kaaanskje.. Men HELDIG-FUCKINGS-VIS så lever vi, tro det eller la være, i en verden fylt med kontraster, farver, motsetninger, pluss, minus, og alt der i mellom. Og godt mulig er det nettopp kontraster jeg først og fremst assosierer med bloggen jeg har tenkt til å tipse dere om nå i kveld. For helt ærlig, da jeg først hadde klikket meg inn på bloggen til den godeste gode Iselin Renee for noe over et år siden, ja så tenkte jeg som jeg hadde tenkt så mange ganger før: "Dette er ikke en blogg jeg kommer til å følge videre!"..

For klikker man seg inn på denne bloggen på helt feil/ riktig tidspunkt så kan førsteinntrykket først og fremst være: Rosa?.. Blomster?.. Sol, fred og kos?.. Og nå er det ikke slik at jeg har noe i mot rosa. Faktisk så er det en av mine totalt fire favoritt farver. Og jeg har ikke noe i mot blomster heller, men når det igjen er sagt så syns jeg personlig at blomster fort kan bli litt kjedelig. Så ja.. Jeg ble raskt antastet av mine egne fordommer, og for meg som er bitte litt allergisk så kom det nok et par ATSJO!!! da jeg akkurat hadde klikket meg innom Iselins blogg-verden første gangen. Men så..


Bildet er tatt fra: iselinrenee.blogg.no

"Hmm.. Denne jenta er kanskje ikke nødvendigvis "BARE" en rosablogger som først og fremst er veldig glad i å blottlegge hagen sin likevel.. Hmm.. Okei, nei, det er definitivt noe mer her enn "BARE" guds frie, farverike natur". Og før jeg skriver noe mer nå så har jeg bare lyst til å nevne helt kort og beskjedent at jeg er SÅ fristet til å kaste inn en rekke seksuelle metaforer her nå, men for å ikke risikere å falle helt ut den skitne, skitne grøfta som det er så alt for vrient å karve seg opp igjen fra, ja så lar jeg det beddet få stå rent og upisset i, for denne gang. Uansett!.. Jeg scroller meg lengre og lengre ned.. Og det er ikke lengre noen tvil. Denne jenta er definitivt IKKE bare en autistisk blomster-fanatiker med et endeløst behov for at alt "må være" så sykt kos og lystig "hele tiden".

For midt i den store, åpne enga med roser, tullipaner (skriveleif med vanilje), gress, og et par andre fin-fine natur-skapninger jeg ikke kan navnet på, ja så "skjuler det" seg en rekke skumle demoner som kan skremme livskiten ut av.. Noen. Kanskje ikke så veldig mange, men jeg tror nok ihvertfall NOEN der ute kan finne et eller annet der inne hvis man bare scroller gjennom de 2-3 første innleggene.. "Ting" som, ja.. Står litt i kontrast med de idylliske blomster-bildene - for å si det sånn. Og ja, det er faktisk vepsen og den besatte marihøna jeg sikter til nå. Og de skumle, skumle biene.


Bildet er tatt fra: iselinrenee.blogg.no

Men sånn helt seriøst: For de av dere som nå måtte bli litt nysgjerrig på å ta en liten titt på beddet til denne farverike, flotte og noe mystiske medskapningen: Sjekk ut bloggen til Iselin, davell? ^^

Stay goregeous!



#blogg #bloggere #norskebloggere #anbefalinger #tips #blomster #foto #bilder #iselinrenee #skrekk #film #bøker #lister #vegetarianer #humor #moro #hverdag #rosa #farver #kontraster #bloggtips


18.09.2018, 11:03



Gjennom årenes løp og gange har det kommer så meget, meget mye rart fra min munn og fingre. Mye av det er glemt i dag, men en hel del sitter fremdeles igjen, fastklistret som ei gammel bestemor, surret fullstendig inn i klissete fluepapir.

For snart 6 år siden bestemte jeg meg for å utfordre 10 gode venner og bekjente av meg til å gi meg en replikk hver som jeg trolig ikke ville ha kommet til å sagt ellers. Og fire år senere bestemte jeg meg for å gjøre det hele en gang til.

Og nå, to år siden den gang igjen har jeg atter en gang funnet ut at jeg skal la mine venner og der om kring få regulere og bestemme hva som skal komme ut av min stolte kjeft. Og jeg lover dere, denne gangen SMELLER DET!!



Tusen, tusen takk til alle mine venner (Grete, Torunn, Fredrik, Silje, Per Inge, Emilie, Kirsten, Ann Helen, Mary og Wenche) som også denne gang har gjort det mulig for meg å lage en slik en video. Og, sist, men så absolutt ikke minst vil jeg også takke mine gode venn og medhjelper Papacito for en fenomen jobb som "han duden i kassett-spilleren min".

Oh, yeah, sånn apropos - ta mer enn gjerne en tur innom Papacito sin Youtube-kanal! - Det tror jeg han vil bli glad for!! :-D

Stay goregeous!



#humor #satire #lydbok #parodi #donaldtrump #råning #kjæreste #youtube #norskyoutube #youtubenorge #papacito #frp #fremskrittspartiet #politikk #vlog #kassett #fluesmekker #lol



0
17.09.2018, 17:08


Bildet er tatt fra: Dustenes Facebook-side

For de av dere som har fulgt meg en stund, og ikke nødvendigvis så veldig lenge heller, så BURDE det ihvertfall ikke komme som hvitt piss fra gule skyer at jeg godt kan sette pris på litt fjas, men også noe tjas. Jeg forsøker etter beste evne å holde hodet mitt opptatt med å ikke være så alt for opptatt med å ta livet så kraftig seriøst. Og folk må ikke nødvendigvis være gæern for at jeg skal like dem, men det hjelper. Noe. Bare det ikke renner over, for jeg HATER å tørke opp etter folk..

Uansett. Med alt dette i tankene kommer det neppe som noen overraskelse at jeg nå den siste tiden har lært meg å like podcasten "Dustene" som er av og med Fanny "Smash" Vaager, Hasse "Ned i underbuksa" Hope, og Magnus "Han fra Ylvis" Devold. Eller, helt selvfølgelig er det jo ikke. For jeg skal innrømme at i starten så var jeg ikke så stor fan da førsteinntrykket var et veldig svakt terningkast midt på treet. For i den første episoden så var det "kun" de som styrte skuta, dvs. sammen med et par tullekarakterer som jeg ikke syntes var SÅ morsomme at jeg klarer å komme. Og der og da føltes det litt i særeste laget.

Men det tok ikke lang tid før jeg nok en gang skulle bli rammet av det kjente og kjære kaffe-syndromet. For helt ærlig - hvem er det egentlig som likte den aller første kaffekoppen? Vel, ikke jeg ihvertfall. Jeg HATET den aller første kaffen. Var skammelig nær ved å tømme den ut i vasken alt for mange ganger, men ga jeg opp? Njet!.. Og siden har jeg altså lært meg å forelske meg i dette produktet, og så til de grader. Okei, nå skal jeg ikke akkurat påstå at jeg HATET den aller første "Dustene"-episoden, men dere skjønner antageligvis hvor jeg vil hen.


Bildet er tatt fra: Dustenes Facebook-side

Og de siste ukene har det viiiirkelig gått unna. Jeg er ikke helt sikker på når jeg debuterte, men jeg tror ikke vi snakker om et måneds-jubileum helt enda. Og siden den aller første lyttingen har det gjerne blitt opptil 3-5 episoder om dagen (en vanlig episode ligger ca på 45 minutter). Stort sett mens jeg lager meg mat, tar oppvasken, eller gjør noe annet som føles sånn helt midt på, men NOEN ganger har jeg også tatt meg selv i å høre på "Dustene", kun for å høre på "Dustene". Og for meg holder det tid og stadig oftere i massevis.

For SELV OM det var litt i overkant seigt og klissete i starten, "litt for kleint" også videre.. Ja så ville jeg rett og slett ikke vært foruten i dag. Jeg er simpelthen blitt en avhengig dust. Eller, det har jeg forsåvidt alltid vært, men nå i en litt annen betydning. Og hvis du som meg setter pris på en litt rotete pose med humor, ja så vil jeg så absolutt anbefale å gi "Dustene" en sjanse. Dvs: Gi dem TO. For akkurat som kaffe (eller øl) så er nok også "Dustene" en ting som man må venne seg litt til. Men når du først har besteget dette lattermilde fjellet, ja så vil du aldri noen sinne forlate det igjen.

Dustene kan høres på:
Acast - link!
Itunes - link!
Spotify - link!

Har du hørt på "Dustene" før?



#dustene #dustenepodcast #podcast #fannyvaager #hassehope #magnusdevold #humor #lyd #radio #ylvis #karljohan #smash #fatso #villeveier #bådeog #samfunn #parodi #komiker #komikere #lol



0
15.09.2018, 09:26



For den som ei tror på gud, jomfru Marion, eller den hellige hånd, ja så skal livet fort vise seg å være en meget kort dans på blomster, så hvorfor ikke sjekke inn på Paradise Hotel mens man enda kan?

Tja, si det.. Hvordan hadde egentlig et Paradise-opphold for en 27 år gammel blogger med angst og asparges sett ut? Og hva slags type deltager hadde han blitt? God, snill, eller kanskje noe midt på?

Svaret på dette (og litt mer) får dere i min splitter nye video som ligger heeeeeer:



Håper at dere likte videoen!! Og forresten - ikke abonnert på Youtube-kanalen min enda? Vel, da er det muligens på tide! ;-)

Stå gørrfin!



#paradisehotel #exonthebeach #loveisland #tv3 #reality #realitytv #paradisehotelnorge #paradisehotel2019 #youtube #video #aspergers #autisme #aspergerssyndrom #kjendiser


11.09.2018, 07:16


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Det er noe jeg har gått rundt og tenkt på en hel del nå de siste par ukene. For det er ikke til å legge under en stol at det er en del holdninger og oppfatninger rundt omkring som ganske mange deler, men som ikke nødvendigvis er så veldig sunne, eller riktige. Hva som derimot er sunne, riktige eller mindre korrekte holdninger er selvfølgelig ekstremt individuelt, men den holdningen jeg har tenkt å ta tak i nå er ihvertfall en holdning som jeg synes er nokså fordummende, for å si det forsiktig.

Og holdningen jeg vil ta tak i her og nå er den berømmelige "hvis du ikke kan si noe ansikt til ansikt er det like greit å ikke si noe i hele tatt!". For meg blir dette litt som å si "ingenting er bedre enn litt". Og helt ærlig så tror jeg ikke at de som sier og mener dette egentlig kan ha tenkt seg så alt for mye om. Det har derimot har jeg gjort nå, og jeg skal herved gjøre mitt beste på å forklare hvorfor jeg synes dette er en såpass idiotisk ting å si.. Hvorfor jeg syns at disse holdningene bør dø mer eller mindre helt ut.

Personlig så har jeg alltid vært flinkere til å skrive, enn hva jeg har vært når det kommer til å snakke muntlig med folk. Og dette kan man selvfølgelig som med alt annet si er en trene-sak, og joda, jeg kunne alltids vært flinkere i muntlig kommunikasjon enn hva jeg er per dags dato. Men så var igjen det med at noen vil ALLTID være best til å skrive, mens andre vil være best i å ta det muntlig. Vi har de som greit under press, ja til og med best under press.. Mens andre vil for bestandig fungere dårligst under press. Også videre. FOLK ER FORSKJELLIGE.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Når det så kommer til det å våge, ja så er det neppe noen hemmelighet at jeg har ganske så få sperrer når det kommer til verken det ene eller det andre. Forskjellen for meg der er først og fremst som nevnt i ste: at jeg får formulert meg bedre skriftlig enn hva jeg gjør muntlig. Men så er det ikke alle som er som meg når det kommer til disse grensene. For sannheten er at verden er fullstappet med folk som har noe de bærer på, og som man har ganske vanskelig for å åpne seg. Noen av disse menneskene velger å holde helt tett, helt til det en dag renner fullstendig over. Mens andre har klart å finne en slags løsning, som å opprette en anonym blogg foreksempel.

Og det at disse menneskene i verste fall skal bli stemplet som feige for at de ikke velger å stå frem med fullt navn, eller for at de først og fremst velger å dele sine opplevelser og meninger på nettet, men ikke "ut i den virkelige verden", ja det syns jeg er så på trynet at jeg har nesten ikke ord.. Og selvfølgelig.... NOEN ting skulle verden kanskje helst vært fullstendig foruten. Mens andre ting skjønner jeg så utrolig godt at enkelte først og fremst velger å skrive om anonymt et eller annet sted, som foreksempel hvis man har blitt offer for seksuelle overgrep.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Så min konklusjon er altså at med mindre vi ikke snakker om de aller mest ekstreme av de ekstreme hat-ytringene, ting som ene og alene er ment for å såre, krenke, eller spre hat.. Ja, så syns jeg folk burde holde seg for god til å kalle folk som først og fremst velger å åpne seg bak et tastatur, anonym eller ikke, for feige!..

Stay goregeous!



#meninger #ytringer #anonym #anonymt #anonyme #face2face #samfunn #debatt #ærlighet #tabu #bloggere #anonymblogg #overgrep #hat #rasisme #angst #sosialemedier #sosialemedia #tanker


09.09.2018, 20:48



I går så bestemte jeg meg for første gang på ganske så lenge å igjen trekke frem det faktum at jeg har aspergers syndrom her inne på bloggen. Og en liten stund senere så tok jeg meg selv i å omtale innlegget som et aspergers-innlegg når jeg så skulle reklamere for det på Snapchat. Og grunnen for det er enkel: Situasjonen som jeg hadde beskrevet gårsdagens innlegg (som kan leses her!), er en av de jeg ikke tror jeg hadde vært borti om jeg var foruten denne diagnosen, eller om jeg ikke hadde hatt en annen diagnose som er innenfor det nokså så brede autismespekteret.

Og som jeg såvidt nevnte i innlegget fra i går så skjer heldigvis slike ting sjeldnere, og sjeldnere. Jeg som alle andre møter fortsatt på en rekke utfordringer nå og da, men de aller fleste utfordringene jeg står ovenfor stort sett nå, er ikke av den typen som jeg anser som "forbeholdt for folk med autisme". Ja, og så var det en annen ting.. Hvis jeg på død og liv skulle å begynt å nevne at jeg har de forskjellige diagnosene jeg har i tide og utide, ja så vil det fort ende med at det er disse diagnosene jeg først og fremst ville blitt assosiert med, og akkurat det behovet har jeg ikke.



Det er synd å si det, men det er ihvertfall sånn MIN hjerne fungerer. De gangene jeg har fulgt noen som så og si har blogget "KUN" om en eller annen diagnose (eller sykdom) som han eller hun, har eller har hatt, ja så har det fort blitt nettopp denne diagnosen (eller sykdommen) jeg har forbundet dette individet med. Så derfor velger jeg personlig å fortsatt være åpen om at jeg har det og det, men UTEN at jeg liksom "må" minne folk på det hele tiden. Så, ja.. Kort fortalt er det altså derfor jeg så sjelden velger å lage de såkalte "aspergers" eller "add"-innleggene mine, for jeg vil simpelthen ikke ende opp med å bli diagnosene mine! xD

PS: Ingen kosedyr ble alvorlig skadd under produksjonen av dette blogginnlegget!



#asperger #aspergers #aspergerssyndrom #autisme #autismespekteret #syndrom #diagnose #diagnoser #sykdom #hverdag #helse #psykiskhelse #samfunn #problemer #psyke #åpenhet


08.09.2018, 13:42



Nå skal jeg fortelle dere om noe jeg i går tenkte at jeg ikke skulle gidde å bry dere med, men som jeg nå altså har skiftet litt mening rundt. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg i går tenkte at dette ikke var noe å blogge om, kanskje det skyldes at jeg syns det er litt flaut, at det jeg nå skal til å fortelle dere får meg til å føle meg pitte litt dum.. Jeg vet ikke. Uansett, etter litt om og men har jeg nå bestemt meg. Jeg SKAL gi dere hele historien, uten filter, uten sensur. Vel, ikke at det er så mye å filtrere ut, men.. Okei, nå kan ting bare gå en vei.. Jeg burde ha lært for lenge siden at man skal være forsiktig med å skyte folks forventninger for mye opp i luften sånn, men.. Okei, NÅ begynner jeg. Helt seriøst.

I går bestemte jeg meg for å handle litt på Rema. MEN da jeg hadde kommet inn oppdaget jeg at det ikke var noen flere handlekurver igjen, så jeg gikk ut igjen.. Og det er vel nå jeg bør skyte inn at jeg har aspergers, sånn for de av dere som ikke vet det fra før av. Så når det dukker opp enkelte forandringer, ting som bryter litt med hvordan jeg er vandt med fra før av.. Ja, så KAN ting fort låse seg for meg, og jeg kan bli stående et sted, eller sittende, eller liggende, og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Dette er ikke noe som skjer så veldig ofte lengre, sammenlignet med f,eks 5 år tilbake, men det kan fortsatt forekomme, og i går, på Rema 1000, ja så gjorde det altså det.



Og nå som jeg sitter og skriver dette innlegget tar jeg meg selv for ente gang i å tenke "hvorfor kunne jeg ikke bare tatt en av de handlevognene, slik som alle andre som gikk inn der og da?". Og vel.. I bunn og grunn kan vi vel koke det hele ned til et ord: Aspergeren. Jeg visste innerst inne nesten med en gang at dette ikke egentlig trenger å være noen big deal at all, men likevel lot jeg det få bli det. Så.. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg gå til Coop i stede? Vel.. Isåfall "måtte" jeg gå hjem igjen først, tenkte jeg, for å hente Coop-bærenettene da jeg helst ikke vil kjøpe flere enn hva jeg allerede har. Og plastpose?.. Nei. Så.. Etter at det hadde gått enda noen minutter bestemte jeg meg for å gå rett til Bunnpris, ene og alene fordi at fra den butikken hadde jeg ingen bærenett, enda.

Sååååå, hva skjer så? Jo, jeg går til Bunnpris, som har plenty av handlekurver tilgjengelig, jeg fyller opp handlekurven, og går så til kassa for å betale. Gjett hva jeg så finner ut der? Jo, de har gått tom for bærenett.. Så jeg ender opp med å for første gang på flere måneder kjøpe meg plastpose igjen.. Jeg KUNNE sikkert bare brukt de Rema 1000-bærenettene som jeg allerede hadde tatt med, men nei. Det hadde hjernen min også bestemt seg for er feil.. Så siden jeg ikke vil være uhøflig mot Bunnpris ved å putte varene mine i Rema 1000-bærenett, og siden jeg absolutt ikke ønsker å bære på alt sammen i armene mine (noe som virkelig ikke hadde funket at all), ja så ender jeg til slutt opp med å igjen si ja til en fuckings plastpose..

Gjenkjennelses-faktor enyone? xD



#autisme #asperger #aspergers #aspergerssyndrom #atypical #atypisk #normer #forandringer #utfordringer #bærenett #plast #søppel #plastpose #handlekurv #rema1000 #bunnpris #coop



0
05.09.2018, 19:32

På søndag ble det til at jeg valgte å legge ut et aldri så lite nostalgi-innlegg, hvor jeg hadde valgt å hylle fire eldre innlegg som jeg personlig er veldig fornøyd av å ha laget, og publisert en dag i dag, helt uavhengig av hvilken type respons de har fått back in the days. Og mens jeg gjorde dette innlegget var det særlig ET innlegg jeg følte for å lese ordentlig gjennom igjen, sånn for å minne meg selv på hva det egentlig handlet om, hva som var det faktiske budskapet, osv. Og innlegget jeg sikter til er den fiktive historien "Reisen fra helvete til et annet sted", som opprinnelig ble publisert den 11. juli 2011.

Når jeg først hadde klikket meg inn igjen på dette innlegget var noe av det første jeg tenkte at: jeg ville trolig ha valgt en annen tittel om jeg hadde skrevet denne historien i dag. En annen ting jeg fort la merke til var enkelte beskrivelser som strengt talt ikke egentlig føles så viktig for selve historien, eller leseopplevelsen for den saks skyld.. Og ja, så var det selvfølgelig det grammatiske da, diverse trøbbel med komma og punktum, samt et par skriveleifer som hadde sneket seg inn her og der.

Så, det jeg nå skal frem til er at.. Vel, siden jeg ikke har så veldig mye annet å gjøre for tiden har jeg rett og slett gått gjennom hele denne historien på nytt, og gjort et par forandringer.  Trukket fra et par ting, lagt til et par nye ting, ja dere skjønner.. Historien og budskapet er fortsatt det samme, bare hakket mer leservennlig. Og for de av dere som måtte mene at det opprinnelige innlegget jeg postet den gang var så og si perfekt, eller om det skulle være noen der ute som nå har lyst til å sammenligne 2018-utgaven med 2011-utgaven - slapp av, det gamle innlegget er her fortsatt.

Så ja, da er det bare å lene seg tilbake, og la den lille lesestunden begynne. Jeg håper dere alle vil like det, enten dere har lest den før, eller om dere leser den for aller første gang her og nå! ^^



Licensed from: PublicDomainPictures pixabay.com


Et uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes godt for hun hadde ikke felt en tåre på fire år, ikke en eneste en.
For helt siden den natten hvor hennes sjalue eksmann ble pågrepet, og arrestert for å ha neddopet, og voldtatt hennes beste venninne i hennes egen stue.. Ja så hadde ikke Iselin lengre klart å gråte, samme hvor sterkt hun måtte ha ønsket det.

"Fortid...", sukket Iselin tungt. Hun lå mutters alene på sofaen og bladde i et fotoalbum som hun hadde mellom hendene. Hun hadde fri denne helgen. Barna lå over hos sine besteforeldre, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv. Det vil si, hun delte det sammen med den lille kattungen Gunnar, som lå og hvilte på føttene hennes.

"Du er en heldig liten pus, du.. Ingen bekymringer i hele verden. Ingen sorger, ingen problemer. Bare en dum, nusselig, liten kattunge som er overlykkelig bare du kjenner lukten av litt råtten fisk. Ditt bortskjemte, lille krek. Ditt nusselige, søte, bortskjemte, lille krek".

Hun følte seg trett, og tok en rask titt mot tven som sto på i hjørnet like foran henne. Klokken var tolv minutter over ett. Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten rolig over til godstolen, og bestemte seg for å gå inn mot soverommet og ta natten.

Men før hun var kommet så langt begynte noe å vibrere på seg i hennes venstre bukse-lomme. "Jævla dritt-mobil!". Hun trakk inn et søvnig gjesp, og bestemte seg for å se hva det var: "1 melding mottatt". Meldingen kom fra Elionor, nabojenta som hun aldri helt hadde kommet sånn skikkelig overens med. I stede for å lese hva som sto bestemte hun seg like godt for å slette meldingen med det samme.

"Sånn.. Hun vil sikkert bare ha meg med ut på den forbaska dritt-pøbben likevel. Så er hun litt hyggelig den lille halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor håpløs og naiv jeg er.. At jeg ikke kan ta vare på meg selv og bla, bla, bla.. Orker ikke det pisset i kveld", tenkte hun for seg selv og slo like så godt av mobilen. På vei mot soverommet passerte hun badeværelset. Hun orket ikke å pusse tennene denne natten, det fikk heller vente til i morgen. Hvis det i hele tatt var noe som i morgen.

Da hun omsider satte seg ned på sengekanten kjente hun at depresjonen begynte å krabbe gradvis tilbake, depresjonen hun hadde slitt sånn med i fire år nå. Den evige ensomhetsfølelsen, et brennende ønske om å en dag kunne klare å tilbringe mer tid sammen med andre mennesker igjen, noe hun aldri helt fikk til grunnet frykten for å bli skuffet og såret enda en gang etter å oppdage at noen ikke er like bra som hun først hadde tillatt seg selv å tro.

Hun kjente at hjertet begynte å dunke, og det ble stadig vanskeligere å puste. Som vanlig hadde hun fått i seg en liter kaffe for mye, en uvane hun hadde hatt siden hun var 13.

Mens hun satt der på sengekanten kom den ene sørgelige tanken etter den andre. Tanker om at det var meningen hun skulle være alene, og at de få gangene noen hadde vært snill med henne, og brukt litt tid på henne så var det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv. Tanker som at hun ikke var god nok til noe, for ikke å snakke om hvor mye bedre alt hadde vært for alt og alle om hun bare hadde forblitt ufødt.

En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande i hennes høyre hand.
Hun var så sliten. Lei av alt. Lei av seg selv og sine uvaner, tanker, samt den evige evnen til å misslykkes.

Var det egentlig meningen at hun skulle bli født? To år før hennes egen fødsel hadde hennes mor klemt ut et dødfødt barn. Det vil si, det som skulle vært et lite barn, men som av en eller annen grunn bare kom ut som en liten klump. En liten, livløs klump.

Helt siden den kvelden hvor Iselin fikk vite om sin dødfødte bror eller søster, hadde hun alltid klandret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment å være hennes foreldres første, og trolig eneste barn. Kanskje det var en grunn til at hun skulle lide sånn. Hun tittet ned mot nattbordskuffen hvor neglesaksen lå svært fristende til syne.

Hun tok den opp, og tenkte en tanke hun ikke hadde tenkt på en stund. Hvis hun stakk saksen inn mot pulsåren, hvor lang tid ville det isåfall ta før hun ble borte, og ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide, tenkte hun, men valgte nok en gang å legge saksen rolig tilbake.

Da hun skulle til å legge seg hendte det omsider noe nokså uvirkelig. Soverommet som for litt siden var helt mørkt og stille, var plutselig blitt fylt opp av et eneste stort lys, som var så godt som blendende. I et par sekunder kunne ikke Iselin ikke se noe som helst, alt var så godt som hvitt, og hun kjente at det svidde litt i øynene. Men så, og endelig, ble alt helt mørkt igjen.

Pulsen føltes faretruende høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal? Hun stilte seg ikke det spørsmålet, hun var på vei til å gjøre det, men rakk det ikke før hun hørte noe som ihvertfall kunne minne om en lys og rolig barnestemme.

"Ta det med ro, du er trygg nå".

Iselin snudde seg, og kraftig så rykket til. Bak henne satt det en vilt fremmed, mørkhudet jente med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til før.

"Ikke vær redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang", smilte den lille jenta, og strekte ut en hånd.

"Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?", kom det omsider fra Iselin som tok et titt mot vinduet, og oppdaget at det var  blitt åpnet, noe som nok var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål der og da.

"Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren, og folk flest kaller meg Hun Lille Rare". Jentas arm var fortsatt utstrakt i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.

"Jeg skjønner at du er redd. Jeg ser det i øynene dine".
Iselin skalv, og stirret på den lille, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva faen ville hun?

Jenta reiste seg fra Iselin sin seng, gikk mot vinduet, og sa:
"Jeg skal la deg være i fred jeg. Jeg får heller komme tilbake en annen natt, hvis det passer bedre".

Og da skjedde det noe som Iselin aldri hadde trodd hun skulle få oppleve i hele sitt liv, den lille jenta bare forsvant. Hun krabbet ikke ut igjen gjennom vinduet, hun bare forsvant helt uten videre, det hele var som tatt rett ut av en barnefilm som Iselin hadde sett sammen med barna sine for noen dager siden.

Licensed from: melissab04 pixabay.com


Lyset i mørket
Vanligvis er ikke Iselin en av de som løper ut av huset midt på natten iført bare t-skjorte og truse, men denne natten gjorde hun faktisk det i håp om å finne igjen den lille jenta. Tusen spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde simpelthen glemt sitt eget miserable dritt-liv for en liten stund.
Og like ved postkasse-stativet sto den lille jenta og smilte. Og nok en gang strakte hun ut en hånd, som Iselin denne gangen valgte å ta imot. Den lille jenta strammet grepet, og nektet å slippe.

Denne lille handa føltes så varm. Så utrolig, utrolig varm.
Brått strakte hun også ut den andre hånden. Iselin tok i mot, og fikk seg så enda en overraskelse; den var iskald! Men til tross for grader-forskjellene var hendene hennes helt like både i farve og fasong.

"Kom, bli med meg, det vil ikke ta lang tid. 15 minutter, det er alt", smilte jenta.
"Hvor skal vi hen"?, spurte Iselin.
"Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land", svarte jenta, og tittet ned.

Iselin fortsatte å stirre på henne, men plutselig begynte hun å legge merke til en ting. Hun kunne ikke lengre føle asfalten som hun sto på. Hun tittet ned og oppdaget til sin store forskrekkelse at hun nå befant seg i løse lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være et mareritt.

De steg stadig høyere og høyere opp mot himmelen, i et større og større tempo. Iselin kjente at hjertet banket fortere og fortere. Pulsen steg, og hun var mildt sagt livredd. Hun HATET høyder, hun fryktet mørke, og var i tillegg svært skeptisk til fremmede mennesker. Dette ble rett og slett for mye på en gang.

Hun forsøkte å rive seg løs i håp om at hvis hun falt så ville hun kanskje våkne opp igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel. Hendene var rett og slett helt lam, hun hadde ingen kontroll på de overhode.

Hun knipte så igjen øynene, og ba om at det hele bare var en svært så ubehagelig drøm.
Og så ble alt helt borte. Hun kjente ikke lengre følelsen av å være så høyt oppe. Hun følte ikke lengre den lille jentas hender, og den intense frykten hun nettopp hadde følt for å dø, borte.

Alt var nå helt svart, helt til hun hørte en velkjent lyd fra det fjerne. En lyd hun hatet noe helt intenst, og som lett kunne minne om vekkerklokken hennes.

Iselin sperret opp øynene, og til hennes store lettelse var det nettopp en vekkerklokken som lå ved siden av henne og ringte. Men godfølelsen over å ikke lengre befinne seg flere meter over bakken falt derimot brått i grus da hun oppdaget at hun ikke lå i sin egen seng. Faktisk lå hun i en ganske så enorm seng, en prinsesseseng med silkedyne over hele seg. Og merkeligst av alt, hun befant seg midt i en åpen eng, med utellelige mange blomster i flere farver enn hva hun orket å telle. Hun hadde vært i denne blomsterengen mange ganger før. Faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde. Bor, bodde? Iselin visste ikke lengre.

Hun reiste seg langsomt, og gikk så ut av sengen. Bare noen meter unna la hun merke til et par ungdommer. De kunne ikke være mer enn 16 år gamle, 18 maks. Hun bestemte seg for å gå bort til dem, og spørre om de visste noe om den lille jenta hun akkurat hadde fått besøk av. Men til hennes fortvilelse ble hun bare ignorert av de to ungdommene, som forøvrig viste seg å være en gutt, og en jente. De ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin helt bort fra.

"Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente løpe forbi".
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne denne gangen heller, enda hun nå sto rett foran dem. Var hun død? Var hun blitt til ett spøkelse? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet likevel?

"De kan ikke høre deg. Ikke ta deg nær av det, det er bare slik ting er nå", kom det fra bak ryggen hennes. Denne stemmen kjente hun til. Hun snudde seg, og helt riktig, der sto den lille jenta.

"Er jeg død?".
"Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår, og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge. Helt siden venninnen din ble voldtatt, og eks-mannen din ble arrestert, har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt foreldrene dine passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nå nøye på de to ungdommene. Jeg sverger på at du kjenner dem igjen hvis du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg da, så du må ikke være redd for å se veldig nøye etter", sa den lille jenta med et sørgmodig smil om munnen.

Hun hadde rett. Det var virkelig noe kjent med dem. Klærne virket veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de disse ungdommene hadde på seg før, noen steder.. Etter å ha studert de opp og ned i ett minutts tid gikk det opp for henne at disse ungdommene godt kunne vært hennes egne barn, om noen år.

"Ja.. Det er dine egne barn du nå står og studerer", kom det fra den lille jenta.
"Men.. Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang", gapte Iselin.
"Nei, for det du ser nå er noe du aldri vil få oppleve om du velger å forlate denne verden". Og så ble alt helt mørkt igjen.

Etter nok en liten stund kom lyset tilbake, og Iselin befant nå i en kirke, og hun var ikke alene.
Hun sto der, midt i gangen, sammen med den lille jenta.

"Gå inn til de andre!".
"Men.. Det er jo en begravelse".
"Nettopp derfor vil jeg at du skal gå inn til de andre. Stol på meg Iselin!".

Licensed from: Engin_Akyurt pixabay.com


Iselin gjorde som den lille jenta ba om. Hun så seg rundt, og oppdaget at det var ikke så altfor mange mennesker i kirken, maks 30 stykker. Da hun så studerte alle menneskene oppdaget hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt. Men det så ikke ut som om noen av de så henne. Og der, på andre benk til venstre så hun nå sin absolutt beste venninne, som gråt, og gråt. Helt ustoppelig.

Iselin bestemte seg for å sette seg ned hos sin venninne, for å trøste henne. Men da hun satte seg, og skulle til å holde rundt henne, så fikk hun det ikke til. Armene gikk tvers gjennom henne, dette måtte være en drøm. Hun prøvde en gang til, men resultatet ble det samme. Hun var rett og slett blitt som et spøkelse.

"Det er helt nytteløst. Hun kan verken føle deg, se deg, eller høre deg. Hun har kanskje en liten anelse av at du er like ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk, samme hvor hardt du måtte ønske det, samme hvor mange ganger du måtte forsøke".

Iselin reiste seg brått, og stirret skrekkslagen mot jenta.
"Hvem faen er du egentlig?? Hvem er dette sin begravelse?? Hvorfor kan ingen høre meg?? Hvorfor kan ingen se meg, eller høre meg??", skrek hun, og kjente at hun kunne var i ferd med å falle totalt sammen når som helst nå. Jenta svarte ikke.

Hun måtte visst bare finne ut av det på egen hånd, hun hadde en anelse, men hun kunne likevel ikke være helt sikker. Hun gikk så skjelvende, men bestemt mot kisten, og da hun var kommet nærme nok så hun det mennesket hun fryktet aller mest i hele verden: hun så seg selv!

Hun falt så sammen mot det harde gulvet, og gråt, og gråt, og gråt. Hun var et gjenferd i sin egen begravelse, hun var omgitt av mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg nok om henne til å møte opp i kirken, forså å faktisk være så lei seg for at hun nå var blitt borte. Mennesker hun nå så desperat ønsket å trøste, men som hun bare ikke kunne.

"Vær så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra..".
Den lille jenta som for bare litt siden sto helt stille i gangen, var nå like foran henne, på den andre siden av kisten.
"Se rundt deg Iselin. Se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det nå etter at du omsider har forlatt dem, se, SE!!".

Iselin hulket og gråt helt uten stopp. Tårene rant nedover hennes bleke kinn, og da de omsider forlot kroppen hennes stupte de tvers gjennom det harde tregulvet, og ble borte.
Den lille jenta gikk bort til henne, løftet henne opp, og førte henne så rolig ut av kirken, og da de var kommet ut på trappen ble igjen alt helt svart.

Døden kan vente!
Licensed from: skeeze pixabay.com


Klokken var halv ti, det var morgen, og hun befant seg i sin egen seng igjen. "Takk gud!".
Lettet og glad over at alt bare hadde vært en drøm reiste hun seg rolig opp fra sengen med et smil som ingen hadde fått se på veldig, veldig lenge. Hun gikk inn på badet og tok seg en iskald dusj før hun så tuslet bort til kjøkkenet, og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar. Hun likte vanligvis ikke hvitost og kaviar, men denne morgenen gjorde hun det.

Dette var utvilsomt den beste frokosten hun hadde smakt på mange år. Hun skrudde på radioen, og nøyt følelsen av å endelig være våken igjen fra tidenes verste drøm.

Mobilen lå der hun hvor hun hadde lagt den sist, hun slo den på igjen, og bare noen få minutter senere ble hun oppringt av sin beste venninne.
"Hei vennen", det var ingen tvil om hvem dette var, stemmen var ikke til å ta feil av.
"Hei vennen", svarte Iselin tilbake, med et lettet smil.
"Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm. Jeg drømte at du var død, og at jeg befant meg i begravelsen din.. Alt var bare så jævlig fjernt, jeg bare satt der på en benk, og hylgråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, som sagt.. En jævlig fjern drøm".

Iselin visste ikke helt hva hun skulle si. Hun forflyttet blikket ut mot vinduet mens hun lurte på hva hun skulle svare. Da så hun noe som overrasket henne - der sto den lille, mørke jenta. Hun smilte lurt til henne og blunket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant.

"Iselin? Er du der?".
"Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang.. Mer enn noen gang!".

Samme dag, når det omsider var blitt kveld igjen satt hun og stirret ut mot det åpne havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet etter den siste natten.
"Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt", kom det fra like bak ryggen på henne.

Igjen var det den lille jenta som sto der, og smilte.
"Var ikke alt bare en drøm?", kom det fra Iselin.
"Som jeg sa tidligere. Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje hvis du hadde blitt helt borte, og en påminnelse om hva du ikke ville fått opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en slutt på alt. Jeg har alltid forfulgt deg, tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe. Derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg", sukket jenta.
"Hva det enn var som skjedde.. Hva du enn er for noe.. Tusen takk!". Iselin bøyde seg ned og ga den lille jenta en varm klem.

"Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du alltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg".
"Ja.. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd. Først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd, og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har omsider har skjønt nå", hvisket Iselin og så takknemlig på den lille jenta.
"Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som vil svikte deg, såre deg, og dunke deg i ryggen. Men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er", smilte jenta og forsvant igjen.

Og siden denne merksnodige, og skremmende hendelsen bestemte Iselin seg for å bli flinkere til å ta opp igjen kontakten med sine aller nærmeste, samtidig som hun ble stadig flinkere til å ta bedre vare på seg selv og sitt igjen. Og for hver dag som gikk ble hun også stadig litt flinkere til å sette pris på hver lille ting som livet har å tilby, og all motgang som hun hadde i vente var fra nå av først og fremst mer en utfordring, enn et problem.

Ta vare på dere selv! <3



#livet #død #døden #selvmord #selvmordstanker #depresjon #angst #depressiv #dikt #poesi #drøm #drømmer #mareritt #frykt #begravelse #sorg #savn #venner #vennskap #familie #barn #budskap


02.09.2018, 20:43



Det er noe med det at så lenge man faktisk kan, så skal man jo HELST se fremover. Man skal ihvertfall passe på at man ikke gror seg fast i fortiden. For å stadig kunne utvikle seg som homo sapiens, og til slutt ikke ende opp som en særing med fullstendig noia for forandringer og det ukjente, ja så må man rett og slett kunne utfordre seg selv en del nå og da. For det er tross alt ikke innenfor komfortsonen at fremgang og forandringer skjer. Og jeg vet ikke med dere, men jeg føler at selve livet, ja det ligger faktisk UTENFOR den beryktede sonen som så mange der ute helst velger å stå i så lenge som overhode mulig.

Men noen ganger må det selvfølgelig være lov å kose seg med det gamle og kjente, og det er nettopp DET jeg tenker å gjøre for en liten stund akkurat nå idet dette innlegget blir skrevet. For jeg skal være så ærlig å si at jeg igjen står litt fast når det kommer til nye ideer for bloggen atm, samtidig som jeg har jo lyst til å blogge om NOE. Så da tenkte jeg.. Hvorfor ikke lage et innlegg hvor jeg skriver litt om samtlige av de blogg-innleggene jeg personlig er mest stolt av? Og bare for å ha det på det rene: Det dere skal få servert nå er IKKE en topp-liste hvor jeg rangerer fra best til "verst", eller motsatt. For man skal jo helst ikke favorisere barna sine, ihvertfall ikke i det offentlige.

"NAKENHET (og sex) - Det mest naturlige i verden"


Først ut har vi et innlegg som jeg publiserte den 27. februar 2012, et innlegg som kort fortalt handler om det forkakla synet mange dessverre fortsatt har en dag i dag når det kommer til at nakenhet og sex burde forbli en mer privat greie, samtidig som jeg også stilte et par spørsmål om det egentlig er helt "greit" at drap på film stort sett er mindre tabu og mer okey enn, ja.. En kuk.

Frem til dette innlegget hadde jeg lagt ut det ene innlegget etter det andre som godt kan anses som en for herliggjørelse av vold og annen type jævelskap. Det kom noen reaksjoner på disse innleggene nå og da, men de var veldig få og små sammenlignet med reaksjonen jeg skulle få på dette innlegget. Så hva skal jeg si.. Jeg har vel aldri fått en såpass sterk bekreftelse verken før eller etter på at jeg faktisk har helt utrolig rett i noe her i verden. Så til alle dere som hatet på dette innlegget den gang, og kanskje gjør det fremdeles - tusen takk for at hjalp meg med å understreke hvor ufattelig rett jeg faktisk hadde xD

Klikk her for å lese innlegget.

ASPERGER SYNDROM (En form for autisme)


Et annet innlegg jeg er veldig stolt av å ha laget en dag i dag er et av de aller første (om ikke det aller første) innleggene jeg gjorde her inne hvor jeg fortalte så åpent som overhode mulig om mine erfaringer og utfordringer med aspergers syndrom. En diagnose jeg selv ante null og niks om da jeg først fikk den i en alder av ca. 15 år, og som jeg der og da skulle ønske at jeg visste en hel der mer om da jeg plutselig fikk det på papiret.

Så da var det igrunnen bare å sette meg ned, og lage det beste og mest ærlige innlegget jeg følte at jeg kunne skvise ut der og da. Og vel.. Selv om innlegget nok har sine skrivefeil og ikke alt er helt korrekt rent grammatisk, ja så er det altså likevel et av de innleggene jeg er mest stolt av å ha gjort en dag i dag. Og selv nå, 7 år senere, så ser jeg takket være statistikkene på blogg.no at dette fortsatt er et innlegg som folk klikker seg innpå, og forhåpentligvis leser.

Klikk her for å lese innlegget.

"REISEN FRA HELVETE TIL ET ANNET STED"


Gjennom årenes løp har jeg skrevet og gjort en hel del som trygt kan kalles for fiksjon, mest fordi det er nettopp det det er, hehe. Jeg har ALLTID vært glad i å skape historier enten det er i form av film, tegneserier, dikt, noveller, romaner, eller noe helt annet. Og den 11. juli 2011 skrev jeg et av de historiene jeg husker best å ha skrevet noen sinne. Når jeg leste gjennom innlegget igjen nå nettopp oppdaget jeg at det absolutt har sine forbedringspotensiale, ihvertfall når det kommer til det grammatiske, diverse skrivefeil, samt mangelen på komma og punktum her og der.. Men hvis man bare klarer å se forbi disse tingene, ja så syns jeg fremdeles at dette er en ganske god historie.

"Reisen fra helvete til et annet sted" er kort fortalt historien om ei 25 år gammel jente som heter Iselin. Iselin har hatt det ganske så jævlig nokså lenge, og ting har gått så langt at hun nå vurderer å ende sitt eget liv mens hennes to barn sover over hos sine besteforeldre. Hvordan denne historien derimot utvikler seg (og til slutt ender) vil jeg ikke si noe om her og nå da jeg mener at noe av det som virkelig gjør denne historien såpass god er de noe mer overraskende vendingene som dukker opp etterhvert som historien ruller og går.

Klikk her for å lese innlegget.

"GÅ OG DREP DEG SELV!"


Og helt til slutt vil jeg veldig gjerne trekke frem et av de litt nyere innleggene jeg har gjort, som jeg valgte å dedikere til alle de hatske nettrollene der ute som stort sett (men selvfølgelig, det finnes unntak) gjemmer seg bak muligheten til å være anonym. Og gudene skal vite at jeg har begått mye urett selv oppgjennom årene mens jeg har hatt et og annet tastatur i fanget. Og ikke alt jeg har gjort har alltid vært i beste mening. Jeg har også vært en sint, ynkelig og liten "mann" en gang i tiden, som stort sett ikke har giddet å bruke tiden min til annet enn å finne og påpeke feil ved alt som er litt annerledes fra det jeg selv liker og kjenner til.

Men heldigvis så har jeg forandret meg. Jeg har sluttet med å henge ut andre mennesker. Og skulle jeg først kritisere noe(n), ja så forsøker jeg i det minste å holde meg så saklig som overhode mulig, og jeg kritiserer ihvertfall ikke andre anonymt. Og i bunn og grunn så er det nettopp disse u-tingene jeg ville ta et aldri så lite oppgjør med da jeg skrev dette innlegget. For det er nettopp det disse tingene er, og intet mer: En u-ting.

Klikk her for å lese innlegget.

Hvilke(t) innlegg fra denne bloggen liker DU best?



#tilbakeblikk #blogg #kontroverser #naken #nakenhet #sex #vold #fortid #fortiden #blogg #asperger #autisme #aspergerssyndrom #depresjon #fiksjon #poesi #troll #trolling #budskap #selvmord #død



0
01.09.2018, 17:23



1. september. En ny måned, og nok et skritt nærmere både Halloween, julejukk og sprengkulde. Og nå er det kanskje noen der ute som lurer hvordan det har gått med de tre målene jeg satte meg for den siste måneden som akkurat "har gått"? Og for de av dere som ikke helt har fått med seg hva de målene gikk ut på så skal jeg nå gi dere en aldri så liten dose klipp og lim:

Mål nummer 1: Reise til et sted UTENFOR Oppdal.

Mål nummer 2: Intervjue noen for bloggen/ Youtube.

Mål nummer 3: Filme en ny dikt-video.

Som den rebellen jeg ihvertfall innimellom liker å tenke at jeg er vil jeg nå starte med det siste målet først, altså dikt-videoen som jeg endte opp med å filme 16. august. Inntil den dagen hadde jeg et par dager hvor jeg hadde gått litt frem og tilbake om jeg skulle skrive et helt nytt dikt først, ELLER om jeg bruke et av de "gamle" diktene jeg har skrevet og publisert her inne på bloggen fra før av. Og etter en stund så kom jeg til slutt frem til at jeg skulle lage en video-utgave av et dikt som jeg opprinnelig skrev den 20. november i fjor, V for Vagina:



Så med andre ord, mål nummer 3: Fullført!.. Når det så kommer til mål nummer 2, "Intervjue noen for bloggen/ Youtube", så kan jeg si såpass som at det forhåpentligvis kommer noe ganske snart, da jeg ihvertfall har sendt en mail til en blogger jeg har fulgt litt nå og da i ganske mange år nå, en mail med totalt 15 spørsmål som jeg ihvertfall TROR jeg får svar på om ikke så altfor lenge.

Ja, også var det det såkalte reise-målet mitt da. Det vil jeg absolutt også si at jeg nå har gjennomført, nærmere bestemt i går da jeg nokså impulsivt klikket meg inn på nsb.no og bestilte tur-retur-billetter til og fra Dombås. Dessverre ble det ikke til at jeg tok noen bilder de to timene jeg var der, da jeg valgte å møte min tante og onkel som jeg ikke har sett på ganske mange år nå. Og i løpet av de to timene vi "hang i lag" så hadde jeg nærmest glemt at det fantes noe som heter kamera, blogg og sosiale media, så dessverre ble det ikke tatt noen bilder mens jeg var der. Men jeg VAR der. Og det viste seg å bli en ganske okey tur, til tross for 2-3 småkleine øyeblikk xD

Hvordan har din august-måned vært?


 


#reise #dombås #tur #oppland #dovre #nsb #spontantur #spontanreiser #youtube #vagina #humor #dikt #poesi #august #høst #intervju #prosjekter #hobby #sosialemedia #september #utfordringer


Aylar Von Kuklinski




I know that I`m not so beautiful, sweet and pretty... BUT, I still belivie in myselv, and I know who I am. Do you?



FORSIDE





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...