Takk fanden for helvete på jord!

Dette innlegget er ikke ment som å forherlige verken kriminalitet eller ondskap. I hvert fall var ikke tanken det i utgangspunktet. Eller, kanskje litt. Det finnes en måte å finne ut av det på. Dersom bloggen min enda står i noen timer etter dette er publisert, da går jeg ut i fra at blogg.no mener at dette innlegget tross alt er for uskyldig til at de fjerner bloggen.

Det er bare å kaste seg uti ilden. Først og fremst vil jeg stille et spørsmål om massemord, krig og sult. Det er vanskelig å tenke seg en verden hvor ingen hadde drept hverandre. Vi kan selvfølgelig strekke tankestrikken helt ut og tenke at verken mennesker eller andre dyr dreper hverandre eller seg selv, men la oss forholde oss kun til oss selv i første omgang. Prøv å se for deg en verden der mennesket ikke drepte fra sin egen art. En verden med der ikke et eneste menneske hadde begått noen som helst for for drap, ikke en gang selvdrap. Ikke en gang drepe noe i selvforsvar.

Fortsatt skulle vi pule og skape mer og mer mennesker. Vi skulle bare kutte ut all volden og slutte å ta selvmord. Hva tror dere hadde skjedd til slutt? Jeg hører min bestemors stemme i hodet når jeg tenker på dette. Før min farmor ble mer og mer fjern hadde vi en samtale om hva vi tror hadde skjedd om det verken var krig, mord, selvmord eller noen som helst form for vold fra menneskets side i verden. Min farmor trodde nok at da ville vi til slutt blitt helt utslettet, at det ikke ville være nok plass eller nok mat igjen lengre. Altså, at vi til slutt hadde sultet ihjel fordi alt ble oppspist for fort eller at vi hadde sultet i hjel fordi det ikke hadde vært nok plass til oss lengre.

Dette er bare tanker. Jeg har uansett ikke helt troen på at dette er noe vi vil kunne finne ut av likevel. Men poenget er vel så enkelt som at det er en mening med alt. Jeg har aldri vært religiøs og kommer nok aldri til å bli det heller. Det er kanskje også litt stygt å si, men noe bra er det med at det stryker med noen der og da. Jeg tror det er helt nødvendig at det dør flere mennesker verden over hver dag. Ikke bare naturlig. Så lenge vi fortsetter å produsere oss selv igjen og igjen i det tempoet vi gjør nå så er det kanskje bra at det også dør folk av mindre hyggelige årsaker enn en naturlig, rolig død.

Jeg er ikke noe fan av vold i virkeligheten. Jeg avskyr mennesker som skader eller forsøker å eliminere andre, i hvert fall så lenge det ikke finnes en veldig god grunn. Det finnes også de jeg kan forsvare etter et drap. Noen mennesker er rett og slett i live, fordi det er forbudt å drepe de. Men poenget er, jeg er igjen ikke noe fan av vold, drap eller annen form for kriminalitet i virkeligheten. Men jeg ser likevel noe positivt i at slike handlinger finner sine steder.

Har personlig ikke noe tro på at alle forbrytere i verden kan “bli snille igjen”. Så hadde det bare vært sånn at f.eks voldtektsforbrytere, barnemishandlere eller farlige nazister ble drept, DA hadde jeg også med hånden godt plantet mellom alle innvollene mine kunne si at jeg elsket drap. Men jeg gjør ikke det, jeg bare sier at jeg ser det positive i det tragiske. Og jeg er forresten for dødsstraff om noen spør, men da skal man virkelig være over 110% sikker på at man sitter med rett gjerningsperson, og den forbrytelsen vedkommende har gjort skal virkelig ha vært ille.

Men tilbake til det med ondskap. Hva er egentlig ondskap? Jeg tviler på at det som er ondskap i mine øyne er nøyaktig det samme som dere tenker er ondt. Jeg er en av de som etter en stund kan dumpe enkelte mennesker som jeg mener virkelig ikke har fortjent energien og tiden min. Jeg har dumpet tidligere venner uten å til og med si noe om hvorfor. Noen mener det er slemt. Men ja, enkelte mennesker har det hendt jeg bare har kuttet ut sånn på sekundet. Noen har jeg måttet kutte ut fordi de dessverre hadde alt for mange problemer og snakket for mye om de, noe som etter hvert ble for mye for meg.

Man kan ikke ta vare på alle, selv om man synes synd på folk. Det skal sies at de jeg har kuttet ut fordi de ble for depressive har jeg fortalt hvorfor. De jeg ikke har giddet å fortalt hvorfor er folk som burde ha forstått grunnen selv, og av unevnte årsaker burde forutsett at jeg en dag gjorde det jeg gjorde. Tilbake til saken, det finnes de som er såpass dumsnill at i deres syn er det en slem handling å dumpe de jeg har dumpet av mine årsaker. Kanskje da spesielt de jeg jo har synes synd på, men ikke orket å snakke med lengre fordi jeg måtte tenke på meg selv også.

En siste ting når det kommer til å dumpe andre mennesker. Er det slemt å eventuelt dumpe en veldig nær venn hvis saken er at du er veldig, veldig forelsket eller betatt i vedkommende, men at det ikke er sånn andre veien? Er det da slemt å dumpe et menneske fordi du selv har ugjensidige følelser til noen som tross alt aldri har gjort noe annet enn å være snill med deg? Jeg føler ikke det. Men samtidig når man elsker et menneske så mye at man blir lett sjalu og at det gjør jævlig vondt på andre måter, da vet man virkelig at det mennesket betyr noe for en…

Og til slutt. Hva hadde godhet vært uten ondskap?
Hadde vi satt pris på livet og hverandre på samme måten om det ikke hadde vært for alt det grusomme som minner oss om at vi ikke kan ta noe forgitt?

Uten mørke, vil vi heller ikke ha noe lys, Uten ondt, vil vi heller ikke hatt noe godt.
Ondskap og godhet er to ting som er vanskelig å definere. Jeg mener at uansett hva som er hva, de er begge avhengig av hverandre. De er begge med på å skape balanse, en viktig kontrast. Akkurat som alt annet.

Takk faen for det helvete av en verden vi lever i!

Vi reblogges!

Scariest Things TAG

Kom over en videoblogg hos det søte sjarmtrollet CutiePie (kjæresten til vblog-gameren PewDiePie) hvor hun hadde gjort en Scariest Things TAG. Dette fant jeg ut også kunne være noe for meg. Og på en annen side, jeg har ikke veldig mye annet å blogge om for tiden.

Som dere skjønner så har jeg bestemt meg for å henge meg på.
Jeg har riktignok oversatt den til norsk, da den originale er på engelsk.

I. Skumleste virkelige opplevelse?
Det var noe som skjedde for veldig mange år siden. Jeg, min bror og en kompis av brodern satt på rommet vårt og leket med lego. Det var absolutt ingen andre hjemme da enn oss tre. Plutselig hørte vi stemmer som ropte på oss. Fjerne stemmer! Vi gikk ned, vi ransakte hele huset, og området rundt. Ingen! Likevel var stemmene der fortsatt!

II. Skumleste paranormale opplevelse?
Her har jeg dessverre ingenting å fortelle.

III. Har du noen gang kjent noen dømt for voldelig kriminalitet?
Ja, jeg vet om to. Og begge har jeg vært nokså nære venner med en stund. Men har kuttet kontakt med de for en stund siden. Han ene begikk selvmord like før jul.

IV. Er du mørkredd (Hvorfor / Hvorfor ikke?)
Nei, jeg er ikke mørkredd. Når det er nevnt er det en ting som plager meg når jeg er ute og ikke kan se noe, og det er tanken på at jeg skal tråkke på et eller annet dødt eller halvdødt dyr. Ikke veldig delikat akkurat, selv for meg.

V. Har hjemstedet ditt noen skumle historier eller legender?
Ja. I 1731 ble en kvinne ved navn Eli Stenboeng henrettet her på Oppdal som den siste personen som ble det. Årsaken til henrettelsen var at hun hadde født et barn i all hemmelighet og attpåtil tatt livet av det, altså en slags etter-abort. Jeg mener også å huske at noen har sagt at den som sørget for å få henne henrettet var hennes egen far som var lensmann her i bygda.

Det går også en vandrehistorie om henne om at hun en dag i dag går rundt søppelplassen som går mot Vollan skole, og leter etter hodet sitt som hun enda ikke har funnet. Selvsagt mest aktiv om natta.

VI. Hva er din favorit urbane legende?
Det må være Bloody Mary, hvis ikke den legenden blir for gammel til at den regnes som urban.

Tom for bloggideer?
Ta en Scariest Things TAG du å! ^^

Vi reblogges!

UFØREPENSJON + SOSIALE ANTENNER

Dette blir et innlegg med to forskjellige temaer som ikke har noe med hverandre å gjøre.
Det ene temaet tar jeg skriftlig, det andre har jeg gjort til egen videoblogg.

Vi starter med det skriftlige.
Lørdag fikk jeg et brev fra Nav hvor det står at søknaden om uførepensjon jeg sendte i slutten av oktober nå er ferdigbehandlet.

La meg sitere brevet ordrett:
«NAV har innvilget din søknad om uførepensjon mottatt 1. november 2012. Du får uførepensjon med en uføregrad på 100 prosent fra 1. mars 2013.»

Dette var noe jeg selvfølgelig ble glad for. Ikke det at jeg er glad for å være arbeidsledig og sitte hjemme stort sett hele tiden, men glad for de fordelene jeg nå har som jeg ikke hadde da jeg var registrert på arbeidsavklaringspenger.

Men så er det mer. Virkningspunktet for uførepensjonen er altså satt til 1. mars, i morgen. Men så står det også noe om utbetalingsdatoer for uførepensjon på en annen side. Det skal skje den 20. hver måned – Med unntak av når den 20. er helligdag, eller helg. Da kommer det heller den nærmeste datoen før helga eller de røde dagene.

Tirsdag fikk jeg et brev til fra Nav.
La meg sitere:
«STANS AV ARBEIDSAVKLARINGSPENGER
Ditt vedtak om arbeidsavklaringspenger er stanset fra 01-03-2013» (i morgen)

Jeg har hittil fått arbeidsavklaringspenger fra Nav hver 14 dag, og det har alltid vært på en mandag. Sist mandag var mandagen denne uka.

Betyr dette i korthet at det ikke kommer arbeidsavklaringspenger en siste gang mandag om cirka 14 dager, altså den 11. mars, men at jeg må vente helt til 20. mars før det kommer penger igjen? Poenget mitt er at da vil jeg få et par utfordringer jeg ikke trenger skrive mer om her. Er det noen som kan uttale seg om dette?

Sånn, da har jeg fått ut det jeg har lurt litt på. Jeg har ikke veldig lyst til å stikke ned på Nav og spørre. Det er helst det jeg bør, men tenkte å sjekke med dere først, dere er ikke så skumle som de der nede -_- Har også sendt de en mail, men ikke fått svar enda.

Så tenkte jeg å dele en liten ting helt på tampen som altså gjelder noe annet.
Nemlig en tidligere kompis av meg, som jeg i dag fikk en påminnelse om hvorfor han er en TIDLIGERE kompis:

Vi reblogges!

Rengjør en ripete og ødelagt cd/dvd/Blu Ray-plate!

Vi har alle vært borti frustrasjonen når et spill, en film eller musikk-plate er så dekket av fingermerker og riper at kvaliteten har synket og til og med begynt å hakke. Vel, hva skal man si, et hvert problem har en løsning. Har dere ikke funnet noen løsning enda, vil dette innlegget bli deres endelige tilfredsstillelse.

For det trenger ikke å koste hele Elm Street, det er faktisk veldig billig og enkelt. Alt du trenger er litt Zalo, litt mykt papir (gjerne toalettpapir) og litt middels kaldt vann.

Slik gjør du det:
I. Fyll blanksiden av platen med Zalo. Hvor mye som er nødvendig avhenger av mengder skader og flekker platen har.
II. Når platen har nok Zalo under seg, skyll så vekk all Zaloen med middels kaldt vann. Pass på at det ikke blir for kaldt, ei heller ikke for varmt.
III. Når platen så ikke har mer Zalo på seg legg så litt toalettpapir der hvor du vil legge den til tørk. Legg platen over papiret, forsiktig, blanksiden skal ligge nederst. Legg så litt papir over platen.
IV. Etter ca. 1 times tid kan du forsiktig fjerne papiret over, løft platen forsiktig opp. Jeg vil gjette at du er fornøyd!

Ønsker alle sammen en ripefri dag videre!
Vi reblogges!

 

5 ting som irriterer meg og Milla!!!

Som helt sikkert dere fleste har fått med dere utifra forrige innlegg har jeg vært på Sogn og Fjordane i noen dager og nylig kommet tilbake til Oppdal. Har generelt hatt noen greie dager der. Ble litt småkjipt med enkelte ting som ikke helt har blitt som jeg trodde, samt at det er en del ting jeg er misfornøyd med på andre måter, men tross alt sitter jeg igjen med noen gode minner, tross alt.

Tenker å dele noen til av de med dere nå. Forrige innlegg ble litt i overkant hverdagsbloggete, derfor skal jeg gjøre dette innlegget om til noe litt mer spennende. Har tidligere laget to innlegg over ting som irriterer meg, og har fått lyst til å lage et tredje innlegg. Men denne gangen skal vi høre fem ting som irriterer noen andre enn meg selv, i tillegg til meg selv!

Klikk her for å se mitt første Ting som irriterer meg-innlegg

Klikk her for å se Ting som irriterer meg – Part II

Her har dere 5 “nye” ting som irriterer meg:

I. Oppskrytte “gode” filmer som suger bigtime!

II. Når en klesstørrelse er forskjellig på en annen butikk!

III. Kø!

IV. Folk som beskytter pelsbruk!

V. Når gode filmer tar slutt

 


Her har dere 5 ting som irriterer Camilla:

I. Par som alltid “elsker den andre parten” mer på Facebook!

II. Folk som sier at ALLE unge i dag får puter sydd under armene!

III. Når brus bruser over!

IV. Folk som tror at følelsen etter sterk mat kan dempes med brus!

V. Lærere som ikke lar deg gå på do!

Helt på tampen vil jeg bare legge til enda en videoblogg!
Kanskje ikke like interessang, men det er fremdeles en video:

Vi reblogges!

The Very Uncut Vblog

Ikke mange dagene til jeg drar til Nordfjordeid, så da gjelder det å blogge når jeg gidder. Jeg er nemlig ikke så sikkert på at jeg kommer til å blogge så mye de dagene jeg er borte. Er faktisk heller ikke 100% sikkert at jeg tar med noe som helst form for kamera, rett og slett fordi det fort kan bli litt for mye, og så er ikke bestevenninna mi så glad for at jeg tar bilder og filmer hele tiden, og det kommer sikkert til å skje om jeg ikke legger igjen kameraene mine hjemme, sååå.

Ja, hva skjer for tiden? Jeg aner ikke med dere, men mitt liv står i hvertfall litt i sementtanken. Altså, det skjer ikke så mye, og det er litt klaustrofobisk til tider.

I dag har jeg sett horror-filmen “Smiley”, og var bedre enn forventet. Brukerne på filmfront.no har gitt den terningkast en, men “alle” vet at det er bare nisser som sitter på den siden uansett. Ellers har jeg i de siste dagene stalket en blogg som er drevet av ei fantastisk jente som jeg syns fortjener flere klikk innom. Hun skal forhåpentligvis lage det nye designet og headeren til bloggen min. Vel, “The Apocalyptic Doll”, kaller hun seg og kan sjekkes ut her!

Hm, ja.. Jeg har lovet meg selv å ikke ramle i den store stygge fella der jeg blir sittende å skrive for å skrive. Da er det bedre å la bloggen ligge i fred. Haha, men først skal dere få et billedlig, levende innblikk i dagen min i dag. Merk: Et veldig kort et:

Håper alle sammen får en god søndag videre!
Vi reblogges!

Bon appetit!

God morgen!
Noen av dere har garantert hivd i dere første måltid allerede og for alt jeg vet snart klar for dagens andre. Mens noen er litt mer trege og starter sitt første straks. Vel, kan jeg få skyte inn noen nastye faktasetninger om nettopp mat mens jeg har deres oppmerksomhet i noen få minutter?

Visste du foreksempel at:
Et menneske med gjennomsnitts kroppsstørrelse spiser om lag 23 000 kilo (23 tonn) matvarer i løpet av livet.

I 1971 ble det funnet et musehode i en sjokoladeplate.

I Slovenia feter folk opp hasselmus for å gjøre dem velegnet til gryterett.

En restaurant i Changsha i Kina tilbyr mat som er kokt i brystmelk fra mennesker.

Gatemarkeder i Indonesia selger hele røkte flaggermus.

I Ungarn blir eggerøre gjerne stekt med blod fra nyslaktet gris.

Hvis du spiser for mange gulrøtter får du oransje hud.

I 1973 ble en svensk handelsreisende begravd i en kiste som var laget av sjokolade, kisten var full av snop.

I blant Finland og vårt kjære hjemland Norge stekes og spises det blodpannekaker.

(Selvlagd rett med oppklipte grillpølser i vaniljesaus, tran, ketsjup, kanel og pizzakrydder)

Da er det bare for meg å ønske et hvert tynt, lubbent og feite menneske bon appetit!
Håper maten smaker.

Vi reblogges!

STOR edderkopp på vinduskarmen

Riktig god fredagsmorgen alle sammen!
Jepp, jeg har vært tidlig oppe i dag, faktisk siden 04-tiden, men det var fordi jeg la meg i 18-tiden i går, grunnet at jeg hadde døgnet døgnet før.

I dag er det “bare” 2 uker igjen til jeg endelig møter igjen den mest fantastiske jenta i mitt liv. Det er også 2 uker til jeg får møte noen andre helt fantastiske skapninger jeg inntil nå “bare” har hatt kontakt med over web og telefon. Kort fortalt skal jeg møte igjen den ene bestevenninna mi for tredje gang utenfor nettet, og den andre bestevenninna mi skal jeg møte for første gang, som altså er tremenningen til hun første. Altså Sara og Camilla ^^ Samtidig som jeg har to andre venninnrt til der borte som jeg også ser frem til å møte som heter Susanne og Kathrine.

Men ja, før dette blir et kjedelig og uinteressant innlegg for dere fleste skal jeg bevege meg innpå grunnen til at jeg nå lager et innlegg på morgenkvisten. Min kjære samboer viste frem enda et talent til meg i dag. Det er min tarantella Belle jeg nå sikter til. Jeg visste fra før at hun kunne klatre oppover veggen i buret. Det jeg ikke var helt 100% sikker på var det faktumet at hun også er en mester på å klatre på glass. Med andre ord er det visst intet hun ikke kan klatre i, når man til og med kan klatre på glatte glass. Facinerende ^^

Vi reblogges!

Dødens spøkefulle alvor

Dette blir et sånt innlegg som egentlig ingen vil lese, og som jeg heller ikke liker å skrive. Men føler likevel for å gjøre det.
Jeg er en person med veldig mørk, morbid og kald humor. Jeg spøker om alt fra døde babyer og kreft til stringtrusa til Rune Rudberg og kosedressene til Teletubbiene.
Men når jeg forsøker meg på de mest mørke og til tider mest forkastelige vitsene mine, så føler i hvertfall jeg selv at jeg gjør det på en veldig klar måte.

Jeg spøker foreksempel ikke med ting som kan tolkes som at jeg vil dø, eller at jeg vil ta livet av meg.

En klassisk spøk fra meg med morbidt tema kan være dette:
«Hvor mange babyer skal til for å male et hus?
Kommer ann på hvor hard du kaster!»

Dette er veldig tydelig at det er en vits, og det er slike vitser jeg elsker aller mest som regel.
Noe jeg derimot IKKE skriver eller sier noe sted uten at det faktisk er sant er ting som:
«Å jeg føler bare for å gå syv fot under jorda nå»
«Nå føler jeg bare for å dø»
«Nå går jeg og henger en times tid»

Akkurat den første og siste kan jeg klare å skjønne folk ikke mener helt bokstavelig. Men spesielt når det blir setninger som “Feel free to kill me now”, som var en setning jeg kom over et sted i dag, så reagerer jeg. Spesielt siden det er en veldig, veldig nær venn av meg som jeg virkelig elsker (jeg misbruker ikke ordet “elske” om noen lurer) og er utrolig glad i det kom fra. Heldigvis fikk jeg et svar fra henne på sms rimelig fort om at hun ikke mente det slik jeg tolket det, så jeg bærer absolutt intet nag angående det. Absolutt ingenting.

Jeg har som kjent diagnosen aspergers syndrom. Jeg har til tider ganske problemer med å skille spøk fra alvor. Ting kan fort tolkes helt bokstavelig, og i dag hadde jeg altså en slik episode. Jeg er selv en person som spøker om mye, og jeg tenker ofte at jeg ikke burde spøke og tulle i hele tatt, siden jeg selv forstår så dårlig når andre gjør. Ofte blir jeg gjerne sittende å tenke i ettertid på hva folk egentlig mente, det er ikke alltid jeg vil innrømme det.

Uansett, ting blir fort tatt bokstavelig. Og tilbake til det jeg skrev om døden. Når jeg først skriver sånne ting selv, da er det alvorlig og jeg mener det dessverre 100%.
Igjen må jeg bruke ordet dessverre, for spesielt i det siste har jeg tenkt på å dø hver eneste dag. Noen dager mer enn andre. Det er mulig det går noen dager uten, men det er sjeldent. Hadde det ikke vært for den aller beste og mest unike personen som noen gang har vært i livet mitt, så hadde jeg kanskje ikke sittet her i dag. Slik ting er nå ser jeg for meg tre til maks fem år igjen på jorda, før jeg ikke takler det noe mer. Poenget med hele dette innlegget er altså at jeg ikke spøker med å dø, eller at jeg ikke skriver ting som kan tolkes som det, uten at jeg faktisk mener det.

Har et lite håp om at enkelte ting kan bli bedre etter hvert. Men tro derimot, det er noe annet.

Vi reblogges!

Når folk spør: Er du sur?…

Det skal lite til for at enkeltmennesker tror at man er sur. Det kan være at man svarer i en litt spesiell tone, at man svarer litt kort, eller at man svarer treigt. For meg er “er du sur?”-spørsmålet noe av det minst gjennomtenkte og nedvergende spørsmålet folk kan stille.

Det er nesten så jeg heller vil at folk skal tro jeg puler bestemora mi i stede for. Ok, ikke så ille da, men.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var bare jenter i en viss alder som stilte slike spørsmål, og det kan jeg faktisk. Det er fysisk mulig å si det, men jeg bør ikke, rett og slett fordi det er langt fra sant. En viss person i min familie som er snart midtveis i livet har fortsatt til uvane å konstantere eller spørre om folk er sur. Og det skal som sagt ikke mye til.

Ok, saken er. Jeg er sjeldent sur. Jeg er en del deprimert, det hender også jeg er sint. Jupp, hender også jeg er sur noen ganger… Gad, nå roter jeg meg bare bort. Ok, prøver igjen: Ja, det hender jeg er sur, men ikke spør om jeg er det uansett! Ok?
Det er noe av det verste folk kan spørre meg om eller si til meg! Det er helt greit å spørre om jeg er deprimert eller noe sånn, men ALDRI, og da mener jeg ALDRI spør om jeg er sur!

Folk som stiller det spørsmålet, eller kommer med en sånn påstand skulle vært bundet til en seng med rumpa bar, mens de mottar 30 saftige piskeslag der sola sjeldent skinner!

Sånn, godt å få det ut. Å få ut dette var nesten bedre enn å få ut den hvite gelèlignende gugga jeg rommer på der og da.

Vi reblogges!