Ernest J. Gaines er en afroamerikansk forfatter, som har skrevet en rekke bøker og noveller. En gang i tiden sa han dette; why is it that, as a culture, we are more comfortable seeing two men holding guns than holding hands?
Jeg har alltid vært veldig glad i dette sitatet, selv om jeg egentlig ikke vet i hvilken sammenheng det kom, har ikke en gang lest en eneste bok eller novelle av han, men de ordene husker jeg godt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fant ut at jeg var tiltrukket av jenter i tillegg til gutter, kan ikke huske og en dag ha våknet opp og fått en slags åpenbaring. Det har på en måte bare alltid vært der, og var ikke noe jeg stilte spørsmål til før jeg kom i tenårene, når jeg innså fokuset verden hadde på slikt. Samfunnet forteller oss daglig hvordan vi skal oppføre oss, kle oss, hvem vi skal like, og hvem vi helst skal holde oss unna. Det er liksom ikke så viktig hva du tenker, så lenge du passer inn, og ikke gjør så alt for mye ut av deg. Skulle du være uheldig nok til og ikke passe inn, så får du smake på det i form av hetsing, utfrysning, vold. Det er jo ikke til å nekte for at fordommer lever godt i Norge, selv hvor langt vi har kommet på veien mot ett bedre samfunn.
Det kan være ganske vanskelig og finne ut av hvem man er. Noen er heldige og har alltid vist det, noen vet det men lever i fornektelse, mens for andre kan det ta så mye som et helt liv før de finner ut av det. Det finnes ingen fasit på slikt, alle finner ut av det i sitt eget tempo.
Som jeg sa tidligere kan jeg ikke huske å ha våknet opp en dag og innsett hva jeg var, det har på en måte vært noe jeg alltid har vist, men ikke alltid tenkt så mye over. Det er jo blitt utført en del forskning på dette, og så vidt jeg har forstått har de konkludert med at det og tiltrekkes av samme kjønn, flere kjønn, ingen kjønn, hva enn det er man skulle være tiltrukket av, er noe som er medfødt. Det er noe jeg kan signere på i alle fall, for jeg klarer ikke helt og forestille meg hvordan dette kan være et valg. Det hadde jo for flesteparten vært mye enklere om de bare kunne vært tiltrukket av det motsatte kjønn, og ferdig med det. For det er vell ingen som ville valgt et liv hvor man viste at så mange ville hate deg, hvor man kunne risikere å bli angrepet, verbalt eller fysisk, miste venner og familie. For det er det jo faktisk en del som gjør, etter de tar valget om og komme ut av skapet. Noe jeg personlig syns er latterlig, vist du har en sønn eller en datter som tiltrekkes av samme kjønn, hvorfor er det så ille? Hvorfor er det så viktig hvem de velger og ha et forhold, eller kun sex med? Så lenge personen er grei, så burde det jo virkelig ikke være noe problem. Så lenge ungen din er lykkelig, så burde jo du også være det. Det gjelds jo for andre rundt den personen også. Vist kompisen din er homofil, blir det ikke bare i teorien mer damer på deg?
Nei, over til det jeg egentlig skulle skrive om.. Hvordan det er og leve med min legning, jo, det er i grunn ganske greit det. Skal ikke nekte for at det er folk som har noe i mot det, alt fra fremmede, til enkelte familiemedlemmer. Men hvorfor skal jeg bry meg om hva de syns? Er jo mitt valg hvem jeg skal være med, ikke noen andres. Vist jeg vil være med en jente, så får de bare tolerere det. Vist jeg vil kysse en jente i offentlighet, så gjør jeg det. Hva er det verste som kan skje, egentlig? Jo, noen kan vell alltids finne på og angripe meg vist de er gale nok, men jeg er jo for faen gal nok til og kjempe tilbake også. Handler i bunn og grunn bare om det, kjempe for seg selv, for sitt eget liv. For hva slags liv har man egentlig, om man lar alle andre bestemme over det, og ikke engang kan være med den som bringer lykke inn i livet sitt bare fordi den femti år gamle mannen kom med en fornærmelse?
Nei, jeg trives som jeg er jeg. Og det burde du også. For når du sitter der om femti år, hvor mye kommer det til å bety at noen sa noe litt ufint til deg? Ikke så veldig mye. Men, hvor mye tror du det da ville betydd om du satt der etter og ha levd et liv i fornektelse? Ganske så mye. Man vil jo helst ikke bli gammel og bitter, vil man vel? Vist jeg kunne sagt en ting til alle der ute som tviler på seg selv eller hva de skal gjøre, så ville det vært dette; slutt og bry deg så mye om hva alle andre syns, for på slutten av dagen vil det være din egen mening om deg selv som holder deg våken.
Det kan være veldig hardt og skulle være seg selv i et samfunn som helst kun vil gi plass til de som oppfører seg innenfor de rammene de har satt opp. Men det er enda hardere og skulle leve et liv gjemt bak en maske, og alltid skule kvele de tankene som gjør deg til nettopp deg, kun for og passe inn. Nei, du har bare et liv, så sørg for og lev det godt. Gjør det som vil gjøre deg lykkelig, så lenge det ikke er i direkte skade for andre involverte. Vist veien blir tøff etterhvert, så strekk deg ut og få noen til og hjelpe deg videre. Skulle du være uheldig nok til og ha mistet de som kanskje på et punkt ville ha hjulpet deg, så er det ikke verre enn og sende meg en liten melding, så skal jeg sparke deg opp igjen og sørge for at du ikke stopper opp.
Livet er en dans på roser, i blant vil det dukke opp torner som man tråkker på. Vist faen kan det gjøre vondt, men det vil jo ikke bli bedre vist man ikke pleier det litt og reiser seg for og danse videre. Ikke gi opp, dette er ditt liv, og du fortjener og en dag kunne leve det til det fulleste. Gjør det som gjør deg lykkelig, om det så skulle være å springe maraton, eller og kunne ta skrittet videre med kjæresten du har gjemt vekk, så gjør det.
Til slutt så vil jeg bare dele en video med dere, og si at jeg håper dere får en utrolig fin dag.
(Gjesteinnlegget og bildene er laget av og eies av Ronja Constance – ronjace.blogg.no)
