I går fikk jeg en forespørsel om når jeg skulle skrive et nytt eventyr, dikt eller fortelling igjen. Vel, det svaret har jeg nå. Og det er nå! 🙂 Skrevet en førjulshistorie fra et sted som ikke er så langt unna der DU bor nå, en historie som skjedde for mange, mange, mange hundre år siden <3 Jo, ikke noe å takke for søte deg, legger samtidlig til tre bilder jeg har tatt fra vinduet mitt i dag, snøen er kommet til Oppdal i dag! <3 🙂
Dette er julefortellingen om Håkon Håkonson SonafWilmarsonsonsson.
Det var like før jul, hele Noreg var fylt av sne så langt det hvite øye kunne se.
Faktisk var det lillejulaften, og nesten alt var nå på plass før den store juledagen.
Håkon lå fortsatt i strøsengen sin da moren hans kom inn, kysset han på kinnet og ønsket han en god morgen.
Håkon lurte på hvorfor han ble vekt så tidlig, men så kastet han et blikk på himmelen ute og så at det var slett ikke så tidlig lenger. På den tiden hadde man ikke klokker, man hadde så vidt hus en gang. Penger hadde man heller ikke hørt om.
Moren satte seg ned på sengekanten til Håkon og spurte om han ikke kunne gjøre henne en enkel tjeneste. Joda, det skulle vel han klare. Moren så på han og lurte på om hun ikke kunne gå ned til bygda for å få byttet til seg noen tomater til julegrøten.
Ja, du visste kanskje ikke dette, men før i tiden var det nesten litt pinlig om man ikke hadde noen tomater å slafse på under selve julenatta. Joda, Håkon Håkonson var en behjelpelig goding, han fikk raskt kommet seg opp fra stråsengen og satte seg i en trebalje. Han kunne jo ikke gå uren ned til bygda. Hva ville kongen si hvis han tilfeldigvis skulle farte gjennom bygda med sin hest og slede, og fikk se Håkon Håkonson SonafWilmarsonsonsson uren. For en skam det ville blitt.
Moren kom med bøtter iskaldt vann fra brønnen i nabolaget, og helte det ned i baljen. Joda, det var veldig kaldt, men før i tiden tålte folk mer og var mer mann enn man er i dag. Etter at moren hadde skrubbet og vasket Håkon ren, tørket hun han med noe strå fra fjøset, før hun kledde på han finstasen.
Da Håkon omsider fikk trådd på seg finskoene og satt seg på Baljmir, hesten hans, fartet de avgårde til bygda.
Etter en stund ble de stoppet. I veien lå det ett halvdødt reinsdyr, med rød nese. Nei, det var ikke Rudolf, for stort sett resten av dyret var rødt også. Det var blodig rødt. Håkon kastet seg ned fra hesten, og lente seg ned mot det døende reinsdyret. Til Håkons forskrekkelse begynte dyret å tale til han. Først da forsto han at det måtte være et av nissens reinsdyr, det kunne tross alt snakke! Reinsdyret fortalte at nissefar hadde tenkt å spare seg selv for tid denne jula, at de hadde skaffet seg en tidsmaskin for å levere julegaver for 50 år fremover. De hadde bare gjort en feil, tidsmaskinen hadde sendt dem til år 2011, og uforbredt møtte de på noe gigantisk som kom flyvende mot dem, noe som bråkte. Og var mye større enn nissefars slede. Det var slettes ingen fugl, faktisk var det usikkert hva det var.
Reinsdyret fortalte at han het for Bente og han var nissens transvestittreinsdyr. Håkon var skrekkelig lei seg for transvestittreinsdyret Bente, ingen fortjente å dø like før jul. Spessielt ikke på lillejulaften. Bente hadde dårlig tid og innså at han snart ville forsvinne inn i stjernehimmelen og bli en stjerne over Noregs land, bare innen få minutter. Han ba Håkon pent om å komme nærmere, Bente hadde nesten ikke stemme igjen. Håkon kom nærmere, og Bente hvisket inn i det ene øret hans. Reinsdyret fortalte at det lå en trekopp hjemmelagd brennvin bak han, og lurte på om Håkon kunne skjenke han noen dråper, slik at han i det minste kunne dø litt mer bedøvd fra smertene, når han først skulle dø. Det var egentlig Rudolfs trekopp, Bente var avoldsrensdyr, men akkurat nå ville det bare bli kvitt smertene.
Håkon reiste seg langsomt og gikk bak Bente og fant en trekopp med lokk, som var totalt uskadet etter kollisjonen.
Han tok den opp og holdt forsiktig rundt Bente, mens han skjenket han noen dråper vin. Til Håkons store undringer tok aldri koppen slutt, det var en magisk kopp med uendelig tilgang på hjemmelaget rødvin fra nissefars egen kjeller.
Etter et minutt takket Bente for hjelpen og døde stille inn.
Håkon hadde aldri smakt alkohol før, og tenkte at han kunne jo smake en liten dråpe. Det var jo ikke å stjele, han kunne jo bare ta og smake en dråpe. Det var jo tross alt uendelig vin i koppen, og umulig å tømme den, og dessuten unnet nok nissefar han det etter å gitt Bente en bedre død. Så Håkon begynte med en dråpe. Så en dråpe til, og til slutt drakk han så lenge av koppen at han fort begynte å føle seg som en annen. Håkon Den Andre satt seg omsider på hesten igjen og red dritings ned til bygda.
En halv time senere var han fremme, folk så på han med skam. Det var tydelig at Håkon var overbedugget på djevelens saft. Håkon følte en viss angst inni seg, redd for å havne i fengsel for å ri i fylla. Nå var det bare noen meter unna butikken med tomater. Og Håkon hadde alerede tatt ut to døde høner fra ryggsekken sin som han skulle bytte til 30 tomater. Det skal sies at før han la videre hadde han også gitt hesten litt vin, så både han og hesten bevegde seg i en veldig lite edru tilstand.
Da hesten var halvmeter unna tomatene klarte han ikke lenger holde seg på beina, hesten falt og kollapset over alle tomatene så spruten sto! Innbyggerne trodde at det var blod som sprutet og at dette var djevelens verk. Alle sammen løp hjem til husene sine for å komme seg trygt unna djevelen som de var sikker på var like i nærheten.
Eieren av butikken var bare centimeteren unna å bli truffet av den falne hesten, og så forskrekket på sin nedrasserte butikk. Alle tomatene hans var drept! Tomatblod rant nedover gata. Eieren av butikken som forresten het for Idun Sara, var ikke helt god. Hun trakk frem en kniv og bestemte seg for å stikke ihjel Håkon og hesten som hun var sikker på hadde demoner i seg! Hun skulle til å gå mot den sovende hesten og gutten i det hun skled i et bananskall hun selv hadde slengt på bakken for en time siden. Hun skled og landet med fronten mot bakken, tungen hennes falt nesten ut av munnen, men landet trygt på bakken, i kontakt med tomatblodet. Idun Sara kjente smaken av tomatblodet og likte det hun følte på sin sensuelle tunge. Det smakte godt!
En uke senere ble Håkon og hesten henrettet for å ha ridd i fylla på offentlig sted, men Håkon ble likevel husket for det gode han gjorde for verden. Han ble husket for å ha oppfunnet den hellige oppfinnelsen vi i dag alle kjenner som ketsjupen!
God jul, og godt nyttår <3
Hehe, huffhuff. Happy endig? Det får bli opp til deg å bedømme kjære venn.
Ønsker deg i hvertfall en god lørdag videre!
Vi blogges <3
Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂
kiddys.blogg.no
Hehehe:))))så sinnsykt bra!!!!Først tenkte jeg ‘ååååh så koslig denne kan jeg lese for små monsterne”…mens jeg fortsatte å lese…#å jeg burde sett dette komme# transvesitt reinen Berit..haha))
Så bra,men største monsteret skal få lese den,hun kmr til å digge denne rått!!
Takk,dette var veldig bra!!!
vaniljeogpepper: Berit virker litt ukjent for meg, men Bente derimot husker jeg å ha skrevet om.
Tenkte først at jeg skulle skrive en totalt barnevennlig historie, uten fyll, uten henrettelse på slutten. Men så kom en demon og forstyrret meg litt kan du vel si.
Takk, syns kommentarene og tilbakemeldingene dine er veldig bra jeg! 🙂
..ja Berit (det var ruskeværet det;) -Bente, tomato- tomatho:))Oh, that story got so many levels;))Veldig god var den ihvertfall,ingenting å si på fantasien din nei!!