I mitt forrige innlegg var det igrunn meningen at jeg på et eller annet tidspunkt skulle komme frem til hva jeg personlig tenker at en kjæreste er for noe i dag, MEN for å komme frem til den beslutningen tenkte jeg først at jeg skulle starte med å fortelle dere “litt” om mine erfaringer med jenter, og tanker jeg har hatt om det å ha en kjæreste FØR i tiden. Og på et tidspunkt så hadde jeg altså klart å komme opp i 1400 ord, og fortsatt føler jeg at jeg har litt igjen å fortelle før jeg kan komme ordentlig frem til sluttpoenget mitt. Så for at det første innlegget ikke skulle bli såpass langt at kun de aller færreste gidder å lese det. HER har dere altså en del to!:

Etter den smellen mot slutten av ungdomskolen skulle det ta noen år før jeg så begynte å falle for noen andre jenter igjen. Ja, faktisk så var det ikke før mitt tredje og siste år på videregående at en ny forelskelse nok en gang skulle bli et skummelt faktum. For våren 2010 ville skjebnen ha det til at jeg og den kuleste dama i bygda skulle bli ganske gode venner (og for ordens skyld er dette ikke hun jeg forelsket meg i på ungdomskolen, og heller ikke hun jeg hadde to gode øyne til på barneskolen/hagen). Og med ganske gode venner så MENER JEG venner. For jeg vet at det på et tidspunkt gikk noen rykter om andre helt andre ting. Ikke nødvendigvis at vi var sammen-sammen, men det at vi hadde hatt en eller annen form for seksuell omgang, DET var samtlige i sladrebygda ikke i det minste tvil om. Men “dessverre”, samme hvor mye en viss del av meg bare skulle ønske at disse ryktene var sanne, så var vi altså bare gode venner. Det vil si.. Helt frem til mine følelser for henne ble så grav alvorlige at jeg ikke klarte å holde styr på de lengre.

Men før vi kommer helt dit, la oss jekke oss litt tilbake – tilbake til VÅREN 2010: Alt var perfekt. Jeg og den råeste dama i distriktet var etter det jeg kunne forstå blitt bestevenner. Vi møttes ukentlig og snakket om så og si alt. Det vil si, alt bortsett fra mine innerste følelser knyttet til henne. For hva var egentlig poenget med å bringe opp de på bordet? Hun var jo noen år eldre enn meg, hadde barn, og dessuten var ikke akkurat min mor nevneverdig begeistret for at jeg hadde fått meg ei såpass god og nær venninne som strengt talt ikke var så mange år yngre enn henne selv. Så akkurat den biten valgte jeg å holde hemmelig. For en stund. For etter hvert som sommeren hadde begynt å komme nærmere og nærmere, og mine våkne netter med tanker om “om bare og hvis bare” hadde blitt stadig flere, og flere.. Ja, så bestemte jeg meg en dag i mai for å fortelle henne hvor landet mitt faktisk lå.

Så en dag jeg fikk øye på henne stå utenfor Statoil for å fylle bensin på bilen tok jeg mot til meg og spurte jeg om vi kunne ta en liten prat på tomannshånd. “Klart det”. Sååå vi satte oss inn i bilen hennes, og tre knappe minutter senere var vi begge kommet oss helskinnet ut igjen. Det hele hadde gått så bra. Vi var fortsatt gode venner. Den eneste forskjellen på da og nå var at nå visste hun hva jeg følte, samtidig som jeg hadde gjort det helt klart at jeg “IKKE” drømte om noe forhold da jeg nærmest så på det som en selvfølgelighet at hun ikke likte meg på samme måten uansett, pluss at jeg var redd for at et eventuelt forhold skulle ødelegge for det gode vennskapet vi hadde der og da.

Ja.. Også var det bare en liten ting til. For nå som hun visste, og jeg visste at hun visste.. Eller for å si det sånn.. Hvis jeg hadde følt litt på sjalusi tidligere mens hun snakket med andre menn, ja så hadde jeg tenkt som så at dette er bare noe jeg må tåle, særlig så lenge hun faktisk ikke aner noen ting om hva jeg føler for henne. Men nå som hun visste, ja så ble altså tonene i motoren av et helt annet kaliber. Og det skulle ikke ta lang tid før denne giftige eksosen spredte seg, og ble til min nye, svære besettelse.

Mens jeg på vårparten dette året hadde en av mine beste stunder noen sinne, en periode hvor jeg og verdens kuleste kvinne over 30 kunne, men også faktisk SNAKKET om “alt” og “ikke no”, ja så ble høsten dessverre brått gjort om til den rake motsetningen. Og desto mer jeg i sosiale media og i den “virkelige verden” “kjeftet” på henne fordi hun kunne være så hensynsløs å flørte og snakke med andre menn nå som hun VISSTE at jeg, MEG hennes “BESTE VENN” likte henne såpass godt!..

Og dessverre så ble jo heller ikke dette den siste smertefulle erfaringen jeg skulle få når det kom til jenter/ kvinner jeg skulle lære meg å like svært, svært godt.. For i løpet av årene som fulgte så klarte jeg stadig å pådra meg flere nye sår fra spesielt to nyere bekjentskap. Og til slutt ble ord som “kjæreste”, “forelskelse”, “forhold”, “intimitet”, “samboer”, “kyssing”, “sex”… Alt som på noen måte kunne være knyttet til ordet kjærlighet hadde jeg til slutt lagt et så kraftig hat på at bare noen svakt hadde tatt opp noe som helst så forsvant jeg gjerne dyyyyypt inn i meg selv og ble komplett umulig å få noe særlig ut fra. Jeg har flere minner hvor jeg blant annet nærmest river av meg headsettet i det “Can you feel the love to night” av Elton John hadde begynt å spille fordi jeg på et tidligere tidspunkt hadde likt denne sangen og lagt den inn, og siden ikke tenkt på at jeg “burde” fjernet den. Og raseriet mitt.. Hvis det først var et faktum, noe det i noen år gjerne var ganske mang av…  Ordet “destruktiv” ble for å si det sånn bare fornavnet.

Men eh, jeg vet ikke med dere, men jeg føler ihvertfall nå at også dette innlegget har begynt å bli litt langt, så hva sier dere? Skal vi bare ta og hoppe frem til mine tanker og følelser rundt hva en kjæreste egentlig ER FOR NOE, og hva jeg mener om FORELSKELSE i dag? Veldig gjerne?? Greit. Jo, for å si det sånn, og med en fare for å gjenta meg selv nok en gang – ingenting varer evig. Min såkalte forelskelse til hun ene jenta i barnehagen samt på barneskolen varte aldri evig.. Det store ungdomskole-crushet mitt varte aldri evig.. Elsk og hat-følelsene til hun venninna mi fra våren, sommeren og delvis høsten 2010 varte aldri evig.. Og heldigvis – min hittil lengste forelskelse som til slutt ble viet til hat, selvutslettelse, sinne og enda mere hat… Varte heller ikke evig!

Så hva tenker jeg egentlig at en kjæreste er for noe nå i 2019? Eller kanskje mer konkret, hva ser jeg i en potensiell kjæreste i dag? For det å svare på et generelt grunnlag ser jeg at jeg verken kan, vil eller bør. For greia er at det finnes ingen fasit på dette spørsmålet. For noen kan en kjæreste først og fremst være en man er gift med og en gang i blant drar på piknik sammen med. Og om noen først og fremst vil assosiere det å ha en kjæreste med å ha noen å PULE med, ja så er heller ikke det nødvendigvis feil. Og for meg så er det ikke nødvendigvis feil å ha flere kjærester heller, så fremt man helst har informert alle de forskjellige man er sammen med om det, og dette er noe alle på “teamet” syns er fair.

Men for meg derimot så hadde det holdt i en hel evighet med ei jente (omgangen 😉 ) som jeg kunne snakke med nå og da. Ei jeg kunne holde rundt, være intim med, kose med, men OGSÅ bare gjøre helt andre stuff med. Ei jeg kunne gått turer med på den mørkeste vinteren, og gjerne lånt bort ei jakke til om hun frøs og var kald. Ei jeg kunne sittet oppe en hel natt med og bare sett dårlige filmer på Netflix med, eller spilt tv-spill med for den stein, SAKS og papirs skyld.

Ja, “kort fortalt” ei jeg kunne gjort alle de samme tingene jeg ellers liker å gjøre når jeg er sammen med venner, men som jeg altså hadde hatt litt ekstra følelser for, og hvor disse følelsene helst hadde vært nokså gjensidig. Ja, med andre ord ei jeg kunne gjøre vennskapelige ting med, med noe attåt 😉

Hva er en kjæreste for deg?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!