Da jeg var liten var ordet “kjæreste” nærmest som et skjellsord å beregne. Noe som gjorde meg litt ille berørt hvis det først skulle bli nevnt. Likevel var det, av hva jeg kan huske, aldri noe jeg ikke ønsket meg. Men siden alle de voksne rundt omkring stadig MED VILJE snakket om det på en slik måte at jeg ble flau, ja så var det lenge noe jeg på død og liv ikke ville innrømme for noe som helst i hele verden at jeg egentlig kunne tenkt meg.

Da jeg akkurat hadde begynt på barneskolen fantes det ei jente jeg likte veldig godt, jeg hadde forsåvidt et lite øye til henne i barnehagen også, men det var først etter at vi hadde kuttet ned på smokk og bleieskift at ting virkelig begynte å vokse. Og dette var så og si fra tidenes morgen noe jeg aldri var i stand til å skjule spesielt godt. En ting var at jeg nærmest skrøt av det til de litt eldre gutta som var noen klasser over meg (dere vet, de “store kule” som akkurat hadde oppdaget at det finnes noe her i verden som heter porno, og at det derav finnes flere måter å være intim med jenter på enn bare kyss, klapp og klem), men når det kom til DE VOKSNE.. Ja så var konsepter som jenter, forelskelse, nuss, klapp og rideranke for meg et personlig kjempetabu å innrømme at jeg i hele tatt hadde hørt om nokså lenge.

Men!.. Selv om jeg ofte kviet meg til å fortelle de voksne at jeg likte jenter som noe annet enn en på et helt alminnelig og vennskapelig plan, ja så var jeg altså aldri en av de som gikk rundt og var nevneverdig redd for jentelus. I første/ andre-klassa var jeg så og si den eneste gutten på hele skolen som jentene fikk dratt inn til et eget rom som de av en eller annen grunn hadde gjort om til et slags “show-rom” hvor de danset og lekte at de var Spice Girls, Aqua-Lene og.. Ja, dere skjønner tegninga. Akkurat dette syntes jeg var dog litt flaut, men ikke fordi jeg hang sammen med jenter, og ikke fordi jeg hadde noe i mot Aqua eller Spice Girls, men fordi jeg aldri helt har hatt den beste selvtilliten når det kommer til “dans”, men likevel.. Jeg var med på pop-tonene, igjen, og igjen, og igjen. TAKK GUD for at det (forhåpentligvis) aldri ble filmet! xD

Og en god stund så var jenter først og fremst mine venner. Og en kjæreste var noen jeg skulle gifte meg med, og dra på piknik med. Og det var igrunn først og fremst det hele. Men dette naive, barnevennlige maleriet fikk stå sånn for evig og alltid. For desto mer de eldre gutta fikk hvisket og tisket inn i ørene mine, jo desto mindre barnevennlig ble det maleriet jeg stadig sto og malte på. Og på et tidspunkt ble uttrykket “kjæreste” forvandlet fra å være noe mer søtt, naivt og fint, til å bli noe langt mer vulgært og perverst. Og fra og med 2. eller 3. klasse var en kjæreste først og fremst noe som skulle pules og jokkes på. En man skulle holde hardt i håret mens man peiste på i en seng bakfra time etter time. Ja ei knulledukke, mer eller mindre.

Og selvfølgelig så hadde jeg begynt å gjøre meg opp noen fantasier om meg selv og denne jenta i klassa jeg likte så godt – når jeg ble voksen skulle vi ligge i samme seng og PULE hver eneste dag. Og for å si det sånn, dette var noe alle (bortsett fra de voksne) gjerne bare måtte få høre om. Og slik ble det. På et tidspunkt var disse fantasiene noe “alle” hadde hørt ihvertfall noe om, inkludert denne ene jenta. Og lang historie kort – det gode og hyggelige vennskapet vi hadde hatt de første årene var plutselig ikke like godt og hyggelig lengre. Jeg ble etter en stund oppsøkt på tomannshånd, og det var alt annet enn en noe koseprat som plutselig “poppet opp”.

Men tro det eller ei – Til tross for den ganske ubehagelige kjennepreken så ga jeg ikke helt opp håpet. Vi skulle nok få pult en eller annen dag. Og vi skulle nok ligge i en sofa og kline hardt og intenst, før eller siden. For tross alt, selv den kaldeste vinter varer vel ikke evig? Og ganske riktig, etter noen år var det omsider ikke så stor isfront mellom oss lengre. Sola hadde så smått begynt å titte frem igjen, men da sommeren var tilbake for fullt var det ikke lengre den samme, “gamle” sommerfuglen jeg skulle bry meg så hardt om å gjøre til min lengre, men en helt ny søt, liten skapning jeg til da aldri hadde sett maken til.

For da jeg omsider hadde kommet meg på ungdomskolen var alle tankene og følelsene til hun ene fra barnehagen og barneskolen brått blitt byttet ut og gitt til en annen. Og idet jeg sitter her og skriver dette innlegget innser jeg at det først var “jente nr. 2”, “hun søte fremmede på ungdomskolen” som egentlig var min første, seriøse forelskelse. For hun på barneskolen/hagen turte jeg i det minste å snakke til og med, SELV etter at hun hadde ført meg opp på svartelista etter at jeg så åpenlyst hadde fortalt hele skolen om alle mine nokså detaljerte pornofantasier der hun hadde hovedrollen. Men denne nye, mystiske jenta jeg plutselig fikk øye på i et frikvarter på ungdomskolen… DAMN!!

Plutselig var jeg nærmest blitt forvandlet til et bittelite, overfølsomt og meget fantasifullt barn igjen. Hver gang hun helt plutselig var i nærheten ble jeg bare helt rar, ja enda rarere enn ellers. Jeg ante ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg burde oppføre meg når jeg sto sammen med vennene mine og pratet skit, selv om hun kanskje var 15 meter unna – sånn med tanke på at det KUNNE jo være at hun hørte og så meg på en eller annen måte hun også. “Du må bare si hei til henne, gå bort og hilse på henne”, fikk jeg etterhvert servert som et tips. Og tro dere meg, dette var noe jeg prøvde og prøvde på. Men hver gang vi passerte hverandre i en eller annen gang, eller helt andre steder.. Han derre fyren som lett kunne pøse ut 100 000 ord i minuttet var plutselig ikke i stand til å skrelle frem en eneste lyd. Selv verdens letteste ord ble til et av de mest umulige tingene i hele verden å få ut når det kom til akkurat hun nye, ene, supersøte og supernydelige jenta som nærmest helt ut av det blå hadde dukket opp i en av pararellklassene.

Og det var forsåvidt ikke “bare” i hennes nærvær jeg hadde begynt å bli temmelig susete i hodet på den tiden. Å nei!! For å si det sånn – jeg var blitt helt besatt av denne jenta. Og det påvirket meg samme hvor jeg befant meg. Jeg husker spesielt godt en litt kald vinterkveld hvor jeg gikk rundt i Oppdal sentrum for meg selv. Det snødde og det var blitt mørkt. Og alt jeg var i stand til å tenke på var henne. Hvor bra ting skulle bli om jeg bare EN DAG turte å si hei til henne. Hvor godt hun sikkert luktet. Og for ikke å snakke om hvor lykkelig jeg hadde vært om hun bare var ved min side der og da, holdt meg i hånden, og kunne dele dette magiske vinter-øyeblikket med meg. Og om hun frøs og var kald skulle jeg uten å tenkt meg om bare ta av meg jakken, og gi den til henne. For om jeg bare hadde henne, ja så var det nok til å holde meg varm, så skulle jeg alltids takle å fryse litt sånn ellers.

Men dessverre.. Ingenting varer evig. For etter at jeg omsider en helt annen natt noe senere hadde forlatt et juleball i 10. klasse kom jeg litt senere utpå kvelden over et bilde som i løpet av et brøkdel av et sekund skulle knuse meg fullstendig. Et bilde av hun som jeg likte så innmari godt, og en annen. EN ANNEN JENTE. Hun var LESBISK. Det MÅTTE hun være. Selvfølgelig!! AT jeg ikke hadde skjønt det tidligere!! Hvis to jenter kysser hverandre på munnen og attpå til legger ut bilde av det på nettet etterpå kunne det ikke bety annet enn at hun var ei lespe. Jeg hadde altså ingen sjanse i hele universet. Hun og hun som hun hadde lagt ut bilde med var selvfølgelig kjærester. Og selv om de en dag skulle gå fra hverandre hadde jeg likevel ingen sjanse, fordi hun så åpenbart MÅTTE være lesbisk.

*kremt* Ja.. Nå skal det sies at jeg innså noen år senere at ting ikke nødvendigvis er så svart-hvitt, og av hva jeg vet har denne jenta aldri vært sammen med andre enn gutter verken før eller siden. Men likevel – for MEG endte altså dette “eventyret” mer eller mindre den skjebnesvangerte juleball-natta.. Eller.. Gjorde det egentlig det??

Fortsettelse følger! 😉

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!