Kategori: Film

Anaconda (1997)

12.03.2015 kl. 07:5802.02.2019

I Amazonas jungel kan ingen høre deg kvalt
Når et amerikansk TV-team (samt en antropolog) tar turen gjennom Amazonas i båt i håp om å få lage en dokumentar om en indianer-stamme som i følge ryktene skal befinne seg i nærheten aner de først lite om hvilke utfordringer de etterhvert få slange seg i.

På veien støter de på jegeren Paul Serone (spilt av Jon Voight) som ser ut til å være strandet på båten sin etter at noen røtter har ødelagt båtens propell. De “plukker han opp” og lar han bli med på turen videre. Noe de snart skal få angre på.

Serone viser seg etterhvert å være psykopat av en slangejeger som ikke ser ut til å sky noen midler for å få kloa i det han vil ha. Og hva er det han har øverst på ønskelisten? Jo – en gigantisk anakondaslange. Turen blir stadig mer grufull og ekstrem, og det som skulle bli nok en fascinerende dag på jobben har brått forvandlet seg til en kamp på liv og død.

Slakt eller klem?
Noe av det første denne filmen fikk meg til å tenke på er Ruggero Deodatos noe kontroversielle “Cannibal Holocaust“. “Anaconda”s åpningssekvens byr nemlig på en ganske idyllisk og vakker kjenningslåt som fremdeles ikke er en alt for vanlig kost i den filmsjangeren denne filmen går under.

Musikken er laget av Randy Edelman som blant annet også har stått for soundtracket til filmer som “The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor” (2008) og “The Mask” (1994), for ikke å snakke om at han også skapte den legendariske kjenningsmelodien til tv-serien “MacGyver” i sin tid. Jeg føler disse titlene taler for seg. Soundtracket i “Anaconda” er ganske greit awesome.

Når vi først er inne på musikk passer det nå godt å nevne at det heller ikke er noen hvem som helst som spiller en av hovedrollene da det faktisk er Jennifer Lopez som spiller på en av de største strengene. Med seg har hun blant annet Owen Wilson, Ice Cube, Jonathan Hyde og en noe yngre versjon av Danny Trejo.

Men… Hvordan er egentlig denne filmen når det kommer til det som bør være det mest vesentlige? Er “Anaconda” en spennende eller en skummel film? Vel, særlig skummel er den absolutt ikke da blant annet anakondaens ære synker noe når det kommer til måten den stadig viser seg på. Hadde den enorme kjempeslangen sneket seg litt mer unna kameraene og ikke vært så til de grader synlig såpass ofte så kanskje.. Men dessverre, den “skumle” slangen har en svakhet – den er en linselus uten like, akkurat som de fleste “monstrene” på film i nyere tid.

Likevel, det finnes fremdeles enda et ikke helt ubetydelig “men”. For selv om “Anaconda” ikke finnes skummel så er det likevel en til tider spennende film vi har med å gjøre. Selv om man aldri helt får følelsen av å være særlig knyttet til noen av karakterene så skal man samtidig være noe sær for å gi mer eller mindre blaffen.

Det er først og fremst spenningsnivået her som er med på å redde filmen fra å ikke drukne. Det er stadig noe som skjer og flere av scenene er utvilsomt spektakulære og nervepirrende. Så selv om man aldri helt får følelsen av å komme særlig nær noen av de vi møter på ferden vil vi likevel merke at hjertepumpa våkner når noen av de havner i fare, og DET forekommer altså ikke alt for sjeldent i løpet av de 89 minuttene vi er med på tur.

Kort oppsummert: Til tross for at vi har med en noe i overkant tvilsom og pr-kåt slange, så får den likevel bitt fra seg!

Vi reblogges!

The Fly (1986)

20.02.2015 kl. 08:5102.02.2019

“Kelner, det er en diger flue på andre siden av bordet!”
Når man særlig har dårlig tid og skal forflytte seg fra et sted til et annet rimelig kvikt hadde det ikke vært så dumt med litt teleportering. Og… Jeg mener. Det burde da ikke være så vanskelig. I løpet av de siste hundre år har menneskeheten funnet opp alt fra telefoner til.. Tinder. Vi burde da være i stand til å lage teleportører også?

Den noe ensomme vitenskapsmannen Seth Brundle (spilt av Jeff Goldblum) har i en lengre tid jobbet i sitt private laboratorium med å, ja nettopp, lage teleportører. Han har lykkes med å teleportere ting, men når det kommer til mennesker og dyr så har han fremdeles noen skritt til gode.

En dag møter han den vakre journalisten Veronica Quaife (spilt av Geena Davis), og det tar ikke lang tid før de er så godt som et par. Når Brundle en ensom natt får det for seg at Veronica har seg med ekskjæresten blir han sint og sjalu, og det at han sitter alene og drikker gjør ikke vondt bedre.

Han bestemmer seg for å gjøre et aldri så lite menneskeforsøk og velger å bruke seg selv som forsøkskanin. Han trer inn i teleporteringsmaskinen. Det han enten ikke merker eller ser ut til å bry seg veldig om der og da er at det også har kommet en flue inn i maskinen.

I løpet av noen sekunder er han dog teleportert fra den ene siden i maskinen til den andre. Men hvor ble det av fluen?.. Enyway, Brundle oppdager raskt en viss forvandling. Ikke bare har han overlevd, men han ser ut til å være noe forbedret forandret også. Han føler seg nemlig mye bedre enn på lenge, og fysisk sett har han fått seg en oppgradering.

Men når noe virker for godt til å være sant… Ja, så er det nettopp akkurat det det er. For til tross for at Brundle føler seg bedre så har moralen og oppførselen hans samtidig begynt å forverre seg, i tillegg til at utseendet hans stadig går fra mer og mer motbydelig, til forkastelig.

Etter en stund skjønner han hva som har skjedd. Da fluen kom inn i maskinen sammen med han ble maskinen forvirret og endte opp med å smelte de to sammen. Så kommer det store spørsmålet. Er det noe håp for at Brundle kan bli noen lunde menneskelig igjen?

“Og der fløy apetitten”
Jeg vil nå starte med å nevne at The Fly kanskje ikke er det lureste valget å gå for dersom du skal spise, enten det er suppe som står på menyen, eller noe annet. Etter min mening er nemlig dette muligens den ekleste filmen jeg har sett på lenge. Og jeg syntes ikke verken at The Human Centipede eller Saw-filmene finnes spesielt ekle. Sånn, da kan jeg gå videre til hva jeg ellers mener om denne filmen.

I likhet med den kjente og kjære kultklassikeren Videodrome som jeg anmeldte for noen dager siden er også denne filmen regissert av David Cronenberg, og det synes. For også denne gang har vi med å gjøre en film som byr på den ene fascinerende spesialeffekten etter den andre. Så bra er effektene i denne filmen at den som fortjent har fått sin Oscar-pris for det. I tillegg har filmen også fått tre Saturn Awards, en pris for beste skrekkfilm, en pris for beste make-up og en for beste skuespiller.

Men.. The Fly er først og fremst ikke en særlig skummel film, men heller en imponerende film med tanke på effektene. Den har som jeg var inne på i ste flere ganske ekle sekvenser og er altså mer en ekkel horror-film enn en skummel en.

Personlig syns jeg dessverre denne filmen er noe kjedelig til tider og er ikke en av de filmene jeg ser for meg at jeg kommer til å se opp igjen så veldig mange ganger og da sikter jeg først og fremst til underholdningen. Som sagt, imponerende effekter, greie, skuespillere og den har også et ganske ok soundtrack, men ellers ikke en sånn veldig spennende, skummel eller morsom film.

Terningkast

Vi reblogges!

Buffy the Vampire Slayer (1992)

15.02.2015 kl. 17:3814.01.2021

One against the world
Før denne anmeldelsen trer i kraft er det en ting jeg vil gjøre klinkende klart. Jeg er en stor fan av Buffy the Vampire Slayer – tv serien. Jeg er veldig takknemlig ovenfor Joss Whedon for at han i sin tid ga føde til denne fantastiske jenta og det morbide universet hun lever i. Dessverre var ikke første forsøk på å gi Buffy et verdig og respektabelt liv helt vellykket…

Noen år før en hel verden knyttet Sarah Michelle Gellar til sitt hjerte i rollen som Buffy i den høyt elskede tv-serien ble det laget en film om den blonde vampyrjegeren, en film med nøyaktig samme navn som serien.

Denne filmen har et par likheter med serien, men ikke mange. Vi møter den blonde studenten Buffy (her spilt av Kristy Swanson) som lever et ganske normalt liv inntil hun får vite at hun er “den utvalgte”. Som “den utvalgte” har Buffy helt spesielle evner. Hun har en styrke og vilje til å kjempe for det gode i verden som er ganske unik. Hun finner etterhvert ut at hun faktisk er ganske sterk og har en evne til å reagere raskt når det virkelig trengs.

Buffys oppgave i livet er å redde verden fra de mørkere makter, spesielt fra vampyrer. Samtidig forsøker hun også å ha et mest mulig kjedelig og normalt liv på si, det hadde jo ikke vært så veldig heldig dersom folk flest visste hvem hun egentlig er.

Storesøster – Ikke alltid sterkest
Denne klossmajoren av en film er kanskje det beste eksemplet jeg har kommet over noen gang om at “storesøster” ikke alltid trenger å være sterkest, penest eller den mest morsomme. For sammenlignet med tv-serien er denne filmen virkelig blek, og ikke på den kule måten.

Humoren vi får servert i løpet av en halvannen time er nesten sånn at den får Schumachers “Batman & Robin” til å virke morsom. Måten denne filmen er regissert på får nesten Ed Wood til å virke som et geni. De fleste skuespillerprestasjonene i denne filmen er på grensen til å få gjestekarakterene i “Hotel Cæsar” til å fremstå som profesjonelle.

Jeg er veldig klar over at når man en stund har hatt sterkere forhold til en ting i en lengre periode så kan det virke både uvant og rart når det kommer noe “nytt”. Men denne filmen er virkelig ikke en av de som man bare må venne seg til. “Buffy the Vampire Slayer”-filmen fra 1992 er virkelig ikke mye å skryte av på noe plan.

Skal jeg først dra frem en positiv ting så må det være at Donald Sutherland (fra blant annet The Hunger Games-filmene) har en ikke helt ubetydelig rolle her som Buffys vokter Merrick. Og tja, okei, Kristy Swansons tolkning av Buffy er ikke så ille den heller, selv om jeg foretrekker Sarah Michelle Gellars versjon et par år senere.

Er det noen som har denne gojenta til gode enda så er kort fortalt filmen ikke det beste å begynne med. Se heller tv-serien, den er bare SÅ mye bedre… Igjen, storesøster er absolutt ikke alltid sterkest da storesøster denne gang er litt i overkant… Blodfattig.

Terningkast

Vi reblogges!

Videodrome (1983)

08.02.2015 kl. 21:4702.02.2019

Så var det på tide å skrive en filmanmeldelse igjen. Satans fittefjøl – Det har faktisk gått et år siden sist. Altså, det er ikke et helt år siden forrige anmeldelse, men sist jeg skrev og publiserte noe var i 2014, nå har 2014 gått, altså kan jeg si at det har gått et år siden 2014 nå er historie… Litt som i… “Det har gått et liv”… Ah, glem det. La oss heller fokusere på hva dette innlegget, denne filmanmeldelsen opprinnelig skulle og skal dreie seg om. Videodrome! (Sorry for at jeg ødela innledningen)

Tanken bak Videodrome?
Det er en stund siden jeg overanalyserte en film nå. Det tok meg ikke mange minuttene før jeg begynte å tenke på hva David Cronenberg (filmens regissør og manusforfatter) ville med denne kult-klassikeren. Er filmen en dobbeltmoralsk pekefinger om at folk bør være forsiktige med hva man “utsetter seg for” av sex og videovold? Er filmen ment som en parodi på den debatten som var og fremdeles ER rundt diverse filmer av “ymse” “slag”? Eller er filmen først og fremst bare ment som nok en gave til oss som elsker horror- og science fiction-sjangeren litt mer enn de “normale”?

“Long live the new flesh”
Ah, jeg innså akkurat at jeg ikke har gått inn på filmens handling enda.. Vi blir tidlig presentert for den noe kyniske og naive Max Renn (spilt av James Woods). Max leder kabelfjernsynskanalen Kanal 83 (om bare filmen ble laget 14 år tidligere..) og er blant de som tørr å gå mot strømmen (metaforisk ment) for å suge til seg (også metaforisk ment) seere. Mykporno og vold.

Max får stadig et større og større behov for å gi seerne sterkere og sterkere kost og får en dag kjennskap til Videodrome. Han får sine advarsler, men velger likevel å trosse dem forså å utsette seg for Videodromes påvirkningskraft. Når man først har sett Videodrome er det nemlig ingen vei tilbake (kind off litt som når man først har sett nakenbildene av Rune Rudberg, bare ikke helt).

Maxs adferd blir stadig mer og mer voldsom og kontrasten mellom hva som er rett og galt, virkelighet og fiksjon vokser i en bekymringsfull fart. Kan Max noen gang reddes fra den voldsomme besettelsen, kan noen redde andre fra Max… Kan noen redde Max… Max?

Syre på teip – En bra ting!
I og med at jeg til nå har vært litt vimsete i mine skriverier skal jeg velge å gå rett på sak… Nå! Jeg digger Videodrome! Det at filmen fikk meg til å analysere ting såpass tidlig burde være nok til å å gi filmen i hvertfall en terningkast 3. Men slapp av, jeg skal IKKE gi filmen en terningkast 3, for det ville betydd at jeg bare syns filmen er ok, og det er den ikke.

I tillegg til plottet har filmen også et ikke særlig beskjedent utvalg av spesialeffekter som mildt sagt imponerer – særlig med tanke på at vi snakker tidlig 80-talls. Her er det nok å bryne seg på. Lyst til å se et vagina-lignende magesår? Mennesker som går i oppløsning? Levende VHS-kassetter? Eller kanskje behovet er å se voksen mann kline med en levende tv? Vel, alt dette får man servert i denne lite selvhøytidigle syrefesten av en film, pluss litt til.

Nå kunne jeg ha avsluttet denne filmanmeldelsen, jeg bør ha skrevet nok nå til å friste de viktigste leserne mine til å ta en titt. Men det er faktisk en aldri så liten “detalj” jeg har spart til slutt. Noen fans av rockebandet Blondie der ute? Vel, isåfall er Videodrome ihvertfall et must siden nydelige Deborah Harry faktisk spiller filmens kvinnelige hovedrolle Nicki Brand. Eller, kanskje ikke helt riktig å bruke begrepet “hovedrolle”, men se filmen så vil dere sikkert forstå hva jeg mener. One way or another..

Terningkast

Vi reblogges!

Stanley (1972)

22.11.2014 kl. 14:5830.01.2019

Folk og jegere i Slangeby
Etter å ha kjempet i Vietnam velger den unge mannen Tim Ochopee (spilt av Chris Robinson) å ha litt avstand fra menneskeheten. Sammen med bestevennen Stanley, som er en klapperslange, har han valgt å livsette seg i en liten hytte i sumpene omkring Everglades.

Slanger ser ut til å ha blitt Tims store lidenskap og besettelse. For Tim er ikke slanger bare noen fascinerende dyr – de er hans nærmeste familie, hans “kjøtt og blod”. Han spiser middag med dem. Han snakker med dem. Han sover med dem.. Kødder noen med Tims slanger kødder man også med Tim, og omvendt.

En dag blir idyllen i området brutt når noen ondskapsfulle jegere dukker opp i håp om å finne noe slangeskinn de kan selge. Tim og Stanley derimot har andre planer og særlig Stanley får bitt fra seg, bokstavelig talt.

Ifølge uttrykket kommer en “ulykke” sjeldent alene og det skal vise seg å også være tilfelle denne gang. For ubehagelighetene har så vidt startet. Når jegerne så kommer tilbake en andre gang forså å brutalt drepe Tims slanger har både han og Stanley fått nok og bestemmer seg for å ta hevn for å rettferdiggjøre de iskalde grusomhetene.

“Rambo” møter “Cannibal Holocaust”
Det første inntrykket jeg fikk av denne filmen var at dette er litt som “Rambo” møter “Cannibal Holocaust“, og etter at jeg nå har fått sett filmen ferdig sitter jeg fremdeles med det samme inntrykket dersom vi ser bort ifra alle kannibalene.

For i likhet med Rambo-filmene møter vi også her en ensom, sint og misforstått einstøing (Tim) som har vært i Vietnam. Vi møter en mann som sliter med mye nag, men som samtidig ikke egentlig vil noen noe vondt, men som likevel blir tvunget til å gjøre sitt når han blir angrepet av idioter.

Det både “Rambo”-filmene, “Cannibal Holocaust” og “Stanley” særlig har til felles er at vi som seer blir sittende igjen med ikke alt for positive tanker når det kommer til menneskeheten generelt og vår uspiselige natur. Og i likhet med “Cannibal Holocaust” inneholder dessverre også “Stanley” virkelige dyredrap-scener.

Snik, snikere, snikest!
Som en thriller er “Stanley” et greit filmvalg å tilbringe litt tid med. Jeg ser filmen utgir seg for å være en skrekkfilm, men etter min mening er det altså mer en thriller- og en dramafilm. De fleste “skumle” og “grusomme” scenene vi får se blir heller litt ufrivillig komiske enn noe annet, og det er bare litt av det som her er med å trekke “Stanley” ned i sumpen.

De scenene som derimot kan defineres som nevneverdig grusomme er de scenene med virkelige dyredrap, og de er først og fremst grusomme fordi man altså drepte slanger i virkeligheten for å skyte de spesifikke scenene, egentlig kun derfor.

Når det så kommer til de scenene hvor mennesker får gjennomgå så er det med en større likegyldighet jeg sitter og observerer. Ingen av disse scenene klarer jeg å finne spesielt spektakulære, underholdende eller tilfredsstillende. Jeg finner de altså ikke mettende verken på den ene eller andre måten. Ok, ja, jeg er klar over at denne filmen er fra begynnelsen av 70-tallet, men det forandrer samtidig ikke det faktum at denne anmeldelsen er fra 2014.

Normalt er det midtparten og slutten i slike filmer jeg pleier å sette mest pris på, men i dette tilfelle er det stort sett filmens første del jeg likte best. For det som trekker denne filmen mest opp for min del er de sære, men dog koselige øyeblikkene mellom Tim, Stanley og resten av “familien”.

Konklusjon:
Det er først og fremst filmens mer idylliske øyeblikk jeg syns man har lyktes mest med. Filmen har absolutt en flott atmosfære til tider, men særlig skremmende på noen måte, det er den ikke. “Attack” og “revenge”-scenene blir altså litt kjedelige.

Det skal også sies at filmen kan føles litt langdryg da den blant annet kunne vært 20 minutter kortere, men ellers er “Stanley” en helt ok film å ta en titt på om man kjeder seg og samtidig ikke lider av ophidiophobia, ekstrem klaustrofobi eller misantrophy.

Man kan si mye rart om “Stanley”, men den gjør i hvertfall sitt ved å gå i et snikende tempo.

Terningkast

Vi reblogges!

27.10.2014 kl. 12:5230.01.2019

Maleficent (2014)

4 kommentarer

Tidenes misforståtte fe
Det dere nå skal få lese er et ganske historisk innlegg for denne bloggen. For aller første gang skal jeg nå gi dere en anmeldelse på en Disney-film, og ikke en hvilken som helst en. Vi har alle hørt historien om Tornerose som sov i 100 år etter at hun stakk seg på en forgiftet rokk, men som til slutt ble vekket av et kyss fra en prins. Helt til nå nylig har vi også blitt fortalt at Maleficent, “heksa” bak forbannelsen er pur ond og at hun til slutt blir beseiret og drept.

Når jeg i dag startet på Disneys nye film “Maleficent” var det ikke sånn at jeg akkurat gledet meg til avslutningen. Filmen starter med å gi oss et innblikk i den nydelige Maleficents barndom. Hun møter en menneskegutt som heter Stefan, en gutt hun ganske raskt forelsker seg i, og som på sekstenårsdagen hennes kysser henne og lover henne ekte kjærlighet til evig tid.

Dessverre varer dette forholdet som de fleste ungdomsforelskelser heller ikke evig, og ja, også denne forelskelsen viser seg å ha en bitter, stikkende ettersmak. En dag velger Stefan å bedra Maleficent på det groveste. Ah.. Kanskje det nå er på tide jeg nevner at Maleficent er en mektig fe av et idyllisk sted kalt Heilandet?

Vel, kongen over menneskenes land viser seg å være en ynkelig, grådig og patetisk gammel mann som har fått det for seg at han skal styrte den mektige feen og ta over Heilandet. Han lover at den som klarer å ta knekken på Maleficent skal få ta over kronen etter at han har gått bort.

Stefan er en av de som sikler etter kronen, men i stede for å drepe ungdomskjæresten velger han heller å ta vingene fra henne mens hun sover forså å gi de til kongen som et “bevis” på at han har klart å beseire henne. Når kongen dør tar så Stefan over tronen. Maleficent er naturligvis dypt såret og da hun finner ut hvorfor hun ble bedratt gjør det absolutt ikke saken bedre.

Maleficents varme og gode hjerte er nå blitt omgjort til stein. Hun føler et brennende hat og har ganske så forståelig et behov for hevn. En dag finner hun ut at Stefan har blitt far til et lita jente kalt Aurora. Når den lille jenta skal døpes dukker hun så uventet opp og kaster den kjente og skjebnesvangerte forbannelsen over henne. Nesten helt lik den vi kjenner fra før, bare ikke helt.

Ettersom Aurora stadig nærmer seg sin 16-årsdag kommer Maleficent sakte, men sikkert over på bedre tanker. Hun har gjennom de siste årene blitt knyttet til Aurora og angrer en dag på forbannelsen hun ga henne. Hun gjør et forsøk på å trekke den tilbake, men uten hell. Det eneste som kan redde Aurora fra evig søvn er et kyss av ekte kjærlighet. Da Maleficent kastet forbannelsen over henne var det i tro om at noe sånt ikke fantes, så da spørs det. Finnes ekte kjærlighet?

Maleficent – En herlig skikkelse, men en svakere film
Først og fremst vil jeg bare få sagt at jeg liker denne filmen langt bedre enn Disneys tegnefilm om “Tornerose” fra 1959. Som dere forhåpentligvis har forstått så har denne versjonen en helt annen vinkling på historien, og jeg kan også røpe at slutten (HELDIGVIS) ikke er helt den samme som vi er vandt til.

Det er en del positivt man kan si om denne filmen. Angelina Jolie gjør en fantastisk jobb i rollen som Maleficent, omgivelsene vi får se er fantastisk vakre og filmens soundtrack er en nytelse. Likevel er ikke alt perfekt. Enkelte deler av denne filmen er dessverre litt kjedelige og det er et par ting man godt kunne gjort litt mer ut av.

De svakeste øyeblikkene i denne filmen for min del er scenene med Auroras fe-“tanter” Flittle, Knotgrass og Thistletwit. Disse tre skikkelsene er en noen lunde viktig del av filmens historie, men dessverre er de fleste scenene deres bare fjollete, fordummende og uinspirerende.

Likevel, alt i alt syns jeg at “Maleficent” er en av de bedre Disney-filmene som er blitt laget i nyere tid. Maleficent er herved min nye favorittkarakter innen Disney-universet og filmen er nesten blitt min nye Disney-favoritt – Men den slår fortsatt ikke Toy Story 😉

Terningkast

Vi reblogges!

4 kommentarer

The Funhouse (1981)

05.10.2014 kl. 09:5702.02.2019

Huset med det rare i
Når ungjenta Amy skal bli med venninnen Liz på en dobbeltdate har hun i utgangspunktet mest lyst til at de skal dra på kino, men lar seg likevel overbevise om å heller bli med på tivoli. Når de er fremme tar det ikke lang tid før selv Amy klarer å hygge seg og det ser en stund ut til at alle sammen vil få en så hyggelig kveld. Når tivoliet så stenger og det er på tide å dra hjem får en av guttene en lys ide om at de skal overnatte på tivoliets spøkelseshus.

Etter en veldig kort diskusjon bestemmer de seg for å ringe foreldrene og fortelle at de skal overnatte hos hverandre denne natten. Foreldrene ser ut til å synes at dette er greit og har ingen anelse om hvor barna deres egentlig har planer om å være.

Når de så har lurt seg inn ser den mer fysiske delen av kvelden til å være i gang. De ligger og koser seg med hverandre for en liten stund, men blir brått avbrutt når de blir vitne til at tivoliets spåkone blir kvalt til døde i etasjen under. Som om de nå ikke har problemer nok fra før blir ille gjort om til verre når en av guttenes lighter faller gjennom gulvet forså å avsløre for morderen og hans far at det altså er noen i etasjen over.

Det som skulle bli en idyllisk og hyggelig natt med utukt, tøys og fjas er nå forandret til et blodig mareritt som ingen av de er garantert å komme ut av med livet og alle kroppsdelene i behold. Far og sønn skyr så og si ingen midler for å beskytte familien mot at de mørke hemmelighetene skal komme ut offentlig. Her er det en ting som gjelder – vinn eller forsvinn!

En helt grei slakt
Det er den kjente og kjære regissøren Tobe Hooper som står bak denne litt mindre kjente slasher-filmen. Det skal sies at Hooper valgte å heller prioritere “The Funhouse” fremfor å takke ja da han fikk tilbudet av Steven Spielberg til å være med på å lage den hakket mer kjente filmperlen “E.T“. Vel, selv om “The Funhouse” ikke ble en like stor og kjent suksess som det “E.T” ble, er dette likevel ikke en dårlig film.

I filmens åpningsscene får vi ganske tydelige referanser fra “Psycho” og “Halloween”-filmene da Amys lillebror gjør et forsøk på å skremme henne mens hun står i dusjen. Amy blir rasende og lover at hun en eller annen gang vil ta en hevn som han aldri, aldri vil komme til å glemme.. Til tross for at de første minuttene minner om et og annet vi har sett før klarer resten av filmen for det meste å stå på egne ben og sånn sett er det lite man har på “The Funhouse” som kan kalles for uoriginalt.

Stemningen vi blir kastet inn i er til tider ganske freaky. Når det er sagt er ikke dette en spesielt skummel film. Den har sine ekle sider der og da, men de fleste av oss tror jeg trygt kan se denne slasheren uten å bli nevneverdig merket i ettertid. Har man utviklet en viss fobi for klovner, dukker og masker så kan denne filmen være en utfordring, men utenom det er det fint lite å la seg skremme av.

Når det er sagt så er filmen likevel noe underholdende til tider om man har noen lunde sans for mørk humor. Som de fleste filmer innen denne sjangeren er ikke all verdens logikk like sterkt til stede og i løpet av tiden vil man ved flere anledninger stille spørsmålstegn bak samtlige av karakterenes hjerneceller.

“The Funhouse” ble aldri en like stor suksess som Tobe Hoopers tidligere verk “Texas Chain Saw Massacre” og den ble heller ikke i nærheten av like kjent som Spielbergs “E.T”. Likevel er det heller ikke en dårlig film vi har med å gjøre og som det står på filmens cover så er dette en av Hoopers beste. Har man sansen for motorsagmassaker-filmene vil “The Funhouse” sannsynligvis også falle i god smak.

Terningkast

Vi reblogges!

1408 (2007)

11.09.2014 kl. 09:2602.02.2019

“Who you gonna call?”, “I ain’t afraid of no ghost”..

Spøkelser? Næh… Overtro!
Mike Enslin (spilt av John Cusack – “Being John Malkovich”, “High Fidelity”, “2012”) er forfatteren som jobber med å besøke såkalte hjemsøkte steder forså å fortelle verden hvor ufarlige de skulle vise seg å være. Han er blant de som mener at alt har en logisk grunn og lar seg heller ikke skremme når han får høre om de grusomme hendelsene som har foregått på Dolphin Hotel, rom 1408.

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når han en dag bestemmer seg for å sjekke inn på det lite populære rommet møter han en sterk motstand fra hotellets ansatte. Men sta som han er ignorerer han advarsel etter advarsel. Han skal utforske dette rommet, koste hva det koste vil.

Han får til slutt viljen sin og tar sine første steg inn i det som ganske snart skal vise seg å være et skikkelig helvete. Ved første øyekast virker 1408 som et helt vanlig rom. Det hele må være en dårlig spøk, tenker han mens han spaserer rundt og forteller en lydopptaker han har med seg hva han ser, tenker og hører.

Men plutselig, ganske så brått begynner ting å skje.. Okei, det er helt sikkert bare noen som tuller med han, kan det være hotellsjefen Gerald Olin (spilt av Samuel L. Jackson – “Pulp Fiction”, “Star Wars”-episode 1, 2 og 3, “Django Unchained”) som spiller han et puss, mannen han akkurat har hatt en lengre samtale med? Mannen som ved flere anledninger sterkt frarådet han å sjekke inn?

Til slutt innser han at han ikke er blitt lurt. Hver eneste advarsel han har fått burde han ha tatt en del hakk mer alvorlig. Den neste timen blir et mareritt som han i likhet med barna fra Elm Street ikke er sikker på at han vil overleve… Men en ting er sikkert – Dersom han overlever, vil neste bok bli en garantert suksess!

Ondskapens Hotell 2
På mange måter minner denne filmen meg om den kjente, og for veldig mange, den kjære klassikeren “The Shining” (Ondskapens Hotell). Man skulle neste tro at dette var en film basert på en eller annen historie skrevet av Stephen King… Hmm.. Hold on the horses… Filmen ER jo basert på en historie av Stephen King.

Det er mange der ute som sier at toeren alltid er en dårligere enn den første (homofobi?), men personlig liker jeg denne filmen bedre enn den første “Ondskapens Hotell”. Vel, nå er egentlig ikke “1408” en oppfølger av noe som helst, men det kunne den ha vært som de sier oppi Nydalen.. Jeg tror nok de aller fleste av dere foretrekker “The Shining” fremfor denne, men jeg er igjen ikke en av “de fleste”.

Så.. Hvorfor liker jeg “1408” bedre enn “The Shining”. Først og fremst er ikke denne filmen så uutholdelig lang. Man må ikke vente en drøy halvannen time før det endelig begynner å skje ting. Man slipper denne gang å kjede seg før showet starter.

Likevel, det er ikke alt i “1408” som slår “The Shining”. Først og fremst er det neppe noen replikker, ord og utrykk som vil være like uforglemmelig i generasjon etter generasjon her som “The Shining” hadde å komme med. På en annen side, hvor rettferdig er denne sammenhengen? Jeg mener, folk flest hadde ikke sett like mye film på begynnelsen av 80-tallet som folk gjør i dag. Nå skal det mer til for at ting skal bli “uforglemmelig”.

Som en 1980-film “The Shining” udiskutabelt bedre enn hva “1408” er som en 2007-film. Likevel, denne anmeldelsen ble ikke skrevet på 80-tallet, men i 2014. Hadde “The Shining” og “1408” kommet ut samtidig og vært de samme filmene med de samme skuespillerne, de samme replikkene, de samme effektene, den samme regien, de samme bildene, de samme lydene etc… Ja, da er jeg ikke i tvil om at dere hadde vært enig i at “1408” hadde vunnet.

Sånn, da er jeg ferdig med å sammenligne. Jeg innser at dette kanskje ikke er den mest saklige og beste anmeldelsen jeg har skrevet, at jeg denne gangen har skrevet mer om en annen film enn den denne anmeldelsen egentlig handler om. Særlig hvis du ikke har sett “The Shining” så vil neppe denne anmeldelsen si deg alt for mye. Men, jeg går utifra at de fleste som leser min blogg er folk som har noenlunde respekt for seg selv og skrekkfilmer, derfor har de fleste av dere sikkert også sett “The Shining”.

Så veldig kort og enkelt oppsummert. Liker du “The Shining” vil du mest sannsynlig like “1408” enda bedre – med mindre du er et spøkelse fra fortiden.

Helt til slutt. Det er et spørsmål dere sikkert sitter med som jeg burde ha besvart. Et spørsmål som er ganske vesentlig å stille når det kommer til skrekkfilmer. Er “1408” skummel? Nei, jeg syns ikke det, men som nevnt før – Jeg finnes ikke særlig representativ lengre når det kommer til å bedømme noe som skummelt eller ikke da jeg er blitt nærmest immun.

Terningkast

Vi reblogges!

The Stepdaughter (2000)

03.09.2014 kl. 14:2202.02.2019

“Mamma liker meg sikkert ikke… Derfor liker ikke jeg henne heller”
Den unge skjønnheten Susan (spilt av Andrea Roth) kan ved første øyekast virke som en ganske alminnelig jente. Hun er hjelpsom, omtenksom og snill, kort fortalt ei jente som vil det aller beste for alt og alle. Vel.. Det er i hvertfall det inntrykket hun vil at folk skal ha.

Da Susan ble født valgte moren å adoptere henne bort. Susan har bodd på diverse institusjoner og fosterhjem og alltid levd i troen om at hun var uønsket. Gjennom de siste årene har hennes sinne og hat fått vokst betraktelig og hun har stadig blitt mer besatt av tanken på hevn.

Hun har funnet ut at moren Maggie (spilt av Cindy Pickett) holder til på en gård sammen med ektemann, og to voksne barn. Når Susan en dag dukker opp og later som hun har hatt et uhell med bilen finner hun raskt godtonen med de fleste på stedet. Det er kun hennes søster Linda (spilt av Lisa Dean Ryan) som ser ut til å være mistenksom ovenfor familiens gjest og etter kort tid.. “Venn”.

Uansett hvor godt inntrykk de andre har av Susan klarer ikke Linda å bli like begeistret. Hun er sikker på at det er noe som skurrer. Hun får overtalt en kompis av henne i politiet til å gjøre research, men uten hell. Så spørs det… Klarer noen å gjennomskue Susan før hun rekker å fullføre sin ondskapsfulle hevn? Vil Karen Mills noen gang bli avslørt?

Vil så gjerne, men…
Det første jeg tenkte når jeg startet å se denne filmen var at dette kunne bli en spennende film jeg skulle komme til å like, en film med en spektakulær slutt. Dette var tanker jeg hadde fått etter at jeg hadde sett noen minutter. For det må jeg få sagt, filmen starter helt allright.

Og ja, The Stepdaughter er innimellom en noe spennende film. Men dessverre, etter som tiden går blir den stadig mer og mer uforutsigbar. Vel, selv om det ved flere anledninger viser seg at jeg har rett fortsetter jeg likevel å være noe lunde spent på hvordan hele historien ender. Midtveis slår det meg at… Hvordan vil jeg egentlig at det hele skal slutte?

Dessverre går det fort opp at jeg ikke bryr meg. Aller mest er jeg mest spent på å se hvordan det går.. Bare for å se hvordan det går. Om Susan til slutt får sin hevn eller om hun blir stoppet… Samma det.

Ok, la oss avslutte det hele og bare komme oss hjem!
Som alle gode og dårlige filmer har også The Stepdaughter en slutt. Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre hvordan det hele ender, men jeg kan si en ting. Slutten viste seg for min del å være uforutsigbar… Uforutsigbar kjip. Og da kjip som i kjedelig, umotiverende og brå.

De mest spennende øyeblikkene og de mest minneverdige scenene (om man kan si det) finner man nemlig midtveis i denne historien, mens filmens slutt….. Det virker nesten som om regissør Peter Liapis (som også har jobbet med filmer som “Ghoulies” og “Captured”) har gått lei etter en stund og på et tidspunkt blitt mest keen på å bare avslutte det hele så fort som mulig uten å legge særlig mer sjel i det.

Til tross for at jeg etterhvert begynte å føle meg mer likegyldig til ting må jeg også si at jeg syns det er synd at filmen har en såpass dårlig avslutning. For det hele kunne blitt en veldig nervepirrende og spektakulær film. Filmen startet som en av de mer realistiske spenningsfilmene jeg har sett, men så døde filmen bare mer og mer etter hvert som tiden gikk.

Så, hva er sluttkonklusjonen? Som dere sikkert skjønner blir det ingen toppkarakter fra min side. Når det er sagt, jeg synes ikke at filmen er ræva heller. Jeg har vurdert å gi den en sterk terningkast 2…

Men under tvil ender jeg opp med å gi filmen en svak terningkast

Vi reblogges!