To tv-team bestemmer seg for å lage en spesialepisode på et nedlagt sinnsykehus. Det ene teamet består av noen religiøse tullinger som vil bekrefte myten om gjenferd, mens det andre teamet består av skeptikere som ønsker å avkrefte det.

Jeg skal være rett på sak. Episode 50 er noe av det slappeste og mest umotiverende jeg har vært borti på lenge. Desto hardere den prøver å bli tatt seriøst, desto verre blir det. I et forsøk på å få oss til å tro på historien blir vi i starten servert en rekke såkalte intervjuer (de er som alt annet her skuespill, ikke tatt fra virkeligheten) og vi får også opp en del “faktaopplysninger” på skjermen som vi blir “tvunget” til å lese.

Men uansett hvor mye “fakta” vi får fortalt i starten hjelper det svært lite når skuespillerne mildt sagt er uerfarne, noe som virkelig synes, hele veien. Enten blir ting kraftig overspilt, eller så gir de rett og slett mer faen. Skuespillet er faktisk så tvilsomt at det får den norske sitcom-serien “Mot I Brøstet” til å fremstå som både troverdig og ekte. Ja, filmen i seg selv er stort sett så elendig at den får den avdøde filmskaperen Ed Wood til å virke profesjonell.

© Bildet er tatt fra moviesfilmsandflix.com

© Bildet er tatt fra flickeringmyth.com

Historien og plottet finnes ikke originalt og det føles mest som en dårlig parodi på filmer som Paranormal Activity, The Blair Witch Project og Grave Encounters. Ikke er den skummel heller, selv med lyden ganske høyt oppe er den ikke i nærheten av å sette merker i deg (annet enn at den er torturisk-kjedelig). Det eneste jeg har å komme med om jeg skal nevne noe positivt er at noen veldig få scener har noen effekter som er helt grei, men også når det kommer til effektene sitter jeg og tenker at de fleste scenene hadde nesten vært bedre om de ble laget i Paint, for å sette det litt på spissen. Og ja, en ting til, den er heldigvis ikke altfor stygglang, da den knapt er på en times tid.

Sånn, da synes jeg ikke denne filmen er verdt å bruke mer tid på…

Terningkast
… Faktisk er dette første gang noen sinne jeg har gitt en film en ener…

Vi reblogges!

Hvor kaldt er det hos deg akkurat nå?

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Vi har alle våre fiender. Du sitter kanskje nettopp nå med tacoen godt plantet i kjeften og tenker for deg selv, “jeg har ikke noen fiender…”, joda, du har det. Jeg lover deg, vi har alle våre fiender. Det trenger ikke være en bestemt person eller en gjeng, det kan være noe så enkelt som tankene dine. Det kan være din største besettelse. Det kan være hobbyen din. Det kan være jobben din. Det kan være noe enkelt som klimaet.

Jeg har helt klart mine fiender. Jeg har spesifikke fiender som er utstyrt med to bein, ti tær, ti fingre, to øyne, et hode og det meste som et gjennomsnittsmenneske har. Men jeg har også visse følelser og ikke minst tanker som har blitt mine fiender gjennom åra. Jeg vet ikke hva eller hvem som er verst, men det jeg vet er at jeg har mine fiender. Det er ikke til å unngå.

Akkurat nå har det dukket opp noe “nytt” som jeg vet at flere av dere har fått med dere. Så, hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg ta livet av det? Skal jeg forsøke å bare akseptere det og gjøre mitt beste på å gjøre minst mulig? Skal jeg simpelthen risikere å la det vokse og i verste fall ta fullstendig knekken på meg? Eller skal jeg gjøre alt som står i min makt til å få det tilintetgjort? Mulighetene er ikke så mange, men jeg har helt klart et par alternativer. Det i seg selv er med på å gjøre meg sakte, men jævlig sikkert gal. Hadde det bare vært èn eneste løsning. Men det er det ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En ting er den ene “tingen” som helt klart er min fiende og som nå midlertidig har tatt og truer med å fullstendig ta over mitt område. Men en annen ting som kanskje er minst like ille er at denne “tingen” har helt klart greid å gjøre meg såpass stressa og paranoid at jeg kanskje har analysert visse andre “ting” rundt meg som også mine fiender, uten at det nødvendigvis er sånn. Jeg ser monstre overalt nå. Jeg vet ikke hvem jeg skal stole på, jeg vet ikke om jeg bør stole på noen.

Alt som kryper og går kan kort fortalt stå klar til å hugge en øks i meg når som helst. Raskt og mest mulig smertefritt, eller svært langsomt og med mest mulig smerter. Det er ikke lenge siden jeg fikk hugget av minst en finger. Det er ikke lenge siden jeg lå flatt ut og tenkte at min siste time var kommet. Verden er så jævlig ond. Uansett hva slags valg du tar, uansett hva slags hjørne og vei du følger i den store labyrinten så står det alltid et rovdyr klart som bare venter på å rive deg sønder og sammen.

Men ja, nå skal jeg forsøke å ta et monster om gangen. Multitasking har aldri vært min sterkeste side. Jeg er flinkest til å drepe et kryp om gangen, og jeg tror jeg skal forsøke så godt jeg kan å fortsette med det. Massemord har aldri helt vært min greie… Så hva gjør jeg? Jeg vil ikke la det knekke meg, jeg vil ikke la krypet vinne over meg og la det ta over fullstendig, ta over det som er mitt… Men akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre…

© Bildet er tatt fra gortsilas.net

Jeg vet ikke hva slags redskap jeg skal bruke, om jeg bør prøve å avlive det, eller om jeg bør forsøke å operere bort de basillene og bakteriene som lever i det som gjør at det tror at det har som oppgave og gjøre nettopp det det gjør. For i likhet med alt annet så er alt som er ondt infisert av noe. Det er som en zombie med et virus som gjør at det er ute etter en konkret ting. Så hva skal jeg gjøre? Forsøke å bli venn med det? Skal jeg myrde det?… Eller forsøke å fjerne viruset i det som tror at det kan ta det som tilhører meg? Og igjen, hvordan skal jeg gjøre nettopp det?

Jeg har tidligere skrevet at jeg holder på å bli gal. Vel, ja, jeg vet hva du tenker. Jeg er gal allerede, men ikke så gal som jeg snart kan bli om jeg ikke får tatt hånd om dette her!

Vi reblogges!

Ps: For dere som måtte lure så er store deler av dette innlegget metaforisk skrevet, og jeg har ingen planer om å faktisk myrde noe(n)… Enda.

Så har det skjedd igjen… Det har dukket opp enda en ting mellom meg og en annen som jeg nå takler mildt sagt dårlig… Den siste natta har mildt sagt vært jævlig. Alt jeg tenkte på i natt var å gjøre en slutt på alt. Jeg skalv i flere timer og alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv…. Mye hjalp det heller ikke at det mennesket jeg trodde var min beste venn ikke så ut til å bry seg om det…. Følte meg så jævlig alene, satt inne på Facebook og Skype i håp om at det skulle dukke opp noen å snakke med, men det skjedde aldri…

Det har helst vært den ene personen jeg helst har ønsket å snakke med, og den personen bryr seg ikke lengre, virket totalt likegyldig til alt….. Den eneste grunnen til at jeg tror jeg fremdeles er i live nå er fordi jeg enda har et par ting som er ugjort som jeg har lovet å gjøre for andre… At jeg til tross alt det jævlige på et viss tidspunkt klarte å tenke på hvor skuffet de menneskene det er snakk om hadde blitt om jeg hadde blitt borte før de tingene var i havn…

Så hva skal jeg gjøre… Jeg føler så og si ingen glede ved noe lengre. Jeg har de siste dagene presset meg til å blant annet være mer kreativ ved å lage nye Youtube-videoer. Jeg har fått ganske gode tilbakemeldinger på spesielt den siste videoen jeg laget i går… Men likevel, jeg føler ikke noe særlig glede over det…. Ikke slik jeg gjorde før for over et år og et par måneder siden… Som jeg har skrevet tidligere denne uken var jeg for første gang veldig ærlig med terapeuten min på tirsdag… Uten at jeg føler det har hjulpet meg noe særlig heller.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg føler meg så utrolig såret og skuffet… En ting er det nye jeg nettopp har fått greie på, som jeg ikke vil skrive noe om her… Eller andre steder… Men når den man trodde var min beste venn ikke ser ut til å bry seg når jeg trengte det som aller mest i natt… Jeg var på gråten, jeg skalv over hele kroppen, alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv, og likevel… Virket bare totalt likegyldig, som om det kanskje var best om jeg bare gjorde det jeg tenkte på å gjøre da… Og fremdeles tenker på i en viss grad.

Hvordan skal jeg noen gang kunne stole på at noen bryr seg igjen? Når ikke engang den jeg trodde var min bestevenn ser ut til å gjøre det?

Jeg er så jævlig såret og så jævlig skuffet.. Samtidig som jeg har en forståelse, for jeg har uansett fortjent den likegyldigheten jeg har fått nå, da jeg ikke har vært spesielt grei å ha med å gjøre de siste årene… Men likevel…

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det begynner å bli en god stund siden sist jeg laget en trailer for Youtube-kanalen min, faktisk er det snart 2 år siden sist. Så på tide med en ny? Japp! Denne gangen i et renslig og vegetarvennlig format.

Hva synes dere om den? Håper at dere som liker den vet å dele den med deres venner. Det ville Jesus ha gjort!

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Da har jeg nettopp kommet hjem etter årets første terapitime. På forhånd hadde jeg bestemt meg for at jeg i dag skulle tørre å faktisk snakke om det som plager meg, fremfor å pynte på ting, unngå å fortelle om spesielle ting som har skjedd og generelt unngå å snakke om det som er vanskelig og stort sett bruke timene på å snakke om alt annet.

Jeg har gått hos terapeuten min i omtrent tre år nå. Da jeg startet der så var jeg veldig flink en periode til å bruke henne til det hun faktisk skal brukes til, ting ble bedre en stund og når det så begynte å skje vanskelige ting igjen så har jeg utelatt disse tingene fra samtalene og altså sagt at ting går ganske bra.

Men, vet dere hva, idag jeg klarte faktisk å snakke om vanskeligere tingene igjen, for første gang på veldig lenge.. Jeg klarte å snakke om det jeg frem til nå har utsatt å ta opp, utsatt å nevne. Jeg har sagt det rett ut at jeg sliter veldig med meg selv, og jeg har også fortalt hva som skjedde blant annet i livet midt for litt over et år siden har ødelagt meg i veldig stor grad. Jeg var helt ærlig på det faktum at jeg har det ikke bra, jeg sliter, jeg er veldig ensom, føler ikke at noen ser meg eller hører meg, og at jeg tenker mye på tanker som er direkte usunne.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det ble for det meste snakket om sjalusien min ovenfor en bestemt person, samt frustrasjonen og depresjonen knyttet til det faktum at vi ikke har det beste venneforholdet lengre. Jeg har fortalt om spesifikke ting som har skjedd mellom oss, hvordan jeg har taklet det og hvordan mine reaksjoner har ødelagt mye både for meg selv og også for den det gjelder.

Det ble også en del snakk om sex. Hun spurte om jeg og den jeg har hatt følelser for de to siste årene har hatt sex. Så da svarte jeg med som det er at det har vi ikke og vi har ikke hatt noe annen fysisk kontakt enn at vi har gitt hverandre klemmer. Når jeg fikk opp det sex-spørsmålet var det stort sett mitt forhold til seksualitet vi snakket om. Og det tror jeg er bra siden det er noe jeg har trengt å snakke med noen om lenge. Hva vi snakket om og hva som ble sagt akkurat på den biten tror jeg er best å ikke nevne her.

Kort fortalt så ble det en samtale på litt over en time som jeg tror gjorde veldig godt for meg, selv om jeg ikke føler noe spesielt akkurat nå. Jeg håper i alle fall at hvis de neste timene fremover fortsetter å bli som i dag, så kan det hjelpe meg en del. Jeg håper det.

Så ble det også snakket litt om at jeg generelt “putter ordene i munnen på folk” i den forstand at jeg på forhånd ofte bestemmer meg for hva folk vil si om jeg spør om noe. At jeg generelt ser for meg det verste som kan skje i en hver situasjon og at det ofte gjør at jeg ikke gidder eller helst ikke tørr å gjøre det og det. Og det er sant, jeg er redd for negative forandringer, at ting ikke skal gå som JEG vil også videre… Så ble det også gått litt innpå hva som er grunnen til at jeg har fått disse uvanene med å tenke slik da vi også gikk litt innpå spesifikke vanskelige opplevelser fra barndommen som har satt kraftig spor i meg. Spor som kanskje aldri vil forsvinne, og som alltid vil påvirke meg i en viss grad uansett hvor gammel jeg måtte bli.

Men ja, jeg har altså i dag overgått meg selv litt. Jeg har vært veldig ærlig og fortalt om ting slik som de er, slik som jeg opplever det. Og jeg håper at jeg klarer å være like flink de neste timene jeg har hos henne i fremtiden. I alle fall har jeg fått en bedre start på terapiåret mitt… Så får jeg igjen bare fortsette å håpe på at jeg en dag også vil kjenne at det hjelper litt, da jeg ikke føler det her og nå.

Vi reblogges!

Det har gått litt over to og et halvt år siden jeg skrev det kjente og etterhvert kjære diktet “Kjære leverposteiboks” som jeg laget en video av samme dagen jeg skrev det. Videoen ble umiddelbart en suksess og er en av de desidert mest sette videoene jeg noen gang har laget.

Siden den gang har jeg flere ganger vært inne på tanken om å lage en remake, en oppfølger eller noe lignende. Men det har bare ikke blitt gjort, før i dag. For en person som oftest er litt skeptisk til remakes og sånn så satt det litt inne å gjøre det, men når sant skal sies synes jeg at dagens nye utgave er hakket bedre enn den som ble laget den 1. september 2011.

Mine prompenisser og fjasekopper, allergikere og tuteblåsere, bananhatere og drueelskere… Her har dere Kjære leverposteiboks 2014!

Se også bak kulissene-videoen jeg har laget:

Og helt til slutt har jeg lagt ut noen tabber og andre utklipp fra innspillingen:

Vil dere også se originalen fra 2011 så kan det selvfølgelig la seg gjøre ved å klikke her!

Vi reblogges!

Så var det på tide med et nytt “sinnainnlegg” igjen. På onsdag skrev jeg et innlegg om nyttårsnatta om hvordan jeg hadde opplevd den og taklet den. Det burde være veldig klart etter å ha lest dette innlegget at jeg ikke liker og ikke takler nyttårsaften og andre spesielle dager i året noe særlig bra. Det burde også være klinkende klart at jeg ikke liker å høre ting som “godt nyttår” og “god jul”, særlig førstnevnte i denne saken.

Likevel klarte noen å skrive nettopp “Godt nytt år høhøhø ;)))” som jeg besvarte med “Du måtte selv om jeg har bedt om å ikke gjøre det?”. Fikk “juppppp :)” som svar og jeg besvarte så denne kommentaren med å fortelle vedkommende at jeg synes dette var veldig respektløst og unødvendig. Og at denne personen av alle burde fatte bedre vett som selv sliter med psykisk helse da det er så og si det bloggen til vedkommende handler om.

Dette hadde tydeligvis noen andre fått med seg og ba meg om å slutte å ta alt så jævlig seriøst, diagnoser eller ei. Ja, dere kan forsåvidt lese resten av kommentarene selv ved å klikke her!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det jeg vil frem til med å skrive dette innlegget er først og fremst at man ikke burde be andre om å ta seg sammen uavhengig av hva man selv har slitt med og hvordan det har blitt taklet. Det at du kanskje har opplevd enda tøffere og verre ting enn andre og likevel klart komme ut av det og nå takler livet ganske greit betyr for faen meg at du kan komme og fortelle andre hvordan de skal takle sine utfordringer i livet. Mennesker som ber andre om å ta seg sammen er noe av det mest ignorante og respektløse jeg vet! Så er krypet til og med anonym, selvfølgelig…

Vet jeg tidligere har skrevet om noe lignende i november, men synes sånne “Ta deg sammen”-holdninger er såpass viktig å slå hardest mulig tilbake på, da slike holdninger synes jeg folk skal holde seg for god til. Igjen, uansett hva de selv har vært gjennom og uansett hvor bra de selv har klart å komme ut av det etterhvert. Det handler i det hele om at vi alle er forskjellige, vi takler og opplever alt svært forskjellig, og det handler om respekt! Særlig det siste synes jeg de to personene som hadde kommentert årets første blogginnlegg ikke viste særlig mye av.

Vi reblogges!

Familien Parker har en lang tradisjon med å holde seg for seg selv, og intet uten grunn. Når moren en dag faller om er det de to døtrene i familien som får ansvaret med å skaffe mat. Menneskekjøtt. Jepp, familien Parker har en flere hundre år gammel tradisjon med å spise andre mennesker.

Det er ingen som har det spesielt lett for tiden. Bedre blir heller ikke humøret av at de faster og kun spiser på søndager. Pappa Frank er på ingen måte lett å ha med å gjøre og er ganske så ustabil. Yngstedatteren Rose tenker stadig på hvordan det hadde vært om de var mer som andre og ønsker seg stadig mer og mer vekk fra disse fæle uvanene som ligger i familien. Hun ønsker å rømme og vil at storesøster Iris og lillebroren Rory skal bli med.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Samtidig har doktoren i byen kommet over noen menneskebein. Han har for ikke alt for lenge siden mistet datteren og har sine mistanker om hva som har skjedd med henne. Han kommer stadig nærmere og nærmere den mørke sannheten. Vil han bli den som avslører familien Parkers hemmelighet?

© Bildet er tatt fra sundance.org

© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

We Are What We Are er en film som ganske udiskutabelt skiller seg ut fra de fleste filmer innen skrekksjangeren. Dette er en film som virkelig har sjel, og en ganske levende og god historie å fortelle. Det er noe som etter min mening er en større mangel i ganske mange andre skrekkfilmer. Når det er sagt er ikke dette en ren skrekkfilm heller. Det er like mye en dramafilm og en thriller, så er også det sagt.

Filmen holder seg stabil hele veien. Den har den samme dystre stemningen i begynnelsen som den har mot slutten. Likevel er den langt ifra noe kjedelig. Den har sine sjokkerende og også noe overraskende momenter som selv jeg ikke var forberedt på, selv om jeg for en stund tilbake har sett originalen Somos Lo Que Hay, som altså er meksikansk. Når det er sagt vil jeg si at denne amerikanske utgaven er ganske ulik filmen som den er basert på. We Are What We Are er nemlig (etter min mening) en av de færre filmene som er bedre enn originalen.

© Bildet er tatt fra thecinemamonster.files.wordpress.com

Jeg vil gå så sterkt ut og påstå at dette mulig er den beste skrekkfilmen fra 2013. Faktisk så er denne filmen helt perfekt. Det finnes ingenting å kritisere, ingenting man kunne ha gjort bedre. Dette er en av ytterst få filmer hvor man glemmer at man sitter og ser på en film. Man tror på historien, mye takket være utrolig herlige skuespillere som ikke spiller rollene de har fått utdelt, de ER karakterene. Selv filmens to yngste klarer overlegent å overbevise meg om at de lider og gjør det de kan for å holde sammen, fremfor at de egentlig er to skuespillere som bare gjør en veldig god jobb.

HVIS jeg skulle ha tvunget frem en ting å peke på, så måtte det i såfall bli at de kanskje kunne ha dratt konseptet litt lengre. Men så er jeg ikke så sikker likevel på om det hadde vært nødvendig. Så igjen, dette er en helt perfekt film.

Dommen denne gangen er ganske enkel!

Terningkast

Vi reblogges!