Vi reblogges!
Would You Rather?
Når psyken angriper
Har nettopp kommet ut fra dusjen. En prosess som vanligvis pleier å være smertefri, både fysisk og psykisk. Men ikke denne gangen. Hukommelsen klarte å komme på en enkelt ting som hjernen min deretter hengte seg opp i. En ting som i veldig stor grad angår noe jeg ikke takler særlig godt bare blir nevnt en gang. Nemlig kroppskunst…
I går var min mor på besøk og vi så blant annet filmen “The Stepfather” fra 2009. I starten av den tar hovedpersonen blant annet og barberer seg, tar seg en dusj, tar på et par linser… Under denne scenen kom det plutselig fra mamma; “Farver han håret?”. Tror ikke han gjør det i scenen… For å si det sånn, da hadde jeg ikke satt på denne filmen med mamma, eller noen andre for den saks skyld. Altså fordi det er jævlig nok å bli så fort psykisk dårlig og kvalm som jeg blir, som om jeg skal føle meg enda mer ydmyket av at andre ser det også…
Uansett. Det som skjedde var at når jeg sto og dusjet nå nettopp hørte jeg mammas stemme gjenta seg gang på gang, altså i hodet. Det lille spørsmålet med de tre ordene repeterte seg gang på gang… Jeg ble utrolig stresset og veldig svimmel på kort tid så jeg måtte skru av vannet og bare sette meg ned før jeg svimte av… Hele to ganger måtte jeg sette meg ned og ta en lengre pause nå…
Som dere skjønner… Det er så lite som skal til. Da jeg fikk det spørsmålet i går klarte jeg å delvis ignorere det. Lot som jeg ikke hørte det og heller fokuserte videre på filmen. Men i dag var det helt umulig. Og sånne ting har dessverre blitt en av flere grunner til at jeg til tider er redd for å ha kontakt med folk. Jeg tenker mye på ting som har blitt sagt og gjort i ettertid, og hvis jeg plutselig kommer på noe som har med det jeg sliter så sterkt med (generell kroppskunst, minus neglelakk og sminke) så henger hjernen min seg automatisk opp i det minnet der hvor det er blitt nevnt på en eller annen måte. Og da er det helt umulig å bare “slå av”, jeg har prøvd og slitt med dette i snart 23 år, så… Jo, det er helt umulig.
Når jeg var i dusjen nå forsøkte jeg blant annet å snakke høyt til meg selv om helt andre ting for at det skulle overdøve de intense tankene, men det funket heller dårlig… Faen som jeg hater at det er sånn… Er det rart jeg sliter med jevnlige tanker om å gjøre slutt på absolutt alt?…
Vi reblogges!
Alyce (2011)
De fleste av oss som på et eller annet tidspunkt har krabbet inn i kaninhullet har kommet ut igjen, før eller siden. Vel, så er det også en god del som forblir i eventyrland til det aller siste. “Alyce” er den skremmende historien om en ung kvinne med samme navn som bare synker dypere og dypere ned.
Som bestevenninner flest stiller Alyce opp for venninnen Carrol når det viser seg at kjæresten har vært utro. De går ut, har det gøy med kombinasjonen alkohol og ecstasy. De blir ganske vimsete og har en del dype og ikke fult så dype samtaler om det dritten og dratten. Blant annet forteller Carrol om hvordan hun ser for seg at hun setter seg på kne foran eks-kjæresten mens hun bretter ned buksa på han, forså å skjære av han hans edlere deler.
Når de senere er tilbake fra byen og står utenfor Alyce sitt hjem bestemmer de seg for at de vil utforske taket, se utsikten. De går opp og gjør egentlig ikke noe særlig enn å snakke om Carrols frykt for flaggermus og ellers bare være ganske høy. Det hele ender veldig galt når Carrol stiller seg på kanten og Alyce lister seg bak henne og bare tenker at hun skal skremme henne. Carrol faller!
© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side
© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side
Alyce blir naturligvis veldig sjokkert over det hele og er helt sikker på at venninnen er død. Dagen etter banker politiet på døren og stiller noen spørsmål. Alyce dikter opp en historie om at Carrol var veldig, veldig lei seg denne natten og at hun gråt mye, samt at det siste hun sa var at hun ville gå opp på taket alene. Politiet ser ut til å kjøpe historien, men stiller likevel spørsmål rundt at Alyce lot venninnen gå opp alene, særlig med tanke på hvor “lei seg” hun var i øyeblikket.
Når det viser seg at Carrol likevel ikke er død blir Alyce urolig for at hun skal fortelle noe om hvordan ting egentlig var. Til tross for at Carrol har fått kjeven totalknust og tungen bitt av er hun livredd for at sannheten skal komme frem en dag. Hun bærer på en ekstrem skyldfølelse og samtidig total paranoia som er med på å gjøre henne mer og mer gal. Til slutt bestemmer hun seg for å ta livet av venninnen mens hun ligger i sykesengen ved å kvele henne med en pute.
Livet til Alyce går stadig en vei. Hun takler skyldfølelsen dårligere for hvert hjerteslag hun slår og takler det hele ved å ruse seg mer og mer. Dopet har hun ikke penger til å betale, særlig ikke etter at hun en dag mister jobben, så det hele blir betalt med sex.
© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side
Kort fortalt er livet på alle måter gått til helvete. Hun har mistet helt kontakt med virkeligheten rundt henne, og ikke minst, hun har mistet seg selv. Verre blir det når hun finner ut av at absolutt alle som har den minste relasjon til venninnens død også må betale en pris.
Det er ikke ofte jeg finner skrekkfilmer skumle lengre, men denne filmen har klart det. Eller, det vil si, den er ikke skummel på den klassiske måten. Men den er skremmende på den måten at historien kunne faktisk vært sann i en større grad enn så mange andre filmer. Til tross for at denne filmen er veldig på kanten og på mange måter ganske ekstrem så har den i hvertfall fått meg til å tenke. “Dette kunne faktisk vært noen jeg kjenner”…
© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side
Når sant skal sies er det ikke så mye som skal til for å vippe ned på den måten Alyce til slutt gjør. Det som skjer med henne kunne også ha skjedd med veldig, veldig mange andre av oss. Og det er når sant skal sies ganske skremmende å tenke på.
Slik jeg ser det er dette en film som er delt opp i to deler. I den første delen av filmen blir vi mer kjent med Alyce og hennes tragedie mens vi stadig følger henne på vei ned i avgrunnen. Den andre parten av filmen er vi vitne til en rekke morbide og svært grafiske og voldsomme scener hvor hun blant annet dreper, parterer, spiser forså å skylle ned Carrols eks-kjæreste før hun deretter går løs på et par andre som hun mener har en viss skyld i Carrols død.
© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side
© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side
Filmen er for å si det rett ut et sjeldent mesterverk. Den har en veldig tragisk historie, men dog en god historie. Filmen er som nevnt tidligere skremmende, og den har et par scener man ikke glemmer like lett. Enkelte av skuespillerne kunne kanskje vært byttet ut, men i det store bildet er ikke det en big deal. Alyce er en av de virkelig beste horror-thrillerne jeg har sett, og en av de beste historiene jeg noen gang har fått fortalt. Jeg elsker denne filmen dypt inn i kaninhullet, og fy faen som du kan banne på at jeg vil se den igjen!
Terningkast 
Eller, nei. Faen heller. Drit i det lille punktet angående visse deler ved skuespillet. Denne filmen fortjener høyt og “hellig” 
Jeg mener, den som ikke vil se skuespill får heller sette på “virkeligheten”.
Vi reblogges!
Kom, la oss stupe!
Kom, la oss stupe!
Jeg kan kjenne stormen i det den freser i fjeset.
Jeg står på toppen av verden og ser den forfalle.
Jeg går sakte, men sikkert mot stupet.
Kan du se hva som snart vil skje?
Du brakte meg hit.
Her hvor jeg er nå.
Du har vært her til det siste.
Jeg har deg her nå.
Vi har valgt å stupe sammen.
Jeg hopper, og jeg tar deg med.
Kanskje var dette meningen?
Kanskje er dette vår skjebne?
En ting er i alle fall sikkert.
Du har valgt selv å bli med ned.
Kom, la oss stupe!
Rabid Grannies (1988)
Familietreff er ofte noe tortur. Man må enten være dritings eller gammel og senil for å virkelig sette pris på dem. Likevel, det finnes enkelte familiemiddager som er verre enn andre. Uansett hvor kjipe familietreff du har vært på har du enda ikke opplevd det verste av dem alle.
I Rabid Grannies (også kjent som “Les mémés cannibales”) blir vi bedre kjent med en familie som neppe hadde møttes hadde det ikke vært for at de alle er ute etter arven etter familiens to gamle tanter. Mens familien er samlet rundt middagsbordet dukker det opp en ukjent kvinne utenfor med en gave til familiens to gamlinger. Det viser seg at gaven kommer fra et medlem av slekta som ikke har anledning til å være til stede da han sitter i fengsel grunnet djeveldyrking.
Kort tid etter at gaven er åpnet forvandles de to gamle, senile tantene om til to morbide monstre som dreper det de får tak i på mest groteske vis. Familien får naturligvis panikk og forlater bordet. Fra og med nå dreier resten av natta seg om å holde sammen og finne ut hvordan de eventuelt kan ta knekken på det som har tatt over de to oldingenes kropp og sjel.
Rabid Grannies er utvilsomt ikke en film for hvem som helst. Først og fremst fordi den er veldig, veldig sær. I tillegg til å gjøre et forsøk på å være ekkel og skummel prøver den også å underholde ved å være morsom. Når sant skal sies synes jeg ikke filmen lykkes veldig i noen av delene. I hvertfall er dette en veldig lite skummel film. Morsom synes jeg helst den er på en mer ufrivillig måte og da tenker jeg helst på de tvilsomme og billige effektene.
Filmen kan på flere måter minne om Evil Dead-serien, og mange vil nok mene og påstå at dette er nettopp en parodi av Evil Dead bare med to gamle kjerringer. For filmen har en veldig spesiell, sær og morbid humor, den byr på den ene groteske sekvensen etter den andre, og kan i hele tatt minne om Sam Raimis suksess-filmer på en god del måter.
© Bildet er tatt fra basementrejects.com
© Bildet er tatt fra basementrejects.com
Det er mye i Rabid Grannies som er ganske tvilsomt. Det aller “verste” må likevel være den overspilte spillerstilen. Skuespiller virker veldig teatralsk og overdrevet. Og når det kommer til karakterene er de for det aller meste ganske ensformige og de fleste av dem vil gå deg på nervene. Men igjen er dette en av årsakene til at vi finner en såpass tilfredsstillelse i å se de bli drept. Eller, normalt hadde det i hvertfall vært sånn, akkurat her følte jeg dessverre heller en likegyldighet.
Ok, da var jeg ferdig med alt det negative. Ja, filmen har en god del håpløse sider. Likevel må jeg legge til at alt dette også har en viss sjarm. For det er også noe ganske behagelig med slike filmer som tar seg selv såpass gjennomført lite høytidelig. Er du i likhet med meg en stor splatterfan så vil du nok like denne filmen til tross for alt jeg har nevnt nå. For en ting er sikkert, den leverer når det kommer til slakt. Det finnes mange filmer som er så dårlig at de blir bra, Rabid Grannies er virkelig en av de!
Og en ting til. Familietreff vil aldri bli det samme igjen!
Terningkast 
Vi reblogges!
Drømmen om Sør
Det kan hende noen vil bli litt overrasket over det jeg har å komme med nå, eller ikke. Man burde egentlig ikke bli det, men. Saken er at jeg i det siste har begynt å tenke en del på å flytte herifra. Og nå snakker jeg ikke om å bare flytte fra denne sokkelleiligheten jeg bor på nå og til et annet sted i bygda. For når sant skal sies så trives jeg veldig godt i denne leiligheten. Den har god plass, jeg får gjøre stort sett som jeg vil, og det er ikke så skrekkelig dyrt å leie her.
Når jeg nå snakker om at jeg har lyst til å flytte så mener jeg denne gangen til et helt annet sted. Til et annet distrikt, et annet fylke. Et sted lengre sør. Hvor jeg eventuelt skal flytte har jeg ikke funnet ut av enda. Det eneste jeg vet er at jeg vil flytte et stykke sørover. Ikke nødvendigvis et sted hvor jeg kjenner noen. Bare sørover som uansett gjør at jeg kommer en del nærmere de aller fleste jeg har kontakt med over nett.
Det er også dette jeg vurderer å bruke en større del av neste terapitime til. Jeg skal høre om terapeuten min kan hjelpe meg med å sette opp budsjett på hvor mye jeg bør spare, og hvor lenge. Hun vet sikkert også om jeg i min situasjon har rett på rabatt eller ikke, altså på flyttebil. Men til da så kommer jeg til å gjøre meg en del tanker om hvor jeg altså vil bosette meg. Det er tross alt det jeg bør starte med å finne ut av.
Siden planen er å flytte et stykke så er jeg forberedt på at det vil ta noe tid. Jeg tror jeg kan være realistisk og si at det ikke vil skje dette året, men kanskje til våren eller en gang til sommeren i 2015?
Utover det at jeg vil flytte et godt stykke sørover så er jeg også bestemt på at jeg ikke skal flytte til noe storby. Det blir foreksempel uaktuelt for meg å flytte rett inn i Oslo. Det gjør jeg bare ikke. Jeg vil flytte til et litt mindre sted, både fordi jeg ser for meg at det vil bli billigere samtidig som jeg ikke ville følt meg veldig trygg i en større by. Også en ting til, jeg vil ikke flytte et sted som er alt for preget av religion. Bibelbeltet i Kristiansand foreksempel, nei takk!
Så håper jeg også på å få meg en leilighet som er omtrent like stor og omtrent like dyr/ billig som der jeg bor nå. I dag bor jeg på 79 kvadratmeter til 5000 kroner i måneden pluss strøm, og jeg håper å få til noe av det samme der jeg eventuelt måtte flytte i fremtiden også.
Jeg håper det finnes noen som kan hjelpe meg med å flytte når den tid kommer så det ikke blir alt for dyrt. Men jeg er forberedt på at jeg må klare mest mulig på egenhånd da foreksempel min far har en veldig liten knøttebil. Et annet alternativ er å leie en flyttebil og få noen til å kjøre. Men så spørs det også om folk har tid og gidder å kjøre et par ganger frem og tilbake til foreksempel Sogn og Fjordane. Altså bare et eksempel.
Her i Oppdal har jeg i hvertfall ikke noe som holder meg igjen lengre. Ok, jo, nå kan det hende noen blir fornærmet om de leser her… Jeg har en far, jeg har en mor, jeg har en søster og jeg har en bror. Jeg har også EN person jeg kan kategoriseres som en venn her, men vi har ikke så mye felles så den meste kontakten vi helst har når vi i hele tatt har kontakt er gaming online. Jeg har så mye mer å vinne på å flytte, enn det jeg har å tape.
Vi reblogges!
Up There
Jeg har vel aldri vært, og kommer neppe heller aldri til å bli den personen folk først og fremst vil forbinde med ballader. Men likevel er sannheten den at det finnes en del ballader der ute som jeg har et ganske nært forhold til. En av de som kanskje ligger mitt hjerte aller, aller nærmest er “Up There” fra spillefilmen “South Park – Bigger, Longer & Uncut” som kom ut i 1999 (25. februar 2000 i Norge). Det skal forestille at det er Satan som synger den, men i virkeligheten er det South Park-grunderen Trey Parker vi hører som altså har stemmen til Satan i denne filmen, samt en titalls andre karakterer.
I filmen er Satans drømmer og tanker om et annet og bedre liv en større del av en bihistorie som jeg personlig liker veldig godt. Selvfølgelig, det er mye tull og fjas i denne storyen også som i alt annet i South Park-universet. Likevel mener jeg det er noe veldig seriøst i det hele. Som en klok mann en gang sa; “Den som kun tar for spøk for spøk og alvor kun alvorlig har tolket begge delene svært dårlig”. Mulig litt ironisk at jeg som autist skulle dra frem det sitatet, men jeg gjorde nå en gang det.
Satan sliter. Det er ikke bare-bare å herske i helvete og pine de som kommer dit. Han vil så sårt vite mer om hvordan livet på jorden er. Han prøver så godt han kan å få elskeren Saddam Hussein til å fortelle om det han selv ikke har sett og opplevd, men Saddam er i ikke den som er så alt for glad i å prate, men derimot vil ha mest mulig sex.
Like før “Up There”-sekvensen har Satan og Saddam igjen hatt en samtale hvor Satan ikke føler at han blir elsket og tatt alvorlig for den han er og går ut på balkongen for seg selv og synger denne fantastiske sangen.
Sangen starter slik:
«Sometimes I think, when I look up real high
That there is such a big world up there
I’d like to give it a try.
But then I sink, cuz it is here I’m supposed to stay.
But I get so lonely down here, tell me why’s it have to be that way»
I likhet med resten av denne sangen har jeg også analysert dette verset svært mange ganger gjennom årene. Det som i hvertfall er tydelig er at han har det ikke bra. Han føler seg veldig alene og han vil så veldig gjerne leve et bedre liv, men han er dømt til å fortsette å leve det livet han gjør. I følge bibelen var Satan opprinnelig en av Guds hellige engler, som Gud kalte Lucifer. Etter han hadde syndet resulterte det i at han ble utvist fra himmelen, noe som høres veldig dramatisk ut.
Før jeg nå går videre må jeg bare få understreke at jeg fortsatt mener at dette bare er eventyr og ikke en historie jeg selv tror på da jeg mener at religiøse bøker generelt altså bare er bullshit, eventyr for voksne. Sånn, da skal jeg fortsette der jeg slapp. Lucifer ble altså utvist grunnet synd. Frem til da kan man si at han var en del av familien til Gud, eller gud med liten g, som blir mer rett siden det er det han er. Jeg har heldigvis aldri blitt forvist fra familien min, og jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det ville vært. Annet enn at jeg skjønner at det er jævlig, jævlig kjipt. Og jeg skjønner jævlig godt at Satan føler seg veldig utafor, ensom og alene og føler for å hevne seg ved å motarbeide gud og heve sin trone over han. Sånn, da var det nok oppmerksomhet til dette eventyret som alt for mange har hørt likevel.
Jeg vil nå bruke et par linjer på å sammenligne mine egne tanker og min egen livssituasjon med den situasjonen Satan synger om og opplever i denne filmen. Det har aldri vært noe tvil om at jeg på mange måter synes livet rett og slett er veldig ensomt og kjipt. Mens Satan føler seg stuck i helvete er det faktisk også det jeg gjør, men mer på enn billedlig måte. Jeg lever i flere former av helvete, en av de heter der og da aspergers syndrom. Jeg skriver der og da fordi jeg også har perioder hvor jeg er veldig glad for at jeg har den diagnosen som jeg har, da det også har gitt meg en del bedre egenskaper mange andre ikke har i like sterk grad.
Men mange ganger føler jeg for å si det rett ut at aspergersen er som et bur jeg ikke kan komme ut av. Jeg vil alltid slite med å tolke sosiale signaler og vil alltid til en viss grad slite med å bli akseptert sosialt hos andre. Jeg vil alltid komme til å ha en viss vanskelighet med å tolke andres ironi og sarkasme, og jeg vil mest sannsynlig også alltid ha en viss utfordring med mennesker i grupper, og ikke minst forandringer og uforutsigbarheter. Det betyr likevel ikke at det er visse ting som fremdeles kan bli bedre, men det aspergers-“fengselet” vil alltid eksistere, og jeg vil alltid i en viss grad være i det.
Jeg har ikke tall på hvor mange dager i et gjennomsnittsår jeg har ønsket og bare drømt om et bedre og annerledes liv. Et liv med mer forståelse, et liv hvor flere kan akseptere meg for den jeg er, et liv med mer glede og mer liv. Og akkurat som Satan i denne South Park-filmen føler jeg at folk som regel ikke tar det jeg sier seriøst nok, og at jeg ofte blir misforstått og rett og slett ikke hørt.
Så tenker jeg at vi kan se litt videre på en annen strofe fra “Up There”:
«They say I don’t belong
I must stay below alone.
Because of my beliefs I’m supposed to stay where evil is sown
But what is evil anyway?
is there reason to the rhyme?
Without evil there can be no good,
So it must be good to be evil sometimes»
Dette er rett og slett mitt favorittvers i hele sangen. Hvor akkurat som sangen stiller spørsmålstegn bak, hva er egentlig ondskap? Hva er egentlig godt og hva er egentlig ondt? Dette har jeg forstått at det finnes ganske spredte meninger om. Likevel er det en ting de aller fleste, inkludert meg selv er enig om og det er at når folk bevist går inn for en handling for å gjøre et annet individ vondt, da er det ondskap. Men utover det føler jeg det meste andre man kan gjøre og si er veldig forskjellig fra person til person hva som er ondt og hva som ikke er det.
Og nok en gang skal jeg nå sammenligne mitt eget liv med nettopp de ordene jeg nå siterte. Gjennom åra er det ikke til å legge skjul på at jeg har møtt en god del fordommer. Både på grunn av hvordan jeg kler meg, men også ting jeg har sagt eller skrevet og selvfølgelig mer fysiske handlinger jeg har begått. Jeg er blant annet ganske rett på sak om ting og jeg sier ofte det jeg tenker, uten å bry meg alt for mye om hva mottakeren eller alle andre måtte tenke.
Jeg har til og med fått inntrykk av at det er slemt å kutte ut mennesker som er glad i meg. Eller det er ikke bare et inntrykk jeg har fått, det er faktisk noe som noen har skrevet til meg en gang, uten at jeg skal gå mer innpå det her og nå. Greia med det er at jeg har kuttet ut en del mennesker ikke nødvendigvis har gjort meg noe vondt, men som jeg likevel har fått en del vanskelige tanker og bekymringer av å ha et for nært forhold til. Særlig har det vært ganske utfordrende å ha en del venner som er unge enn meg selv om som fremdeles liker å drikke en del, og som kanskje til og med skal bli russ snart.
For dere som har lest bloggen min en stund nå er det ingen hemmelighet at jeg tenker veldig mye. Heller ingen hemmelighet at jeg ikke liker alkohol og at jeg ofte blir mye mer paranoid, nedfor og deprimert enn det jeg egentlig “burde vært” bare jeg tenker tanken på at noen drikker. Med tanke på alt som kan skje og alt personen kan finne på å gjøre. Verst er det hvis jeg har fått litt for sterke følelser for noen, da tanker som også gjør meg sjalu ofte blir et alt for sterkt og vanskelig faktum. Men ja, poenget mitt er at jeg har fått høre at det både er egoistisk og slemt å i hele tatt tenke tanken på å kutte ut folk som er glad i meg, “bare” fordi jeg at sliter med disse følelsene og tankene som jeg ofte får på grunn av sånne ting.
Jeg kan forstå at mange av de jeg har kuttet ut, og at mange av de jeg har vurdert flere ganger å kutte ut, men enda ikke gjort det har følt seg litt såret og kanskje til og med blitt litt lei seg. Særlig med tanke på at det egentlig ikke er de som gjør eller har gjort noe galt, men at det altså er jeg som har et problem med meg selv og mitt forhold til rusmidler, fest og også mye annet som er ganske vanlig hos folk flest. Jeg kan også forstå at noen tenker at jeg er slem som har kuttet ut en del folk på grunn av dette, men i det minste så vil jeg få sagt at det aldri har vært meningen å være slem, og at jeg aldri har ønsket å såre noen ved å ta disse valgene.
Det er også en del andre historier fra livet mitt hvor jeg har fått høre at jeg har gjort og sagt slemme ting, og det er helt sikkert også de som mener at jeg er et dårlig og ondt menneske av forskjellige andre årsaker, men jeg tenker egentlig å fortsette videre i dette innlegget nå. Får heller ta flere eksempler og historier der folk har gitt uttrykk for eller sagt rett ut at de mener at jeg er ond i et annet innlegg.
Helt til slutt vil jeg legge ut et sitat fra refrenget i Up There:
«Up there,
there is so much room,
where babies burp and flowers bloom.
Everyone dreams, I can dream too.
Up there, up where the skies are ocean blue.
I can be safe and live without a care,
up there»
Ja, jeg føler egentlig at det meste jeg har å analysere og si rundt dette egentlig allerede er skrevet nå. Og jeg tror mange av dere vil bli lei om jeg gjentar meg selv mer enn nødvendig. Men jeg kan likevel analysere det litt kort. Igjen kommer det veldig tydelig frem at han drømmer mye om et annet liv.
Ellers er mesteparten av refrenget mer spesifikke beskrivelser av ting som finnes på jordkloden og ikke i helvete, så akkurat det velger jeg å ikke skrive mer om da jeg ikke føler det er sånn kjempe vesentlig her.
Nå som jeg har skrevet såpass mye rundt denne ene South Park-låta innser jeg at mitt veldig nære og sterke forhold til sangen faktisk kan kategoriseres som en type “fun facts” om meg, og at det igjen har gitt meg ide om hva jeg kan bruke et senere innlegg på. Altså et eget innlegg om “fun facts” om meg, gjort en gang før, men kan godt gjøres igjen.
Men ja, denne sangen har jeg som nevnt en del ganger nå et ganske sterkt og veldig nært forhold til. Jeg vil faktisk gå så langt å si at denne sangen er en større del av meg, uten at det på ingen måte er noen overdrivelse. Og særlig derfor håper jeg i hvertfall at dere som fremdeles står meg nærmest vil ta dere tid med å høre på denne sangen, i det minste en gang.
Når sant skal sies hadde det betydd litt for meg, og også om dere etterpå ville fortalt meg hva dere synes om sangen og det dere opplever at den prøver å si.
Her har dere den:
Hva synes dere om denne låta? Er det flere enn meg som har et nært og mer personlig forhold til den?
Vi reblogges!
Blood Trails (2006)
Den unge og lovende Anne har som folk flest sitt å stri med. Forholdet med kjæresten er ikke det beste og hun føler for å ta en pause. Men i stede ender hun opp med å bli med typen på sykkeltur på fjellet. Mye kan tyde på at hun har noe dårlig samvittighet siden hun natten før var utro med en fremmed, brutal politimann.
På turen klarer de å støte på denne mannen når han passerer dem på sykkel. Anne stopper opp og forteller kjæresten om hva hun har gjort, og at det hun har gjort var med mannen som nettopp passerte. De rekker ikke den helt store samtalen før mannen plutselig kommer flyvende gjennom lufta på sykkelen sin og klarer i fart å delvis kutte opp halsen på Anne sin kjæreste.
© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net
Fra og med denne scenen fortsetter filmen som en kald katt og mus-jakt som på ingen måte ender bra. Filmen kan på flere måter minne litt om både filmer som The Hitcher (1986) og Shadow (2009). Det første jeg vil dra frem av mine meninger er at jeg liker historien som blir fortalt. Den er regissert av en mindre kjent mann som heter for Robert Krause. For å si det kort, dette er den første filmen jeg har sett fra denne mannen, og jeg stiller meg positivt til flere filmer i denne sjangeren.
Filmen er hele veien ganske creepy, og da tenker jeg ikke først og fremst på det grafiske, men stemningen. Det største minuset er egentlig at den lider av litt døvtid der og da, særlig er det et par sykkelscener for mange etter mitt omdømme. Kanskje hadde filmen gjort seg bedre som en kortfilm. Men når det igjen er sagt er ikke denne filmen heller blandt de lengste da den er på en halvannen time.
© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net
© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net
Hovedpersonene er spilt av Rebecca Palmer, Ben Price og i en viss grad også Tom Frederic, som alle har gjort en ok jobb. Det meste ved denne filmen er ganske bra, og jeg har egentlig ikke noe mer å utsette på den annet enn den ikke er en av de mest originale som er laget, samt at den kunne vært klippet ned i hvertfall 10 minutter.
Terningkast
Vi reblogges!
World War Z (2013)
Da jeg først så traileren til World War Z var det med en viss skepsis. Er ikke helt sikker på hvorfor, kanskje det hele først og mest var bunnet i at jeg ikke var helt sikker på hva slags film dette egentlig var snakk om. En zombie-horror/action/scifi-film med Brad Pitt? Vel, jo hvorfor ikke.
Filmen starter med at den idylliske hverdagen til den tidligere FN-etterforskeren Gerry Lane (Brad Pitt) plutselig ikke er like idyllisk og fredelig lengre når han må reise rundt omkring i verden for å kjempe mot en epidemi som man ikke er helt sikker på hva er for noe. Han blir tvunget til å forlate sin skjønne kone (spilt av Mireille Enos) samt hans to døtre. Alt blir brutalt forandret på kort tid, for å si det enkelt.
Som alt nevnt så var jeg noe skeptisk første gang jeg så traileren. Jeg har aldri tenkt at denne filmen ville være spesielt dårlig på noen måte, men heller ikke veldig bra. Det har vist seg at jeg nok en gang har fått rett.
© Bildet er tatt fra imdb.com
© Bildet er tatt fra imdb.com
La meg starte med det positive. Filmen har en del kule actionsekvenser som både er spektakulære og stilige, den har også en god del detaljer for den som er opptatt av den slags. Når det kommer til skuespillet så er det man får levert troverdig og man kan faktisk tro på karakterene, i alle fall for det meste. Filmen har også et ganske greit soundtrack som Marco Beltrami står bak. I tillegg skal det legges til at filmen er sjeldent kjedelig i den forstand at det skjer noe støtt.
Så til det jeg fant mer negativt. Først og fremst, plottet og historien er ikke original. Selvfølgelig, det er nærmest umulig i dag å finne på noe som kan sies å være spesielt originalt da så og si alt er gjort før, men likevel. Jeg ga i ste filmen skryt for actionsekvensene, men når det er sagt må jeg også legge til at det også er deler ved nettopp den biten jeg ikke er like tilfredsstilt av. Det er først og fremst de bildene som inneholder mange zombier på en gang. Jeg mener, de bildene hvor det virkelig er MANGE, MANGE zombier.
© Bildet er tatt fra imdb.com
Jeg skal være mer spesifikk. Vi har blant annet en scene hvor zombiene klatrer oppover hverandre opp og over en mur. Ja, jeg skal innrømme at jeg i en viss grad synes den scenen er kul, men samtidig er det noe ved den jeg ikke liker. Først og fremst det faktum at det ser ganske animert ut. Det er ikke dårlig animert, men det er animert, og det synes. Ellers er det generelt en del scener hvor man har vært litt for ivrig med spesialeffekter, hvor jeg kunne ønsket å sett et annet resultat.
Nå kan det kanskje virke som jeg ikke er særlig for spesialeffekter og sånn i film, det er feil. Jeg liker en god del filmer jeg synes har mange kule effekter, ta foreksempel nyere filmer som The Cabin In The Woods og Mama, herlige filmer. Dessverre klarer jeg ikke å like arbeidet som er gjort i World War Z på samme måten…
En annen ting er at jeg personlig ikke finner denne filmen spesielt skremmende. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at verden skal rammes av en epidemi eller det som måtte være verre. Men jeg klarer likevel ikke å finne dette spesielt skremmende, som igjen er med på å dytte den hakk til lengre ned.
© Bildet er tatt fra imdb.com
Helt til slutt skal det sies at mye tyder på at denne filmen vil få en oppfølger da avslutningen er det man kan kalle for en ganske åpen slutt. En annen ting som er med på å bygge opp teorien om en ny film er at vår kjære Gerry Lane like før rulleteksten sier at det på ingen måte er over enda. Etter min mening er dette en helt grei film, men nei, jeg vet ikke helt hva jeg tenker om en til. Det holder med den ene filmen. Jeg hadde på forhånd hørt en del godt om denne filmen, vel, etter min mening noe oppskrytt.
Terningkast
Vi reblogges!