Speil, speil på badet der – Hvorfor finnes det så store kontraster?
Som den utakknemlige nordmannen jeg er, kan jeg fint syte på denne bloggen her om hvor lei jeg er av ting som ikke klaffer, eller ting jeg ikke har fått til enda.

I går som i skrivende stund var en mandag, skjedde det noe som irriterte meg…
Tre stykker hadde lovet å møtes presis klokken 17.00 på Kiwi… Kun 1 dukket opp!
Bare en times tid før avtalt tid fikk jeg bekreftet at begge de to somlehodene som ikke dukket opp, lovet å komme presis… Resultatet var at ingen kom, og ingen ga beskjed verken før eller etter… Avtaler skal holdes dersom man lover å komme, i det minste skylder man å si ifra, slik at vi andre ikke blir sittende å vente – Mener jeg! Forbanna altså!!

Annonsørinnhold

Julekalenderne som garanterer nytelse 🔥

Så sitter jeg her, klokken er 03.05 når jeg nå skriver denne linja. Jeg orker ikke irritere meg, og får heller håpe på bedre resultat neste gang. Heldigvis har ikke dette ødelagt kvelden for meg, for til tross for en planlagt avtale som gikk i vasken. Jeg er veldig opptatt av at ting blir som planlagt, og at ikke noen planer forandres på. Asperger syndrom er en utfordrende diagnose på ting som faller utenfor rutiner, forventninger og sånne ting, men igjen-  Vi er alle forskjellige.

Tilfeldig bilde jeg tok da jeg var på dyrebutikken i går for å hilse på tarantellen jeg skal hente og betale for om noen dager. Bare måtte få tatt et bilde av disse søte, små godingene også.

Mandagskvelden ble som sagt heldigvis berget. Da jeg kom hjem igjen fikk jeg en telefon fra min gode venninne Siri som lurte på om jeg ville spise middag hos henne. Så da ble det kylling, potetmos og persille (tror det siste var persille, var nesten like bløtaktig som potetmos er). Vi så Politiskolen 1, 2 og 3 etter hverandre, har fra før ikke sett noen av dem jeg. Så det ble noen veldig fine og flotte timer hos Siri i nesten 5-6 timer 🙂 Også var det også kjempekos å komme hjem til nesten 30 nye kommentarer på bloggen siden jeg dro, 24 av de var navnforslag til den tarantell-edderkoppen jeg skal eie om noen dager! 🙂

Her kommer moralen seilende som noen østers i macaronipudding-saus..
Sammenlignet med mange andre, så bør jeg holde kjeft. Jeg kan til tider ønske å lenke enkelte til veggen og lemleste, skalpere dem, buksjære og likvidere enkelte når de gang på gang bryter avtaler, eller andre ting.. Men uansett hvor frustrerende hendelser jeg er gjennom… Omså jeg skulle klare å miste ett lass med glass og talerkner som knuses, omså jeg forbrenner middagen min, omså jeg skriver en milelang tekst som jeg mister fordi jeg glemmer å lagre den… Jeg har venner jeg! Faktisk, ja, jeg har det! Og selv om det til tider er tider hvor det er vanskelig å finne noen som har tid til noe, jeg har fremdeles venner.

Det er det ikke alle som har. I Norge finnes det de som ikke har noen.. De som sliter med stoffmissbruk, de som har blitt utestengt av familien før de fylte 15 år… De som har blitt kastet frem og tilbake av barneværnet… De som ikke tror på morgendagen, fordi hver eneste dag er en kamp om å overleve… Lørdag foreksempel, da jeg fikk møte min veldig unike Renate for første gang ansikt til ansikt… En 19 år gammel jente uten noe som helst for for sminke, uten noe spessielt hår på hodet, neste skallet. Likevel så utrolig vakker på både inn og utsiden. En jente som kanskje må sone noen dager i fengsel om en stund for diversje voldsaker som har dukket opp fra fortiden.. En jente som ikke en gang har fylt 20, som i løpet av 3 timer på lørdag fortalte meg en del episoder om vold, rusmissbruk, frykt, hat, sinne, ensomhet, svik og sorg som ikke en gang jeg i min fantasi kunne skrevet en dramahistorie om… Til tross for dette så var hun så utrolig god, optimistisk med tanke på situasjonen hennes, og veldig, veldig åpen.

Dette er mye mer enn jeg kan si om de fleste andre menneskene jeg har hatt med å gjøre. Hvis en jente som Renate kan syte så lite, til tross for at hun har så mange grunner for det… Hvordan kan da så utrolig mange andre i Norge syte, av de som faktisk har det så mye bedre til tross for at de kanskje er så “uheldig” å faktisk å foreldre som bryr seg om dem og gir de foreksempel en uke forbud mot pc og den slags som vi er blitt så avhengige av… Jeg blir kvalm av de fleste nordmenn i dag, unge som gamle!

Og jeg skjemmes også når jeg tenker på alt jeg har latt meg deprimere av selv. I motsetning til min kjære Renate, har jeg så lite å være missfornøyd over, likevel er jeg den som tenker mest på meg selv av oss to…
Trenger jeg si mer nå?

Vi reblogges!