Riktig god fredagsmorgen alle sammen!
Jepp, jeg har vært tidlig oppe i dag, faktisk siden 04-tiden, men det var fordi jeg la meg i 18-tiden i går, grunnet at jeg hadde døgnet døgnet før.
I dag er det “bare” 2 uker igjen til jeg endelig møter igjen den mest fantastiske jenta i mitt liv. Det er også 2 uker til jeg får møte noen andre helt fantastiske skapninger jeg inntil nå “bare” har hatt kontakt med over web og telefon. Kort fortalt skal jeg møte igjen den ene bestevenninna mi for tredje gang utenfor nettet, og den andre bestevenninna mi skal jeg møte for første gang, som altså er tremenningen til hun første. Altså Sara og Camilla ^^ Samtidig som jeg har to andre venninnrt til der borte som jeg også ser frem til å møte som heter Susanne og Kathrine.
Men ja, før dette blir et kjedelig og uinteressant innlegg for dere fleste skal jeg bevege meg innpå grunnen til at jeg nå lager et innlegg på morgenkvisten. Min kjære samboer viste frem enda et talent til meg i dag. Det er min tarantella Belle jeg nå sikter til. Jeg visste fra før at hun kunne klatre oppover veggen i buret. Det jeg ikke var helt 100% sikker på var det faktumet at hun også er en mester på å klatre på glass. Med andre ord er det visst intet hun ikke kan klatre i, når man til og med kan klatre på glatte glass. Facinerende ^^
Dette blir et sånt innlegg som egentlig ingen vil lese, og som jeg heller ikke liker å skrive. Men føler likevel for å gjøre det.
Jeg er en person med veldig mørk, morbid og kald humor. Jeg spøker om alt fra døde babyer og kreft til stringtrusa til Rune Rudberg og kosedressene til Teletubbiene.
Men når jeg forsøker meg på de mest mørke og til tider mest forkastelige vitsene mine, så føler i hvertfall jeg selv at jeg gjør det på en veldig klar måte.
Jeg spøker foreksempel ikke med ting som kan tolkes som at jeg vil dø, eller at jeg vil ta livet av meg.
En klassisk spøk fra meg med morbidt tema kan være dette: «Hvor mange babyer skal til for å male et hus? Kommer ann på hvor hard du kaster!»
Dette er veldig tydelig at det er en vits, og det er slike vitser jeg elsker aller mest som regel.
Noe jeg derimot IKKE skriver eller sier noe sted uten at det faktisk er sant er ting som:
«Å jeg føler bare for å gå syv fot under jorda nå»
«Nå føler jeg bare for å dø»
«Nå går jeg og henger en times tid»
Akkurat den første og siste kan jeg klare å skjønne folk ikke mener helt bokstavelig. Men spesielt når det blir setninger som “Feel free to kill me now”, som var en setning jeg kom over et sted i dag, så reagerer jeg. Spesielt siden det er en veldig, veldig nær venn av meg som jeg virkelig elsker (jeg misbruker ikke ordet “elske” om noen lurer) og er utrolig glad i det kom fra. Heldigvis fikk jeg et svar fra henne på sms rimelig fort om at hun ikke mente det slik jeg tolket det, så jeg bærer absolutt intet nag angående det. Absolutt ingenting.
Jeg har som kjent diagnosen aspergers syndrom. Jeg har til tider ganske problemer med å skille spøk fra alvor. Ting kan fort tolkes helt bokstavelig, og i dag hadde jeg altså en slik episode. Jeg er selv en person som spøker om mye, og jeg tenker ofte at jeg ikke burde spøke og tulle i hele tatt, siden jeg selv forstår så dårlig når andre gjør. Ofte blir jeg gjerne sittende å tenke i ettertid på hva folk egentlig mente, det er ikke alltid jeg vil innrømme det.
Uansett, ting blir fort tatt bokstavelig. Og tilbake til det jeg skrev om døden. Når jeg først skriver sånne ting selv, da er det alvorlig og jeg mener det dessverre 100%.
Igjen må jeg bruke ordet dessverre, for spesielt i det siste har jeg tenkt på å dø hver eneste dag. Noen dager mer enn andre. Det er mulig det går noen dager uten, men det er sjeldent. Hadde det ikke vært for den aller beste og mest unike personen som noen gang har vært i livet mitt, så hadde jeg kanskje ikke sittet her i dag. Slik ting er nå ser jeg for meg tre til maks fem år igjen på jorda, før jeg ikke takler det noe mer. Poenget med hele dette innlegget er altså at jeg ikke spøker med å dø, eller at jeg ikke skriver ting som kan tolkes som det, uten at jeg faktisk mener det.
Har et lite håp om at enkelte ting kan bli bedre etter hvert. Men tro derimot, det er noe annet.
Det skal lite til for at enkeltmennesker tror at man er sur. Det kan være at man svarer i en litt spesiell tone, at man svarer litt kort, eller at man svarer treigt. For meg er “er du sur?”-spørsmålet noe av det minst gjennomtenkte og nedvergende spørsmålet folk kan stille.
Det er nesten så jeg heller vil at folk skal tro jeg puler bestemora mi i stede for. Ok, ikke så ille da, men.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var bare jenter i en viss alder som stilte slike spørsmål, og det kan jeg faktisk. Det er fysisk mulig å si det, men jeg bør ikke, rett og slett fordi det er langt fra sant. En viss person i min familie som er snart midtveis i livet har fortsatt til uvane å konstantere eller spørre om folk er sur. Og det skal som sagt ikke mye til.
Ok, saken er. Jeg er sjeldent sur. Jeg er en del deprimert, det hender også jeg er sint. Jupp, hender også jeg er sur noen ganger… Gad, nå roter jeg meg bare bort. Ok, prøver igjen: Ja, det hender jeg er sur, men ikke spør om jeg er det uansett! Ok?
Det er noe av det verste folk kan spørre meg om eller si til meg! Det er helt greit å spørre om jeg er deprimert eller noe sånn, men ALDRI, og da mener jeg ALDRI spør om jeg er sur!
Folk som stiller det spørsmålet, eller kommer med en sånn påstand skulle vært bundet til en seng med rumpa bar, mens de mottar 30 saftige piskeslag der sola sjeldent skinner!
Sånn, godt å få det ut. Å få ut dette var nesten bedre enn å få ut den hvite gelèlignende gugga jeg rommer på der og da.
Ryktene forteller meg at Justin Bieber har begynt å røyke hasj. Belieberne har begynt å kutte seg. Yippee ki kay!!!
Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mer. Likevel så har jeg tenkt litt over saken, har som kjent en del fritid. Jeg har faktisk klart å funnet noe positivt i dette. For år etter år har mørke og heavye rockeartister som Marilyn Manson, Ozzy Osbourne, Alice Cooper og Rob Zombie fått skylden for selvmord, selvskading, massemord, osv. Endelig skal lyttere av pop-musikk også få kjenne hvordan det er å få “emo”-stempelet kastet etter seg. For dere som lurer, “emo” er kun en forkortelse for å være emosjonell. Emosjonell er å foreksempel kle seg etter følsene sine, så med andre ord er svært mange flere “emo”, enn hva folk tror!
Ok, så til den sorte siden av denne “Cut for Bieber”-trenden. Det som gjør meg noe arg er at denne tilbakestående trenden gjør vondt verre for de menneskene der ute som virkelig har problemer. Jeg snakker om de som kutter seg fordi de har en alvorlig psykisk lidelse som de vil dempe ved å gjøre lidelsen mer fysisk i stede. For de som virkelig har problemer så har dere tilbakestående sauer av noen Belibere klart å gjøre vondt verre. Jeg kjenner flere som har, eller har hatt virkelig alvorlige problemer med selvskading. Og jeg unner de virkelig ikke den forverrelsen som dere er med på å skape nå.
Til syvende og sist… At dere kutter dere vil virkelig ikke forandre noe annet enn at dere vil få noen arr som ikke går bort. Og en haug med spørsmål om hvorfor.
Så på tampen av dette innlegget. Når Justin Bieber mot all formodning returnerer til Norge i år. Løp det dere kan mot veiene, så skal jeg krysse fingrene for at Gud er med meg for en gang skyld og rydder litt i en rothaug som burde vært gjort noe med for en stund siden.
Selvskading er ingen kul ting. Det er verken kult om man gjør det av psykiske problemer eller for en kjendis… Men en ting kan jeg si, dersom en person med psykiske problemer kutter feil og omkommer som følge av kuttet, da får personen mine medfølelser. Det får IKKE de som kutter seg av en så tåpelig grunn at en annen person man mest sannsynlig ikke en gang har møtt engang plutselig har begynt å hasjrøyke!
Så Beliebere; ha LITT respekt for de som virkelig sliter! Og Justin: Takk for at du har flyttet “emo”-fokusen på en litt annen sjanger. Det er det eneste positive med denne tragedien..
Den gule, flytende tingen han ikke en gang ante om var gul. Han plystret på en lett melodi. Han hadde plystret den samme låta så mange ganger at den satt like godt fast til hjernen som en våt deilig pannekake som noen hadde kastet i taket.
Snart var tiden inne. Han stirret som en åpnet laks mot ovnen.
“Neimen, hva er det her?”, brøt han ut. Han hadde satt seg på leverposteiskiva fra i går mårres. Han tørket det forsiktig bort med et rent og tørket bananskall. Nå var han like fin igjen. Nesten.
Klokken tikket fortere enn en rullende bruskorsk. Nå ja, snart nå. Han tok litt på en pølse mens han klødde på en gammel loff han kjøpte forrige uke.
Pling. Nå var tiden inne. Begeistret åpnet han ovnen! Men hva var dette? Ovnen var tom? Skuffet innså han hva som var galt. Han hadde aldri satt gratengen inn. Nå måtte han vente i 40 minutter til.
Og det syntes han var minst like ille, som at mange bitre seigmenn nå undret seg hvorfor de hadde sett på denne råtne osten av en videokneip!
Tenk deg det tristeste som finnes. Når du så har bestemt deg for hva det er, tenk deg så noe enda tristere. Livet sies å være en gave, men det er mottakerens handlinger som avgjør om det blir det, eller om det blir en byrde.
Jeg kan se et ungt menneske fastlåst i egne vrangforrestillinger, følelser og uvaner. Togene bare passerer. For hvert sekund, hver eneste dag kommer det et tog. Hvert eneste et vil drive han til forskjellige nivå på livets linje. Han forsøker å ikke bestemme seg impulsivt. Han forsøker å ende på de rette skinnene.
I frykt for å havne på feil sted lar han alle togene kjøre forbi. Tiden har plutselig frosset fast som en tunge mot en stolpe i -20. Å rive seg løs fra uvanen etter så lang tid vil han nok kjenne. Men han rykker seg tilbake, han kjenner det gjør vondt etter alle disse år, men nå må han videre. Hvilket tog skal han ta? Hvor i livet ville det føre han hen?
Skulle han bare gå tilbake til å ikke ta noe valg. Skulle han simpelthen fortsette med valget om å la alle de andre valgene passere? Skulle han være modig og satse på å komme seg videre? Eller skulle han bare gå saktere under jorda ved å fortsette å stå stille på livets stasjon, ensom og patetisk hjelpeløs?
Jeg vet ikke med dere, men jeg har i alle fall ikke klart å bestemme meg for hva jeg vil bli når jeg en gang blir stor. Har du?
Jeg mener, det er så mye å velge mellom. Vil jeg bruke hendene, vil jeg gjøre noe mest kreativt? Skal jeg prøve meg på noe psykisk krevende, eller kanskje fysisk? Skal jeg selge noe, eller produsere noe? Du store Gehenna så mye det er å velge mellom.
Sånn, da har jeg fått en slags innledning på plass. På tide å fortsette.
Om jeg noen gang kommer til å jobbe med noe er uvisst. Jeg vet litt om noen yrker jeg kunne tenkt meg å drive med, men av en fascinerende grunn er jeg enda mer klar over en større rekke med jobber som jeg absolutt IKKE kunne tenkt meg. Yes, det er nettopp det jeg vil ta for meg nå.
Helt siden jeg var bitteliten har jeg hatt mystiske vrangforrestillinger knyttet til nesten alt som har med frisering å gjøre. Da jeg visste at min mor drev og farget håret til broderen måtte jeg ut, rett og slett fordi jeg følte meg veldig klam og svimmel. Hvorfor vet jeg ikke.
Når det har vært noe om frisering på tv har jeg enten skiftet kanal eller gått min vei om det var noen som så på. De fleste gangene jeg var til frisøren har det endt opp med å bli noe flaut og svimlende. Jeg har kastet opp ved flere anledninger i salongene, og den siste gangen jeg har vært hos en frisør i hele mitt liv så svimte jeg av i stolen mens jeg ble klippet, og kastet kraftig opp når jeg så våknet igjen. Siste gangen var faktisk på min 10- eller 11-årsdag
Og nei, det er ikke saks eller barbermaskin som er problemet, men det er så og si alt annet som gjør meg tåkete og kvalm. Jeg har rett og slett fobier tilknynttet hårfarging, gele, spray og så å si alt som har med fiksing av hår å gjøre.
Klipper håret mitt selv en dag i dag, med maskin. Og jeg gjør ikke noe annet enn det, sprayer det ikke for at det skal bli lettere å klippe. KUN vanlig barbering. Med andre ord er det også en grunn til at jeg alltid har hatt så kort hår!
Men det er ikke bare frisøryrket jeg har sterke plager med. Jeg takler heller ikke en gang når folk snakker om piercinger eller tatoveringer. Jeg svimer av bare folk snakker om det, og jeg håper bare at de fleste vennene mine anskaffer seg minst mulig piercing og tatoveringer i fremtiden. Hvis ikke kan det bli problematisk for meg å være i nærheten i enkelte situasjoner. Litt skal gå bra, men om det er for mye tatoveringer og piercinger som jeg ikke klarer å ignorere, da sliter jeg! Igjen, jeg vet ikke hvorfor, men det er sånt som gjør at jeg fort blekner og svimer av.
Så, da går jeg ut ifra at jeg for lengst har understreket at jeg ikke kan jobbe med noen av de tre nevnte yrkene. Ikke heldig å svime av og kaste opp på jobb mange ganger om dagen…
Er det et yrke jeg virkelig har stor respekt for så er det de som driver med prostitusjon. Prostitusjon er ikke for de mest følsomme av oss. Ser for meg at man fort får høre en del dritt, folk skal alltid fortelle hva de synes. I tillegg KAN det være greit å være i litt bedre form rent fysisk om jeg skulle solgt sexuelle tjenester.
Bare tanken på å svelge en annen manns sæd… Eller å latt et menneske som egentlig ser ut som et vrak pumpe på rumpa mi.. Eller å knulle en eldre dame oppi 80-års alderen…
Man må tåle å høre en del om seg selv i dette yrket, men man bør også være villig til å gjøre en del ting med en del mennesker som man kanskje egentlig ikke har så lyst til. Og ja, selvfølgelig må selv en prostituert få sette sine grenser, men jeg tror bare at mine grenser akkurat der hadde blitt alt for smale til at det hadde funket å vært prostituert for mitt vedkommende.
Generelt er ikke helsefagarbeider-yrket noe som frister i hele tatt, uansett alder, sykdommer og type folk. Spesielt ikke tanken på å være på et eldresenter. Jeg liker ikke spesielt fan av eldre folk. Eldre mennesker minner meg på skrekken om å selv bli gammel, og det er noe av det verste jeg vet.
Så har vi det at eldre gjerne er veldig glemsk. Andres glemsomhet irriterer meg og er ikke til å ignorere! Dessuten ser jeg for meg at det er naturlig å måtte holde de ved selskap når de spiser, og mange eldre spiser ikke veldig delikat… Ikke lukter eldre mennesker så godt heller. Nei, eldre mennesker er irriterende, deprimerende vesener, ferdig med det.
Jeg hater verken barn eller eldre. Men av eldre og barn er vel barn det som kommer nærmest hatlinja, for å si det sånn. Barn er slitsomme vesener. Barn er rett og slett irriterende, plagsomme og som regel bråkete. Jadda, har selv vært barn… Og ja, barn er som alle andre mennesker også svært forskjellige… Men det hjelper ikke, jeg får noen svært dårlige, ubehagelige følser bare jeg tenker på barn, jeg kan bare ikke fordra de! Verken et barn alene, og spesielt ikke i flokk.
Først et spørsmål. Noen som vet om det finnes et mer kjønnsnøytralt, mer politisk korrekt ord for dette yrket? Når det kommer til rengjøring så er ikke det noe jeg er supergod på. Jeg er flink til å rydde opp etter meg selv og sørge for at ting er i system, der er jeg nesten “for flink”. Jeg vasker også toalettet regelmessig, og støvsuger. Jeg liker faktisk å rengjøre hjemme hos meg selv, selv om ikke vasking er noe jeg gjør så alt for ofte.. Men å vaske opp for eller etter andre… Den tanken kjenner jeg at jeg får en liten brekning i halsen av. Spesielt når det kommer til toaletter. Det hender jo at folk er uheldige eller bare ikke gidder å gå på do på riktig måte. Det hender også at folk kaster opp enten det er snakk om på skole, hotell, butikk… Ja, hvor enn det skal være… Nei, jeg er ikke keen på vaskedame-yrket. Ikke tror jeg ryggen min er helt skapt for det heller, selv om jeg bare er i en alder av 21 år.
Faktisk noe jeg har prøvd meg på. Jeg er en nysjerrig person, men jeg føler ikke at min nysjerrighet strekker seg til hvis jeg foreksempel skulle jobbet i lokalavisa på Oppdal, i VG, Dagbladet… I det hele tatt. Jeg har at ganske særegent og smalt interessefelt, og det jeg ikke har interesse av klarer folk heller ikke å få meg interessert i om man prøver. Skulle jeg være journalist burde jeg ikke ha den sosiale angsten som er nevnt tidligere, jeg burde være flinkere til å fokusere på saker selv om de ikke ligger så nært hjertet mitt… Dessuten liker jeg ikke pågående folk, og jeg synes folk som jobber innen f.eks radio, tv og aviser er nettopp det.
Skulle jeg listet opp alle yrkene jeg ikke tror jeg hadde passet i hadde det blitt en egen blogg for det. Er mange yrker jeg fortsatt kunne nevnt, men her er de som jeg tror jeg ville fått mest problemer med av en psykisk eller fysisk grunn. En liste over jobber jeg ikke kunne tenkt meg av foreksempel mer kjedsomhetsrelaterte grunner kan jeg eventuelt lage en annen gang.
Hvordan er det med deg? Er det noen yrker du så absolutt ALDRI skal prøve deg på?
Av andre yrker jeg svært lite kunne tenkt meg kan jeg også nevne (telefon)selger, tannlege, lege, lærer, politi, ambulansesjåfør, taxisjåfør, veiarbeider, prest og søppelmann. Men føler liksom at lista er lang nok nå, er vel grenser på hvor langt dere gidder å lese.
Tenkte det var på tide å la sinnakjeften få snakke litt igjen.
Eller sint, og sint fru Blom… Ok, det DER irriterer meg, hvem er fru Blom for helvete?
Den ukjente dama til butleren til Astrid Anker-Hansen?
Enyway.
I fjorhøst skrev jeg et blogginnlegg om ti ting som irriterer meg. Fremdeles er det ikke til å legge lokk på at jeg fremdeles har flere punkter som tenner irritasjonsflammene i meg.
Så her får dere en fortsettelse på flere ting som irriterer!
1. Lave, uønskede lyder
På forrige liste skrev jeg om høye, ønskede lyder. Men sannheten er at jeg irriterer meg vel så mye. Jeg er typen som må kjempe for å holde meg positiv dersom jeg må sitte å høre på andres smatting og slavsing. Matlyder er en prøve så lenge det kommer fra andre enn meg selv.
Ja, så har vi lyder som oppstår når noen stikker hånda nedi f.eks en godtepose.. Eller når man sitter i samme rom som et annet individ som leser en bok og stadig sitter å småfniser og ler. Eller hvis noen sitter å kommenterer et tv-program eller en film som du selv ikke ser på, eller bare ikke synes er interessant selv.
2. Priser som ikke er overens
“Skal vi se… Åh, det spillet koster bare 349 i følge denne katalogen, da tror jeg at jeg skal på butikken en tur!”
Når jeg omsider kommer til butikken oppdager jeg at prislappen som er påklistret påstår at spillet koster 599. Ok, ikke noen big deal, men det er likevel litt irriterende når prisen krangler med seg selv. Det er selvfølgelig bare å ta med produktet i kassa og henvise til det som står i katalogen deres, men likevel…
3. Treige svar
Her kommer jeg til å stikke en tå eller tre i revesaksa, men det får så være.
Jeg snakker om når du sender en sms til noen og det tar time etter time, i verste fall døgn til meldingen blir besvart. Eller når du skriver til noen på facebook, Skype, msn… Ja, poenget er tatt!
Ps: Jeg har blitt bedre på dette punktet selv!
4. Folk som er klistret til fortiden
Det er greit at vi er alle forskjellige med ulike behov og følelser. Vi er alle oppvokst med forskjellige ting, hendelser og miljøer. Men uansett så ser jeg fremdeles ikke helt grunnen til å stadig støtt snakke om ting som har vært. I en viss grad snakker vi alle om ting som er gjort. Men nå sikter jeg til når folk er så fastlåst i fortidens forrestillinger og hendelser at det ikke går en dag uten at man har snakker om det i rundt en time til sammen.. Eller mer. Livet handler om å se fremover, ikke bakover… Man skal ikke den veien!
5. Når folk ikke gjør opp etter seg i mitt sted
Hva folk gjør hos seg selv, på sin eiendom gir jeg blanke faen i. Men når jeg har besøk av folk som ikke rydder opp etter seg når de har gjort noe, da kjenner jeg en viss plage renne nedover skuldrene mine. Flytter du på noe som er mitt, så flytt det tilbake i samme stilling, sted og posisjon som det lå i utgangspunktet. Helst så fort som mulig. Jeg takler svært dårlig når jeg føler at noe blir rotete… Er du så uheldig å velte noe, ta det opp igjen! Knuser du noe, ta det opp UMIDDELBART, og er det noe som dessverre er mitt, så si fra med en gang!
6. Et nei er hos meg et NEI!
Igjen en regel som gjelder for folk som er på besøk. Jeg anser meg selv ikke som spesielt streng. Men det er enkelte ting jeg ikke tolererer.
F.eks så har ikke jeg fryser. Hvis du da er på besøk hos meg og har lyst på en iskake så er det greit på den betingelsen at du spiser den opp med en gang. Jeg liker ikke å ha ting som har smeltet verken i kjøleskapet mitt eller andre steder. Og nei, det er uaktuelt at du setter iskaka i en pose utenfor vinduet, selv om det er flere minus. Din iskake har ikke noe å gjøre utenfor der jeg bor, selv ikke om den graves ned i snøen så ingen ser det! Slike ting er ikke noe å diskutere en gang, og godtar du ikke det kan jeg love deg at jeg ikke blir blid på deg.
Generelt liker jeg dårlig når mine grenser og regler ikke blir godtatt og respektert. Hjemme hos deg må du få ha så mange iskaker du vil utenfor vinduet ditt i snøen, men hos meg er sånt noe jeg ikke synes er greit.
7. Glemsomhet! “Da jeg var liten så bakte mamma en stor kake til lillesøster. Dessverre fikk ingen gleden av å smake på kaken fordi storesøster hadde drukket seg dritings, falt ned over trappegelenderet i stua og landet rett ned i kaka så det sprutet over alt. Har jeg fortalt det før?”
“Ja.. Tror det er femte eller sjette gangen nå, men det går greit…”
Joda, det går greit i den forstand at det ikke skjer noe av at folk bruker tid på å gjenfortelle en historie du altså har brukt tid av livet ditt på å fortelle meg før… Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg synes det er noe irriterende når folk forteller deg ting de har fortalt før… Frustrerende er det også når du selv har fortalt noe til noen, også har den du har fortalt det til glemt det… Atter et punkt jeg kjenner at hjernebarken min tenner småe gnister av… Grr…
Det er ikke alltid man skal forstå alt. Eller, man SKAL ALDRI komme til å forstå alt!
Så tenkte jeg, hva med å gjøre et blogginnlegg om ting jeg bare ikke kan forstå?
Hva meningen skulle være med det, vet jeg ikke.
Kanskje jeg kan få svar på noe? Eller kanskje jeg bare vil forstå enda mindre av de svarene jeg får?
Uansett, jeg vet ikke før jeg har prøvd.
I. Hvorfor folk må hakke på hverandre?
Jeg kan bare ikke begripe hva behovet enkelte mennesker har for å henge ut, nedverge, trakkasere, udmyke, og tråkke på andre skal være godt for. Hvorfor bruker så mange individer så mye tid på slikt? Jeg har selv blitt mobbet på, og jeg har også mobbet andre… Hvorfor forstår jeg ikke i dag. Jeg sier som den sangen.. Why can`t we be friends?
II. Hvorfor folk legger ut bilder de selv ikke forstår hvorfor de legger ut?
Jepp, det finnes slike mennesker også. Mennesker som legger ut bilder de ikke forstår hvorfor de har publisert. Det er klart, det går ann å velge feil bilde, men da er det jo bare å slette det igjen om det er for ille.
III. Hvorfor folk må drikke seg drita?
Jeg syns rett og slett at dette er et punkt som for meg beskriver en eneste ting: Idioti!
Selv om jeg personlig ikke er noe særlig begeistret for alkohol, så kan jeg forstå de som drikker litt for å kose seg og sånn… Men når folk drikker seg drita… Da kommer det store, fortvilte spørsmålstegnet fra meg. Hvorfor verden, hvorfor????
IV. Hvorfor superlim ikke stivner i tuben?
Når man klemmer lim ut av “hjemstedet sitt”, så stivner det etter hvert. Hvor fort kommer selvsagt an på mengde og (sikkert) litt andre ting. Er det mengden i en tube som gjør at det ikke stivner, eller er det noe mer som hindrer limet fra å stivne inni tuben? Det er ikke så mye lim i de minste tubene man kan finne, og jeg tror man skal vente en stund før limet eventuelt hadde stivnet i tuben uten at den hadde vært åpen. Eller er det bare jeg som tenker og tror nå?
V. Hva er greie med deppemusikk når man er deppa?
Helt ok, jeg hører noe på triste og depressive sanger selv i vanskelige perioder. For selv jeg forstår jo at det kan hjelpe å høre på musikk som forteller at det er flere som har hatt det tøft. Men når det BARE skal spilles depressiv musikk i eningen… Forstår ikke folk at dette er en ting som gjør at man mest sannsynlig vil deppe enda lengre enn “nødvendig”? Igjen, det hjelper med depressiv musikk man kan kjenne seg igjen i der og da, men når det PLUTSELIG er BARE det som skal spilles i ukesvis/årevis??? Har man da i hele tatt prøvd å finne noe mer oppmuntrende? Vil enkelte virkelig ha det vondt?
Helt til slutt vil jeg legge til en video som jeg filmet i ettermiddag.
En stund siden rottene mine har fått noe oppmerksomhet av dere nå.
Her har dere som vil se, en liten, fersk videoblogg med rottene mine som hovedfokus:
Ellers folkens. Hva har dere bedrivet tiden deres med?
Eller bedre; har noen av dere opplevd noe spesielt dere føler er verdt å dele med meg uten at dere tror jeg kommer til å gjespe av å lese om det?
Personlig driter jeg faktisk i det. Tenkte en stund at jeg skulle spørre for å være hyggelig, men den stunden ble kortvarig.
Går utifra at dette blir en sjette ting jeg ikke forstår.. Altså, hvorfor jeg spurte om hva dere har gjort i dag.
De uvitende juleterroristene
Tenkte egentlig at jeg ikke skulle skrive flere ord og linjer om dette temaet. Men jeg har så lite å gjøre på, så jeg gjør det likevel. Er det noen som ikke har fått med seg at vi er inne i en ny juleperiode, så synes jeg at vedkommende skal få fortsette å være uvitende. Personlig er jeg selv ikke noe glad i disse dagene som har vært den siste tiden, og jeg gruer meg til enda tøffere dager som kommer.
For meg er det ikke bare kulde og klima som gjør at jeg har det litt vanskelig nå. Det er en del mer.
Det er den uvitende terroren som mange driver på med. Det er butikkene. Det er markedet. Det er internett. Det er folk.
Jeg nevnte internett, og akkurat det er i år et av de problemene jeg tror skal bli blant de minste. For siden i fjor har jeg for eksempel valgt ut noen få mennesker som jeg får se oppdateringene til på forsiden. Sånn var det ikke sist år. Nå slipper jeg å få opp de verste julestatusene, oppdateringene og bildene. Sånn sett vil nok dette året bli litt greiere enn det var i fjor.
Men det er som sagt ikke bare internett. Jeg nevnte også nettopp butikkene, markedet og folk. For mange utløses glede når man mottar en gave eller et kort med en god jul-hilsen. Til meg utløser slikt heller depressive følelser. Og jeg tenkte at jeg nå skal forklare litt nærmere om hvorfor jeg ikke er glad i gaver, enten det er bursdag, jul eller noe annet.
Kort, hilsener, gaver og overraskelser
Jeg er som egentlig ikke trenger å nevnes, veldig kresen. I år har jeg kastet og gitt bort en del ting som jeg ikke lengre er interessert i å ha. Det meste har vært ting jeg har kjøpt selv på impuls. Senest i går solgte jeg alle Olsenbanden-filmene til min mor, altså seniorutgaven. Og det er fremdeles en del ting jeg vil kvitte meg med. Og jeg skal gjøre enda en ting helt klart, det er ikke det at jeg har fått dårlig plass. Niks, for jeg har god plass, det er ikke det som er saken. Men jeg vil uavhengig av plassen jeg har, at det kun skal finnes ting her som jeg virkelig bryr meg om. Ting som er en større sannsynlighet for at jeg faktisk gidder å benytte meg av, ting som jeg gidder og vil bruke. Så vær så snill å ikke gi meg noe, og da mener jeg generellt uavhengig av hva settingen er. Jul eller ikke. Hva er vitsen når det er så stor sannsynlighet for at jeg bare kaster det, gir det bort eller gjemmer det bort uansett?
Så tenkte jeg å bevege meg til punkt nummer to. “God jul”-hilsninger. For meg utløser “god jul” en mindre god følelse. Med andre ord kan dere allerede notere ned at selv noe så smått som julekort er bare å glemme. Ikke send meg en sms med noe som har med jul å gjøre, ikke send meg en mail, ikke si “god jul”, ikke legg igjen noe på facebooken min.. Det vil bare bli kastet eller slettet uansett. Jeg er virkelig en julehater, og selv om jeg har et valg om å være med noen, velger jeg heller å være alene. For alternativet er å være hos familien, men der er det juleprogrammer på tv, pepperkaker og andre ting som minner om jula. Hjemme er det ikke en pøkk som minner meg om jula, med unntak av enkelte artikler på nett og slik jeg ikke får ignorert uansett.
Ensomheten
Nå tenker du sikkert; Men du må da føle deg utrolig ensom?
JA! Fakta er nemlig, jeg gjør det…
Det er et noe begrenset utvalg folk å snakke med på nettet da en del er mer opptatt med andre ting, enn ellers i året. Jeg har ingen nære venner lenger i Oppdal, utenom min familie, og de anser jeg kun som familie, ikke nære venner… De neste dagene vil jeg mest sannsynlig bare bli sittende helt alene uten noen å kommunisere med av folk jeg vil snakke med. Jeg føler meg veldig ensom, og det er en noe depressiv følelse. Men jeg vil som jeg har skrevet i tidligere innlegg heller være alene og ensom fremfor å snakke med folk jeg har så lite felles med, som dermed gjør at jeg føler meg enda mer ensom enn når jeg er helt alene.
Jeg har vurdert å slette facebook fra og med i dag til litt ut mot januar. Men jeg tror ikke det vil gjøre noe nytte for meg. Jeg har i alle fall et håp om at de fleste, om ikke forstår meg, så i alle fall tar hensyn til at jeg ikke feirer jul og ikke vil ha NOE med det å gjøre.
Så vil det jo mest sannsynlig være noen som er pålogget der og da av de få menneskene jeg virkelig liker her i verden. Og de er det ikke sikkert jeg hadde fått snakket med om jeg hadde slettet facebook, og holdt meg vekk fra Skype frem til nyåret. Jeg håper i hvertfall at jeg får snakke litt med bestevennene mine i alle fall, selv om det nok ikke blir like “mye” som til vanlig..
Angsten for å ringe, angsten for å ta kontakt
Så tenker dere kanskje; Men du kan i alle fall ringe noen av de du vil snakke med?
Nei, det tørr jeg ikke… Jeg har angst for at jeg skal ringe noen på et tidspunkt noen har drukket noe, uansett om det er snakk om en veldig liten dose.
Når folk drikker blir man jo annerledes fra slik jeg er vant til at de er når de er edru. Noen mer enn andre, men poenget er at for meg skal det ikke store forandringen til for at jeg tenker veldig mye over det, i negativ forstand. Så dette er faktisk grunnen til at jeg ikke tørr å ringe noen selv, fordi jeg har så stor, paranoid frykt for at noen har drukket. Dette gjelder til og med i hverdagen. Ikke bare i jula, i helgene, i påska, osv.
Uansett hvor usannsynlig det er så lar jeg alltid være å ringe folk fordi jeg får alltid en liten angst-følse for at det KAN JO HENDE at noen har tatt noe… Og da lar jeg heller være… Så derfor er det helst folk som ringer meg, da de nærmeste vennene mine vet at jeg ikke liker når noen er påvirket av noe. Mens hvis det er jeg som ringer først, så er det en større sjanse for at de glemmer seg og tar den likevel om de ser at det er meg.
Altså, det er ingen av mine venner som jeg tror drikker mer enn vanlig. Det er heller ingen av de som er alkoholikere eller noe i den dur. Men hver gang jeg har lyst til å ringen noen så tenker jeg “det KAN jo hende at de har tatt seg noe likevel…” Og i tillegg til at jeg har problemer med forandringer og endringer, så sliter jeg også en del med enkelte former for spøk, ironi, sarkasme og slik, noe som kommer med diagnosen min asperger. Når folk drikker blir de gjerne i tillegg til forandret, også mer tullete og fjasete, og det er en ting jeg har problem med, og som jeg kan få en slags unødvendig, lidende angstpanikk-følelse av.
Er vanskelig å beskrive dette, siden jeg vet at det er sikkert ingen som kan tenke seg noe slikt selv… Så jeg har egentlig ikke store troa på at noen helt vil forstå det jeg nå skriver, men jeg skriver det ned likevel.
Jeg har angst og jeg sliter med en del ting. Jeg har en lav psyke, og jeg tåler mye som folk flest tar forgitt, svært dårlig.
Spesielt rundt folks bursdager og andre høytider prøver jeg å ta kontakt mindre enn ellers, fordi jeg er så redd for at jeg skal snakke med en påvirket side av noen som jeg ikke liker så godt som den edrue.
Men nå var det egentlig jula som var temaet, og ikke min angst for å ta kontakt med noen..
Og jeg føler egentlig nå at jeg har skrevet nok.
