Dersom Aylar Lie og Richard Kuklinski hadde fått et barn sammen, ja så er det ikke umulig at avkommet hadde vært nettopp en som meg. Forhørisk vakker med et pokerfjes uten like, men også kald og utspekulert med en helt egen evne til å slakte det som slaktes må. Fornøyd? ta det med meg , misfornøyd? - ta og ring sekretæren min, Lillian. Ditt utakknemlige kattekryp..
G-R-A-T-U-L-E-R-E-R-!-!-! så super ultra masse med dagen alle herlige, sprudlende, kreative, omtenksomme, smarte, morsomme, og generelt bare helt fantastiske kvinner der ute!!
Hva hadde verden vært uten dere? For ikke å nevne – hva hadde egentlig JEG vært i en verden uten kvinner? Nærmest hele livet har godt over halvparten av mine beste venner vært nettopp kvinner. 70% av alle jeg har ukentlig kontakt med per dags, om ikke mer, er kvinner. Jeg simpelthen ELSKER kvinner. Jeg syns stort settkvinner er mer behagelige vesen enn menn å “henge med”, men også når det kommer til kunst og underholdning så har kvinner i veldig mange år bidratt til å forme nettopp den jeg er blitt i dag.
Nesten ALLE mine favoritt-forfattere er, ja helt riktig; kvinner! En stor andel av de kreative sjeler jeg følger på Instagram; kvinner! Og ikke helt tilfeldig er det også en betydelig god dose kvinner som preger mine spillelister inne på Itunes og Spotify.
Det er noe med ordtaket “ingen nevnt, ingen glemt“, men igjen.. jeg har aldri vært den mest tradisjonelle – eller politisk korrekte. Så her er har dere én musikk video/låt hver, fra de seks kvinnelige artistene som har fått mest rom i mine øreganger i det siste!
Poppy – Concrete
Billie Eilish – bury a friend
Kristin Frogner – Stars Above My Head
Miley Cyrus – Midnight Sky (dette er for øvrig min stå opp-alarm for tiden)
Lady Gaga – 911
SCARLET – Love Heroin
Dette skulle egentlig være Det.
Men rett før siste innspurt kom jeg på en låt til som bare M-Å med! En sang som synges av to kvinner, fiktive vel og merke, men like fullt.. kvinner!!
Så helt til slutt vil jeg avrunde dette hyllest-innlegget med ett av mine absolutte favoritt musikal-nummer all time;
«Du skal gå» med “Juni” (Anette Hoff) og “Amanda Anker-Hansen” (Evelyn Rasmussen Osazuwa) fra Hotel Cæsar ep. 3000.
I dag tenkte jeg nok en gang at jeg skulle teste ut litt forskjellige nye ting. Er det for eksempel innafor å drikke Oboy med vann – i stede for melk??
Og hvor mange tomler ned klarer egentlig en aldrende youtuber å hanke inn på 29 sekunder?? 😅
For ikke altfor mange evigheter siden var jeg en fryktløs romreiser. Jeg hadde mitt eget lille romskip som besto av fire trestoler som sto rygg mot rygg mot rygg mot rygg, slik at de formet en firkant midt i hvor det så vidt var plass til den gang lille meg. Og over disse fire stolene lå det et teppe som sørget for litt ekstra trygghet.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg bygget meg dette romskipet på stuegulvet hjemme hos farmor og farfar, eller hvor mange timer jeg tilbragte der, før magien på tanken begynte å gå tom, men der og da føltes det som en liten evighet. Og jeg var en stolt romfarer må vite. Det hendte seg titt og ofte at jeg måtte låne hustelefonen for å fortelle min tante på Dombås, eller mormor oppi Rennebu, at ja; “nå kan det fort gå en stund før dere hører fra meg igjen!” For i verdensrommet er det tross alt ingen som lagt noen telefonkabler.
Dette er minner fra min forfalne barndom som raskt siger tilbake allerede ved første side av Kristin Bortolottis «Den magiske pappesken». En genuint generøs og fortryllende barnebok hvor hver eneste side byr på fantastiske tegninger, og dikt som sammen tar meg som leser med ut på en barnlig reise i tid og rom.
Se – den lever!!
Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord, eller i dette tilfelle – tegninger. Jeg er ikke alltid enig med dette ordtaket, men når det gjelder de flotte blyanttegningene som lyser opp her, ja så rommer disse en hel del. Og selv om dette ikke er en digital bok med bevegelige animasjoner, så føles likevel tegningene såpass levende at det er like før jeg må dukke for at ikke den magiske esken med de to barna boken handler om, skal kollidere med hodet mitt.
Et hvert bilde vekker minner fra min egen barndom. Gode minner. Lekne minner. Uskyldige minner. Samtidig makter de også å gjøre meg engasjert i det universet barna i denne fortellingen sammen skaper med sin nysgjerrighet og fantasi. Og det er med en stadig økende takknemlighet at jeg får være med på reisen. Jeg er ikke helt sikker på om de legger merke til meg her jeg sitter og leser, men jeg tror det?
Denne boken byr på så fantastiske flotte og (igjen) LEVENDE tegninger at hadde den “kun” bestått disse tegningene, ja så tror jeg at det også hadde funket. Men når det igjen er sagt så er også teksten/diktene lekende god. Jeg har ved noen anledninger kritisert forfattere – både av bøker for voksne, men også for barn – for å skrive på en litt for kronglete måte. Bruke ord og uttrykk som kan være litt vel “hard to get”. Ord og uttrykk jeg har blitt så fokusert på å prøve og forstå, og som gradvis har tatt meg lengre og lengre bort fra den gode leseropplevelsen. Dette er dog ikke tilfelle her.
Historien som fortsetter etter siste side!
Det å lese «Den magiske pappesken» er nemlig en like fornøyelig opplevelse som om man “bare” skulle sett på alle tegningene. Boken er både lett å lese og forstå. Like fult er det noe mystisk her. Som et og annet spørsmål som popper opp i hodet mitt under veis. Spørsmål jeg ikke helt greier å besvare, og som heller ikke er besvart når jeg til slutt er på siste side og boken omsider lukkes – og for det er jeg igjen takknemlig.
For med denne mystikken, de ubesvarte spørsmålene, kan jeg fortsette å sveve i verdensrommet sammen med de to barna en stund til. Og det er nettopp slik alle gode eventyr burde være. De beste eventyrene gir deg ikke alt på en gang. De lar noe mystikk ligge igjen, helst ikke så mye at det frarøver deg nattesøvnen, men akkurat nok til at du bevist, eller ubevist, “flyr tilbake” ved senere anledninger. Og det virker som det er nettopp det forfatter Kristin har forstått, og så elegant har klart å oppnå.
Jeg nevnte tidligere at “bare” tegningene her står helt utmerket på egne bein. Dette gjelder også det skriftlige. Hadde man valgt å skrote det ene fult og helt, tror jeg nesten den gode opplevelsen fortsatt hadde vært like fult til stede. For både som illustratør og tegner, men også som tekstforfatter og dikter står Kristin Bortolotti sine ferdigheter og skills så og si like sterkt som barns endeløse fantasi.
Det er ikke så mange som vet dette her, men jeg er det man trygt kan kalle en vaskeekte sjørøver. Eller vaskeekte, og vaskeekte. Jeg er i hvert fall sjørøver. Ish.
De siste par ukene har jeg nemlig vært på et og annet tokt i lag med en av mine aller beste venner Lillian. Og som de smarte og oppegående piratene vi er så har vi – det vil si Lillian – foreviget noen av de mest ekstreme(!!) situasjonene vi har blitt kastet ut i, og lagt de ut på Youtube – til skrekk og advarsel for alle som bare måtte våge å tenke tanken på å kødde med oss! 😬
Enn så lenge er det lagt ut to episoder, hvor første del kan sees HER! og nummer 2 kan sees HEEEEER!!
Og for å si det sånn..
Dere har alle med å abonnere på kanalen til Lilli, for hvis ikke kan dere bare se for dere hvilke fatale følger det vil få for deg og deres nærmeste. Plutselig dukker vi opp på dørstokken med trekkspill og ukulele! Arrrrrr!!!
For rundt 10 år siden begynte min interesse for den lavyanske satanismen – skapt av Anton LaVey i 1969 – å spire og gro. Jeg gikk sikret meg en kopi av den satanistiske bibel, og forsøkte etter beste emne å leve etter de satanistiske reglene.
Men hvor langt gikk denne interessen? Hva er mitt syn på andre religioner i dag? Har det seg slik at jeg avskyr kristendommen som pesten?
For lenge, lenge siden kunne jeg støtt og stadig slå på pcen i håp om at jeg straks skulle sette i gang med et eller annet blogg-innlegg, eller noe Youtube-greier, selv om jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva jeg skulle skrive.. eller filme.. om jeg kom til å produsere noe i hele tatt!
I det siste har dette falt mer og mer til sjeldenhetene, men av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre det igjen nå. You know, for old times sakes skyld.
Så satt jeg her igjen da og tenkte… vel, fint lite i grunn. 😅 Men SÅ slo det meg at det er jo den aller siste februar-dagen i dag. Ergo er det på tide å vende blikket litt tilbake på NOE av det som har vært positivt de siste 28 dagene.
• Da jeg vant 150 kroner! Siden i fjor vinter har jeg begynt å kjøpe digitale flax-lodd gjennom norsk-tipping.no. Men i og med at jeg blir så fort “hektet” på ting så ramlet jeg brått inn på tanken “hva hvis jeg ender opp som spillavhengig???” – så jeg satte en budsjettbegrensing på maks 150 kroner hver måned, maks 50 kroner dagen. Dvs. 50 kroner av de pengene jeg har fra før av. Vinner jeg litt ekstra, er det selvfølgelig greit om jeg spiller litt ekstra også.
For det har jo skjedd at jeg har vunnet 100 kroner på en dag. Da har jeg vanligvis bare fortsettet å kjøpe lodd helt til saldoen inne på Norsk Tipping har vært nedskrapt. Men den 4. februar vant jeg plutselig 150 kroner som jeg valgte å IKKE(!!) bruke opp på enda flere lodd, men heller overføre rett inn til bankkonto. 😊
• Three Shades of Leap!
Mitt siste profilbilde på Facebook
Den siste måneden er det nok flere som har merket at særlig instagramen min har blitt spritet opp med innhold litt utenom mitt vanlige. Jeg har ganske enkelt blitt mer kreativ og variert på bildefronten, og det er mye takket være appene “Motionleap”, “Artleap” og “Lightleap”.
Alle tre kommer fra samme studio, men byr på forskjellige muligheter. Alle tre koster ca. 600 kroner stykket hvis man vil eie de for “evig og alltid”. Man kan også betale mindre summer for å abonnere på de så og så lenge, men tatt i betrakting hvor gull jeg syns disse appene er, samt hvor ofte jeg faktisk legger ut ting her eller der, ja så var det i grunn ikke noe annet alternativ for meg personlig enn å permanent kjøpe alle tre. Har ikke angret et sekund siden!
• Koronatesten Som nevnt i tidligere innlegg kan jeg være nokså pysete når det kommer til ting som skal stikkes inn i kroppen på den ene eller den andre måten. Så da jeg for noen uker siden begynte å kjenne meg litt “off”, ja så vurderte jeg å bare isolere meg helt, få familie og bekjente til å handle for meg, og plett gi BenteBent i å ta noen som helst test. Men SÅ kom samvittigheten, og fornuften sakte, men sikkert frem. Og til slutt sto jeg der i kulda mens en hyggelig dame forkledd som birøkter poket meg litt i munnhulen, og deretter penetrerte det ene neseboret mitt.
Da jeg så var ferdig og på vei hjem igjen så kunne jeg ikke annet enn å bryte ut i latter. “Var dette alt”? 🤣 Ja, det var visst det. Jeg hadde grudd meg så heftig, særlig dagen før. Og som “alltid” var heller ikke dette noe å grue seg til – ikke egentlig.
Jeg skulle kinda ønske jeg hadde tatt denne testen noen måneder tidligere, selv om jeg ikke har følt meg noe syk i hele tatt. Men, men. NÅ VET JEG!! ^^
• Hostel Cæsar
Bildet tilhører: Hostel Cæsar-podden
En annen ting som neppe er noe stor hemmelighet er at jeg lenge har vært en nokså stor Hotel Cæsar-fan. Og derfor har jeg nå gått rundt en stund og ønsket meg en helt egen Cæsar-pod. Håpet om at dette faktisk skulle skje har vel og merke mørknet en del etter at serien ble avsluttet for litt over tre år siden, men SÅ gjorde plutselig covid19 sin entre! 🤪 Og mens noen det siste året har lært seg å bake, eller å hoppe over så mange doruller som mulig med katter og kjempehamster, har andre begynt å se filmer og serier de ellers neppe ville ha sett.. Forså å podde om det etterpå.
Per dags dato byr ikke “Hostel Cæsar” (for oss som helst vil bo på hotellet, men bare har råd til hostellet) på så heftig mange episoder. I skrivende stund er det kun 9 stykker ute, som dekker de første 26(?) episodene fra sesong 1. Men av det som har blitt lagt ut så langt har vært bidige minutt vært gull, gull, GULL!!
Dog litt “stressa” over at ferskeste episode ble lagt ut i november, men jeg håååper og tror at de to skjønne jentene som har denne podden sammen vil komme ut med mer – så fort det har roet seg litt med tanke på studie og korona.
• Ny Youtube-logo! Helt siden 16. august 2012 har man kunnet se en logo i høyre hjørne på mine videoer som den gang da gjenspeilet nokså godt hvem jeg var, for ikke å snakke om – hvem jeg helst prøvde å være. En mørk og hard mann som satte fyr på alt og alle som kom i veien. En fyr som ikke vegret seg nevneverdig for å gjøre, eller si “litt” drøye ting for oppmerksomhetens skyld. Og som ofte tenkte at den beste måten å bli sett på var hvis jeg kunne være mest mulig kontroversiell.
Og det er ikke det at jeg ikke liker oppmerksomhet eller en og annen kontrovers lengre i dag. Men jeg har ikke lengre samme behovet for å gjøre ting for oppmerksomhetens skyld, og jeg gjør stadig sjeldnere “kontroversielle” ting fordi jeg vet de er “kontroversielle”. Ikke er jeg så mørk til sinns lengre heller, så jeg har ganske enkelt ikke følt at den gamle logoen har vært den beste representanten av hvem jeg er lengre, på en god stund.
Derfor har jeg denne uken laget en helt ny logo, som jeg helt ærlig syns er litt uvandt å se oppe i det høyre hjørnet her og nå. Men som jeg likevel liker bedre, og som jeg syns viser bedre hvem jeg har utviklet meg til i dag, kontra det den forrige altså har gjort de senere årene.
Hva syns så dere om dette nye logo-byttet? Liker dere den nye logoen, eller skulle dere helst sett at jeg hadde tviholdt på den forrige?
For en del år siden lot jeg en eks av meg få scrolle gjennom ALT av album som jeg hadde på min kjære, kjære Ipod Classic – R.I.P!
Etter at hun hadde tegnet seg et bilde av som var på den tok det ikke mange sekundene før hun bare måtte erkjenne at hvis hun hadde funnet denne Ipoden (RIP!!!! <3) helt random et sted uten å ant hvem den tilhørte, så hadde hun tenkt at den tilhørte en voksen, med barn.
Og kinda litt sånn kan man vel tenke om mye av det jeg ellers har valgt å ha rundt meg også. “Her MÅ det da bo en satanist, en influencer og et lite barn liksom??”. 🤔 Samtlige av mine interesser er nemlig så på hver sine side av to vidt forskjellige spekter at jeg faktisk blir litt fascinert bare av å tenke på det selv.
For de av dere som har fulgt meg en stund nå kom neppe det som noe sjokk. Og noe annet som nok heller ikke kommer som noe “freelancer på deadline”, er det faktum at jeg også er ganske glad i å ta litt bilder. Så jeg har rett og slett tatt en liten “fotoshot” av et og annet jeg har i leiligheten, gjerne rett ved hverandre, men som i manges øyne kanskje krasjer litt! xD
