This is how I feel (gjesteinnlegg av “Jessi”)

 

–  Jeg tror jeg ga opp det å ha høye mål til meg selv for lenge siden, tror egentlig ikke at jeg har hatt det noen gang. Har vell alltid godtatt det faktum at jeg var den dårligste, at jeg ikke klarte noe, jeg var vell ok med det. Jeg vet ikke når det skjedde, det at jeg ga opp på meg selv, jeg tror det var da jeg måtte flytte fra Fre.st og bestevenninna mi, alt det jeg så på som trygt, det livet jeg alltid trodde jeg kom til å leve.

Jeg kom hit, til Ra.st hvor jeg måtte starte et helt nytt liv, være jenta som aldri ble godtatt her, som måtte kjenne på hvordan det var å bli et mobbeoffer, det er vell kanskje her dere tenker “hvorfor valgte du ikke å bare stoppe å bry deg?” det er vell kanskje lett å si, men ei jente på 11 år vet ikke hvordan det fungerer.

Jeg er usikker på meg selv, jeg tørr ikke veldig masse, jeg eier så og si ingen selvtillit, skulle kanskje tro det, men. Jeg har aldri gjort det her før, det å vise følelsene mine, tankene mine til de utenfor. Jeg har masse venner, men kunn få av dem er nærme nok til å vite alt jeg skriver nå. Jeg er ikke klar for voksen livet. Jeg har alltid vokst opp med å ville bli voksen, men når det brått kom så fort, jeg hadde ikke sjangs og har ikke sjangs til å kunne tilpasse meg det.

Jeg vil være uten ansvar og uten bekymringer litt til, men jeg vet det ikke går. Det er nå jeg må stå opp for meg selv, kunne jobbe og gå på skole, men jeg er redd for å faile, kunn fordi jeg er usikker på meg selv, jeg er jo den dårlige sant? Jeg vet jeg må starte å tro på meg selv, tro at jeg også kan få til noe, tro at jeg kan reise meg ovenfor alle andre som er så mye bedre enn meg, men jeg tror ikke det kommer til å skje, for jeg er så vandt til å være jenta med lave mål.

Jeg har aldri blitt godtatt her, og alt jeg egentlig vil er å dra hjem, flytte hjem hvor jeg vet hvor alt er, hvor jeg føler meg trygg, (teit, jeg vet å føle seg så knytta til et hjemsted)

Jeg tilbringer hver dag alene på rommet mitt, depper og ser ut i lufta, jeg tenker “hvorfor er jeg her? Jeg hører ikke til her, det vet jeg jo så godt, hva skal det bli av meg? Kommer jeg noen gang til å kunne klare å bli noe?” 

Disse innerste tankene dreper meg, de spiser opp det som engang var selvtillit, spiser opp den jenta som engang trodde hu kunne klare noe. Skulle tro jeg likte å være her nede fordi nederlaget da ikke var så stort på meg, men det er ikke derfor, jeg tørr bare ikke reise meg fordi jeg er redd for alt av kommentarer som kommer til å komme da. Jeg vil bort herfra, langt vekk fra Ra.st fordi jeg hører ikke til her.

Jeg har alltid blitt fortalt hvor dårlig jeg er, hvor lat jeg er. Hakka på, rakka ned på, simpelt fordi rakstinger ikke kan det å godta folk!!! Enkelte klarte det, men resta virker det som har noe imot hvem jeg er. Jeg hadde tenkt å publisere det her, men jeg tror ikke det kommer til å skje, see that? Jeg tørr ikke. Jeg er så lei av å face hver dag, se alt jeg hater, jeg vil ikke bo her lenger men det virker ikke som om noen hører meg, som om noen vet hvordan jeg har det.

Dere tenker kanskje at jeg finner opp det her, at jeg er teit og bare vil ha oppmerksomhet, nei dere tar feil, jeg har arr som viser at det her er ikke funnet opp, både synlig og usynlige. Se godt nok, å du ser hvem og hvordan jeg virkelig har det. Jeg har tenkt selvmordstanker tusen ganger, men aldri fått meg til å gjøre det, kanskje er det bra, fordi jeg lærer styrke, for livet går jo videre, selvom man ikke vil at det skal det. Jeg hater det her, og det vil jeg alltid gjøre. Jeg har mista altfor mye her jeg bor nå, forbanna møkkasted som tok fra meg alt jeg hadde.  

This is how i feel, mer kan jeg ikke sette ord på det.

Skrevet av “Jessi”

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg