Døden er det mange individer som rett og slett ikke liker å snakke om, og det er ikke helt uforståelig.
For når man er død så er det først og fremst for sent å gjøre alt man ikke fikk gjort, alt man utsatte og ikke turde gjøre.
Døden er slutten på noe, avslutningen på et liv som en gang var.

Akkurat som levende mennesker er det også forskjell på de døde, for det jeg har tenkt å sette et lite lys på nå er ensomme, døde mennesker som begraves uten noen som tar farvel med dem når de senkes ned i jorden. I løpet av 2011 gjennomførte Oslo kommune 73 gravferder, mens de i 2010 gjorde 57, i følge journalen.hio.no.
Dette var begravelser av døde mennesker som ikke hadde noen andre til å gjøre begravelsen for seg, rett og slett fordi de var for ensomme, for lite som visste av de, eller som eventuelt ville møte opp i begravelsen.

En slags sermoni får alle som går bort i Norge uansett. Presten holder alltid en liten sermoni, men kvaliteten avhenger av hvor mye kunnskap de klarer å finne ut om vedkommende som der og da har falt fra. Man kan aldri ha noen 100% garanti for at man får en begravelse som man hadde likt noen lunde selv. Felles for mange begravelser er gjerne salmer, blomster og prestepreken, personlig ville jeg ikke likt det spessielt godt. Personlig så driter jeg vel mest i det selv, jeg personlig frykter ikke døden, for da er jeg død uansett. Samtidlig hadde jeg syntes det hadde vært fint om i hvertfall 5-7 personer hadde stikket innom begravelsen, eller minnestunden min.

Eller, konkret så skal ikke jeg begraves, det er noe jeg har bestemt meg for flere år siden at kroppen min skal kremeres og deretter skal asken sprees ett eller annet sted. Hva som skal stå på gravsteinen min (tror alle uansett begravelse eller kremasjon får en stein), det kan være totalt likegyldig for min del.
Men nå hadde jeg ikke tenkt at alt for mange avsnitt denne gangen skulle dreie seg om meg. Jeg hadde satt pris på noen nære venner i en eventuell minnestund, og at den helst ikke hadde blitt for a4, og at de med respekt for meg hadde droppet alt som har med kristne ting å gjøre, da jeg er på grensen av det satanistiske vesenet. Siste beskjed til alle som eventuelt skal delta i min avskjedsreise; Dropp alle slags vanlige og dritkjedelige ballader og salmer som “Deilig er jorden”, og egentlig alt som er av norske sanger. Og til eventuelle familiemedlemmer; ikke ta dette personlig, men jeg setter helst pris på om de mørkeste venna mine får den beste regien eventuelt, de som har litt peiling!

Tadda, tilbake til sporet:
Tomme begravelser! Ingen burde være alene og ensom, ingen.
Å avslutte livet alene uten å ha noen på slutten er helt ubegripelig trist, og nå tenker jeg ikke på at det må være noen akkurat til STEDE sånn sett på “åstedet” noen går bort, men at vedkommende har venner og bekjente som bryr seg, og at vedkommende selv vet det! For meg er det det samme om det er noen i rommet akkurat sekundet jeg dør, bare jeg ikke var venneløs sånn sett generelt! Der fikk jeg satt på plass poenget mitt, tror jeg.

Vi mennesker er veldig flink som oftest til å ta regi over vårt eget liv, og jeg syns rett og slett at vi kunne ta regi på vår egen begravelse også. Som levende bestemmer vi oss for hva vi skal bli yrkesmessig, hvilke venner vi skal ha og ikke ha, hvordan vi skal kle oss, hvor tynn eller tykk vi skal være (som regel kan de fleste bestemme det selv, men unntak finnes det).. Så jeg mener at man får ikke et fetere liv enn man lager selv, også at man får ikke en bedre begravelse/minnestund enn man lager selv. For om jeg mot all fornuft skulle ende opp ensom så hadde jeg i alle fall syntes det var ok om noen satt med et viss “manus” for hvordan jeg ville ha min avskjed.

Det finnes veldig lite tristere enn total ensomhet. Det faller en tanke ned i hodet mitt som sier at det er noe galt når et menneske forlater jorden alene, uten en eneste pårørende stedet de skal mimres/begraves. En avslutning uten så mye som en eneste venn.. Man møter bare opp i en begravelse dersom vedkommende betydde noe for èn. Jobb burde ikke være noe hinder. For var det en/ei som noen gang har betydd noe, man gjør absolutt det man kan for å være der den siste gangen før den døde skal “legges vekk”.

Til dere som eventuelt vil lese mer om dette kan jeg legge til at en av mine forbilder Kristopher Schau har skrevet en bok om ensomme begravelser – Folk som tar farvel uten en eneste pårørende.
Siden jeg selv ikke er noen god leseløve så har jeg ikke lest boken, har ikke den liggende en gang, men jeg vil likevel fortelle dere at om noen andre skulle ha lyst til å lese den så heter boka “På vegne av venner”, og kan bestilles foreksempel her!

Da håper jeg alle for en god, minnerik og ikke-ensom lørdagskveld. Ta godt vare på dere selv, og ta godt vare på og prissett deres venner og kjære! Og MØT opp dersom dere har kjent noen som nettopp har forlatt oss.

Vi reblogges!