De siste 2-3 dagene har ganske enkelt vært noe deprimerende. Det er for å si det rett ut en del som plager meg her og nå. Det burde absolutt ikke vært sånn. Men det er nå en gang slik det er. I dag tok det en stund før i hele tatt orket å stå opp. Hva har jeg å stå opp til? Okei, jo, ja, jeg har en hel del masse spill, filmer og en del blogg-prosjekter jeg kan kaste meg løs på, men det er ingen ting som liksom betyr noe for meg nå.

Det er et par ting jeg burde fokusere mer positivt på og se frem til, ting som visstnok skal skje i ganske så nær fremtid, men jeg har ikke helt troen på at det vil bli noe av. Slik jeg ser fremtiden fremover nå så ser ting veldig ensomt og trist ut. Jeg vet, det er helt patetisk at jeg nærmest har “bestemt” for det på forhånd. Jeg burde sikkert heller håpe og tro det beste, men nå er ting sånn at jeg føler jeg har en del gode grunner til å ikke ha for store forhåpninger. Det gjenstår å se om jeg tar feil, men her og nå har jeg altså ikke helt troen på at de neste månedene vil bli særlig lys og oppmuntrende.

Vel, nok om fremtiden. Har vel skrevet nok om den nå uansett, er vel mer vesentlig at jeg heller skriver litt om det som er her og nå fremfor det som jeg egentlig ikke vet noe om. For det er som sagt flere grunner til at jeg sliter med depresjon for tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, men jeg føler noe som kan minne om en slags kjærlighetssorg. Og merk dere at jeg skriver “en slags kjærlighetssorg”.. Det er egentlig også det eneste jeg føler jeg kan skrive om akkurat den saken… Ja, det er faktisk ikke noe mer jeg verken kan eller bør fortelle offentlig om akkurat det, her og nå…

Helt til slutt kan jeg også være ærlig og fortelle at jeg ikke bare har depressive tanker knyttet til fremtiden og her og nå, men også fortiden. Jeg er nok ikke verdensmester i det, men det er likevel ingen hemmelighet at jeg er veldig god i å rakke ned på meg selv. Selv når ingen andre har gjort det. Når jeg var på Voss opplevde jeg noe som nesten har vært helt unikt i mitt liv hittil. I stort sett hele helgen har jeg som dere sikkert har fått med dere allerede vært i lag med gode venner av meg. Det skjedde ikke en eneste gang at noen der borte kritiserte meg for noe som helst og heller ikke at noen på noen som helst andre måter hentydet til at et eller annet jeg hadde sagt eller gjort var galt.

Det er mulig noen blir litt irritert eller noe nå, men jeg kan faktisk ikke komme på at jeg har opplevd noe slik før. Jeg har aldri opplevd å følt meg så hjemme noe sted i hele mitt liv. Jeg har aldri fått så mye positive tilbakemeldinger, ros og følelse av godkjennelse som jeg har fått helgen som var. Jeg fikk ikke følelsen av at jeg hadde sagt eller gjort noe upassende en eneste gang. Likevel sitter jeg nå og tenker på alt jeg kunne ha gjort annerledes… Jeg har brukt en del energi på å tenke på akkurat det de siste timene… Hmmm, jeg antar det er litt slik man blir til slutt når man stort sett er vandt til å føle seg kritisert…

Kort oppsummert føler jeg meg som en mislykket 20-åring uten fremtid. Det er flere grunner til at jeg nok burde tenke veldig positivt nå. Men alt som jeg føler betyr noe er så innmari langt unna, og de forskjellige tingene jeg egentlig burde se frem til og håpe på blir noe av har jeg altså ikke den helt store troen på vil skje…

Men jeg skal prøve så godt jeg kan og gjøre mitt beste. Det er egentlig litt patetisk at jeg sitter og føler meg så langt nede nå, spesielt med tanke på at jeg faktisk har de aller beste vennene som finnes. Men som sagt, alt jeg føler betyr noe for meg nå er så innmari langt unna… Hadde jeg vært i stand til det hadde jeg bare lagt meg ned på soverommet og sovet til jeg helt sikkert hadde hatt noe å se frem til.

Okei, en ting til… Jeg tenkte egentlig at jeg ikke skulle skrive om dette… Men det er en ting til som ikke akkurat er med på å trekke på smilebåndet nå. Jeg har noen jeg har kjent hele livet som for tiden ligger for døden, og mest sannsynlig er ikke dette mennesket “med oss” lengre i løpet av veldig få dager. Jeg skrev “med oss” fordi vedkommende egentlig ikke helt har vært til stede de siste årene mentalt, og det er faktisk en person jeg nærmest har tenkt på som død de siste 4 årene i den forstand at h*n på ingen måte har levd noe særlig verken på den ene eller andre måten, men nå er veldig snart denne personen helt 100% død… Det skal ikke være så lett.

Vi reblogges!

Kom i natt hjem igjen etter det som mildt sagt har vært en helt fantastisk helg sammen med blant annet min Gode venninne Hege som jeg har overnattet hos. Og jepp, god med stor G!

Jeg tok bussen fra Oppdal i halv ett-tiden natt til fredag. Var egentlig ikke så veldig nervøs eller noe på forhånd. Men dessverre.. Etter jeg hadde satt meg på forsto jeg raskt at turen ikke bare ville bli et lykkelig eventyr. Like bak meg, på andre siden av bussen satt det nemlig en ond, ond drage. Eller, ja, flodhest… Nei, SNORKfrøken er vel mer det rette ordet. I alle fall. Det var ei eldre kjerring som snorket noe så inni hampen jævlig at det skulle ikke vært lov. Etterhvert orket jeg ikke å sitte fremst lengre, så jeg flyttet meg et stykke lengre bak. Det hjalp noe, men absolutt ikke nok. For hun hørtes godt i hele bussen. Og ja, så hadde jeg jo så flaks at hun satt på hele jævla veien frem til jeg skulle gå av i Åsane og bytte buss. Det var mildt sagt en lang, og tøff tur på rundt 12-13 timer.

Da jeg var på Åsane måtte jeg sitte der i to timer før det kom en ny buss. Først ble jeg veldig stresset da jeg oppdaget at det var flere forskjellige terminaler der, jeg hadde ikke peiling overhode (eller under hodet for den saks skyld) på hvor jeg skulle stå slik at neste buss skulle stoppe. Men, heldigvis fikk jeg hjelp via Facebook av noen som hadde en del mer peiling, så det gikk jo bra til slutt.

Men ja. Turen til Voss var noe i lengste laget, særlig for meg som aldri har reist så langt og lenge på egenhånd før. Men når jeg først var fremme så var alt rett og slett helt fantastisk. Hege og hennes awesome søster Mari sto og ventet på meg da jeg kom og Hege ga meg en veldig, veldig god klem så fort jeg hadde kommet meg av bussen.

Det første vi gjorde var å dra rett hjem til Mari hvor vi blant annet satt oss ned i sola og koste oss med pizza. Jeg hadde egentlig tenkt at det første jeg skulle gjøre når jeg var fremme var å ta en dusj.. Og å bytte bukse for den buksen jeg hadde på meg der og da er det et større hull i på en noe upassende plass, heldigvis bruker jeg boxer xD Uansett.. Det gikk helt fint å utsette det litt, særlig siden de sverget på at de ikke kjente noe ekkel lukt eller noe, så da stoler jeg bare på at ingen gjorde det xD

Vel, nå skal jeg prøve å ikke skrive om absolutt alt jeg har opplevd denne helgen. For daaaa blir det et grådig langt innlegg. Men jeg kan kort nevne at vi har sett en og annen film, noen av de har vært mer psyk enn andre (remember the eyes, Hege?) ^^ Det har også blitt noe gaming på PS3 og Nintendo Wii da både jeg, Hege og Mari er VELDIG glad i spill! Så har Hege og Maris far tatt med meg og Hege på omvisning rundt om kring. Og det må jeg bare få sagt, ikke noe vondt ment mot min egen far, men jeg hadde ikke hatt noe imot å hatt en slik pappa selv da Hege og Maris far virkelig er en av de kuleste fedrene jeg har vært borti. Vel, om ikke faren min kunne han ihvertfall godt vært onkelen min!!! ^^

Som dere sikkert skjønner har jeg hatt en veldig, veldig bra helg. Før jeg reiste var Hege en god venninne som jeg bare hadde skrevet med over Facebook. Hadde aldri snakket i telefon eller noe på forhånd, så jeg var foreksempel ikke sikker på hvordan hun egentlig er, hvordan hun snakker og denslags. Så det var sånn sett ingen garanti at denne helgen ville bli vellykket. Men det ble den, og så til de grader. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært borti et annet menneske som er så åpen, ikke-dømmende, god og snill som Hege. Vi har hatt noen utrolig flotte samtaler sammen. Vi har ledd mye og rett og slett hatt det veldig bra. Faktisk har vi funket så bra i lag at hun i løpet av denne helgen har blitt bestevenninna mi <3

Helgen har gått så brutalt fort. Det å måtte forlate Voss i går var helt grusomt. Allerede natta før, etter at Hege hadde lagt seg kom det noen tårer mens jeg sto på badet og pusset tennene. Jeg var uten å overdrive noe lei meg en stund på forhånd, og hadde virkelig ikke så veldig lyst til å reise hjem igjen i hele tatt. Jeg har blitt så innmari glad i denne gojenta, at jeg får ikke beskrevet det godt nok. Det er ikke noe tvil om hvor hun havner når hun en gang forlater denne verdenen (som forhåpentligvis er DØDSLENGE TIL!), for hun er allerede en engel. Min engel.

Når vi sto og ventet på at bussen fra Voss til Åsane skulle komme i går var jeg noe roligere enn jeg ellers har vært de siste dagene. Jeg hadde så mye jeg ville si henne. Men hadde jeg prøvd hadde jeg bare brutt sammen i gråt, og det var noe jeg prøvde å forhindre… Men når vi hadde klemt hverandre for aller siste gang og jeg satt på bussen og ikke lengre så henne så begynte jeg å gråte. Ikke sånn som de to nettene før, da hadde jeg bare felt noen tårer… Men når jeg så satt på bussen og hun var borte så gråt jeg, og det var rett og slett helt forjævlig grusomt… Det faktum at det forhåpentligvis ikke er så veldig lenge til neste gang hjalp egentlig ikke noe der og da. Alt var bare så utrolig trist, og det er første gang jeg har grått slik blant flere mennesker….

Da jeg omsider kom til Åsane igjen så føltes ting heldigvis litt bedre. Der møtte jeg nemlig som avtalt en annen god venninne av meg, Janne. Janne bor faktisk på Åsane og hadde kjempelyst til å møte meg før jeg reiste hjem igjen. Dessverre visste jeg ikke på turen til Voss på fredag at hun bor der, hadde jeg visst det så hadde jeg sluppet å sitte på Åsane terminal i to timer den fredagen og være nervøs for hvor jeg skulle stå og deretter kjede meg en stund når jeg fant ut av det. Men vi fikk heldigvis møttes til slutt jeg og Janne også, og selv om jeg bare var på Åsane en halvtime i går så fikk vi snakket og gjort litt likevel. Janne dro meg rett med til Game Stop-butikken på Åsane storsenter hvor jeg kjøpte PS3-spillet “The Amazing Spider-Man 2”, og deretter ville hun også vise meg en godis-butikk som jeg rett og slett kunne flyttet inn til!!!

Etter en alt for rask halvtime kom den siste bussen som skulle kjøre meg hjem til Oppdal, og etter at jeg tok farvel med Janne så skjedde det egentlig ikke noe mer spennende som er verdt å nevne. Den siste bussturen gikk greit. Jeg satt fremdeles og savnet alle vennene mine der borte en god del, spesielt Hegemor, men nå hadde jeg klart å se mer positivt på det. Jeg satt og så tilbake og tenkte på alt det fine som har blitt gjort og kunne endelig begynne å glede meg til neste gang uten å lengre være alt for trist for at det var over for denne gang.

Helt til slutt vil jeg avslutte dette innlegget med et aldri så lite bildedryss fra den aller beste helgen jeg har hatt på lenge. Kanskje den beste helgen jeg har hatt i mitt liv.

Av en eller annen grunn så ser jeg at bildene er blitt lastet opp i motsatt rekkefølge av hvordan de er tatt, men jeg gidder ikke prøve å laste de opp på nytt bare for det. Vil dere se bildene i den rekkefølgen de er tatt så får dere gå gjennom bildene på nytt og denne gangen bla dere oppover ^^

Hvordan har din helg vært? Har du fått en ny bestevenn i løpet av de siste dagene?

Vi reblogges!

For en liten stund siden var den såkalte Chubby Bunny-utfordringen en ganske grei hit blant diverse Youtubere og bloggere verden over. Det ble faktisk så lite originalt etter en stund at jeg ikke gadd å slenge meg på. Derimot fikk jeg en annen ide. Nemlig, hvor mange marshmallows kan jeg klare å fylle MAGEN min med på kortest mulig tid.

Jeg har i dag utfordret Rune, og utfordringen gikk ganske enkelt ut på å spise opp hver vår pose først. På forhånd vil vel noen sette pris på om jeg advarer mot en og annen småekkel scene. Bon apetitt!

Hvis dere fremdeles orker å se flere minutter av og med disse søte, småkvalme klumpene så ble det også laget en liten ekstra-video i dag da vi fant ut at taperen av den opprinnelige utfordringen skulle bli en liten, uoriginal chubby bunny -_-

Er du i stand til å slå oss?
Jeg utfordrer herved DEG! Lag en video på din egen blogg og gi meg gjerne beskjed når det er gjort! 😉

Eller kanskje du er en liten kylling xD Paaaak, pak, pak, pak, pak, paaaaak!

Vi reblogges!

Husk å drikk nok vann du også!
Vi reblogges!

Da har jeg akkurat sett Dark Touch som nå har ligget i sofaen min et par dager urørt. Hadde jeg bare visst hvilken opplevelse av en film dette er så hadde jeg sett den umiddelbart. Men nå er det i hvertfall gjort, og hvilken fornøyelse!

Vi blir i starten av filmen presentert for den 11 år gamle jenta Neve som ikke akkurat har blitt tildelt de beste foreldrene hun kan få i livet. Foreldrene er ikke snille med henne for å si det pent noe som gjør at Neves sinn stadig fylles med frykt, hat og sinne. En natt har hun fått nok og uten at hun er klar over det selv myrder hun både foreldrene sine, samt hennes lillebror.

Når politiet ankommer huset slår de raskt fast ved at det må ha vært brutale innbruddstyver på åstedet, og Neves forklaring om at huset har gått amok blir totalt ignorert. Neve blir overlatt til noen venner av familien som gjør det de kan for å ta så godt vare på henne som mulig. Men Neve sliter med å føle seg til rette. Hun har store problemer med å stole på folk og når noen prøver å gi henne en klem eller på andre måter røre henne fysisk blir hun redd og gjør det hun kan for å trekke seg unna.

© Bildet er tatt fra cinedor.es

På skolen trives hun heller ikke spesielt godt. De andre jentene stirrer rart på henne og oppfører seg ikke spesielt vennlige. Etter som tiden går begynner Neve å forstå at hun bærer på noen overnaturlige evner som slår til når hun er lei seg eller redd. Når hun en dag er blitt bedt i bursdagsselskap hos en av sine medelever får hun nok og all ondskapen hun lenge har opplevd, vært redd for og følt fysisk og psykisk har hun nå selv blitt til.

Dark Touch minner på flere måter om gullperler som Carrie, Orphan og The Exorcist, men er likevel ganske så original, særlig når man har kommet til filmens andre del. Slik jeg ser det er nemlig denne filmen delt opp i to biter. Den første delen av filmen fokuserer mye på de smertene et barn kan ha etter å ha opplevd svært fæle ting, samt all den sorgen og frykten hun konstant bærer, mens i filmens andre del slår hun seg totalt løs og er blitt alt hun en gang var redd for, pluss litt til…

© Bildet er tatt fra cinedor.es

© Bildet er tatt fra cinedor.es

Vel, jeg har siden forrige linje i denne anmeldelsen akkurat tatt meg en liten pause i dusjen da jeg plutselig fikk en stemme i hode som sa noe som ikke kunne kommet på et bedre tidspunkt. Før jeg går videre vil jeg gjerne sitere den ikke helt ukjente stemmen:

«Fear is the path to the dark side. Fear leads to anger. Anger leads to hate. Hate leads to suffering»
(Fra “Star Wars – The Phantom Menace”)

Vel, kloke ord det der mester Yoda, men nå, tilbake til Dark Touch:
Dersom du er et menneske som fremdeles har en viss sjel vil denne filmen gripe fatt i deg allerede fra første scene forså å holde deg godt fast helt til det hele er over. Dette er en film som lar deg bli revet med i hver eneste ledd du har i kroppen.

© Bildet er tatt fra cinedor.es

Ok, filmen er ikke 100% perfekt da den til tider er litt forutsigbar, men likevel er den tvers gjennom fantastisk. En større del av filmens karakterer er barn, spilt av barn, barn som her har gjort en fantastisk, overbevisende jobb. Særlig skal unge Missy Keating ha cred her for den overlegne gode jobben hun har gjort ved å tre inn i under huden til filmens hovedrolle, altså Neve. Jenta er bare 13 eller 14 år gammel i dag og det er nesten litt sykt å tenke på når man ser hvilken innsats hun har gjort denne rollen. Jeg er motherfuckingsimponert!

Filmen er skrevet og produsert av den franske skjønnheten Marina de Van, en kvinne som ikke er spesielt kjent foreløpig, men som jeg håper vi vil få se mer fra i fremtiden når det kommer til denne mørke filmsjangeren hvor Dark Touch ser ut til å være hennes debut.

Terningkast

Vi reblogges!

Vi reblogges!

… i hvertfall var det tilfelle for meg i dag når jeg fikk en noe brå oppvåkning i 12-tiden. Jeg var halv-våken og lå å tenkte på ett og annet jeg hadde drømt. Plutselig kjente jeg at høyrefoten min var borti noe litt kaldt og hardt. Jeg reiste meg svært raskt opp fra sengen. Jeg turte ikke se hva det var for noe.

Etter noen minutter bestemte jeg meg for å sende en sms til Camilla, fortsatt bestevenninna mi om noen lurer. Hadde et håp om at en eller annen melding fra henne skulle tøffe meg opp. Er det noe(n) som virkelig har holdt meg oppe og fått meg til å tro på livet og meg selv igjen i det siste så er det hun!

Vi vekslet et par meldinger, men fremdeles var jeg ikke klar for å løfte opp dyna og sjekke hva det var. I går kveld hadde jeg latt det ene vinduet på soverommet stå åpent noen timer og jeg var mest redd for at det skulle ligge en fugl, flaggermus eller noe sånt der…

Jeg hadde ikke ligget der så veldig lenge, faktisk la jeg meg i 07-tiden i dag tidlig… Så jeg var ikke så veldig våken at det gjorde noe, og ikke så veldig blid heller. Uansett, jeg bestemte meg for å gå ut og sjekke postkassa mens jeg ventet på at jeg skulle samle meg mot til å finne ut av hva det var som enda lå der…

Når jeg så kom inn igjen tok det ikke så veldig lang tid før jeg endelig etter mye om og men bestemte meg for å sjekke hva det var…. Til min fortvilelse var det intet mer spennende enn Ipoden min som jeg på en eller annen måte hadde klart å legge der før jeg la meg… Som regel pleier den å ligge oppå eller under klesdyngen min rett ved sengen, PÅ GULVET, så ikke så jævla rart at jeg ikke tenkte på at det kunne være den med det første.

Da jeg endelig hadde funnet ut hva det “store, ekle, skumle” på sengekanten var satt jeg på do en stund og spekulerte i om jeg skulle legge meg igjen. For jeg var fremdeles ikke så veldig blid og sånn at det gjorde noe. Følte meg ikke lengre spesielt trett, bare ikke i så veldig godt humør. Men i stede valgte jeg å gå meg en tur til Elkjøp for innkjøp av noen nye lyspærer da den ene pæra på badet har gått. Jeg vet ikke hvor, men den har i hvertfall det. Altså, gått.

I tillegg disse lyspærene tok jeg også svært spontant og kjøpte meg en pose med noe snop som jeg fant like ved kassa. Synes jeg fortjener det nå etter den mildt sagt ubehagelige oppvåkningen.
Og ja, nå gjenstår det bare å finne tilbake til de positive tankene og den gleden jeg hadde FØR jeg la meg i dag tidlig, får prøve å se lyst på det og tenkte som så at hadde det ikke vært for Ipoden min så hadde jeg sikkert ligget i senga enda og ikke stått opp før i 16-17-tiden slik som i de siste dagene.

Så takk kjære Ipod for at du ga meg en såpass skrekkslagen start på dagen som fort kunne endt like brått som den startet. Men neida, ikke tenk på det, hjertet mitt pumper og slår enda som en pumpe som pumper og… En bokser som slår fort…. Ja, noe sånt.

Har du hatt en ganske ubehagelig måte å våkne opp på som egentlig har vist seg å være ganske uskyldig?

Vi reblogges!

Det er bare å innrømme det først som sist, jeg eier ikke døgnrytme. Jeg har aldri vært noe a4-menneske, og kommer aldri til å bli det. Min indre klokke har ikke 24 timer. Så hvorfor skal jeg prøve å tilpasse meg noe jeg ikke kommer inn i? Hva er vitsen med å tvinge på seg et par sko som er for små og som skader føttene dine om du går med dem over lengre tid? Nettopp!

For noen uker siden luftet jeg det faktum for terapeuten min at jeg hadde et ønske om at noen skulle komme innom meg en gang i blant for å gi meg råd om hva slags vaskemidler og redskaper jeg skal bruke på forskjellige spesifikke steder hjemme hos meg, og generelt gi meg råd om hvordan jeg skal få rengjort enkelte steder best mulig.

Jeg har egentlig en ganske god peiling på det aller meste, men det var et par særområder jeg ikke hadde fått rent ordentlig som jeg trengte litt hjelp til. Når det er sagt, jeg har vært helt uinteressert i at noen skal vaske for meg, det har ikke vært aktuelt i hele tatt fordi jeg er en stolt mann som vil gjøre ting selv. Det er altså ene og alene bare at noen skal observere meg og fortelle hvordan jeg skal gjøre det jeg er interessert i.

De siste ukene har jeg nå hatt en kvinne fra boveiledningen i Oppdal til å komme innom hver tirsdag klokken 9. Det har som regel gått helt greit å komme meg opp til da, hvis man ser bort ifra at jeg sto opp litt i siste liten forrige tirsdag. Det har selvfølgelig ikke bare vært dagen før og sånn at jeg har tenkt på dette. Dette har rett og slett småplaget meg litt hver dag i det siste. Jeg har ikke klart å konsentrert meg nok når jeg foreksempel skulle ha satt meg ned og kost meg med en film, fordi jeg har sittet og ikke klart å la være å tenke på at jeg bør legge meg til det og det tidspunktet sånn at jeg ikke fucker til døgnrytmen.

Faktumet er at jeg har som regel vært veldig en flink gutt de siste ukene. Jeg har lagt meg til en fornuftig tid, uten at det har vært spesielt positivt for meg. Igjen, jeg har ikke en indre klokke på 24 timer som mange av dere andre har… Det å legge seg når jeg ikke er trett nok er for meg ofte ikke en bra ting, rett og slett fordi da blir jeg liggende og plages av forskjellige slitsomme tanker. Jeg er en person som ikke bare kan sitte rolig uten å ha noe å gjøre på, noe å distrahere meg med. Så det å legge meg når jeg ikke er trett nok, det funker ikke for meg.

Så… I morgen håper jeg at det er siste gangen. Det er heldigvis jeg som bestemmer hvor lenge hun skal være her utfra når jeg føler at jeg har fått grep på de stedene jeg har vært usikker på hvordan jeg rengjør best mulig. Det siste jeg føler at jeg trenger litt tips på en hvordan jeg rengjør vinduene. Jeg prøvde nemlig å vaske vinduene mine en gang i fjor sommer… Resultatet den gangen ble verre enn hvordan det var før jeg begynte, så jeg hadde med andre ord gjort et eller annet feil.

Forhåpentligvis så kan jeg “si henne opp” etter i morgen. Det er jo ingen vits i at hun skal fortsette å komme hit likevel når jeg føler at jeg mestrer de områdene i huset jeg var usikker på for noen uker tilbake.

Jeg gleder meg sånn til jeg kan være oppe og gjøre akkurat det jeg vil igjen med god samvittighet uten å være redd for at døgnrytmen skal skli ut. Det er så utrolig greit å ikke ha en spesifikk ting jeg må stå opp til fast slik som nå. I hvertfall når man er sånn som meg.

Sååå… Jeg håper bare at været er med meg i morgen sånn at jeg kan få tatt de vinduene, og deretter si opp hjelpen fra boveiledningen. Har ikke så veldig lyst å stå ute og vaske vinduer om det foreksempel blir regn… Håper heller det kan regne en del i natt, for en siste ting jeg føler for å nevne er at jeg sliter noe med allergi nå, og jeg har ikke penger til å kjøpe meg allergitabletter før på fredag… Eller, jeg har et par tusen på en viss sparekonto, men de er jeg veldig nazi på at jeg ikke skal røre.

Vi reblogges!

Når en gruppe på seks gullgravere legger ut på tur på jakt etter rikdom er det helt uvitende om reisen vil koste de fleste av dem livet. Den eneste som ser ut til å ha overlevd er nemlig den noe uerfarne turlederen Alfred Packers (spilt av Trey Parker) som nå sitter bak og slå og bare venter på å bli henrettet.

Cannibal! The Musical er en munter og delvis morbid, men først og fremst en noenlunde sær komedie skrevet og produsert av Trey Parker, mannen som noen år senere ga oss den kjente og kjære tv-serien “South Park” sammen med Matt Stone som også har en finger med i denne filmen. I likhet med “South Park” har heller ikke denne filmen vært redd for å tøye grenser og lage humor rundt en del emner som kanskje ikke er spesielt tabu lenger i dag, men som var det da den kom ut for rundt 20 år siden.

Det faktum at filmens tittel inneholder ordet “kannibal” kan nok få samtlige til å bli noe skeptiske og lure på om dette er en film man vil se. Til dere som dette gjelder har jeg bare en ting å si – Dere kan trygt ta det med ro! Man får se et og annet som skal forestille et og annet fra menneskets indre natur, men det vi får se er ikke skrekkelig realistisk. I dag kunne denne filmen trygt vært vist på en ren barne-tv kanal, det er bare en og annen hårsår alenemor og kanskje en og annen politiker i KRF som hadde reagert…

© Bildet er tatt fra expressmilwaukee.com

Først og fremst er dette laget som en komedie fremfor noe som helst annet, så hvordan er egentlig filmens humor? Vel, den er ikke hysterisk morsom, men den er heller ikke totalt mislykket. Humoren er helt grei, for å gjøre det kort. Det er en og annen replikk som slår helt greit an, men du kommer altså neppe til å knekke ribbeina for å si det sånn. Så morsom er den ikke.

Det jeg personlig likte best ved denne filmen er sangene som er skrevet. For å si det sånn, filmen heter ikke “Cannibal! The Musical” for moro skyld. Sangene er heller ikke kjempesupergode, men de er likevel ganske så… Ja, sjansen for at du vil få en og annen på hjernen en stund etterpå er stor. Og kanskje, hvis du er heldig, så får du både lyst og mulighet til å lage en snømann etterpå?

© Bildet er tatt fra moviefancentral.com

Alt i alt er “Cannibal! The Musical” en helt ok film. Den er ikke hysterisk morsom, og du vil neppe bli sjokkert og støtt av filmens mer “grafiske” innhold eller satiriske kommentarer, men til tross for det så er altså filmen helt ok. Dersom du liker “South Park” og “Team Amerika” er dette en film du absolutt bør ta en titt på, hvis ikke…. Vel, det hadde ikke skadet å tatt en titt likevel!

Terningkast

Vi reblogges!

---

#treyparker #mattstone #cannibal #kannibal #cannibalthemusical #musical #musikal #kannibalisme #horror #komedie #humor #dvd #film #filmanmeldelse #southpark #teamamerica #satire #vold

For ikke så veldig lenge siden gikk jeg til innkjøp av en Samsung Galaxy S5-telefon. Samme kvelden som jeg fikk den oppdaget jeg appen “S Voice” som på mange måter kan minne om Siri da jeg tror det så og si er den samme greia. I hvertfall, i dag fant jeg ut at jeg skulle være så høflig og snakke litt med min nye venninne.

Si fra om dere vil at jeg skal lage enda en “S Voice”-video, og kom gjerne med tips til hva jeg isåfall kan spørre om neste gang! 😉
Vi reblogges!