…. Søvn. Fremdeles ikke helt min greie. Det vil si, jeg liker å sove jeg også. Men noen ganger er jeg bare så alt for dårlig på det, særlig om jeg skal noe konkret på et spesifikt tidspunkt neste dag. Natt til dagen i dag foreksempel ble delvis plombert på grunn av det.
En aldri så liten oppdatering: Rundt klokken 07.42 klarte jeg visst å finne ut av det med ovnen selv, så plutselig trengte jeg plutselig ikke at pappa skulle stikke innom senere i dag likevel xD Nok et teit eksempel på mine livs spontaniteter..
For godt over fem og et halvt år siden publiserte jeg et aldri så lite ikke-høytidelig og ganske så lite forberedt MSN-intervju med min gode venn Rune. I og med at det var det aller første intervjuet jeg faktisk gjorde for denne bloggen, og at det nå har et slags jubileum (hvis man godtar tall i fem-gangen ikke blander seg oppi ti-gangen som jubileumstall) så tenkte vi, dvs. jeg at det var på høy tid å trekke tilbake naustet og se hva som har boltret seg i denne unghingsten siden den gang.
Håper dere likte dette såkalte “intervjuportrettet”, og som sagt så skulle jeg jo linke dere til det forrige intervjuet også sånn at den av dere som gidder og har tid kan sjekke ut det i tillegg mens dere først er så godt i gang, og det intervjuet finner dere ved å antaste musa deres ved å klikke helt i vinkel her.
I løpet av helgen som var tok jeg meg en aldri så liten tur til Voss for å blant annet treffe de flotte vennene mine som jeg har der borte. Etter at jeg dro dit i juli i forfjor endte jeg til slutt opp med et lengre skriftlig blogginnlegg med en del bilder. Denne gangen blir det ikke fult like mye tekst, eller stillestående bilder, rett og slett fordi jeg nå har såpass mange frames med LEVENDE bilder og lyd dere nå kan kose dere med i stede.
For denne helgen valgte jeg nemlig å dokumentere mye av det viktigste på video. Det dere nå har i vente er faktisk intet mer (eller mindre) enn en 57 minutter lang videodagbok, så lykke til med å orke å se absolutt hele, hehe.
Den 22. august 2013 la jeg ut en video som ga et visst inntrykk av hvordan jeg har det i leiligheten min. Siden den gang har jeg fått en del nye ting, samtidig som det også er et og annet jeg har kvittet meg med. Det ser med andre ord litt annerledes ut her nå, ikke så mye, men nok til at jeg i dag har valgt å gi dere som måtte ønske det en aldri så liten oppdatering ^^
Den 7. desember 2012 slapp jeg ut en video med navnet “10 ting man aldri trodde jeg skulle si“. Før jeg derimot filmet den videoen spurte jeg ti forskjellige venner og bekjente om de kunne gi meg en litt random setning hver som jeg kunne si i den videoen.
Dette er et konsept jeg synes funket veldig godt den gang. Jeg hadde det gøy under forberedelsene, det var spennende å lese hva folk kom med av bidrag, og det var generelt ganske morsomt å filme og redigere den.
I nyere tid har jeg tenkt tanken på å en dag gi den en oppfølger. Den dagen er nå kommet. Konseptet er akkurat det samme som sist. Prosessen bak er akkurat som sist, og i hele tatt. Ja. Dere skjønner tegninga ^^
Folkens, etter 3 år. Her har vi endelig “10 ting man aldri trodde jeg skulle si – Part II”:
Tusen takk til alle som har bidratt i gjøre denne videoen mulig å gjøre, altså dere 10 som har bestemt hva jeg skal si. Takk Ida, takk Mari, takk Håkon, takk Hege, takk Stian, takk Sara, takk Anne-Torill, takk Aud-Helen, takk Rune og takk Hanne. Takk, takketti, takktakktakk!! ^^
Og sist, men absolutt ikke minst, tusen takk også til deg Jan som nok en gang har sagt deg villig til å voice litt for meg igjen.
Før jeg nå runder av dette innlegget har jeg faktisk en liten video til å vise dere. Nemlig en liten, beskjeden samling av litt tabber som oppsto formiddag når jeg gjorde “den store hovedvideoen”. Og her får dere den:
Sånn, da vil jeg bare avslutte det hele med å takke alle sammen nok en gang for deres oppmerksomhet. Håper alle sammen får en riktig så fjong kveld videre ^^ Det var da faen så mye takknemlighet det ble nå forresten, nesten over kanten. Er det flere enn meg som holder på å brekke seg? xD Ah, der knakk visst Knerten.
Nå skal det jaggu dykkes ned i intimvannet igjen, og når du kommer tilbake på land er det med en flott og fjong samling med visdom du trolig ikke hadde fra før. Det er nok en gang på tide å bli enda litt bedre kjent med mine særegenheter.
For ja, jeg har de jeg også. Vaner. Uvaner. Hele den pakka der. Jeg har klart å eliminere samtlige av de med årene, mens noen har jeg bare delvis krympet. Og noen er akkurat like hårete som før.
I dag, her og nå skal jeg ikke ta for meg hele familien, men derimot de fem mest aktuelle medlemmene av dem som fremdeles er ganske så.. Levende. Ehm, ja, en ting til før vi starter sånn ordentlig. Det blir mye soverom og doss denne gangen her. Er bare å leve med det først som sist.
Forresten, er du ikke så keen på å lese så “mye” akkurat i dag kan du heller høre og ikke minst SE meg snakke om de i videoen jeg har lagt til over. Undertegnende vil herved anbafale nettopp DEG å gjøre det, rett og slett fordi han er ganske fornøyd med den videoen. Men fritt valg.
I. Går fort forbi sengen
Jeg er ikke så fryktelig overtroisk, og jeg tror heller ikke på monstre under senga lengre. Når sant skal skrives så tror jeg ihvertfall at det er heller aldri noe jeg har gjort.
Uansett. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Men når jeg skal noe på soverommet og jeg må gå forbi sengen (som er 100% obligatorisk hvis jeg først er på det rommet) så skal det helst skje fort som svin(n). Som oftest går det ganske automatisk. Jeg bare “suser” forbi.
Innerst inne vet jeg at det ikke er noen under den (hvem skulle det vært?) som ligger og bare venter på å gripe tak i foten min. Det er ikke akkurat sånn at hybelkaniner faktisk har fått puls heller.. Likevel.. Nei sengen, den skal man fort forbi.
II. Tre-minutters sang ved tannpuss
I fjor vår oppdaget jeg at deler av tannkjøttet i øverste kjeve på venstre side var noe “skrapet”. Det var rett og slett litt kjøtt som plutselig ikke var der lengre.
Da ble jeg naturligvis noe bekymret, littegranne skremt, så jeg begynte fort med noe som strengt talt burde vært forbudt. Jeg begynte å selvdiagnosere meg selv ved god hjelp av Google. Ikke lurt.
For når man begynner med den slags blir resultatet ALLTID det verste du kan få. I mitt tilfelle ble det kreft. Såå, jeg bestemte meg etter en stund for å heller maile tannlegen min i håp om å få på plass en time, så kunne heller han bestemme hva som var galt.
Perfeksjonisme samt det faktum at jeg er høyrehendt viste seg å være svaret. I og med at jeg altså er høyrehendt så har jeg hatt en tendens av å pusse venstre side TO ganger per tannpuss, og gjerne litt for hardt også. Ikke bra.
Så jeg bestemte meg etter litt råd og tips fra tannlegen om å IKKE pusse tennene like hardt mer, og samtidig også redusere pusse-tiden litt. Men hvordan gjøre det? Stoppeklokke? Næh.
Stoppeklokke fungerer sikkert stjerneskudd for noen, men for meg så er det musikken som er svaret. Når jeg pusser tennene mine nå leter jeg frem til en sang på Ipoden som helst skal vare i ca. 3 minutter.
Så da er det bare å guide tannbørsten rundt i munn og satse på at den har gjort jobben sin ordentlig innen låta jeg har funnet frem er spilt ferdig. Kanskje ikke så sært, men jeg valgte likevel å ta det med på listen.
III. Tar av headsettet på do
Musikk er inspirasjon. Musikk er kreativitet. Musikk er helse. Musikk er (under)liv. Men som alt annet må også musikken ta en pause innimellom, og når jeg trykker rumpa ned mot doskåla finner jeg herved en fisefin anledning for nettopp det. En pause.
Før jeg nå skriver noe mer… Jeg har IKKE et fetisj som går ut på at jeg må høre lyden av min egen avføring. Men det er likevel derfor jeg velger å legge vekk musikken der og da. Jeg MÅ høre når det store skjer. Også det lille.
For hvis ikke så har jeg lettere for å “glemme” om jeg har vært på do i det siste. Og det er for meg IKKE en veldig herlig ting å lure på. Da er veien til nok en runde med selvdiagnosering rimelig kort. Er det bare meg, eller er denne listen i ferd med å fremstå meg som litt syk?
IV. Fjerner klokka på badet ved onani
Vi skal bli sittende på doskåla vi. Ihvertfall for en stund. Eller, dersom du vil at vi heller skal forflytte oss til dusjen så går det faktisk an. Helt opp til deg.
Ihvertfall. Neste punkt ut er onani på badet. Jeg er som nevnt før en noe lydsensitiv fyr. Jeg har lett for å la meg distrahere, så sånn sett er det egentlig bare teit at jeg har en vekkerklokke på badet som jeg aldri har brukt til noe særlig, som bare står der og tikker og takker.
Når jeg skal nappe laksen må den simpelthen ut av rommet. Jeg fjerner den fra sin faste hylleplass, og plasserer den ut i gangen. Jeg har prøvd å gjøre feierarbeidet med den til stede. Noen ganger har det gått greit, men som regel er det nærmest et must at den må forflyttes til et annet rom.
V. “Senga”-angst når det ringer på døra
Ved litt nærmere ettertanke innser jeg nå at dette kanskje ikke helt kan defineres som en (u)vane, men mer som en.. Jo, ok greit, vi bare kaller det for det denne gangen. Jeg kan ikke noe for “angsten” selv, men handlingene mine som følger av den er ihvertfall innenfor (u)vane-gruppen.
Hva er det jeg snakker om? Jo, nå skal du få høre.. Hvis det mot all formodning skulle ringe på dørklokka når jeg ligger i sengen er det akkurat som jeg føler på et snev av angst. Kanskje litt overdrevet å kalle det for det, men jeg bare gjør det nå i mangel på et bedre ord.
Det er det samme om jeg akkurat har lagt meg, om jeg har lagt meg for en stund siden, eller om jeg har lagt meg for en god stund siden, sovet godt og lenge og egentlig hadde tenkt meg opp fra sengen veldig umiddelbart uansett.
Når jeg først ligger der og noen ringer på.. Nei, jeg bare liker det ikke. Jeg står rett og slett ikke opp da. Selv om jeg altså hadde tenkt å gjøre det uansett. Så lenge noen står utenfor døra mi, og jeg ligger vannrett. I sengen.. Da kan du vedde ungen din på at jeg utsetter å reise meg en liten stund til. Haha, “reise meg” xD
Irrelevant hva klokka er. Irrelevant hvor lite eller mye jeg har sovet. Det finnes bare to unntak som kan få meg til å likevel åpne døra i denne settingen.. Og det er hvis jeg ligger ved siden av noen, altså har overnattingsbesøk. Eller hvis jeg på forhånd visste at dørklokka skulle plinge der og da, og vedkommende er informert om at jeg kanskje kunne være sengeliggende på det tidspunktet.
Dersom jeg ikke er forberedt en viss stund på forhånd… Nei. Bare nei. Jeg virkelig misliker når noen ringer på døra når jeg ligger i sengen. Ikke noe mer å si på det. Er forresten ikke SÅ happy hvis dørklokka brukes når jeg er på kjøkkenet heller, men det får vi heller ta en annen gang.
Jeg har lenge og da mener jeg LENGE tenkt, skrevet og sagt at jeg ønsker å bli flinkere på et mer variert kosthold, og at jeg også skal bli flinkere på å faktisk lage maten selv. Har blitt alt for mye lettvint ferdigmat de senere årene. Jeg har vel og merke blitt flinkere nå, men fortsatt er det absolutt rom for utvikling.
Her om dagen spurte jeg min gode venninne Sara (klikk på navnet for å komme til bloggen hennes) om hun hadde noen gode og enkle tips til noe jeg kunne prøve meg på. Det aller første jeg fikk av forslag var wok med svinekjøtt, ris og Sweet Chili Sauce fra Santa Maria (eventuelt Rema 1000 sin egen).
Nå skal det sies at det var to av disse ingrediensene jeg ikke klarte å finne når jeg her om dagen skulle gjøre et innkjøp, så derfor endte jeg opp med noe litt annet enn det jeg ble tipset om. Men når sant skal sies så ble jeg faktisk ganske fornøyd likevel med sluttresultatet, som dere nå kan få se meg tilberede og nyte i min nyeste vlog.
I og med at jeg har vært såpass småalvorlig i de siste blogginnleggene mine er det nå på tide med litt humor igjen.
Dessverre har ikke budsjettet for den nyeste videoen min vært det aller høyeste, og for å si det sånn, det er ikke det eneste jeg har måtte kutte litt ned på i helgen.
I går var jeg på besøk i noen timer hos Rune. Der var jeg i utgangspunktet for at vi skulle lage en aldri så liten “Bean Boozled-challenge”-video. Og ehm, helt ærlig.. Normalt så lar jeg være å “spoile” mine egne videoer, men.. Det hele ble noen ganske tamme greier. Noen reaksjoner ble det, men de kom så sjelden, og var etter min mening såpass milde at jeg ser ikke helt for meg underholdningsverdien dere måtte få av å se det.
Når det er sagt ble likevel ikke det ferdige resultatet SÅ ille som jeg trodde det kunne bli etter at vi filmet i går. Har brukt noen timer i ettermiddag på å gjøre den så ok som mulig, og etter at jeg har klippet vekk en del dødtid og annet tøv nå så er den i hvertfall blitt noen hakk nærmere det som kan kalles for et akseptabelt materiale.
Sånn. Da har dere forhåpentligvis ikke alt for høye forhåpninger. Så nå er det kanskje et håp likevel om at i hvertfall noen av dere kan tenke; “Okei, det var ikke SÅ ille”. I det minste.
